Hva si til mannen min etter psykologtimer?

[Fiskemamma]

Jeg har startet i psykiatrisk behandling og mannen min vil at jeg skal fortelle mest mulig fra timen. Problemet er bare at mannen min er mye av problemet. Har levd med en psykisk syk mann i 8 år, som har nektet behandling i alle disse årene, men skal igang med behandling om ikke så lenge. 

Har omtrent krever å få vite hva jeg sier i behandling og hva behandleren sier til dette - og spesielt det som jeg sier om ham. Jeg ønsker selvsagt ikke å si dette til ham, da jeg trenger en ventil å få ut ting på uten at han vet hva som blir sagt osv. Har noen her anbefaling om hva jeg kan si når dette spørsmålet kommer etter hver time hos psykologen?

[XbellaX]

Jeg har startet i psykiatrisk behandling og mannen min vil at jeg skal fortelle mest mulig fra timen. Problemet er bare at mannen min er mye av problemet. Har levd med en psykisk syk mann i 8 år, som har nektet behandling i alle disse årene, men skal igang med behandling om ikke så lenge. 

Har omtrent krever å få vite hva jeg sier i behandling og hva behandleren sier til dette - og spesielt det som jeg sier om ham. Jeg ønsker selvsagt ikke å si dette til ham, da jeg trenger en ventil å få ut ting på uten at han vet hva som blir sagt osv. Har noen her anbefaling om hva jeg kan si når dette spørsmålet kommer etter hver time hos psykologen?

 

 

"Du, nå skal du høre, akkurat disse timene trenger jeg at er private. Vi snakker om alt, om livet, om meg og de menneskene som er i livet mitt. Jeg håper du forstår og respekterer at jeg trenger disse timene til kun å være mine".

 

G-r-e-n-s-e-s-e-t-t-i-n-g.

[Fiskemamma]

Grensesetting - det er vel noe av problemet.... Han er så ekstremt nysgjerrig og mistenksom, og han ønsker at alt som blir sagt hos fastlege og sykehus/under behandling skal vi være åpne med hverandre om... Og spesielt det som sies om ham... Så synes det er veldig vanskelig... Han kommer til å spørre og grave til jeg sier hva som ble sagt. Ikke enkelt å gå i behandling da, men jeg trenger det...  

[XbellaX]

Grensesetting - det er vel noe av problemet.... Han er så ekstremt nysgjerrig og mistenksom, og han ønsker at alt som blir sagt hos fastlege og sykehus/under behandling skal vi være åpne med hverandre om... Og spesielt det som sies om ham... Så synes det er veldig vanskelig... Han kommer til å spørre og grave til jeg sier hva som ble sagt. Ikke enkelt å gå i behandling da, men jeg trenger det...

 

Hvorfor setter du ikke litt krav til denne mannen? Hva slags diagnose har han? 

[Fiskemamma]

Hvorfor setter du ikke litt krav til denne mannen? Hva slags diagnose har han? 

 

Jeg gjør det, men er vel det at jeg har veldig dårlig erfaring med å si ham i mot. Han takler det dårlig. Og det er noe jeg (og han) må jobbe med. 

Han har ikke fått noe diagnose enda, men etter å ha lest litt om psykiske diagnoser minner han meg veldig mye om paranoid personlighetsforstyrrelse, og er ganske sikker på at han har angst og depresjon. Så har vært mange tøffe år...

[AnonymBruker]

Det er ganske enkelt, du sier: Jeg ønsker ikke å fortelle om det jeg og min behandler snakker om og ikke spørr om det igjenn.

Når han spørr igjenn sier du : Dette ønsker jeg ikke å snakke om venligst ikke spørr om dette igjenn

Når han spørr igjenn sier du: Okei dette gidder jeg ikke, jeg kan ikke være sammen med en som ikke respekterer meg, lykke til med behandlingen din. Også drar du vekk.

 

Det er ikke DU det skal gå ut over at HAN har problemer.

 

...

Anonymous poster hash: fce28...35c

[XbellaX]

Jeg gjør det, men er vel det at jeg har veldig dårlig erfaring med å si ham i mot. Han takler det dårlig. Og det er noe jeg (og han) må jobbe med. 

