Gå til innhold

Hvor går grensen syk/frisk hos ungdom som sliter?


Gjest

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

(Senest) når problemene forhindrer et normalt dagligliv, som skole / jobb og (i det minste litt) sosial kontakt med jevnaldrende på fritiden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Senest) når problemene forhindrer et normalt dagligliv, som skole / jobb og (i det minste litt) sosial kontakt med jevnaldrende på fritiden?

Så det er funksjon det går på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så det er funksjon det går på..

Ikke ene og alene. Det kommer jo også an på hvordan h*n selv opplever situasjonen og ønsker. Men jeg mener i hvert fall at det SENEST bør tas et initiativ til å få hjelp utenfra, når problemene skaper vansker for et normalt dagligliv - selv om ungdommen helst vil være i fred.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke ene og alene. Det kommer jo også an på hvordan h*n selv opplever situasjonen og ønsker. Men jeg mener i hvert fall at det SENEST bør tas et initiativ til å få hjelp utenfra, når problemene skaper vansker for et normalt dagligliv - selv om ungdommen helst vil være i fred.

Dette er så vanskelig. Jeg hadde ingen normal oppvekst selv, så jeg har ikke det å sammenligne med. Men jeg har en datter som sliter (15) og har gjort det lenge. Hun virker rett og slett sliten og jeg vet hun tenker og bekymrer seg mye. Snakker vi til henne så glefser hun ofte tilbake. Det er i hvertfall dette som er "hovedproblemet". Hun isolerer seg mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun virker rett og slett sliten og jeg vet hun tenker og bekymrer seg mye. Snakker vi til henne så glefser hun ofte tilbake.

Hun isolerer seg mye.

Første avsnittet her tror jeg er relativt normalt. Jeg har også en (gutt) på snart 15 år, og han glefser også en del. Når det gjelder bekymringer og slitenhet var søsteren hans mye mer plaget. Lillebror har rikelig med energi (til alle andre ting enn skolearbeid) og er ikke noen bekymret type.

Men begge var veldig sosiale - selv om datteren min er av den planleggende typen som hadde mange bekymrede tanker om framtiden, var hun aldri isolert. Det er mange eksempler på at tenåringer foretrekker venner framfor foreldre og oppfører seg helt annerledes når de er sammen med jevnaldrende enn hjemme.

Det trenger absolutt ikke være sykelig eller "feil" at man ikke er kjempesosial selv om man er tenåring. Men hvis det virker som om hun selv velger å isolere seg, skjønner jeg at du ikke synes det er noe godt tegn. Vet du om hun selv opplever at hun sliter, eller er det dere som har definert et problem? Er hun fysisk sliten pga. avvikende kosthold eller døgnrytme eller noe annet?

Sjekk om det er helsestasjon for ungdom eller noe annet der dere bor, hvor hun kan snakke uformelt med noen? Selv om hun ikke synes hun har problemer nå, kan det være greit å kjenne til tilbudet når man har tenåringer. Men jeg mener nok at man ikke skal dytte sykelighet på ungdom, så lenge de fikser hverdagen sin ganske greit. Det er helt normalt at de virker litt ute av balanse i noen år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Ladytron

Hun isolerer seg mye.

Hva driver hun med når hun isolerer seg? Har inntrykk av at ungdommen i dag ofte har mye mer kontakt med venner og kjente over nett (chat, mobil, skype, spill o.l.). Hvis hun er en del sosial på den måten så tror jeg ikke at det trenger å være noe galt (så lenge hun trives med det selv).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første avsnittet her tror jeg er relativt normalt. Jeg har også en (gutt) på snart 15 år, og han glefser også en del. Når det gjelder bekymringer og slitenhet var søsteren hans mye mer plaget. Lillebror har rikelig med energi (til alle andre ting enn skolearbeid) og er ikke noen bekymret type.Men begge var veldig sosiale - selv om datteren min er av den planleggende typen som hadde mange bekymrede tanker om framtiden, var hun aldri isolert. Det er mange eksempler på at tenåringer foretrekker venner framfor foreldre og oppfører seg helt annerledes når de er sammen med jevnaldrende enn hjemme.Det trenger absolutt ikke være sykelig eller "feil" at man ikke er kjempesosial selv om man er tenåring. Men hvis det virker som om hun selv velger å isolere seg, skjønner jeg at du ikke synes det er noe godt tegn. Vet du om hun selv opplever at hun sliter, eller er det dere som har definert et problem? Er hun fysisk sliten pga. avvikende kosthold eller døgnrytme eller noe annet?Sjekk om det er helsestasjon for ungdom eller noe annet der dere bor, hvor hun kan snakke uformelt med noen? Selv om hun ikke synes hun har problemer nå, kan det være greit å kjenne til tilbudet når man har tenåringer. Men jeg mener nok at man ikke skal dytte sykelighet på ungdom, så lenge de fikser hverdagen sin ganske greit. Det er helt normalt at de virker litt ute av balanse i noen år.

