Hvordan tie stille?

[AnonymBruker]

Min stefar og jeg hadde sex når jeg var 13-14 år. Min mor fikk vite det den gang og kom til meg å sa: "Skal jeg dumpe han å leve alene resten av livet, eller kan vi bare glemme dette?". Jeg sa vi kunne glemme.

 

Det har gått mange år nå. Alt er på en måte rotet opp til overflaten inni meg og jeg havnet i en krangel med min mor i går og klarte heldigvis la vær å dra opp dette. Hva skulle det tjene til? De bor sammen: Begynner å bli gamle.

 

Men hvordan klare å tie?

 

 

Anonymous poster hash: b6032...1f8

Anonymous poster hash: b6032...1f8

[PandaAmanda]

Syns det er så vondt å se at du har fått 109 visninger og ingen svar på dette innlegget... Jeg lurer på hva du tolker ut av det.

 

Det som ble gjort mot deg var en stor urett. Dere hadde ikke sex - han forgrep seg på deg og det er ikke bare ulovlig i forhold til Norges Lover, men også et enormt svik mot et stebarn. Det har gjort noe med deg.

 

Jeg håper ikke du tier. Du har ingen grunn til å skulle tie om dette - tvert imot. Jeg håper du finner noen du kan snakke med om det akkurat så mye og så lenge som du trenger det.

[frosken]

Jeg er enig med PandaAmanda at flere av oss burde ha kommentert på dette. Husker at jeg ble trist da jeg leste innlegget ditt, da sviket mot deg var så stort.

 

Jeg håper du har noen du kan snakke med, også om dette. Hvorvidt det er til nytte å snakke med din mor om det er kanskje tvilsomt, men dersom du ikke klarer å tie i forhold til henne så er det ingen grunn til at du skal bebreide deg selv for det. Hun valgte sine egne behov fremfor dine den gangen, så jeg synes ikke du har noen plikt til å beskytte henne.

[*skal*]

Lenge siden jeg har vært her inne nå. Jeg skriver under på det PandaAmanda sier, og vil legge til at det din mor gjorde var utrolig stygt gjort! Jg blir sint på dine vegne.

Jeg synes heller ikke du i utgangspunktet har grunn til å tie still. Men så er det noe med livet som det er og, og jo eldre folk blir, jo vanskeligere er det å skulle ta et oppgjør. Men du skyller ingen å tie still. Det hun, og ikke minst han som burde skamme seg.

[stjernestøv]

Uff for et svik

 

En kan jo tenke...hvorfor tie når alle vet om det? Alle vet hvorden det var men alle tier, det er å leve på falske premisser. Men sånn er jo livet, og når de er gamle og stakkarslige kan man få en medfølelse for dem.

[PandaAmanda]

...og din mors svik i dette er så enormt at det kan ikke beskrives en gang.

 

Jeg syns ikke du har et fugg av grunn til å skulle føle med dem fordi de om begynner å bli eldre. Hva med deg? Hva med 13 år gamle deg som ikke har fått fortelle om det du har opplevd?

 

DU har rett til å snakke. Du trenger å bli sett og hørt.

[AnonymBruker]

Jeg leste dette først nå og vil ikke være en av de tause. Det din stefar gjorde var galt mot deg, uansett hvordan det skjedde hadde du INGEN skyld! En mor skal vite bedre. Hun skulle gjøre alt for å beskytte deg. Det er det mødre skal, og det finnes ingen unnskyldning! Jeg signerer på dette: DU har rett til å snakke. Du trenger å bli sett og hørt.

Anonymous poster hash: 26d20...826

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg fulgte med de første dagene på om  noen svarte. Derfor sent ute med å takke for alle svar nå. Jeg har løst dette ved å ikke lenger ringe min mor. Hun forstår at noe skjer og kom på besøk en dag for å fortelle hvor snill hun var og hvor sveket hun følte seg. Jeg ba henne gå. Jeg har notert meg nummeret til nærmeste senter for de som har opplevd seksuelle overgrep. Men det sitter langt inne å ringe.

Anonymous poster hash: b6032...1f8

[PandaAmanda]

Jeg har hatt kontakt med to ulike sentre og har veldig gode erfaringer fra begge stedene.