Han har ikke fått noe diagnose enda, men etter å ha lest litt om psykiske diagnoser minner han meg veldig mye om paranoid personlighetsforstyrrelse, og er ganske sikker på at han har angst og depresjon. Så har vært mange tøffe år...

 

Det høres fryktelig tungt ut. Et alternativ kunne jo være å la ham bli med i terapien en gang. På den måten kan din behandler også danne seg et bilde av ham, med mindre du ønsker å ha dette som ditt sted, det ville i såfall være svært forstålig.

Jeg forstår dette har pågått i mange år, jeg har problemer med å forstå at du har klart å holde ut. Hva skjer dersom du setter grenser, helt konkret - hva gjør han, hvordan reagerer han?

 

Dersom han nekter å gå til lege, hva om du sier at :"det blir du nødt til ellers blir jeg nødt til å ringe din lege for å be om råd, for dette klarer jeg ikke mer"? Hvordan ville han reagert på noe slikt.

[Fiskemamma]

Det er også barn inne i bilde, som ikke gjør ting lettere... Ikke bare, bare å flytte ut, selv om jeg har tenkt på det maaaange ganger. Barna våre har jo sett/opplevd litt av hvert, dessverre...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal si til han det behandlere skal si til alle sine pasienter: Det vi snakker om i timene er mellom oss. Du skal ikke snakke med andre om det.

Du skal si at det er et pålegg fra behandler.

Det eneste en skal si til partner eller andre, er rent generelle utsagn som for eksempel: Vi arbeider med måter å takle angst på.

[Fiskemamma]

Det høres fryktelig tungt ut. Et alternativ kunne jo være å la ham bli med i terapien en gang. På den måten kan din behandler også danne seg et bilde av ham, med mindre du ønsker å ha dette som ditt sted, det ville i såfall være svært forstålig.

Jeg forstår dette har pågått i mange år, jeg har problemer med å forstå at du har klart å holde ut. Hva skjer dersom du setter grenser, helt konkret - hva gjør han, hvordan reagerer han?

 

Dersom han nekter å gå til lege, hva om du sier at :"det blir du nødt til ellers blir jeg nødt til å ringe din lege for å be om råd, for dette klarer jeg ikke mer"? Hvordan ville han reagert på noe slikt.

 

Når jeg setter grenser ovenfor ham blir han sur og irritert over flere timer. Han kan også ende opp med å sette seg ned å gråte, fordi han føler seg mislykket når jeg ikke kan gjøre som han ønsker, og som en avslutning ønsker han at jeg skal si unnskyld til ham fordi jeg har satt grenser ovenfor ham.

Om barna lager mye bråk/krangler når han er slik blir ting mye verre - han blir svært frustrert, høyrøstet og det igjen kan ende med reaksjoner som gråt, at barna må si unnskyld til ham (for ting han mener de har gjort - men som ikke er riktig).  

[Fiskemamma]

Du skal si til han det behandlere skal si til alle sine pasienter: Det vi snakker om i timene er mellom oss. Du skal ikke snakke med andre om det.

Du skal si at det er et pålegg fra behandler.

Det eneste en skal si til partner eller andre, er rent generelle utsagn som for eksempel: Vi arbeider med måter å takle angst på.

 

Det er det jeg har blitt fortalt i timen med min behandler også, men har ikke tatt opp denne problemstillingen med behandleren min enda. 

Tror nok jeg også må finne et generelt utsagn å si, som ikke omhandler ham (dvs han vet at det er han som er problemet og vet at han snakkes om i mine timer hos behandler (og det gjør han vel heller ikke mindre nysgjerrig....). 

[mariaflyfly]

Når jeg setter grenser ovenfor ham blir han sur og irritert over flere timer. Han kan også ende opp med å sette seg ned å gråte, fordi han føler seg mislykket når jeg ikke kan gjøre som han ønsker, og som en avslutning ønsker han at jeg skal si unnskyld til ham fordi jeg har satt grenser ovenfor ham.

