Hele tiden på leting etter andre i samme situasjon

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg er hele tiden på leting etter andre i samme situasjon som meg selv. Dvs personer med noenlunde lik diagnose som sosial angst, dysmorfofobi, unnvikende pf og slikt. Som virkelig kan skjønne meg og jeg skjønne dem. Kanskje fordi jeg har blitt redd for andre mennesker som ikke har angst.

 

Men jeg finner bare få. Og finner bare utenlandske forum og facebook sider for slikt.

Særlig for de med dysmorfofobi, bla en svensk forum side med mange medlemmer, men ingen norske merkelig nok.  

 

Jeg har en veldig angst for å omgås normale mennesker. Fordi de aldri vil forstå meg.

 

Men jeg føler meg litt vel desperat. Men kanskje er det like mange andre der ute som føler de ikke blir forstått noen plasser.

Anonymous poster hash: 671b0...663

[frosken]

Svært mange mennesker med kroniske lidelser vil velge motsatt strategi av det du beskriver . Mange har ikke så god erfaring med å fremelske lidelsesfellesskap, de velger i stedet å forsøke å distansere seg fra opptatthet av diagnose og symptomer.

Hvorfor mener du at mennesker ikke forstår deg? Du er jo primært et menneske du som andre og de fleste vil vel kunne sette seg inn i hvordan du har det om du prøver å forklare?

[AnonymBruker]

Svært mange mennesker med kroniske lidelser vil velge motsatt strategi av det du beskriver . Mange har ikke så god erfaring med å fremelske lidelsesfellesskap, de velger i stedet å forsøke å distansere seg fra opptatthet av diagnose og symptomer.

Hvorfor mener du at mennesker ikke forstår deg? Du er jo primært et menneske du som andre og de fleste vil vel kunne sette seg inn i hvordan du har det om du prøver å forklare?

Er det virkelig sånn?

 

Jeg mener ikke det akkurat slik som å "fremelske lidelsesfelleskap" slik du uttrykker det. Mer det å slippe å forklare så mye til andre hvorfor man er som man er. Jeg har ikke behov for å sitte lenge å prate om min egen lidelse/sykdom men heller det å slippe unna andres forventninger. Jeg vet det finnes flere slike forum på nettet som er svenske. Der virker det som mange søker sammen, og søker etter likesinnede.

Så lurer på hvorfor det ikke eksisterer norske slike forum.

Anonymous poster hash: 671b0...663

[stjernestøv]

 

Er det virkelig sånn?

 

Jeg mener ikke det akkurat slik som å "fremelske lidelsesfelleskap" slik du uttrykker det. Mer det å slippe å forklare så mye til andre hvorfor man er som man er. Jeg har ikke behov for å sitte lenge å prate om min egen lidelse/sykdom men heller det å slippe unna andres forventninger. Jeg vet det finnes flere slike forum på nettet som er svenske. Der virker det som mange søker sammen, og søker etter likesinnede.

Så lurer på hvorfor det ikke eksisterer norske slike forum.

Anonymous poster hash: 671b0...663

 

Jeg tror ikke det trenger å bety at du fremelsker det, men du vil ha kontakt med likesinnede fordi du føler deg alene om det. Jeg har søkt mye til det alternative, der er jeg ikke gal og folk opplever det som naturlig. Har og søkt til sider som omhandler psykose ting, der er det også naturlig. Men det er jo et dilemma å finne ut hva det handler om, men du har jo noe veldig konkret. Få norske sider om psykiske lidelser ja, mest svenske tror jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

[Gjest]

Jeg er enig med frosken og nhd.

Jeg vil gjerne også dele en erfaring med deg: jeg følte meg som deg annerledes i ca 30 år. Jeg ble diagnostisert med unnvikende pf og sosial forbi (samtidig).

Det jeg har oppdaget i og med behandling, er at jeg var fryktelig selvsentrert og trodde at alle la merke til alle mine svakheter osv. Folk gjør ikke det - i hvertfall ikke de fleste. Og de som gjør det burde heller gå inn i seg selv, tror jeg.

Det er bare vi som tror at andre studerer oss..

[Nicklusheletida]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

God bedring.

[Madelenemie]

 

Hei

 

Jeg er hele tiden på leting etter andre i samme situasjon som meg selv. Dvs personer med noenlunde lik diagnose som sosial angst, dysmorfofobi, unnvikende pf og slikt. Som virkelig kan skjønne meg og jeg skjønne dem. Kanskje fordi jeg har blitt redd for andre mennesker som ikke har angst.

 

Men jeg finner bare få. Og finner bare utenlandske forum og facebook sider for slikt.

