Føler sorg på vegne av min datter

[pådolikveld]

Har fire barn. Nr to er  snill, stille, sjenert, og reflektert og klok. Hun er nå 20 år. for et år siden fikk hun sin første kjæreste. Hun hadde aldri vært sammen med noen før dette. Han prøvde lenge; i flere år faktisk; å bli hennes kjæreste. Når hun endelig gikk med på og date ham, så gikk det ikke mange dagene før de var sammen dag og natt. han er også rolig og grei. Og veldig kjekk.

 

Denne uken slo han opp pr sms. min datter fortalte meg det dagen etterpå. hun gråt og var veldig lei seg. men hun sa at hun hadde hatt en dårlig følelse lenge hvor det bar. hun synes selv de hadde det fint sammen (og hun lyste alltid opp når han kom, så jeg vet at hun var skikkelig glad i ham). han fortalte ikke hvorfor han slo opp, men min datter er antakelig så såret nå, at hun vil ikke snakke mer med ham på lenge. så hun kommer derfor ikke til å få vite hvorfor.

 

kunne fortalt mye om dette, men det som plager meg; er at jeg føler en stor sorg, har vondt i hjertet, og er på gråten hele tiden. en skulle tro at noen hadde dødd. jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer slik, jeg burde jo heller være sterk og hjelpe henne å se videre....hvordan i alle dager kan jeg oppleve denne "sorgen"? Vel følte jeg at han var som min egen sønn. og han har jo vært  hos oss nesten hver helg i ett år. men jeg så jo de feilene han hadde, og burde heller nå fokusere på det negative, slik at jeg ikke savnet ham....har noen et godt råd til meg?

[adhemar]

Hvorfor fokusere på det negative med han? Litt korny at du reagerer så sterkt, sånn rent umiddelbart ville jeg trodd det trigger noen egne sorgreaksjoner hos deg, som ikke har noe med datteren  å gjøre.

 

Din datter har fått oppleve sin første kjæreste, glede, sorg, sinne og savn, alle bestanddeler av et sundt, ungt kjærlighetsforhold, og hun har nå fått en erfaring på veien, en referanseramme, og læring at det er ikke værdens undergang at noen går (spesielt ikke i så ung alder).

 

La henne deale med det på sin måte, vær der og trøst av typen 'jeg ser du har det vondt', uten å holde på for mye med 'du er for godt for han' eller 'du skal se det blir bedre med tiden'.

 

Hvor unge og uerfarne de er ser du bare ved at han slo opp på SMS, de trengte sikkert begge denne erfaringen.

 

Lykke til til dere begge, det ordner seg.

[frosken]

Har fire barn. Nr to er  snill, stille, sjenert, og reflektert og klok. Hun er nå 20 år. for et år siden fikk hun sin første kjæreste. Hun hadde aldri vært sammen med noen før dette. Han prøvde lenge; i flere år faktisk; å bli hennes kjæreste. Når hun endelig gikk med på og date ham, så gikk det ikke mange dagene før de var sammen dag og natt. han er også rolig og grei. Og veldig kjekk.

 

Denne uken slo han opp pr sms. min datter fortalte meg det dagen etterpå. hun gråt og var veldig lei seg. men hun sa at hun hadde hatt en dårlig følelse lenge hvor det bar. hun synes selv de hadde det fint sammen (og hun lyste alltid opp når han kom, så jeg vet at hun var skikkelig glad i ham). han fortalte ikke hvorfor han slo opp, men min datter er antakelig så såret nå, at hun vil ikke snakke mer med ham på lenge. så hun kommer derfor ikke til å få vite hvorfor.

 

kunne fortalt mye om dette, men det som plager meg; er at jeg føler en stor sorg, har vondt i hjertet, og er på gråten hele tiden. en skulle tro at noen hadde dødd. jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer slik, jeg burde jo heller være sterk og hjelpe henne å se videre....hvordan i alle dager kan jeg oppleve denne "sorgen"? Vel følte jeg at han var som min egen sønn. og han har jo vært  hos oss nesten hver helg i ett år. men jeg så jo de feilene han hadde, og burde heller nå fokusere på det negative, slik at jeg ikke savnet ham....har noen et godt råd til meg?

Som foreldre er det en viktig oppgave å tåle at ens barn ikke alltid har det bra - uten av man svinger med og blir like trist selv. Når du blir så trist av at din datter opplever et tap, så trenger du kanskje å reflektere over ditt eget forhold til det å miste noen? Hva handler tristheten om?

