Gå til innhold

adopterte barn vs barn fra magen


trollemor;o)

Anbefalte innlegg

trollemor;o)

Jeg har tre barn som alle er adopterte. De er alt for meg og enda mer enn enn jeg noensinne kunne drømt om. Jeg elsker de over alt på jord!! Tre barn er akkurat passe og mtp min alder fikk jeg panikk da jeg en periode var 99% sikker på at jeg var gravid.. Det var SÅ upassende og SÅ vanskelig at jeg ikke engang turte å ta en graviditetstest.

 Gleden jeg følte da jeg endelig fikk tilbake mensen var enorm, en stor lettelse.

 

Dette har jeg ved ulike anledninger fortalt som en litt underholdende historie, om min panikk, mine tanker og om hvor mørkt jeg så på å starte med bleier, nattevåk og ungeskrik igjen. (Det var så ille at jeg til og med tenkte på abort)

 

Så kommer reaksjonene fra tilhørerne; men jeg trodde dette var noe du ville blitt glad for jeg, at du ENDELIG ble gravid....Så rart, jeg so trodde du ville blitt kjempeglad.... Du tuller nå? Du ville blitt glad, du sier dette bare fordi du er skuffa over at du ikke var gravid?

Andre sier ingenting, men jeg ser hva de tenker, de har et forundret uttrykk i ansiktet som forteller at dette kan de ikke forstå.. Bare de aller nærmeste skjønner meg, de som vet og forstår at å adoptere ikke er en fattig trøst, men faktisk noe vi selv har valgt å gjøre. Ja, for etter nr en fikk vi vite at om vi ville så var det ingen problem å bli gravid med litt hjelp. Men vi valgte å gå gjennom papirmølla og den umenneskelige ventetida to ganger til, helt frivillig. VI ANGRER IKKE!!

Det som forundrer meg er at det faktisk finnes mennesker som fortsatt tror at det ikke går an å elske et adoptert barn like mye som et barn fra magen...

 

Jeg tåler mye, men når noen ikke tror at mine barn er mer enn gode nok for meg, når noen stiller spørsmål til kjærligheten til mine barn, at noen tror at jeg fortsatt går å drømmer om å bli gravid å få et "eget" barn, ja DA blir jeg såret. 

Endret av trollemor;o)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har ingen problemer med å forstå at man får litt panikk ved mistanke om at det er uplanlagte barn på vei, uansett hvor mange barn man måtte ha fra før. I slike sammenhenger vil jeg tro tanken på en ny baby er laaangt viktigere enn måten den kommer inn i familien på. Det er jo faktisk ikke de ni månedene som er hovedpoenget, men de neste 20 årene.

Jeg har selv lurt på i sin tid om jeg var gravid, etter at prosjekt tobarnsfamilie var sluttført. Selv om jeg slet i årevis med å få avlet minstemann, hoppet jeg på ingen måte i taket av begeistring over muligheten for at vi skulle ha "klart det igjen". Noe vi heldigvis heller ikke hadde.

Mange som får overraskelsesbarn, begynner jo å glede seg når de har kommet over sjokket. Men det har ingenting med om de andre barna er født her eller der, å gjøre. Så jeg forstår heller ikke hvorfor adoptivforeldre skulle oppføre seg annerledes enn andre foreldre i slike situasjoner.

Noen mødre later til å tro at ingen er ordentlig voksne eller har forstått livets mening hvis de ikke har vært gravide. Jeg har hatt lette svangerskap og syntes det var morsomt, men jeg vil da ikke påstå at de som ikke kan eller ikke vil eller tilfeldigvis ikke får anledning til å bli gravide, har et meningsløst liv. Etter min mening er det både snevert og litt frekt å påstå noe sånt.

Det er mange som innbiller seg at en stor del av de som har adoptert, blir gravide senere "fordi de slutter å tenke på det" eller en annen kvasi-årsak. Det er en myte. Det hjelper ikke å ha hørt om en familie der det skjedde, det er fortsatt en myte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helst det at en ikke skjønner at du ikke gjerne vil ha med den opplevelsen å gå gravid og føde et barn og oppleve den umiddelbare morsbindingen som oppstår når eget barn legges på magen din og legges til brystet ditt. Det er et stort under å føde et barn.

Dette som et tillegg til den morskjærlighet som du føler for dine adopterte barn. Ikke i stedet for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helst det at en ikke skjønner at du ikke gjerne vil ha med den opplevelsen å gå gravid og føde et barn og oppleve den umiddelbare morsbindingen som oppstår når eget barn legges på magen din og legges til brystet ditt. Det er et stort under å føde et barn.

Dette som et tillegg til den morskjærlighet som du føler for dine adopterte barn. Ikke i stedet for.