Særlig for de med dysmorfofobi, bla en svensk forum side med mange medlemmer, men ingen norske merkelig nok.  

 

Jeg har en veldig angst for å omgås normale mennesker. Fordi de aldri vil forstå meg.

 

Men jeg føler meg litt vel desperat. Men kanskje er det like mange andre der ute som føler de ikke blir forstått noen plasser.

Anonymous poster hash: 671b0...663

 

Hei!

 

Jeg tror det komme an på hva man vil med å treffe likesinnede.

 

For meg med autisme har det vært lærerikt å treffe andre med autisme.

 

Mine beste venner har ikke autisme, mine kollegaer heller ikke, jeg snakker sjelden om autisme, da jeg ikke finner ord for det.

 

Likevel har jeg selv fått et økende behov av å være med nettopp de som er som meg, enten for å snakke om noe interessant, vise frem min interesse, eller bare spise god mat sammen og snakke lett om mye forskjellig.

 

Jeg leste for litt siden en journalist som hadde besøkt en gruppe autister i new York, måten han beskrev sin fasinasjon over en annerledes men utmerket måte å være sosial på, med andre måter å kommunisere på, gjorde meg glad, men fikk meg også til å forstå hvorfor det er deilig å bare "slappe av" med feks likesinnede.

 

Trenger ikke forklare hvorfor jeg foretrekker dempet belysning, hvorfor jeg brått blir overbelastet, trenger skjerme meg, holder meg for ørene, trenger ikke forklare noe av det, for alle vet.

Det er faktisk veldig deilig.

 

Vi gjør mye morsomt sammen, viser våre interesser, spiller spill, snakker om ferier, er direkte og ingen blir fornærmet og sure, for sånn er vår kommunikasjon.

 

Det blir vel litt som å være døv, man har en annen kommunikasjonsform, og det er iblant deilig å bare få være den man er, og uten å måtte forklare, for det vil man jo helst ikke.

[stjernestøv]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

Håper det går bra med deg, har tenkt på deg. Fortsatt god bedring

[Gjest]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

Fortsatt god bedring

[Gjest]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

Du graver deg ikke ned i elendigheten du.  Vi har nok litt å lære der.  Jeg er nok litt som trådstarter selv.  Selv om jeg sjelden snakker om sykdommen med andre, så er jeg nok en del på leting på internett etter likesinnede. 

 

Du får fortsatt ha god bedring.  Håper du snart er i form til å komme deg litt ut på tur, hvis du ikke allerede har gjort det.  Tror det er en bra medisin både for psykiske og fysiske lidelser. 

[AnonymBruker]

Du graver deg ikke ned i elendigheten du.  Vi har nok litt å lære der.  Jeg er nok litt som trådstarter selv.  Selv om jeg sjelden snakker om sykdommen med andre, så er jeg nok en del på leting på internett etter likesinnede. 

 

Du får fortsatt ha god bedring.  Håper du snart er i form til å komme deg litt ut på tur, hvis du ikke allerede har gjort det.  Tror det er en bra medisin både for psykiske og fysiske lidelser. 

Men her er det da snakk om _meg_ da som har nærmest bodd på sykehus i flere år. Jeg må jo fortelle om dette til andre. Mye av livet mitt har jeg jo levd på institusjon og da har man også behov for å fortelle litt om det livet. Om ikke å syte å klage - som jeg ikke gjør! så må det være akseptert å fleipe, fortelle om litt festlige hendelser når man har vært syk osv. Det kan da ikke være meningen at man skal bære alt inni seg.

 

Men folk reagerer visst på dette. Så nettopp derfor leter jeg etter folk i samme situasjon.

 

Men må jo si at det er voldsomt hvor vanlige folk syter og klager og forteller om alt fra sin influensa, magekatarr og grå stær operasjonen sin. Synes folk flest snakker mye sykdom.

Hvorfor er det så ugreit å fortelle andre om psykiske lidelser?. og sine institusjonsopphold på institusjon ?. Har egentlig mange morsomme historier å fortelle jeg, bare det hadde vært lov.

 

Fredagens lørdagsunderholdning på Skavlan snakker jo folk i det vide og brede om sine bipolare depresjoner og psykoser. Og dette blir jo gjort til offentlig underholdning som folk elsker. Det synes jeg ofte blir pinlig og litt flaut. Men der er det lov.

Anonymous poster hash: 671b0...663

[Sillicious]

Jeg tror du skal endre litt på tankene dine.

 

Når folk møtes, er det ikke sykdom og diagnoser de ønsker å høre om. Det er faktisk noe de fleste ønsker å slippe å høre om - i hvert fall i starten av et bekjentskap.