[pådolikveld]

Hvorfor jeg prøver å fokusere på det negative, (dette gjør jeg kun i mine egne tanker, ikke sånn at noen andre hører det); er antakelig for å gjøre det sånn at jeg skal prøve å finne en grunn til å være glad for at han er borte....rart tenkt....

 

jeg er ennå trist, gråter mange ganger til dagen; når jeg kommer på at han ikke skal komme hit mer. jeg tror rett og slett at jeg følte at han hørte til her. han var en del av familien. og når en del av familien ikke skal dukke opp her mer, så er det forferdelig trist....han var den som var den første kjæresten til min datter, og jeg var så dum å trodde at det skulle bli de to alltid. de passet sammen både utseendemessig, verdier, ikke røyker, ikke drikker de, ikke narkotika. er flinke å spare penger begge to. vet hva de vil bli yrkesmessig begge to. begge liker å spille på pc osv. er ikke mange ukene siden han var i banken og hørte om han kunne få lån, til å kjøpe hus som de to skulle bo i. vi ga ham råd om bsu, og tegne uføreforsikring, noe han gjorde. en fornuftig ung fyr. rett og slett svigermors drøm.

 

i kveld har jeg fablet for meg selv at jeg har lyst til å ta kontakt med han på facebook, er ennå venn med ham der. og fortelle ham at det er forferdelig trist at det ble slutt, og at han skal vite at vi satte pris på å bli kjent med ham. men føler at jeg må spørre min datter først om det er ok.

 

de andre barna mine har diagnoser, som gjør at de enten ikke vil ha kjærester, eller ikke klarer å få. så denne kjæresten er den eneste vi har sett her i huset. og er nok derfor det er så trist også. fordi jeg følte at i alle fall et av barna mine er "normale"....

[Lillemus]

Slapp av litt da! Jeg synes ikke du skal kontakte ham på facebook, det blir bare kleint. Vær der for datteren din, men ikke gi stadig uttrykk for at du synes dette er vanvittig trist hele tiden - det hjelper ikke henne til å komme over ham.

 

Hun er 20 år - sannsynligvis (forhåpentligvis!) vil hun ha flere kjærester og gjøre seg flere erfaringer før hun finner en å slå seg til ro og evt. stifte familie med. Det er de færreste som forblir sammen med sin første kjæreste resten av livet.

[Gjest]

Som foreldre er det en viktig oppgave å tåle at ens barn ikke alltid har det bra - uten av man svinger med og blir like trist selv. Når du blir så trist av at din datter opplever et tap, så trenger du kanskje å reflektere over ditt eget forhold til det å miste noen? Hva handler tristheten om?

Er ikke det nokså vanlig at en mor blir trist og svinger med når barna har det vondt? Jeg føler det som åpne sår i hjertet, men heldigvis ikke hele tiden. Likevel bruker jeg den styrken jeg har til å støtte og hjelpe dem.

[pådolikveld]

Takk, eller. Jeg tenker også sånn; at hvis jeg ikke hadde brydd meg i det hele tatt, da hadde jeg ikke vært noe til mor. Men skulle ønske at jeg ikke hadde SÅ sterke følelser. Sa til min mann i dag; at han måtte aldri forlate meg, for da ville jeg ikke kunne overleve. strever med livslysten og gleder bare pga denne situasjonen!!!Men disse følelsene jeg har nå, har jeg aldri i mitt liv kjent før. Skal legge til at jeg aldri har blitt dumpet selv. Så nå skjønner jeg hvordan de som blir dumpet har det...  Det er så synd at dette er midt i eksamenstiden også...Blir litt forbannet på hvorfor han ikke kunne ha backet ut tidligere, hvis han har vært misfornøyd, slik at det ikke skjedde nå, tre uker før eksamen. Min datter er så trist i øynene, og sliter veldig med energien ser jeg. hun vil bare sove. hun sier at det går fint, men det sier hun alltid, for hun er en veldig positiv person...Men øynene lyver ikke. .hun finner ikke fram noe lyst til å gjøre lekser eller øve til eksamen. og alt dette påvirker meg.

