Psykisk sykdom sliter familien i stykker

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i begynnelsen av trettiårene som har en psykisk syk svigerinne, la oss kalle henne Pia. Pia er samboer med Pål, som er min manns bror.

Pia ble sammen med Pål for fire år siden. Hun kommer fra samme by, fra en ressurssterk familie med høy utdanning og ansvarsfulle jobber. Jeg har møtt dem noen ganger og vært hjemme hos foreldrene, ytterst koselige, jordnære og flotte folk.

Pia er nesten ferdig utdannet, en lang og høy utdanning. Hun har en yngre søster.

I starten av Pia og Påls forhold virket alt normalt. Hun var dama som hadde alt, smart, pen, belest, morsom, omsorgsfull, fin familie. Men så begynte det å skurre. Etter en stund kom forklaringen på epost: Pia hadde atypisk bulimi. Hun hadde fått det i tenårene mens hun drev på med turn, og var under behanding. Det var ingenting som kunne sees på henne.

Vi roste henne for åpenheten, tilpasset oss det beste vi kunne. Vi unngikk middager, og skulle det være mat involvert, ble det koldtbord, eller de kom diskret senere. Vi fikk ikke lov å snakke med andre om sykdommen, noe som vi forstod, hun skammet seg, ønsket å bli frisk. Hun var innlagt en stund, og så fortalte hun at behandligen var over.

Jeg og min mann har lest alt vi har kommet over om temaet. Vi kan stille Pål spørsmål, når hun ikke er tilstede. Han fremholder at bulimi er en fysisk sykdom, som å brekke et bein. Sårene trenger tid til å gro. Men når vi ser på hvordan hun har det og alt rundt henne, stemmer ikke dette. Hvor kompleks er denne sykdommen, har hun andre psykiske lidelser i tillegg? Vi prøver å forstå, men kan ikke spørre, trolig kan vi ikke hjelpe, men vi vil så gjerne at hun skal ha det bedre.

Noen eksempler. Når hun er sammen med oss, kan hun ikke tørke hendene på våre håndklær. Hun har med papirlommetørkle. Hun sier ikke noe om det, men vi ser det jo. Hun kan ikke drikke av våre glass, har alltid med flaske. Hun er svært redd for all smitte, bakterier. Klærne må vaskes på en spesiell måte, med spesielt vaskemiddel.

Hun leker sjelden med våre barn, ringer på forhånd for å sjekke om de er forkjølet.

Pål har en jobb som krever reising til utlandet. Når han er borte, flytter hun hjem til moren. Hun er redd for å bli overfalt, går med pepperspray. Hun har ingen venner på studiet, etter nesten seks år. Hun snakker negativt om klassekameratene, sier de ikke liker henne, at de har "rottet seg sammen" mot henne, ja, til og med lærerne og sensorene på muntlig eksamen. Dette bruker hun mye tid på å snakke om.

Hun leser mye, særlig når Pål er borte, og kan "alt". Selv min mann som er tannlege, overgår hun i kunnskap om tenner. Det er nesten komisk, men hun holder lange monologer med referanser til diverse tidsskrift hun har lest, viser til forskning osv.

Vi har prøvd å reise på familiehytten noen ganger, det har endt i katastrofe hver gang. Det er for eksempel at noen har lagt salaten i feil hylle, at noen åpnet verandadøren når hun hadde sagt at hun blir syk av trekken, hun setter seg i bilen og reiser hjem til moren.

Da tenker jeg: Er dette "bare" en spiseforstyrrelse, eller er spiseforstyrrelsen en del av noe større, bør hun ikke få hjelp?

Det tar noen uker før hun vil ha noe med oss å gjøre etter slike havari. Pål mener det er vår feil, at vi ikke aksepterer at hun har denne ("fysiske") sykdommen, at vi ikke aksepterer henne for den hun er, at vi ikke skjønner noe. Jeg blir like matt og lei meg hver gang, for ikke å snakke om svigermor, hun er knust, og prøver virkelig å gjøre alt hun kan for at Pia skal ha det bra. Men ingenting er bra nok. Hun har byttet samtlige av gaver vi har gitt henne - til og med bøker. Vi skjønner at hun er syk, men hva skal vi gjøre?