Tusen takk for svar. Hun sier selv at hun sliter, og det er nå det siste skoleåret at hun sliter ekstra mye. Hun gruer seg for å gå på skolen også fordi hun føler seg tilsidesatt som hun sier.

Hvordan tar man kontakt med helsestasjon for ungdom? Er det bare å ringe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva driver hun med når hun isolerer seg? Har inntrykk av at ungdommen i dag ofte har mye mer kontakt med venner og kjente over nett (chat, mobil, skype, spill o.l.). Hvis hun er en del sosial på den måten så tror jeg ikke at det trenger å være noe galt (så lenge hun trives med det selv).

Ja, hun snakker mye med venner på datA og hører på musikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan tar man kontakt med helsestasjon for ungdom? Er det bare å ringe?

Den er for all ungdom, så det er bare å ta kontakt direkte, ja.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar. Hun sier selv at hun sliter, og det er nå det siste skoleåret at hun sliter ekstra mye. Hun gruer seg for å gå på skolen også fordi hun føler seg tilsidesatt som hun sier.

Hvordan tar man kontakt med helsestasjon for ungdom? Er det bare å ringe?

Du kan sikkert ringe, eller dere kan ta kontakt med helsesøster på skole, så kan h*n hjelpe dere videre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er normale tenåringsplager, og når bør de få hjelp av profesjonelle/psykolog?

Denne grensen er ikke så lett å trekke, da det også er normalt for ungdomstiden at man både er mindre stabil enn før, at det fort blir litt mye drama og at de synes skole er slitsomt og ikke så meningsfylt. Mange, kanskje særlig jenter, synes også det sosiale er vanskeligere enn før, det er mye klikkdannelse og mange opplever å være mindre populære enn de skulle ønske.

 

Siden du selv sliter psykisk, så vil du sannsynligvis være ekstra oppmerksom på tegn på psykiske vansker. I tillegg vet datteren din også at slike argumenter er noe du lett vil bli fanget av, og kanskje har hun lavere terskel enn andre ungdommer til å mene at hun har det vanskelig psykisk.

 

Men hun kan jo også trenge profesjonell hjelp, og siden usikkerheten er såpass stor, så synes jeg du kan be fastlegen om å snakke med henne og gjøre en vurdering. Dere kan også selv ta kontakt med helsestasjon for ungdom, hvis dere tror det er et bedre alternativ.

 

Hvis jeg ikke husker feil, så har din datter tidligere hatt kontakt med BUP. Kanskje er det hensiktsmessig at hun vurderes av BUP slik at hun både kan få evt. nødvendig hjelp og at dere samtidig kan unngå at det blir større fokus på psykisk helse enn hva som er fornuftig. Jeg vil anta at fastlegen kjenner historien hennes og din, og derfor tror jeg kanskje det er beste stedet å starte.

Endret av frosken
Lenke til kommentar
Del på andre sider

;) 

Dette er så vanskelig. Jeg hadde ingen normal oppvekst selv, så jeg har ikke det å sammenligne med. Men jeg har en datter som sliter (15) og har gjort det lenge. Hun virker rett og slett sliten og jeg vet hun tenker og bekymrer seg mye. Snakker vi til henne så glefser hun ofte tilbake. Det er i hvertfall dette som er "hovedproblemet". Hun isolerer seg mye.