 

Hadde aldri skrevet inn her, hvis jeg mente at mine følelser er normale..Jeg ber t.o.m til Gud om at han må hjelpe meg å komme over dette; eller i beste fall føre de to sammen igjen... så galt er det; og det uten at jeg er en veldig kristen person....

[Kayia]

Takk, eller. Jeg tenker også sånn; at hvis jeg ikke hadde brydd meg i det hele tatt, da hadde jeg ikke vært noe til mor. Men skulle ønske at jeg ikke hadde SÅ sterke følelser. Sa til min mann i dag; at han måtte aldri forlate meg, for da ville jeg ikke kunne overleve. strever med livslysten og gleder bare pga denne situasjonen!!!Men disse følelsene jeg har nå, har jeg aldri i mitt liv kjent før. Skal legge til at jeg aldri har blitt dumpet selv. Så nå skjønner jeg hvordan de som blir dumpet har det...  Det er så synd at dette er midt i eksamenstiden også...Blir litt forbannet på hvorfor han ikke kunne ha backet ut tidligere, hvis han har vært misfornøyd, slik at det ikke skjedde nå, tre uker før eksamen. Min datter er så trist i øynene, og sliter veldig med energien ser jeg. hun vil bare sove. hun sier at det går fint, men det sier hun alltid, for hun er en veldig positiv person...Men øynene lyver ikke. .hun finner ikke fram noe lyst til å gjøre lekser eller øve til eksamen. og alt dette påvirker meg.

 

Hadde aldri skrevet inn her, hvis jeg mente at mine følelser er normale..Jeg ber t.o.m til Gud om at han må hjelpe meg å komme over dette; eller i beste fall føre de to sammen igjen... så galt er det; og det uten at jeg er en veldig kristen person....

Jeg tror du legger bør til byrden til din datter i denne situasjonen, og syns du skal vende fokus fra dine følelser og over til det datteren din trenger. Hun skal snart ha eksamen og klarer ikke helt å fokusere sier du, hva med å lese litt sammen med henne foreksempel (det gjør vi sammen med vår sønn som også), eller ta henne med på en mor-datterlunsj nå i løpet av helga? Men da uten å ha eksen som tilbakevendende tema. Vær mao. som du var både før og under forholdet, ikke gjør dette værre for henne.

 

Ellers; Ta for all del ikke kontakt med eksen hennes på facebook, det er bare så langt over grensen. Unge snakker, og du ønsker vel ikke at han skal fortelle din datters venner om "mora til hun forrige som sendte en rar fb-mail" etc, sant. Prøv også å fokusere på noe som demper sorgen din. Det er ikke vanlig at mor til en 20-åring gråter flere ganger daglig når det blir slutt, og jeg tenker at du bør tenke gjennom hva denne sorgen egentlig handler om. Kanskje din mann gjennom over 20 år kan hjelpe deg med noen tanker her?

[pådolikveld]

vi gikk gjennom noe eksamenstoff i går sammen, så jeg prøver alt jeg kan.

 

min mann sier at en skulle tro at det var jeg som hadde mistet en kjæreste...og vi snakker om situasjonen vi to, når ikke vår datter er i nærheten.

 

Jeg tenker selv at jeg må være litt gal i hodet.....Jeg er ufør, og sliter med smerter 24/7....ingen normale har slike følelser som jeg har nå....og skal ikke skrive på facebook.....takk for rådet.....

[pådolikveld]

Vil bare rette på en ting. jeg skrev at jeg hadde lyst til å ta kontakt med ham på facebook; da mente jeg personlig melding, altså...ikke på veggen.

 

Er fortsatt like trist....Tror jeg har gått inn i en depresjon. Og prøver å skjule det så godt jeg kan for mine barn...og min mann, stakkars, som ikke tar dette like tungt...han skjønner ikke hva som er problemet...

 

ser ikke gleden i noen ting. tror ikke jeg hadde blitt glad for å vinne ti millioner i lotto en gang...

 

Men det blir vel bedre etter hvert.....

 

 

[Lillemus]

Det høres nesten ut som du er besatt av eks-kjæresten til datteren din... Jeg tror ikke det er helt normalt at man blir så opphengt i barnas brudd altså (det er jo ikke snakk om skilsmisse og barn her akkurat) - var du forelsket i ham?

[pådolikveld]

Nei, jeg er ikke forelsket! Dummeste jeg har lest...