Nå er hun gravid. Vi ble svært overrasket. Pål forklarte at de måtte jo bli gravide nå, for forskningen viser at det er større risiko når hun nærmer seg midten av trettiårene. Derfor ble det barn nå. Jeg fikk streng beskjed om IKKE å fortelle Pia hvordan mine to graviditeter hadde vært. Vi skulle heller ikke snakke med det til noen. De regnet med at de kom til å abortere, uansett. Jeg sendte henne en e-post (jeg har sluttet å ringe) med en kort og hyggelig gratulasjon, og fikk utskjelling i retur.

Pia sliter familien i stykker. Pål har endret seg totalt. Han bruker all sin energi på å tilrettelegge for henne og snakker om henne hele tiden- hvor pen hun er, hvor smart hun er, hva hun mener. Men ikke om sykdommen, hvordan hun har det. Han har et nesten manisk behov for å forklare hvor "normal" hun er. Når de er på ferie, sender de masse bilder der de skåler og sitter ved tallerknene, klapper gatebikkjer.

Nå har han ikke mange venner igjen. Noen kollegaer som han treffer på jobbreisene sine er tilbake. Han virker ensom, men når vi drister oss til å spørre hvordan han har det, ber han oss om la være, han trenger fred. Det skjønner vi. Men han forvitrer. Og jeg føler fortvilelse over at JEG synest dette er vanskelig, på egne og familiens vegner: Det er jo ikke vi som er syke.

Vi prøver å forstå. Er alt dette "bare" en spiseforstyrrelse? Jeg skjønner at det er en kompleks diagnose. Og hvordan er prognosen? Hvordan skal de greie å ta vare på et barn, som kommer om to måneder? Og hvordan skal vi redde resten av familien?

Hilsen fortvilet svigerinne.

Anonymous poster hash: fece9...873

Anonymous poster hash: fece9...873

[Gjest gjesteleser]

Det med vaskingen og rutinene er slett ikke uvanlig, det følger ofte mye tvang med en spiseforstyrrelse. Det henger sammen, bulimi er på ingen måte bare en fysisk sykdom. Det handler om å ha kontroll: over eget matinntak, over hygiene(bakteriefobien hennes), over studiene, over hvordan hun fremstår utad. Hun er tydeligvis ekstremt perfeksjonistisk, en av dem som aldri blir bra nok. Det er fortvilende for alle som er rundt, men ennå mer for henne selv: for henne er nemlig disse rutinene det eneste som får tilværelsen hennes til å henge sammen. Uten dem er hun redd alt kommer til å falle fra hverandre. Det er kjempetrist at hennes samboer blir dratt inn i hennes verden på denne måten, han mister seg selv mens han prøver å hjelpe henne. Han ser det nok selv, men hvordan kan han si det høyt uten å føle at han svikter henne? Hun er på ingen måte frisk, hun burde fortsette med behandling. Om ikke kommer også han etterhvert til å trenge behandling...

 

Jeg ville tatt kontakt med ROS, det er folk som har vært der og vet hva det handler om. Det finnes grupper også for pårørende, der vil dere kunne få hjelp. Ikke minst vil dere kunne få tips om hvordan dere kan nå inn til ham, han trenger dere.

 

http://www.nettros.no/

 

Lykke til, klem fra en som har vært der!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Må bare støtte "gjesteleser" sitt utmerkede svar. Dette kommer ikke til å bli bedre. Dette fordi verken hun eller han aksepterer at dette er en psykisk lidelse og at hun trenger langvarig psykoterapeutisk behandling.

 

Hun vil ikke kunne ta seg av barnet, men Pål vil gjøre det (til han stuper).