Det er ikke alle som opplever det du kaller "den umiddelbare morsbindingen", de fleste gjør det, men for de som ikke opplever dette føles det både sårt og vanskelig og det skjer nok flere enn vi tror.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

trollemor;o)

Det er helst det at en ikke skjønner at du ikke gjerne vil ha med den opplevelsen å gå gravid og føde et barn og oppleve den umiddelbare morsbindingen som oppstår når eget barn legges på magen din og legges til brystet ditt. Det er et stort under å føde et barn.

Dette som et tillegg til den morskjærlighet som du føler for dine adopterte barn. Ikke i stedet for.

Kanskje er den morskjærligheten akkurat den jeg følte da jeg så bildet av mine barn forste gang? Eller da jeg møtte mine barn først gang. Det var en enorm og overveldende følelse som jeg syns alle burde fått oppleve... Jeg føler at jeg har opplevd noe unikt som jeg unner alle andre å oppleve. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje er den morskjærligheten akkurat den jeg følte da jeg så bildet av mine barn forste gang? Eller da jeg møtte mine barn først gang. Det var en enorm og overveldende følelse som jeg syns alle burde fått oppleve... Jeg føler at jeg har opplevd noe unikt som jeg unner alle andre å oppleve. 

:) Så fint! :)

 

Jeg husker jeg leste en gang om en kvinne som adopterte to barn og da hun hentet det andre barnet sto hun sammen med flere andre som også fikk sine barn samtidig og hun tenkte, fra bunnen av sitt hjerte, "Så heldig jeg er, som har fått det fineste barnet begge gangene!" :) Morskjærligheten kan dukke opp når som helst og hvor som helst, det tror jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er mange rare forestillinger og meninger på andres vegne der ute, og du peker på en av dem. Jeg har et par venninner som er barnløse, og de møter også mer eller mindre direkte tilsvarende besserwisser-holdning ala "Du vet ikke hvilken opplevelse det er å få barn du vettu, det er derfor du sier at du ikke savner barn". Begge har de gjort bevisste valg. De har visst at de kunne "fått barn" om ønsket overskygget alle andre ønsker og velbegrunnede årsaker, men det har det ikke gjort. Det virker som det er tungt å forstå dette for en del...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange som får overraskelsesbarn, begynner jo å glede seg når de har kommet over sjokket. Men det har ingenting med om de andre barna er født her eller der, å gjøre. Så jeg forstår heller ikke hvorfor adoptivforeldre skulle oppføre seg annerledes enn andre foreldre i slike situasjoner.

 

Igjen et bra innlegg fra deg, laban.

 

Jeg tror mekanismene er ganske så like på dette feltet, helt uavhengig av hvordan man har fått de barna man allerede har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange rare forestillinger og meninger på andres vegne der ute, og du peker på en av dem. Jeg har et par venninner som er barnløse, og de møter også mer eller mindre direkte tilsvarende besserwisser-holdning ala "Du vet ikke hvilken opplevelse det er å få barn du vettu, det er derfor du sier at du ikke savner barn". Begge har de gjort bevisste valg. De har visst at de kunne "fått barn" om ønsket overskygget alle andre ønsker og velbegrunnede årsaker, men det har det ikke gjort. Det virker som det er tungt å forstå dette for en del...

Oh yes - begynner å føle den selv.

Men her går jeg og håper lysten på graviditet og barn skal komme...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh yes - begynner å føle den selv. Men her går jeg og håper lysten på graviditet og barn skal komme...

Pst. En av "mine" ønsket ikke barn uten et stabilt forhold med en stabil kar hun visste hun ønske å leve med livet ut... Du jobber mot deg selv her, say no more...;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pst. En av "mine" ønsket ikke barn uten et stabilt forhold med en stabil kar hun visste hun ønske å leve med livet ut... Du jobber mot deg selv her, say no more...;)

Jada, stabilt ustabilt - Det er han som er mest lei og grinete for tiden. Og jeg trenger positiv energi! Og orker ikke tenke på klokken som tikker, selv om det ligger i underbevisstheten hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada, stabilt ustabilt - Det er han som er mest lei og grinete for tiden. Og jeg trenger positiv energi! Og orker ikke tenke på klokken som tikker, selv om det ligger i underbevisstheten hele tiden.

Etter å ha fulgt deg her inne noen år: Dere er jo alltid i utakt.

Når den ene prøver, tviler den andre og vise verca.

Snipp, snapp, snute, vips så var tredveåra ute...;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha fulgt deg her inne noen år: Dere er jo alltid i utakt.

Når den ene prøver, tviler den andre og vise verca.

Snipp, snapp, snute, vips så var tredveåra ute...;)

Ja, dessverre. Jeg orker ikke mer av å tenke på ev. andre alternativ osv. Jeg bare fortrenger det og håper det skal bli bra. Fokuserer på å fungere på jobb og forhåpentligvis bli kvitt kg fra siste to år :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...