Gå til innhold


Spør våre eksperter

Doktor Onlines eksperttjeneste endres. Det har frem til nå kostet penger å få svar fra fagpersonene på Doktor Online. Nå vil i stedet mange av våre leger og eksperter svare gratis i forumet. Les mer om endringene her.
Foto

Autisme og livskvalitet


  • Please log in to reply
6 svar på dette emnet

#1 Madelenemie

Madelenemie
  • Medlem

Skrevet 15. mai 2012 - 09:35

Hei!

Etter å ha snakket med en del jeg kjenner med autisme så ser jeg jo hvordan arbeide tapper dem for energi. Tre-fire dager i uken ser ut til å fungere for de som ikke har barn og som har fått seg selv på plass.


En jente jeg kjenner som jobber 5 dager i uken, sier hun er så sliten at hun ligger rett ut når hun kommer hjem, hun er bare i 20 årene, og føler seg så sliten at hun fikk tårer i øynene og ikke klarte snakke om det. (dette så jeg)


Jeg syns det er rart at vi som har utviklingsforstyrrelser blir presset så hardt, når det er påvist gjennom forskning at vi er svært stress-sensitive. Det er ikke en løsning å ikke jobbe, men feks for min del som har barn, så er stresset i hverdagen ofte det som får meg syk på innsiden. (dette må jeg jo informere min mann om for det syns ikke på utsiden, egentlig syns det, jeg blir jo sittende mer å tenke)


Jeg klarer lese for mine barn, men så må jeg ligge under et teppe for å gjenvinne eller innhente meg selv. Jeg skulle ønske noen kunne sagt til meg feks "Stakkars deg nå syns jeg du bare skal få være mamma de årene du trenger det". Hvis jeg er trist nå så er det utelukkende fordi jeg strever meg gjennom dagene, og med stress kommer mer rugging, håndvifting og telling (noe jeg må passe på at andre ikke ser), jeg skjønner jo sammenhengene bedre nå, men min første prioritet burde vel være å ha krefter til å være mamma for barna mine, og ikke vise andre at jeg er flink faglig. Det er mange som presser meg, ikke bare meg selv.


Jeg syns det er forskjell på å ha autisme med barn og uten barn, vi som har barn har mange utfordringer med det. De som var så heldige å få diagnose tidlig kunne jo velge bort barn ja for vi har jo forhøyet risiko for å få barna med de samme vanskene.
Og det er jo barn som krever enda mer ofte enn de helt normale.

“Everyone is a genius. But if you judge a fish on its ability to climb a tree, it will live its whole life believing it is stupid” -Einstein.


Forumtråden fortsetter under...

#2 Madelenemie

Madelenemie
  • Medlem

Skrevet 15. mai 2012 - 10:13

Hei!

Nå skrev en venn dette til meg.
''Den eneste som skal presse deg ut i jobb, er deg selv. Hvis du føler at du "går på veggen uten noe å gjøre", så er det riktig for deg å jobbe. Hvis ikke, er det best å la være. Det er teit at det å ta vare på barna sine ikke regnes som en skikkelig jobb. ''


Jeg sparer jo også samfunnet for økonomiske belastninger ved å holde meg frisk også, jeg holder meg kanskje ikke så frisk hvis ikke alt det der presset slutter.


Hvorfor syns ikke min mann og min psykiater det er en skikkelig jobb å ta seg av barn? Jeg er jo veldig flink i huset og med matlaging og med hagearbeide osv... bare jeg ikke har et lass med stress til opp på alt det.

Dette lurer jeg på?

“Everyone is a genius. But if you judge a fish on its ability to climb a tree, it will live its whole life believing it is stupid” -Einstein.


#3 Madelenemie

Madelenemie
  • Medlem

Skrevet 15. mai 2012 - 10:16

Hei!


http://www.information.dk/300568

“Everyone is a genius. But if you judge a fish on its ability to climb a tree, it will live its whole life believing it is stupid” -Einstein.


#4 laban

laban
  • Medlem

Skrevet 15. mai 2012 - 10:27

Hei!

Nå skrev en venn dette til meg.
''Den eneste som skal presse deg ut i jobb, er deg selv. Hvis du føler at du "går på veggen uten noe å gjøre", så er det riktig for deg å jobbe. Hvis ikke, er det best å la være. Det er teit at det å ta vare på barna sine ikke regnes som en skikkelig jobb. ''


Jeg sparer jo også samfunnet for økonomiske belastninger ved å holde meg frisk også, jeg holder meg kanskje ikke så frisk hvis ikke alt det der presset slutter.


Hvorfor syns ikke min mann og min psykiater det er en skikkelig jobb å ta seg av barn? Jeg er jo veldig flink i huset og med matlaging og med hagearbeide osv... bare jeg ikke har et lass med stress til opp på alt det.

Dette lurer jeg på?

Jeg VET ikke hvordan de tenker, men her er noen forslag:

- De har sett at du har stor kapasitet når det gjelder studier og fag, og har tro på at du kan finne en jobb der du vil gjøre stor nytte for deg

- Du er så flink til å skjule hvor sliten du blir av "bare" den vanlige hverdagen (dvs. hus og barn), at de regner med at du vil orke jobb i tillegg, slik veldig mange gjør

Det går litt i bølger for alle hvor slitsomt man synes det er å ha både et yrkesliv og oppfølging av hjem & familie. Noen ganger synes man at det går greit, andre ganger (f.eks. hvis noen er syke, det er mye stress på jobb, mange ting som skjer på kveldstid eller alt dette på én gang), synes man at ingenting blir ordentlig. Men man kommer som regel gjennom det på et vis.