 

Pål har valgt henne med de konsekvenser det har. Det er hans valg.

 

Dere trenger ikke å velge henne (og Pål). Dere kan velge at annet liv - for å ta vare på dere selv.

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere begge, for at dere svarer. Takk til deg som har erfaring og til deg som er fagperson. Svarene traff meg i magen. Det med at han har valgt henne, har jeg jobbet med å akseptere. Særlig det at han vil ha barn med henne, er tøft å akseptere. Det burde være glede, det er stort og svart.

Men jeg greier ikke å falle til ro. Er det etisk riktig å velge dem bort? Skal jeg virkelig kutte kontakten/gjøre den enda mindre enn det lille som er i dag? Burde ikke jeg som er frisk og ressurssterk, ta i mot, så lenge jeg makter?

Kan hun ikke bli frisk?

Og hvilket ansvar har vi i familien for barnet som nå etter alle solemerker vil komme om kort tid?

Takknemlig for svar, hilsen svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

[frosken]

Tusen takk til dere begge, for at dere svarer. Takk til deg som har erfaring og til deg som er fagperson. Svarene traff meg i magen. Det med at han har valgt henne, har jeg jobbet med å akseptere. Særlig det at han vil ha barn med henne, er tøft å akseptere. Det burde være glede, det er stort og svart.

Men jeg greier ikke å falle til ro. Er det etisk riktig å velge dem bort? Skal jeg virkelig kutte kontakten/gjøre den enda mindre enn det lille som er i dag? Burde ikke jeg som er frisk og ressurssterk, ta i mot, så lenge jeg makter?

Kan hun ikke bli frisk?

Og hvilket ansvar har vi i familien for barnet som nå etter alle solemerker vil komme om kort tid?

Takknemlig for svar, hilsen svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

 

Finnes det en mellomløsning mellom å være såpass opptatt av hvordan hun har det og kutte dem helt ut? Jeg tror ikke at dere er i posisjon til å hjelpe henne med sykdommen, men kanskje kan dere opprettholde noe kontakt uten å fokusere eller forholde dere til sykdommen?

 

Etter min oppfatning har storfamilien en moralsk ansvar i forhold til de barn som fødes inn i familien. Dersom det skulle vise seg at omsorgen for barnet blir for dårlig, så mener jeg dere har en ansvar for å gjøre det dere kan i forhold til barnet - enten gjennom avlastning av barnets foreldre om de ønsker det, eller gjennom å varsle barnevernet om hva dere mener å se.

 

Jeg tror ikke dere gjør dette noe bedre gjennom å lese dere opp på spiseforstyrrelser, tvangslidelser osv, tvert i mot. Hun er sannsynligvis svært følsom i forhold til hva andre mener om henne, så dere hjelper sannsynligvis bedre gjennom å ikke være opptatt av hennes sykdom. Forhåpentligvis innser hun selv nødvendigheten av behandling, - for noen øker motivasjonen etter at de har blitt foreldre. Det finnes gode behandlingsopplegg for mødre med spiseforstyrrelser, f.eks. dette: http://www.modum-bad.no/gruppeprogrammet/cms/229 , kanskje kan det bli aktuelt å minne hennes mann på dette.

[Nicklusheletida]

Finnes det en mellomløsning mellom å være såpass opptatt av hvordan hun har det og kutte dem helt ut? Jeg tror ikke at dere er i posisjon til å hjelpe henne med sykdommen, men kanskje kan dere opprettholde noe kontakt uten å fokusere eller forholde dere til sykdommen?

 

Etter min oppfatning har storfamilien en moralsk ansvar i forhold til de barn som fødes inn i familien. Dersom det skulle vise seg at omsorgen for barnet blir for dårlig, så mener jeg dere har en ansvar for å gjøre det dere kan i forhold til barnet - enten gjennom avlastning av barnets foreldre om de ønsker det, eller gjennom å varsle barnevernet om hva dere mener å se.