Om barna lager mye bråk/krangler når han er slik blir ting mye verre - han blir svært frustrert, høyrøstet og det igjen kan ende med reaksjoner som gråt, at barna må si unnskyld til ham (for ting han mener de har gjort - men som ikke er riktig).

Håper denne fyren har noen eksepsjonelt gode sider for å veie opp for tarvelig oppførsel.

[XbellaX]

Når jeg setter grenser ovenfor ham blir han sur og irritert over flere timer. Han kan også ende opp med å sette seg ned å gråte, fordi han føler seg mislykket når jeg ikke kan gjøre som han ønsker, og som en avslutning ønsker han at jeg skal si unnskyld til ham fordi jeg har satt grenser ovenfor ham.

Om barna lager mye bråk/krangler når han er slik blir ting mye verre - han blir svært frustrert, høyrøstet og det igjen kan ende med reaksjoner som gråt, at barna må si unnskyld til ham (for ting han mener de har gjort - men som ikke er riktig).  

 

Jeg begriper ikke at du gidder finne deg i det. Du tar alt for mye hensyn. Det tragiske er at hvorfor skal han forandre seg når du likevel godtar hans oppførsel? Jeg er oppriktig glad du går i terapi, jeg tror det vil gjøre deg godt. 

Det er på tide sette ned foten, og jeg håper din behandler kan hjelpe deg med å ikke bli valset over hver dag.

[Fiskemamma]

Håper denne fyren har noen eksepsjonelt gode sider for å veie opp for tarvelig oppførsel.

Han er heldigvis ikke sånn hver dag, ellers hadde jeg nok ikke vært gift med ham i dag..... Det er det vanskelige at man vet ikke hvilke dager han er slik, og hele familien går på han sine premisser. På dårlige dager er han ofte langt nede og jeg må bruke mine krefter på å holde familien/barna oppe. Da må jeg tenke på hvilke ord jeg bruker - for sier jeg noe på feil måte, så blir det helt galt for ham og kan ende med lange krangler fordi han ikke forstår/vil forstå...

[Fiskemamma]

Jeg begriper ikke at du gidder finne deg i det. Du tar alt for mye hensyn. Det tragiske er at hvorfor skal han forandre seg når du likevel godtar hans oppførsel? Jeg er oppriktig glad du går i terapi, jeg tror det vil gjøre deg godt. 

Det er på tide sette ned foten, og jeg håper din behandler kan hjelpe deg med å ikke bli valset over hver dag.

Jeg er nok veldig flink til å ta hensyn ovenfor ham. Samtidig som når han blir frustrert gir jeg fort opp, da jeg ikke orker å diskutere/krangle med ham. Har ikke energi til det. Det har gått langt opp i halsen på meg og jeg er rett og slett drittlei av det. Selvtilliten er på bunn - har mistet helt troa på meg selv. 

Ja, terapi er sårt trengt nå - da jeg selv nå sliter veldig psykisk. 

[XbellaX]

Jeg er nok veldig flink til å ta hensyn ovenfor ham. Samtidig som når han blir frustrert gir jeg fort opp, da jeg ikke orker å diskutere/krangle med ham. Har ikke energi til det. Det har gått langt opp i halsen på meg og jeg er rett og slett drittlei av det. Selvtilliten er på bunn - har mistet helt troa på meg selv. 

Ja, terapi er sårt trengt nå - da jeg selv nå sliter veldig psykisk. 

 

Det er ikke så rart du ikke orker/gir fort opp når dette har pågått i hele 8 år. Jeg håper du blir bedre på å overse hans emosjonelle utbrudd, og ikke vise at du blir berørt av dem. Ignorer dem og hold rolig fast på det du har sagt. Jeg tror din reaksjon på hans utbrudd dessverre kan være med på å opprettholde dette.

Jeg håper du etterhvert også klarer å formidle hvordan du har det i forholdet, og hva dette gjør med deg. 

[Madelenemie]

Jeg har startet i psykiatrisk behandling og mannen min vil at jeg skal fortelle mest mulig fra timen. Problemet er bare at mannen min er mye av problemet. Har levd med en psykisk syk mann i 8 år, som har nektet behandling i alle disse årene, men skal igang med behandling om ikke så lenge.