Som flere er inne på isolerer ungdom seg mer i dag enn vår generasjon gjorde, så det er ikke sikkert du ville hatt mye hjelp i å sammenligne med deg selv om din oppvekst var mer 'normal' faktisk...  ;)

 

Vi har hatt diskusjonen om isolasjon hjemme hos oss også, vi syns rett og slett at jr kunne vært mer ute med kompiser. I motsetning til din var han superaktiv til han var 15-16, men etter det har det vært mye data og hjemmesitting (med eller uten kjæresten det siste året). Kompisenes foreldre forteller om samme mønster (og bekymring), men ingen av oss har funnet noen god løsning. Han har et ti-talls kompiser boende innenfor 200-meters avstand, og likevel sitter de der på hvert sitt rom og prater via nett. Skjønner nada av dette jeg...

 

Også vi har diskutert om det er noe vi voksne kan gjøre, men samtidig er han frisk, glad, trygg,

v e l d i g ivrig med skolearbeid, og veldig, veldig moden sosialt når gjengen først møtes (de er alle så fine og høflige at jeg får helt 50-tallsvibber av dem  :P). Som deg lurer jeg på hva som er årsaken, jeg er bekymret for om all hjemmesittingen skal gjøre han sosialt inkompetent på sikt og at han skal bli en ensom voksen. Mann er nok mindre bekymret enn meg (typisk nok ;)), men også han syns det er bekymringsfullt. Innimellom snakker vi med jr om vår bekymring, men han syns bare vi maser, og svarer stort sett at "det er sånn nå". Deretter stikker han gjerne til en kompis noen timer for å slippe mas om dette på noen dager.... ;)

 

Vi bestemte oss relativt tidlig for at vi skulle gripe inn om vi opplevde at han distanserte seg fra ting han tidligere deltok på, om han ble unormalt stille, mutt eller sur og hissig - kort sagt om vi opplevde at dette endret han eller påvirket humøret og livskvaliteten hans i negativ retning. Jeg har rådført meg med en av mine psykolog-venninner (som kjenner jr godt), og hun har støttet oss i dette (men også i at vi bare skal fortsette å pushe lett uten å gjøre en stor sak ut av det i hans tilfelle). Slik du beskriver datteren din ville vi nok imidlertid tatt affære tror jeg (med forbehold om at hun er "seg selv" slik dere kjenner henne). Ta en telefon til BUP, få en uformell prat om din bekymring, og hør hva de råder deg til å gjøre. Snakk også om din datter om din bekymring. La det komme klart fram at dere vil henne det beste, og er bekymret for at hun ikke har det så bra som hun kunne, sånn at hun ikke sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok også for dere.

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hva er normale tenåringsplager, og når bør de få hjelp av profesjonelle/psykolog?[/quot

Hei!

Jeg tror svaret på det er skoleprestasjoner, er man flink på skolen, ingen problem.

Skulk er et varselsignal.

Isolasjon/ kunne engasjere seg selv/ ha det hyggelig for seg selv, syns jeg er et sunnhetstegn.

I motsetning til mange, jeg syns man kan være veldig og mer enn nok sosial fra sitt rom, og det uten å treffe noen fysisk, det er befriende, og mye bedre. Fordelen er at man ikke blir så sliten og kan bruke tiden mer konstruktivt.

Ellers syns jeg det er et aktuelt spørsmål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ame="hww" post="3522894" timestamp="1390463182"]Hva er normale tenåringsplager, og når bør de få hjelp av profesjonelle/psykolog?[/quot

Hei!

Jeg tror svaret på det er skoleprestasjoner, er man flink på skolen, ingen problem.

 

Det stemmer IKKE alltid...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er faktisk mange som blir oversett sosialt og mobbet i skolen fordi de leverer gode resultater.

Hei!

Det tror jeg ikke.

De skoleflinke har status som smarte på vår skole.

Det gir selvtillit. Nå er den privat, og alle foreldre er bevisste på utdanningens viktighet for å bli lykkelig.

Vi betaler jo og den virker inn på bevisstgjøring på utdanningens prioritering i livet, foran andre ting

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De skoleflinke har status som smarte på vår skole.

 

Det ga ikke status på skolen til barnet vårt.

Tvertimot gjorde det vedkommende til et mobbeobjekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min sa ifra selv i høst at han trodde han hadde sosialangst og ville gå til psykolog så jeg sendte ham alene til fastlegen som henviste han videre til BUP hvor han fikk time hos en psykolog han hadde gått hos før. Så jeg tror at dersom ungene selv ber om hjelp så skal man ta det alvorlig.



Anonymous poster hash: 6a3bd...cdc
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...