 

Jeg tror ikke dere gjør dette noe bedre gjennom å lese dere opp på spiseforstyrrelser, tvangslidelser osv, tvert i mot. Hun er sannsynligvis svært følsom i forhold til hva andre mener om henne, så dere hjelper sannsynligvis bedre gjennom å ikke være opptatt av hennes sykdom. Forhåpentligvis innser hun selv nødvendigheten av behandling, - for noen øker motivasjonen etter at de har blitt foreldre. Det finnes gode behandlingsopplegg for mødre med spiseforstyrrelser, f.eks. dette: http://www.modum-bad.no/gruppeprogrammet/cms/229 , kanskje kan det bli aktuelt å minne hennes mann på dette.

Jeg tenkte å komme med et lignende svar, men du uttrykker deg så mye bedre. Mye av dette trenger ikke å være et problem for andre enn Pål. Hva hun drikker av, hvordan hun tørker hendene, hva hun spiser osv, er bare å overse. Det var en litt dramatisk overskrift her, synes jeg.

[AnonymBruker]

Hei fra svigerinnen igjen - takk til flere for svar. 

Jeg er helt enig: Hva hun spiser og ikke spiser er ikke et problem for meg, ei heller dette med hygiene og bakterier. Det er heller ikke dette jeg synest er vanskelig - det er hvordan vi skal ta hensyn - for dette med fobier endrer seg fra dag til dag, og hvordan vi skal forholde oss til desse store emosjonelle svingningene.

Vi prøver å forholde oss til det i nuet, men hun blir fortvilet og lei seg og synest vi er slemme og hensynsløse. For eksempel sa Pål her om dagen at hun var bitt allergisk mot julestjerner. Det er jo veldig enkelt for oss å unngå julestjerner. Pål ringer på forhånd før de skal stikke innom med julegaver - har vi julestjerner, nei det har vi ikke. Hun kommer og igjen, spør. Har vi julestjerner? Vi har ikke gjemt dem, satt dem på loftet? Nei, vi har ikke hatt julestjerner på ett år.
Hun tror oss ikke, stoler ikke på oss. Jeg skjønner ikke hvorfor. Så ser vi et Facebook-  bilde av hennes familie julaften: Med en julestjerne på bordet. Pål forklarer, nei, hun er visst ikke allergisk likevel. 

Hun har hatt flere slike "allergier".

 

Dette med hennes oppfatning av verden og menneskene rundt: at hun føler at alle er mot henne, at alle er slemme. Hun og Pål fikk et gavekort på plantasjen: Hvorfor er vi så slemme? Vet vi ikke at hun er allergisk mot pollen? Hadde jeg ikke visst hun var syk, hadde jeg kanskje oppfattet henne som en løgner, en person uten empati. Hun har ingen venner: Hennes univers er Pål og foreldrene hennes.

 

Så jeg lurer: Er dette også en del av sykdommen? Er det en annen sykdom, en paranoia, eller er hun ufordragelig? For å sette det på spissen: Hvor slutter sykdommen og hvor begynner det bortskjemte barnet?

 

Jeg tror ikke jeg kan endre henne. Ei heller Påls valg. Men det er et oppriktig ønske for meg å prøve å være sammen med henne - uten å såre eller gjøre noe galt. Jeg prøver å slappe av, ikke styre for mye, ikke spørre så mye. Det er derfor jeg skriver her og spør om råd fra noen som har erfaring. 

På mange måter hadde det vært enklest å kutte ut -det tror jeg ikke går. Vi har prøvd en mellomløsning, men det er ikke lett. Det finnes sikkert mange som har det mye verre, og verst er det selvsagt for henne.

 

Hvordan kan vi ta vare på Pål? Og til dere som har erfaring fra spiseforstyrrelser, hvordan er prognosen, hva kan familien gjøre, hvordan ble det bedre?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: fece9...873

[frosken]

Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å avgjøre hva som er en del av hennes spiseforstyrrelse og hva som er annen psykisk lidelse? Og jeg tror heller ikke det hjelper dere noe særlig å ta stilling til hva som er sykdom og hva som er bortskjemthet .