De vet hvor vanskelig det er å ringe. Jeg håper du våger

[dedalo]

 

Min stefar og jeg hadde sex når jeg var 13-14 år. Min mor fikk vite det den gang og kom til meg å sa: "Skal jeg dumpe han å leve alene resten av livet, eller kan vi bare glemme dette?". Jeg sa vi kunne glemme.

 

Det har gått mange år nå. Alt er på en måte rotet opp til overflaten inni meg og jeg havnet i en krangel med min mor i går og klarte heldigvis la vær å dra opp dette. Hva skulle det tjene til? De bor sammen: Begynner å bli gamle.

 

Men hvordan klare å tie?

 

 

Anonymous poster hash: b6032...1f8

Anonymous poster hash: b6032...1f8

 

Din mor valgte altså en overgrepsmann framfor deg. Vi kan vel kalle ham en pedofil mann? Eller? (kalle en spade en spade) Din mor må være et utrolig svakt menneske. Forferdelig av en mor å stille det spørsmålet som hun stilte til deg, et barn....

Jeg ville ha boikottet henne, absolutt, hun har ikke gjort seg fortjent til din tillit. Du har det bedre uten henne, dessverre....Håper du finner andre som kan fylle tomrommet etter henne, og som du kan stole på.

 

Ufattelig at hun fremdeles lever med denne mannen, horribelt.:-/

[Kayia]

Min stefar og jeg hadde sex når jeg var 13-14 år. Min mor fikk vite det den gang og kom til meg å sa: "Skal jeg dumpe han å leve alene resten av livet, eller kan vi bare glemme dette?". Jeg sa vi kunne glemme.

 

Det har gått mange år nå. Alt er på en måte rotet opp til overflaten inni meg og jeg havnet i en krangel med min mor i går og klarte heldigvis la vær å dra opp dette. Hva skulle det tjene til? De bor sammen: Begynner å bli gamle.

 

Men hvordan klare å tie?

 

Takk for svar. Jeg fulgte med de første dagene på om  noen svarte. Derfor sent ute med å takke for alle svar nå. Jeg har løst dette ved å ikke lenger ringe min mor. Hun forstår at noe skjer og kom på besøk en dag for å fortelle hvor snill hun var og hvor sveket hun følte seg. Jeg ba henne gå. Jeg har notert meg nummeret til nærmeste senter for de som har opplevd seksuelle overgrep. Men det sitter langt inne å ringe.

Jeg leste også dette først nå, og stiller meg bak de som sier at din mors svik er enormt og uforståelig. Det er helt ubegripelig for meg at en forelder greier å fortsette samliv med en person som har begått et så stort overtramp i forhold til ens eget barn, og det er også ubegripelig at det er mulig å lukke øynene så hardt at man greier dele seng med vedkommende i etterkant. Likevel hører man desverre om tilfeller som ditt rett som det er.

 

Jeg skjønner godt at du velger å ikke ha kontakt med din mor, og støtter deg i denne beslutningen.

 

Vil ellers legge til at jeg tror det er viktig for deg å ikke tie. Du virker moden for å ta opp dette vonde nå, og jeg håper du ringer en av de instansene du har funnet fram nummeret til. Jeg ber deg dessuten google stedene og evt diskutere stedene med fastlegen din, sånn at du vet at du får hjelp som er til nytte for å komme videre, og at de ikke tror på behandlingsmetodikk som vil kunne sette deg tilbake. Kanskje er en god spesialisert psykolog det du trenger? Ønsker deg all mulig lykke til! 

[AnonymBruker]

Jeg leste også dette først nå, og stiller meg bak de som sier at din mors svik er enormt og uforståelig. Det er helt ubegripelig for meg at en forelder greier å fortsette samliv med en person som har begått et så stort overtramp i forhold til ens eget barn, og det er også ubegripelig at det er mulig å lukke øynene så hardt at man greier dele seng med vedkommende i etterkant. Likevel hører man desverre om tilfeller som ditt rett som det er.

 

Jeg skjønner godt at du velger å ikke ha kontakt med din mor, og støtter deg i denne beslutningen.

 

Vil ellers legge til at jeg tror det er viktig for deg å ikke tie. Du virker moden for å ta opp dette vonde nå, og jeg håper du ringer en av de instansene du har funnet fram nummeret til. Jeg ber deg dessuten google stedene og evt diskutere stedene med fastlegen din, sånn at du vet at du får hjelp som er til nytte for å komme videre, og at de ikke tror på behandlingsmetodikk som vil kunne sette deg tilbake. Kanskje er en god spesialisert psykolog det du trenger? Ønsker deg all mulig lykke til! 

