Gå til innhold

Trenger noen råd, vil ut av forholdet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Vi har vært samboere i 10 år og har to barn sammen.

Jeg var skilt med et barn da jeg traff ham og hadde vært gjennom en tøff tid da skilsmissen var uønsket fra min side.

Jeg ønsket meg et familieliv og flere barn. Traff flere jeg ble forelsket i, men jeg vill velge fornuftig denne gangen.

så når jeg traff samboeren min valgte jeg ham utfra fornuften istedenfor følelsene. Det har jeg angret på mange ganger.

Vi er så forskjellige. Jeg har også hatt en god tid sammen med ham, men det har vært mye krangling og dårlig stemning her. Han kjefter på meg som en unge for den minste ting og jeg gråter lett når han er sint på meg.

Han er opptatt med jobb eller pc det meste av døgnet.

ungene interesserer han seg svært lite for.

Jeg dør innvendig av å bo med ham, men jeg tenker på barna mine. Vil ikke de skal bli skilsmissebarn og jeg vil ikke bare se de annenhver uke.

Så nå føler jeg at jeg har valget mellom deres eller mitt liv. (jeg er 38 år)

 

Når jeg nevner vi bør gå i terapi, svarer han at han ikke bør det, for det er jeg som har problemer, ikke han!

 

Nå har det skjedd som jeg var redd skulle skje. Jeg har truffet en fantastisk mann som er alt mannen min ikke er. Jeg vet det høres klisjeaktig ut, men det er sant. Nå meldes vi i smug og jeg har det veldig vondt. Klarer ikke spise eller noe. Har ingen jeg kan snakke med om dette heller.

 

Min samboer har lenge vært uattraktiv for meg etter han la på seg mye og har en kjempemage, han bryr seg lite om utseende og jeg har nevnt det for han, men han bryr seg ikke. Alle vil vel ha en partner de kan være stolte av og like utseende til?

 

Jeg blir gal snart.

Har noen opplevd det samme som meg?

Uavhengig om jeg skal treffe den nye mannen ønsker jeg ut av forholdet for min egen del, men ikke for ungenes skyld. Forstår dere?



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, tror jeg må gå og snakke med noen. Det er så trist å bo sammen med noen man ikke liker lenger eller som respekterer en. Det har skjedd mange ting gjennom årene som har gjort at jeg har mistet de følelsene jeg hadde for han.

Jeg vil gjerne oppleve den ekte kjærligheten om den finnes...Jeg har så mye og gi til den rette.

Så er det det med ungene da. Kan jeg ofre deres lykke og velge min egen??

Er selv skilsmissebarn og ville ikke de skulle oppleve det.



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har en mann som interesserer seg lite for barna, som kjefter og smeller på deg og du gråter. Han er ikke interessert i noe parterapi og tilbringer tid på jobb og PC. Vil virkelig deres barn "lide" i noen særlig grad av å bli skilsmissbarn? Vil de lide av å kanskje oppleve en pappa som må være mer tilstede når han blir alene med dem til tider. Vil de lide under å ha ei lykkeligere mor? Lider ditt første barn av din tidligere  skilsmisse? I dette tilfellet hadde jeg valgt å gå, sørget for både egen lykke, hans og barnas. Han høres heller ikke særlig lykkelig og tilfreds ut.

 

 



Anonymous poster hash: 8033a...ffb
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt første barn har det bra etter skilsmissen. Jeg tror mannen min har det bra. Han får gjort det han trives mest med, det er å jobbe eller surfe på pc og han har en familie.

Jeg har tenkt at jeg er veldig kravstor så fint med innspill. 

Som han sier, ikke er han utro og ikke slår han, da skal jeg være fornøyd!

Jeg vil jo ikke han skal være alene med de heller, for da må de klare seg selv. Minste er akkurat blitt 5 og må ha en del hjelp.

Hvis han passer de når jeg trener kan det hende minsten har sovnet på sofaen uten kveldsmat og pysj, for han måtte jobbe med noe og ble opptatt. Derfor vil jeg ikke flytte så han skal ha de en hel helg.

 

På helgene også sitter jeg stort sett alene i sofaen og sovner tidlig foran tv. Det er så ensomt og trist. Jeg savner en å prate med, dra på tur med og lage mat sammen med. Gjøre noe sammen med ungene f.eks. Nå er det kun jeg og ungene alene.

Han er veldig glad i meg sier han, men viser det ikke.



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Er det grunn nok for å flytte??