 

Jeg synes du skal holde tak i hva du mener er rimelige løsninger basert på vanlig sunn fornuft. Svar ærlig og direkte, ikke prøv å endre henne - men prøv å være så romslige dere oker uten å bli selvutslettende. Jeg tror neppe det vil fungere at du og din svigerinne er mer sammen, fordi du er blitt altfor oppmerksom på hennes særheter og det vil stresse henne i samværet med deg. Jeg synes heller du skal fokusere på at dere som storfamilie kan fungere sammen på en ok måte. Prøv å ikke la det gå inn på deg at hun feiltolker situasjoner, det er _hennes_ problem så lenge dere fortsetter å være ærlige og direkte i forhold til henne.

[AnonymBruker]

Takk for svar, frosken: Det er enkelt og greit et ønske fra meg om å forstå. Og for å unngå å sette henne i forlegenhet/øke hennes byrde/gjøre livet hennes verre.

 

Jeg har ingen illusjon om å bli hennes besteveninne, ei heller behandler, men heller å prøve å gjøre de ytterst få møtene vi har i familien (3-4 møter i året), til noe levelig for alle parter, med lavest mulig konfliktnivå.

Jeg er også bekymret for Pål, som nesten ikke er til å kjenne igjen. Jeg føler at vi har et ansvar som storfamilie, og vil så nødig tråkke feil.

Anonymous poster hash: fece9...873

[frosken]

Jeg skjønner at din intensjon er god:-) Problemet er bare at det ikke er gitt at økt innsyn og forståelse fra din side vil bidra til at relasjonen mellom dere blir bedre. Tvert om. Ofte vil folk som sliter såpass mye ha et ønske om at folk flest ikke skal ha innsyn, - jeg tror relasjonen mellom dere vil bli best om du ikke forholder deg til sykdom mer enn det du blir nødt til.

 

Skjønner at du er bekymret for Pål. Synes ikke du skal være så redd for å tråkke feil, det er umulig å ikke tråkke på noen miner når det er så mange av dem. Jeg tror det beste du kan gjøre er å bare gå videre etter evt. utbrudd fra hennes side. Ikke vektlegg dem, la henne få nye sjanser når hun har roet seg ned igjen. Tilby avlastning når barnet er født, men unngå å overvåke hvordan de fungerer som foreldre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prognosen har jeg allerede sagt noe om.

 

Pål sine utsikter avgjøres kun av hans valg, og det må være hans ansvar alene.

 

At dette i tillegg handler om meget alvorlig personlighetspatologi (-forstyrrelse) er det ingen som helst tvil om. Men om kunnskapen om dette endrer noe som helst, det er jeg spørrende til, og der deler jeg froskens syn.

[AnonymBruker]

Takk igjen, frosken. Bare et kort oppfølgingsspørsmål: Skal man tolerere alt?

Skal man aldri si fra, at dette gikk for langt/dette var ubehagelig? Særlig når barna er vitner til desse utbruddene/anfallene. (Vår eldste sønn har begynt å stille spørsmål)

 

Svigerinnen.

 

Anonymous poster hash: fece9...873

[AnonymBruker]

Takk for utfyllende svar, Dahl. 
Maktesløsheten siger inn.

Anonymous poster hash: fece9...873

[frosken]

 

Takk igjen, frosken. Bare et kort oppfølgingsspørsmål: Skal man tolerere alt?

Skal man aldri si fra, at dette gikk for langt/dette var ubehagelig? Særlig når barna er vitner til desse utbruddene/anfallene. (Vår eldste sønn har begynt å stille spørsmål)

 

Svigerinnen.