 

Og jeg mener også at det ikke er normalt å ha de følelsene jeg har, men tror at det bunner i å ha ting som de er, liker ikke at ting blir forandret. spesielt ikke når de fungerer bra. Som jeg trodde, da. Og liker absolutt ikke at en annen person er skyld i at ett av mine barn har det vondt. Og når mitt barn først ikke var interessert i denne gutten, og etter noen år, gir etter. Blir forelsket osv. og når det går ett år, så er det stopp..Og at han dukket opp her hver helg, og hver ukedag som min datter var hjemme fra universitetet, spiste mat sammen med oss, og vi følte at han hørte til her, og så dagen etter at han har vært her som vanlig, så er det slutt....Hadde kanskje forstått alt mer, hvis han hadde holdt seg gradvis mer og mer  borte, før han gjorde det slutt...

 

Noen som har noen råd om hvordan komme forbi denne ødeleggende situasjonen?

[adhemar]

kanskje han følte seg kvælt og presset inn i en situasjon med giftemål, barn og svigermor. han er 20 år og villekanskje ha en kjæreste, ikke et fastlagt familieliv.

begeistringen din har kanskje vært en overbegeistring. Siste helgen med dere var kanskje siste dråpe.. kanskje han ikke ville ha bsu, forsikringer, pensjonsavtaler, forlovelsesringer, søndagsmiddag med svigermor, barnerom, fellestur til syden ...

nevner det forjeg var i en slik situasjon når jeg var 18-19. "svigerfamilie" oppførte seg, og forventet at dette skulle være et permanent-ut livet forhold, det var forventninger og fremtidsplaner som ikke var forenelig med hva jeg ville.

[laban]

Noen som har noen råd om hvordan komme forbi denne ødeleggende situasjonen?

Fullstendig uten sammenlikning for øvrig, kan jeg fortelle hva jeg / vi gjorde da jeg spontanaborterte etter å ha strevd i flere år for å bli gravid. Jeg hadde da de følelsene du beskriver - at man ikke klarer å føle glede over noe og at vanlige gjøremål virker som et ork.

Først ga vi det en (kort) frist, det var bare over en helg, men likevel uttalt - at disse dagene var det "lov" å være lei seg og veldig opptatt av det, snakke mye om det osv.

I tiden etterpå gjentok jeg for meg selv som et mantra, om igjen og om igjen (det virker sikkert dumt, men det var det beste jeg fikk til): "Nå har vi det som før jeg ble gravid, og det er helt greit. Vi hadde det ikke fælt da, og vi har det ikke fælt nå heller, det er bare noe vi drømte om, som ikke blir noe av likevel."

Som en bonus kan du jo legge til at du sikkert får en ny "svigersønn" med tiden, mens jeg hadde blitt forsikret av hele helsevesenet og halve kongeriket om at vi ikke ville få flere barn (men de tok feil, haha!).

En person i romanen "Øst for Eden" av John Steinbeck, som er en av mine favorittforfattere, råder en sørgende mann til noe sånt som å "gå rundt hver dag og lat som om du er i live, så vil du etter hvert oppdage at det stemmer". Det passer jo best for svært alvorlige situasjoner, men jeg synes det er et prinsipp som lar seg tilpasse andre sammenhenger også.

Jeg støtter oppfordringene om at du konsentrerer deg om å være der for datteren din, men uten å bære bensin til bålet. Det er mye man ikke forstår helt og ikke kommer til bunns i når det gjelder forhold mellom godt voksne mennesker, så det er ikke rart om ting virker enda litt mer irrasjonelle når det gjelder et såpass ungt par.

[pådolikveld]

Takk Laban, du forstår mine følelser. Stakkars deg som mistet ditt barn!

 

Du som skrev at han kanskje følte seg kvelt; kan ikke få det helt til å stemme. Min datter lot han bestemme om de skulle være hos oss eller hos han når de skulle være sammen. Han var en lite sosial fyr, ville ikke gå på fester/pub/kino. min datter liker heller ikke fester, men hun har en del venner som hun er flink til å ta vare på. hun spurte alltid om han ikke ville være med, når hun skulle til en venninne, eller på kino. han ville aldri være med....han sa en gang til meg at han hadde ikke venner. Han var en "fri" sjel, dukket opp når det passet ham. Ikke at det var noe galt i det. jeg kunne spørre min datter; kommer han i dag? og hun kunne svare at det visste hun ikke. men som regel kom han. at de var så mye her, er jo sårt nå. det hadde vært bedre at de hadde holdt seg mest hos hans foreldre, så hadde jeg ikke kjent på det savnet nå.  han ville ha mannen min med seg når han skulle kjøpe seg en bil. og mannen min kjørte ham dit, og hjalp ham med kjøpet osv. det var han selv som begynte å snakke om å kjøpe hus, men sa at han fikk ikke lån i banken før han eventuelt hadde noe egenkapital. Da tipset jeg han at det er ganske lurt å opprette bsu sparing. og også uføreforsikring. at han gjorde det, som jeg rådet ham til, kan umulig få ham til å føle seg kvelt...