 

Derfor vil det være smart av deg å fortelle om alt det andre som er deg. Dine interesser, hva du driver med, hva du er opptatt av (bortsett fra sykdom) osv.

 

Husk at du er ikke en sykdom eller en diagnose.

 

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

 

God bedring!

[Gjest]

Men her er det da snakk om _meg_ da som har nærmest bodd på sykehus i flere år. Jeg må jo fortelle om dette til andre. Mye av livet mitt har jeg jo levd på institusjon og da har man også behov for å fortelle litt om det livet. Om ikke å syte å klage - som jeg ikke gjør! så må det være akseptert å fleipe, fortelle om litt festlige hendelser når man har vært syk osv. Det kan da ikke være meningen at man skal bære alt inni seg. Men folk reagerer visst på dette. Så nettopp derfor leter jeg etter folk i samme situasjon. Men må jo si at det er voldsomt hvor vanlige folk syter og klager og forteller om alt fra sin influensa, magekatarr og grå stær operasjonen sin. Synes folk flest snakker mye sykdom.Hvorfor er det så ugreit å fortelle andre om psykiske lidelser?. og sine institusjonsopphold på institusjon ?. Har egentlig mange morsomme historier å fortelle jeg, bare det hadde vært lov. Fredagens lørdagsunderholdning på Skavlan snakker jo folk i det vide og brede om sine bipolare depresjoner og psykoser. Og dette blir jo gjort til offentlig underholdning som folk elsker. Det synes jeg ofte blir pinlig og litt flaut. Men der er det lov. Anonymous poster hash: 671b0...663

Du sier noe der. Har noen brukket en fot så vil andre spør hvordan det går. Person selv vil kanskje fortelle vondt de har det. Og ingen vil reagere på det. Men om personen snakket om foten hele dagene så tror jeg mange ville gått skikkelig lei.

Vi burde hatt samme åpenhet om psykiske lidelser. Når du har vært innlagt burde det vært naturlig å spør hvordan det går. Psykisk syke har samme behov som andre til å snakke om hvor vondt de har det. Men det er nok viktig å ikke fokusere for mye på det. Da vil andre bli lei, og vi selv vil lett bli hengende i myren.

Men jeg savner selv åpenhet. Psykiske lidelser er ofte en ensom lidelse. Kanskje derfor det er så pass aktivitet på psykiatriforum.

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg kom på at siden du er blitt alvorlig syk:-( så skal jeg si God bedring.

 

Man sier vel det uansett? Og om man ikke gjør det, er det godt ment, dvs jeg håper den alvorlige sykdommen min blir så lite til bry og hinder som mulig.

 

Jeg beklager at jeg glemte dette først, men jeg kom først nå på setningen om alvorlig sykdom.

[christensen1365381166]

Hei!

 

Jeg tror det komme an på hva man vil med å treffe likesinnede.

 

For meg med autisme har det vært lærerikt å treffe andre med autisme.

 

Mine beste venner har ikke autisme, mine kollegaer heller ikke, jeg snakker sjelden om autisme, da jeg ikke finner ord for det.

 

Har du fått ny diagnose siden du konsekvent nå sier du har "autisme" og ikke "asperger"? (Ja, jeg vet asperger er autisme-lett.)

[christensen1365381166]

Jeg har selv nettopp fått en alvorlig sykdom. Det siste jeg skal gjøre er å delta i aktiviteter i en pasientforening eller søke til et diagnosefellesskap.

 

God bedring!

[Madelenemie]

Har du fått ny diagnose siden du konsekvent nå sier du har "autisme" og ikke "asperger"? (Ja, jeg vet asperger er autisme-lett.)

Hei!

 

Nei jeg kunne velge melllom HFA og asperger og da min psykiater sa at asperger er best og enklest diagnose å ha i forhold til jobbmarkedet, har jeg bare den, men det er jo autisme :-)

 

Og kanskje bunner min formulering i en indre trygghet om at , ja jeg har autisme og ja jeg er ganske representativ for diagnosen og det innebærer noen vansker og noen fordeler.

 

Nå har jeg klart mer autisme enn mine barn med asperger, så jeg er ikke fremmed for at det er en forskjell på å ha HFA og asperger, jeg var jo en liten papegøye, det er ingen av ine barn.

 

men som voksne er det liten forskjell på HFA og asperger, og det har jeg godtatt.

 

Jeg liker å kalle autisme, for beskriver bedre enn asperger, hva som er saken, jeg tror også for mennesker som ikke vet så mye om sånt:-)