 

 

Jeg mener dere skal si fra om ting dere opplever som klart ubehagelig. Jeg tror imidlertid det da er en fordel om du kortfattet sier noe om hvordan du har opplevd situasjonen uten samtidig å forvente (eller forlange) innrømmelser eller forklaringer fra hennes side. Siden dere vet at hun er syk, så tenker jeg det er en fordel om dere forsøker å være rolige også når dere gir tilbakemeldingene.

[AnonymBruker]

Takk for råd, frosken.

Jeg ønsker å prøve dette. 
 

Situasjonene hvor noe oppstår resulterer at hun bokstavlig flykter (låser seg inn på badet, setter seg i bilen, løper ut i hagen, går til t-banen). Pål løper etter, de blir borte lenge (kanskje en time, noen ganger lenger), så returnerer han (eventuelt ringer), skjeller oss ut, og hun forsvinner uten å snakke med oss. 

Vi kjefter aldri, er ikke oppfarende, heller ikke overfor Pål. Noen ganger prøver vi å forklare, det var ikke slik ment, hvorfor tolker hun den setningen slik, som regel sier vi ingenting, tar i mot kjeften. Noterer til neste gang: Vi snakker ikke om det. Hva som er greit å snakke om, er det nye regler for hver gang. 

 

Resultater er at vi, de få gangene vi treffes, sitter "på nåler", vi er sikkert overdrevent hyggelige, tar ikke opp noe kontroversielt, smiler, snakker henne etter munnen. Vi prøver å ikke ignorere henne, ikke la henne være i sentrum, men behandle henne som alle andre- som regel er det ene galt, neste gang er det andre galt. Det er miner overalt. Vi ser ingen logikk, ingen konsekvens, og jeg skjønner at slik er denne sykdommen.

Men:

 

Er det virkelig bra for henne at Pål går foran som en "feiemaskin", at han snakker på hennes vegne, at vi ikke kan være oss selv? Blir hun bedre av dette?

 

 

 

Anonymous poster hash: fece9...873

[Nicklusheletida]

 

Takk for råd, frosken.

Jeg ønsker å prøve dette. 

 

Situasjonene hvor noe oppstår resulterer at hun bokstavlig flykter (låser seg inn på badet, setter seg i bilen, løper ut i hagen, går til t-banen). Pål løper etter, de blir borte lenge (kanskje en time, noen ganger lenger), så returnerer han (eventuelt ringer), skjeller oss ut, og hun forsvinner uten å snakke med oss. 

Vi kjefter aldri, er ikke oppfarende, heller ikke overfor Pål. Noen ganger prøver vi å forklare, det var ikke slik ment, hvorfor tolker hun den setningen slik, som regel sier vi ingenting, tar i mot kjeften. Noterer til neste gang: Vi snakker ikke om det. Hva som er greit å snakke om, er det nye regler for hver gang. 

 

Resultater er at vi, de få gangene vi treffes, sitter "på nåler", vi er sikkert overdrevent hyggelige, tar ikke opp noe kontroversielt, smiler, snakker henne etter munnen. Vi prøver å ikke ignorere henne, ikke la henne være i sentrum, men behandle henne som alle andre- som regel er det ene galt, neste gang er det andre galt. Det er miner overalt. Vi ser ingen logikk, ingen konsekvens, og jeg skjønner at slik er denne sykdommen.

Men:

 

Er det virkelig bra for henne at Pål går foran som en "feiemaskin", at han snakker på hennes vegne, at vi ikke kan være oss selv? Blir hun bedre av dette?

 

 

 

Anonymous poster hash: fece9...873

 

Dette forandrer saken litt og jeg forstår at det er slitsomt. Det er verre enn jeg først trodde.