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

 

Ja, det synes jeg. Tror du han vil være noe særlig interessert i å ha samvær med ungene da? Det virker jo ikke akkurat som han prioriterer dem nå i alle fall.

 

Mannen din trenger en aldri så liten realitets-oppvåkning - lykken er ikke ene å alene å ha en partner så lenge han ikke slår eller er utro altså! Et forhold krever _litt_ mer enn som så! Men det er klart han har det bra, han har det som plommen i egget - du er hans ubetalte hushjelp, han får antagelig vasket huset og klærne sine, får maten servert og antagelig får han også sex innimellom når det passer ham? Han har ingen grunn til å ville ut av dette forholdet han. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Er det grunn nok for å flytte??

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

 

Det blir ikke mindre ensomt for deg om du flytter.

Anonymous poster hash: 6e46b...a33

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Det blir ikke mindre ensomt for deg om du flytter.

Anonymous poster hash: 6e46b...a33

 

Men da slipper hun i det minste å være hushjelp i tillegg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker opplagt at du bør ut av forholdet, men det er en bitteliten teoretisk mulighet for at du svartmaler mannen din litt fordi du har møtt en ny.

Jeg synes du kan stille et ultimatum om parterapi. Kanskje det kommer frem noe når han "tvinges" til å komme med sin versjon. Noe som får dere ut av det dårlige sporet. Det er bare en promilles sjanse for at det løser seg, men du kan i alle fall flytte fra ham og vite at alle kort er spilt ut, og at han fikk en real sjanse til å skjerpe seg.

Anonymous poster hash: 7a31e...d23

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det synes jeg. Tror du han vil være noe særlig interessert i å ha samvær med ungene da? Det virker jo ikke akkurat som han prioriterer dem nå i alle fall.

 

Mannen din trenger en aldri så liten realitets-oppvåkning - lykken er ikke ene å alene å ha en partner så lenge han ikke slår eller er utro altså! Et forhold krever _litt_ mer enn som så! Men det er klart han har det bra, han har det som plommen i egget - du er hans ubetalte hushjelp, han får antagelig vasket huset og klærne sine, får maten servert og antagelig får han også sex innimellom når det passer ham? Han har ingen grunn til å ville ut av dette forholdet han. 

Han har det som plommen i egget ja. Han kommer hjem fra jobb og setter seg ved bordet til ferdig middag. Når han har spist går han inn på kontoret sitt uten å rydde vekk asjetten engang. Jeg hjelper unger med lekser, ordner med trening, rydder og vasker allt i huset. Han får sex iblant også, ikke så ofte som han ønsker selvsagt men han lider ingen nød.

Jeg har visst at jeg ikke har hatt det bra i forholdet lenge før jeg traff en annen. 

Det måtte vel bare komme. Jeg var på fest og fikk masse oppmerksomhet, som var uvant for meg. Det var så deilig å bli sett, å ha en som vil prate med meg om ting. Som ser hvem jeg er.

 

Det er verre å være ensom i et forhold enn ensom alene..

Skjønner ikke helt vitsen med å gå til samlivsterapeut når vi har hatt det slik i 10 år. Når jeg tar opp problemet blant annet at jeg synes han tilbringer lite tid med ungene, sier han at jeg må hjelpe han til å bli bedre. Han vil jeg skal sette opp tider og dager han skal være sammen med dem. Jeg må hjelpe han med å bli flinkere. Er det noen som gjør slikt??

 

Når jeg fødte det siste barnet vårt (tok bare to timer) sto han med mobilen og leste mail. Jordmoren tittet stygt på ham. Jeg var så lei meg. Kommer aldri til å glemme det.

Det er så mange slike episoder.

Så lurer han på hvorfor jeg aldri kan si jeg er glad i ham! Jeg klarer bare ikke, for jeg tror ikke jeg er det.

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten Lillemus. Jeg er en gammel traver her inne og fulgt med på det du har skrevet i mange år.

Etter det jeg husker ble du skilt med to barn og traff en ny. det virket som du var veldig forelsket og hadde det bra. Men nå var jo du og eksen veldig gode venner og ble enige(?)

Har du noen gang angret for at det skjedde pga ungene, eller har du det så bra nå at det var verdt det?



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det synes jeg. Tror du han vil være noe særlig interessert i å ha samvær med ungene da? Det virker jo ikke akkurat som han prioriterer dem nå i alle fall.