Jeg har så langt valgt å ikke gjøre noe med denne "saken" annet enn å ta avstand. Jeg er aldri på besøk mer. Ringer ikke og er ellers kort når jeg blir kontaktet. Jeg har ikke orket prate med noen om dette. Jeg prøver rett og slett å glemme.

Anonymous poster hash: b6032...1f8

[Kayia]

Jeg har så langt valgt å ikke gjøre noe med denne "saken" annet enn å ta avstand. Jeg er aldri på besøk mer. Ringer ikke og er ellers kort når jeg blir kontaktet. Jeg har ikke orket prate med noen om dette. Jeg prøver rett og slett å glemme.

Det finnes ingen fasit på hva som er riktig for hver enkelt, og dersom du lever fint med dette i dag er det ingen grunn til å gjøre annet enn det du gjør nå, nemlig unngå de i din familie som sviktet og fremdeles svikter. Mitt forslag kom som et innspill på at du selv har funnet tlfnr til instanser for incestutsatte, noe som sier meg at du kanskje føler for å lette litt på sløret nå. Kjenn godt etter i magen hva du har behov for. Det er ikke alltid det er rett å begynne å grave i ting som har vært vodnt tidligere heller

[AnonymBruker]

 

Jeg har så langt valgt å ikke gjøre noe med denne "saken" annet enn å ta avstand. Jeg er aldri på besøk mer. Ringer ikke og er ellers kort når jeg blir kontaktet. Jeg har ikke orket prate med noen om dette. Jeg prøver rett og slett å glemme.

Anonymous poster hash: b6032...1f8

 

Jeg er enig med de andre om at dette er et utrolig svik mot deg, men ikke svikt deg selv med å prøve å glemme det. Jeg har gjort det med ting jeg opplevde tidligere i livet, og hadde en del år der jeg levde lykkelig uvitende (siden jeg hadde fortrengt det), før det begynte å dukke opp minner og etterhvert ble for vanskelig å takle og jeg i tillegg ble syk. Det er leger som har funnet ut at ting man opplever og man ikke behandler eller fortrenger kan sette seg som sykdom eller smerter i kroppen ved at "gifta" fortsetter å sive ut.

 

Ikke glem, det er lett å pakke ned vonde ting i en boks og stue den bort på en hylle i det innerste og mørkeste kottet man finner, men før eller siden vil det komme til overfalten igjen, det er som å grave ned tønner med gift i jorda, og tro at man er kvitt problemet...helt til tønnene blir gamle og råtner eller ruster og slår sprekker og gifta renner ut og forpester alt rundt.

 

Jeg vet det er utrolig vanskelig å ta det opp med noen første gangen, men kommer du til riktig fagperson som har erfaring, så vil du merke at du kanskje først ramler ned, men så gradvis blir bedre. Du trenger ikke å si noe til fastlegen, om du ikke har full tillit til denne, bare si at du trenger en psykolog, og hvis han/hun spør, bare si det det gjelder i stikkordform, f.eks overgrep, omsorgsvikt. Du trenger ikke si mer enn du har lyst til. Hvis du kommer så langt og ikke klarer å få ordene ut av munnen hos en psykolog eller på et ressurssenter, så skriv det på en lapp og gi til personen, av og til hjelper det at de drar i gang "samtalen".

Av og til er det enklere å bare avtale et møte på telefon og ta det når man møter personen, fremfor å fortelle over telefon.

Det er ikke alle som tar opp dette, men for meg så har tilgivelse vært viktig, å tilgi de som gjorde galt mot meg (de vet ikke om det, at jeg har tilgitt), men det har hjulpet meg, siden det setter meg fri til å leve, uten å bruke energi eller bitterhet på de som gjorde meg galt. Det er ofte en lang prosess å komme til det punktet at man ønsker å tilgi, men det er for ens egen skyld, og ikke for de man tilgir man gjør det.

 

Jeg håper du tar det første og vanskligste steget, uansett hvordan du gjør det og hvor du henvender deg.

Du klarer det! Ikke tvil på det eller deg selv. Du er høyst verdifull, uavhengig hva du har vært igjennom, husk på det! 

Anonymous poster hash: 70073...c39