 

Jeg ville tatt en samtale med Pål. Fortell han at uavhengig om dette er en fysisk eller psykisk sykdom ( Noe som er helt uinteressant) , så er ikke anfallene hennes noe dere kan forholde dere til eller ta ansvar for. Det er han som har valgt henne, så han får ta dette problemet selv. Du bør derfor be han slutte å ringe dere etter anfallene. Si i fra dere all skyld og slutter han ikke med dette, så legg bare på røret. Snakk gjerne med henne også, at hun må gjerne komme på besøk, men om hun skulle være missfornøyd med noe, blir dere ikke fornærmet om hun drar hjem.Tror dere må vise at dere ikke lar dere dras inn i dette dramaet. Heller spille upåvirket.

 

Ta en samtale med ungene også. Si at denne oppførselen er ikke normal, man at den kommer av psykdom.

[AnonymBruker]

Takk for gode råd. Du har nok rett. Vi må nok snakke med Pål. Har forsøkt en gang, da han sendte oss eposter med tema vi skulle styre unna til dagens besøk. Særlig svigermor reagerte på dette. Hun følte at Pia ikke stoler på henne, og det har hun nok rett i. Pål ble veldig opprørt over at svigermor ba om å få slippe informasjonspostene/forbudslisten, han ville jo bare gjøre dette for at alle skulle få det bedre.

Men det har gått for langt. Om to uker er det åttiårsselskap til Påls bestefar, men jeg tror ikke hun kommer. Likevel. Vi må snakke med Pål og vår eldste sønn må få en forklaring som passer til hans alder (10 år).

Svigerinnen.

Anonymous poster hash: fece9...873

[Gjest gjesteleser]

Jeg tror faktisk at det kan være en fordel å ikke legge så innmari til rette for henne. Behandle henne som alle andre rett og slett. Selvsagt, allergier legger man til rette for. Men ellers ville jeg sagt at dere forventer samme oppførsel fra henne som av andre, rett og slett fordi det er sånn man oppfører seg i deres hjem. Vanlig høflighet, ta hensyn til hverandre, ikke lage drama. Har man problemer med noe så snakker man om det, ikke stormer ut og nekter å komme tilbake. Har man oppført seg stygt sier man unnskyld etterpå. Det med maten er et kapittel for seg, men vis gjerne at dere ønsker hun skal være der sammen med dere. Hun kan jo bare la være å forsyne seg? Det gjør jeg ofte selv pga matallergi, jeg er ofte på middag hos svigers osv og sitter ved bordet med dem, bare at jeg ikke spiser. Lager ikke noe styr av det liksom.

 

Det vil ikke skade henne at man setter grenser.

[frosken]

Men:

 

Er det virkelig bra for henne at Pål går foran som en "feiemaskin", at han snakker på hennes vegne, at vi ikke kan være oss selv? Blir hun bedre av dette?

 

 

Neida, det er ikke bra - men dere er neppe i posisjon til å avgjøre hvordan han skal forholde seg til sin kone. Dere kan primært kun bestemme hvordan dere selv forholder dere til både svigerinnen og Pål.  Jeg tror jeg ville ha prøvd å ignorere alt som kan ignoreres, og gi rolige tilbakemeldinger når det er relevant og nødvendig.

 

Når man omgås mennesker med denne typen problematikk, er det ofte nærliggende å bli ganske moraliserende. Selv om du er veldig velmenende og forsøker å være konstruktiv, så får jeg inntrykk av  at denne fristelsen til moralisering ikke er så langt unna hos deg ;-)  Det er ikke noe rart om du får lyst til å moralisere, men det kommer sjelden noe godt ut av det, snarere tvert i mot.  Hvis dere skal unngå å ende opp i uendelige diskusjoner om hva hvem har gjort når og hvor, så tror jeg den beste løsningen ligger i å forsøke å ignorere mest mulig av alle særhetene.  Mennesker som har det slik som henne skaper mange problemer i sine omgivelser - men det kan hjelpe å huske at de vanligvis også har det svært vanskelig psykisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg støtter frosken i det å ignorere hennes særegenheter.

Derimot vill jeg sagt klart fra til Pål at kjeft til dere når problemet er hennes, overhode ikke vil bli akseptert en eneste gang til.