Det er ikke det minste rart om dine bølgedaler er dypere eller kommer oftere enn for folk flest. Jeg vil ikke gi deg noe råd, det synes jeg fagfolk skal gjøre (studieveileder, psykiater osv.). Dessuten må mannen din være med på å diskutere hvordan ulike løsninger påvirker økonomien deres.

Men husk på at barna dine er såpass store at enkelte ting vil se annerledes ut om noen år. Så det er i hvert fall ikke bortkastet å ta utdannelse. Alle trenger heller ikke å jobbe fulltid, det finnes mange stillinger i f.eks. forskningsmiljø, som er mindre enn 100%.

#5 Madelenemie

Madelenemie
  • Medlem

Skrevet 15. mai 2012 - 14:23

Jeg VET ikke hvordan de tenker, men her er noen forslag:

- De har sett at du har stor kapasitet når det gjelder studier og fag, og har tro på at du kan finne en jobb der du vil gjøre stor nytte for deg

- Du er så flink til å skjule hvor sliten du blir av "bare" den vanlige hverdagen (dvs. hus og barn), at de regner med at du vil orke jobb i tillegg, slik veldig mange gjør

Det går litt i bølger for alle hvor slitsomt man synes det er å ha både et yrkesliv og oppfølging av hjem & familie. Noen ganger synes man at det går greit, andre ganger (f.eks. hvis noen er syke, det er mye stress på jobb, mange ting som skjer på kveldstid eller alt dette på én gang), synes man at ingenting blir ordentlig. Men man kommer som regel gjennom det på et vis.

Det er ikke det minste rart om dine bølgedaler er dypere eller kommer oftere enn for folk flest. Jeg vil ikke gi deg noe råd, det synes jeg fagfolk skal gjøre (studieveileder, psykiater osv.). Dessuten må mannen din være med på å diskutere hvordan ulike løsninger påvirker økonomien deres.

Men husk på at barna dine er såpass store at enkelte ting vil se annerledes ut om noen år. Så det er i hvert fall ikke bortkastet å ta utdannelse. Alle trenger heller ikke å jobbe fulltid, det finnes mange stillinger i f.eks. forskningsmiljø, som er mindre enn 100%.

Hei!

Ja men har har vært sliten hele livet.


Jeg er til tider taus og jo mer sliten jo mindre tilstede med familien, jeg tenker det ikke er bra.


Vi klarer oss fint på en inntekt, de vil at jeg skal få bruke evnene mine, men jeg blir jo syk inni kroppen av det, flere dager nå brenner det i bena og jeg har store smerter i magen, jeg får dette når jeg føler press og stress og krav fra alle hold (så det er ikke fysisk sykdom)


Jeg syns dessuten barna trenger meg mer, og jeg er ikke flink på å dele oppmerksomheten min på flere ting.
Nå utsatte jeg min datters utredning fordi jeg klarer ikke mer nå.


Nå skal jeg ta på tigerbalsam, og kanskje klarer jeg skrive et brev til min psykiater, for jeg trenger svar på om hun er min venn selv om jeg nå uføretrygder meg et år fordi jeg føler meg utmattet. Jeg tror nemlig ikke hun vil ha meg til venn hvis jeg blir uføretrygdet. Takk for svar likevel.

“Everyone is a genius. But if you judge a fish on its ability to climb a tree, it will live its whole life believing it is stupid” -Einstein.


#6 laban

laban
  • Medlem

Skrevet 16. mai 2012 - 08:51

Hei!

Ja men har har vært sliten hele livet.


Jeg er til tider taus og jo mer sliten jo mindre tilstede med familien, jeg tenker det ikke er bra.


Vi klarer oss fint på en inntekt, de vil at jeg skal få bruke evnene mine, men jeg blir jo syk inni kroppen av det, flere dager nå brenner det i bena og jeg har store smerter i magen, jeg får dette når jeg føler press og stress og krav fra alle hold (så det er ikke fysisk sykdom)


Jeg syns dessuten barna trenger meg mer, og jeg er ikke flink på å dele oppmerksomheten min på flere ting.
Nå utsatte jeg min datters utredning fordi jeg klarer ikke mer nå.


Nå skal jeg ta på tigerbalsam, og kanskje klarer jeg skrive et brev til min psykiater, for jeg trenger svar på om hun er min venn selv om jeg nå uføretrygder meg et år fordi jeg føler meg utmattet. Jeg tror nemlig ikke hun vil ha meg til venn hvis jeg blir uføretrygdet. Takk for svar likevel.

Jeg tror ikke du mister psykiateren din selv om du sier at du trenger en pause. Fortsett å fortelle henne hvordan du har det.

#7 Madelenemie

Madelenemie
  • Medlem

Skrevet 18. mai 2012 - 20:47

Jeg tror ikke du mister psykiateren din selv om du sier at du trenger en pause. Fortsett å fortelle henne hvordan du har det.

Hei!

Ja man vet jo ikke, vi er jo venner for bestandig, men hvis du husker hva Cooper sa til Todd? Når Todd sa at de jo er venner for bestandig sa Copper at det ikke gikk for han var jo en jakthund.


Så måtte de gjennom mange prøvelser for at Cooper skulle forstå at Todd hadde rett, en rev og en jakthund kan være venner for bestandig. Akkurat som jeg er med min psykiater, men hvis min psykiater sier som Cooper gjorde blir jeg like lei meg som Todd ble. Likevel i hjerte mitt er vi alltid venner, for bestandig.

“Everyone is a genius. But if you judge a fish on its ability to climb a tree, it will live its whole life believing it is stupid” -Einstein.





0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 skjulte brukere

Annonse