 

Mannen din trenger en aldri så liten realitets-oppvåkning - lykken er ikke ene å alene å ha en partner så lenge han ikke slår eller er utro altså! Et forhold krever _litt_ mer enn som så! Men det er klart han har det bra, han har det som plommen i egget - du er hans ubetalte hushjelp, han får antagelig vasket huset og klærne sine, får maten servert og antagelig får han også sex innimellom når det passer ham? Han har ingen grunn til å ville ut av dette forholdet han. 

Det var så bra sagt!

Jeg har lenge ønsker meg vekk, men tenkt at det er så mange som skiller seg så lett. Vil jo det beste for barna. Men når jeg ikke er lykkelig merker jo ungene det. 

Jeg jobber litt, men får bare utbetalt ukepenger. han tjener veldig bra, siden han kan jobbe så mye. Jeg har sjelden råd til å kjøpe meg det jeg ønsker, men det har han. 

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Forresten Lillemus. Jeg er en gammel traver her inne og fulgt med på det du har skrevet i mange år.

Etter det jeg husker ble du skilt med to barn og traff en ny. det virket som du var veldig forelsket og hadde det bra. Men nå var jo du og eksen veldig gode venner og ble enige(?)

Har du noen gang angret for at det skjedde pga ungene, eller har du det så bra nå at det var verdt det?

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

 

Eksen og jeg er veldig gode venner fremdeles og vi - altså ungene, eksen, bonusmor, kjæresten min og jeg (+ noen flere i min familie) feirer julaften og 17. mai sammen + også av og til barnas bursdager og morsdag og sånt. :) One big happy family. :)

 

Kjæresten og jeg har vært sammen i over 8,5 år nå og jeg har ikke angret ett sekund på at eksen og jeg skilte lag. Ungene mine var heldigvis såpass små da det skjedde at de ikke skjønte så mye av det. Guttungen var da 5 år og han slet litt en periode, men da jeg tok fra ham det ansvaret han følte for å gjøre både faren og meg glade løsnet det veldig for ham husker jeg. :) Jentungen snakket tidligere om at hun ønsket at vi alle skulle reise på ferie sammen, men jeg gjorde det helt klart for henne med rene ord at det kommer ikke til å skje og det har hun godtatt. :)

 

Ungene har fått to ekstra familier med masse jevnaldrende "søskenbarn" som de treffer ganske ofte og går godt sammen med og det gjør det jo litt lettere da. De opplever dessuten mye fint som turer og sånt både hos meg og hos pappan. Jeg spurte dem for et par år siden om de syntes det var slitsomt å dra sånn mellom pappan og meg (vi har litt hyppig samværsbytte pga seinvakter på jobben), men da så de bare på meg og skjønte ikke hva jeg snakket om, det er jo dette de er vant til og for oss fungerer det godt. :) Men vi er veldig fleksible med bytting og sånt da og nå er de jo så store at de kan bestemme en del selv også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo dette nesten en solskinnshistorie. Ikke alle som er så gode venner.

Selv om mannen min ikke behandler meg bra, vet jeg han blir dypt såret og ulykkelig om jeg drar. Jeg vet nesten ikke om han vil takle det. Jeg tenker mer på ham enn meg. 

Nå har jeg stått opp lørdagsmorgen, det er kaldt i huset og ungene leker. Jeg skal hente ved, fyre i peisen og lage frokost mens jeg hjelper ungene med klær og diverse. 

Han har stått opp og sitter foran pcn på kontoret. Vi hadde faktisk en lang samtale i går og han var redd for å miste meg og skulle endre seg.... Se hvordan det gikk.

Føler meg veldig alene i dette forholdet.

 

Takk for svar forresten Lillemus:) Fint å høre at dere fortsatt har det bra. Føler nesten jeg kjenner deg for har lest veldig mye av det du har skrevet gjennom mange år..



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Nå er jo dette nesten en solskinnshistorie. Ikke alle som er så gode venner.

Selv om mannen min ikke behandler meg bra, vet jeg han blir dypt såret og ulykkelig om jeg drar. Jeg vet nesten ikke om han vil takle det. Jeg tenker mer på ham enn meg. 

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

 

Vi sørget jo også da bruddet var et faktum, både jeg som ble fragått og han som gikk - det var ikke lett for ham å gå heller, å rive opp en liten familie med alt det innebar. Vi var dog skjønt enige om at ungene skulle lide så lite som overhodet mulig over at vi foreldrene ikke fikk det til og det har nok gått med noen kameler fra begge sider gjennom årene. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboeren hadde en lang samtale  i går og i dag har han vært mye hyggeligere å være sammen med. Jeg synes det da er vanskelig å ta opp temaet at jeg ikke ønsker å være i forholdet lenger.