Har omtrent krever å få vite hva jeg sier i behandling og hva behandleren sier til dette - og spesielt det som jeg sier om ham. Jeg ønsker selvsagt ikke å si dette til ham, da jeg trenger en ventil å få ut ting på uten at han vet hva som blir sagt osv. Har noen her anbefaling om hva jeg kan si når dette spørsmålet kommer etter hver time hos psykologen?

Hei!

Du bør si det som det er, det gjør jeg.

Min mann spør også, når jeg har snakket om hvor komplisert Pga ufølsom jeg er, blir han fornøyd.

Dette fordi jeg fikk mange irettesettelser , råd, oppskrifter og veiledning av min psykiater .

Da jeg har ønsket at min mann skal være fornøyd har jeg strevd med å tilpasse meg til en viss grad.

Har jeg irritert han, ringer han min psykiater. Jeg har da blitt irettesart Pga av samtalen de har hatt.

Dette er ok for meg da jeg har vært opptatt av å tilpasse meg slik at han får det best mulig.

De siste par årene har imidlertid jeg fått mye støtte på at jeg ikke ER problemet, dette kom min psykiater på. Jeg skal derfor også føle omtrent det hun føler eller sier er ok, men i sum: det fikk meg til å stole på at selv om jeg har autisme så er det ikke synonymt mer å være problemet.

Imidlertid har jeg lest en artikkel om en kvinnes savn av å være gift med en Asperger , så jeg velger å innrette meg slik at jeg har hans følelser som rettesnor. Det er komplisert men da min mann har egenskaper jeg setter høyt, syns jeg at jeg bør justere meg, men lett er set ikke:-(

Han savner romantikk og jeg hater romantikk, det klør i ørene og det er noe av det verste jeg vet!!

[AnonymBruker]

Hei!

Du bør si det som det er, det gjør jeg.

Min mann spør også, når jeg har snakket om hvor komplisert Pga ufølsom jeg er, blir han fornøyd.

Dette fordi jeg fikk mange irettesettelser , råd, oppskrifter og veiledning av min psykiater .

Da jeg har ønsket at min mann skal være fornøyd har jeg strevd med å tilpasse meg til en viss grad.

Har jeg irritert han, ringer han min psykiater. Jeg har da blitt irettesart Pga av samtalen de har hatt.

Dette er ok for meg da jeg har vært opptatt av å tilpasse meg slik at han får det best mulig.

De siste par årene har imidlertid jeg fått mye støtte på at jeg ikke ER problemet, dette kom min psykiater på. Jeg skal derfor også føle omtrent det hun føler eller sier er ok, men i sum: det fikk meg til å stole på at selv om jeg har autisme så er det ikke synonymt mer å være problemet.

Imidlertid har jeg lest en artikkel om en kvinnes savn av å være gift med en Asperger , så jeg velger å innrette meg slik at jeg har hans følelser som rettesnor. Det er komplisert men da min mann har egenskaper jeg setter høyt, syns jeg at jeg bør justere meg, men lett er set ikke:-(

Han savner romantikk og jeg hater romantikk, det klør i ørene og det er noe av det verste jeg vet!!

Litt rart, men nesten uansett hva du svarer andre, så får du svaret til å handle mest om deg selv. 

Anonymous poster hash: 838c9...a59

[Solemnity]

 

Litt rart, men nesten uansett hva du svarer andre, så får du svaret til å handle mest om deg selv. 

Anonymous poster hash: 838c9...a59

 

 

Det er vanlig ved Asperger syndrom/autisme. Det er ikke vondt ment.

[Bella Dotte]

Litt rart, men nesten uansett hva du svarer andre, så får du svaret til å handle mest om deg selv. 

Anonymous poster hash: 838c9...a59

 

 

Det er vanlig ved Asperger syndrom/autisme. Det er ikke vondt ment.

 

Det er også vanlig for psykologer. Det er sikkert ikke vondt ment da heller, regner jeg med.