[laban]

Takk Laban, du forstår mine følelser. Stakkars deg som mistet ditt barn!

Spontanaborter er veldig vanlig, akkurat som brudd i kjæresteforhold.

Vi fikk barnet vi ønsket oss til slutt. Han har en personlighet som illustrerer at han er den ene som ikke ga opp der alle de andre syntes det ble for tungt

[Kayia]

min mann sier at en skulle tro at det var jeg som hadde mistet en kjæreste...og vi snakker om situasjonen vi to, når ikke vår datter er i nærheten.

 

Jeg tenker selv at jeg må være litt gal i hodet.....Jeg er ufør, og sliter med smerter 24/7....ingen normale har slike følelser som jeg har nå....

 

Og jeg mener også at det ikke er normalt å ha de følelsene jeg har, men tror at det bunner i å ha ting som de er, liker ikke at ting blir forandret. spesielt ikke når de fungerer bra. Som jeg trodde, da.

 

Og liker absolutt ikke at en annen person er skyld i at ett av mine barn har det vondt.

 

Noen som har noen råd om hvordan komme forbi denne ødeleggende situasjonen?

Jeg kjenner ingen som liker at andre påfører ens barn smerte, men man må likevel være glad for at ens barn gjør seg normale erfaringer med det å leve, akkurat som en selv har gjort. Jeg tror ikke voksenlivet er bedre for de som aldri har kjent på sorg eller smerte, utfordringer eller støtt på problemer. Det å komme over en vanskelig periode er en nyttig erfaring og gir en god mestringsfølelse etterpå. Unn din datter dette.

 

Jeg vil råde deg til å utvide perspektivet litt. Laban gir deg et godt råd - gi deg selv lov til å sørge ut morgendagen (da har du sørget over en uke), men etter det vender du blikket mot din mann, din datter og hennes søsken. Det bør være en vekker for deg at din mann sier at du oppfører deg som om det er DU som har mistet en kjæreste, og som jeg sa i forrige svar bør du ikke helle bensin til sørge-bålet til din datter ved å opprettholde sørgestemning i hjemmet.

 

Når ellers friske folk blir nedstemt hjelper det å gå i ulent terreng fordi man må fokusere på hvor man skal sette foten neste gang, og ikke på de sørgelige tankene som surrer i hodet. Når du føler sorgen overmanner deg; ta en tur ut. Tenk ellers på det som din oppgave å bringe latter tilbake til heimen, både for din datter og dere andre. Små ting som blomster på bordet, en god middag rundt et koselig dekket bord, et smil og litt fin musikk kan være nok, men du vet best hva som gjør dem rundt deg glad. Legg tilrette for det de liker, og kom over dette. Minn deg dessuten på at det som har skjedd er helt naturlig og sannsynligvis helt rett for din datter på sikt. Han er tross alt en gutt som ikke vil være hennes kjæreste lenger, noe som betyr at hun får det mye bedre med en annen.

 

Lykke til

[Kayia]

Vi fikk barnet vi ønsket oss til slutt. Han har en personlighet som illustrerer at han er den ene som ikke ga opp der alle de andre syntes det ble for tungt

Nydelig sagt!

[laban]

Nydelig sagt!

Ja, jeg kan når jeg legger godviljen til.

Alle de andre gangene er jeg oppgitt over hvor inn i &¤#*!! sta og uimottakelig han er for fornuft

[frosken]

Nydelig sagt!

Jeg likte også den formuleringen:-)

 

Ja, jeg kan når jeg legger godviljen til.

Alle de andre gangene er jeg oppgitt over hvor inn i &¤#*!! sta og uimottakelig han er for fornuft

Heldigvis er det mange av stabeistene som finner gode arenaer for sin energi som voksne;-)