Han har jo skjerpet seg mange ganger før og jeg vet det ikke varer.

Han sier jeg må lære å akseptere han som han er, men jeg klarer det ikke. Jeg ønsker ikke leve sånn. Er jeg vanskelig da?

Han sier også at jeg har det jo bra materialistisk, men i lengen merker jeg at det ikke gir meg lykke. Jeg er glad i å bo fint og ha fine ting, men når jeg alltid sitter her alene med barna er jo disse tingene lite verdt merker jeg.

Han tror han gjør meg lykkelig med å jobbe mye og tjene mye så vi kan kjøpe ting.  Jeg sier at det ikke betyr noe lenger. Det er bare en unnskyldning for han for å jobbe mye også. Han jobbet kjempemye før jeg traff han også, da han var singel. Han sier selv han vil oppnå suksess med det han gjør.

Jeg ble gått fra i mitt første forhold og det var jævlig, men det er like ille å gå nesten..

 

Må si du var storsinnet som klarte å være venner med han etter at han gikk fra deg. Jeg tok 5 år før jeg klarte å prate med han igjen tror jeg. Men det var nok litt måten han gjorde ting på også.

 



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Han tror han gjør meg lykkelig med å jobbe mye og tjene mye så vi kan kjøpe ting.  Jeg sier at det ikke betyr noe lenger. Det er bare en unnskyldning for han for å jobbe mye også. Han jobbet kjempemye før jeg traff han også, da han var singel. Han sier selv han vil oppnå suksess med det han gjør.

Jeg ble gått fra i mitt første forhold og det var jævlig, men det er like ille å gå nesten..

 

Må si du var storsinnet som klarte å være venner med han etter at han gikk fra deg. Jeg tok 5 år før jeg klarte å prate med han igjen tror jeg. Men det var nok litt måten han gjorde ting på også.

 

Anonymous poster hash: f67f8...ef0

 

Det der er det mange menn som brenner seg på - de jobber ræva av seg for at kone og barn skal ha muligheten til å kjøpe seg alle de fine tingene mannen tror de trenger for å være lykkelige - mens det kone og barn helst vil ha er at mann og far er mer hjemme og deltar mer i de små tingene til hverdags.

 

Min eks vant mye på at han satte ungene først under og hele tiden etter bruddet også. :) Vi hadde vært sammen i 19 år før bruddet så jeg kjente ham jo ut og inn og visste at han egentlig ikke er noen drittsekk, han utviste bare en god porsjon drittsekkoppførsel et drøyt år før bruddet. Og sett i ettertid skjønner jeg ikke at han holdt ut så lenge som han gjorde heller...  :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jo jeg falt for en annen. Han er også gift og ikke sikkert det blir oss. Han har en kone som bare er opptatt av karriere og har flyttet på andre siden av landet med barna noen år for hun fikk en spennende jobb. Så han ønsker seg et familieliv.Det bare klikket helt når vi traff hverandre. Trodde ikke det var mulig å oppleve det. Jeg vet vi ikke har vært sammen en hverdag med jobb og barn osv. Han er bare stikk motsatt av min mann. Kona hans har aldri lagd middag! Han rydder huset og tar seg av barn. Han liker å trene og holde seg i form. Han er sprek å se på og snill og alt jeg ønsker. Han har grei økonomi og trenger ikke jobbe så mye, men han bryr seg om de nære ting.

min mann har aldri trillet en barnevogn eller skiftet bleier.

Vi lever som på 50-tallet.

Jeg kjenner jeg er død innvendig og lever som en zombie. Det er vondt å være ulykkelig forelsket.

 

Jeg har en jobb jeg trives med, men savner å ha en mann jeg kan se på med beundring i blikket og være stolt av. Når jeg er ute med mannen min nå er jeg mest flau over han. Han er brautende og skal prute på allt han handler. Jeg går flau bak i en krok og later som jeg ikke kjenner han.

Jeg synes ikke han er pen eller sprek. Stor mage og stort blubbete ansikt. Han vil heller gå komfortabelt kledd enn pent kledd. osv osv. Jeg trener og liker å kle meg pent. 

Kan vi finne tilbake til den lille kjærligheten vi hadde tro? Hjelper det om han slanker seg? 



Anonymous poster hash: f67f8...ef0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...