Følelser i terapi.

[*Olivia*]

Fikk følelsene mine veldig såret i en terapitime for et par dager siden og jeg forstår ikke hvorfor. Terapitimen var egentlig ganske normal, terapauten var en god del hardere enn h*n pleier, men såpass burde jeg tåle. 

Reaksjonen min er derimot alt fra normal, jeg har sovet lite, grått en god del (og jeg gråter aldri) og bare vært helt fra meg - uten stand til å gjøre det som forventes av meg de to siste dagene. Vi har egentlig en veldig god relasjon, men nå føler jeg meg bare sviktet og etterlatt (helt rart). Jeg vurderer til og med å ringe og avlyse de neste terapitimene før sommeren, bare pga. dette. Jeg har rett og slett ikke lyst til å fortsette mer, men det er jo en veldig barnslig oppførsel fra min side. Hvordan skal jeg klare å overbevise meg selv om å fortsette? Jeg føler meg virkelig ulykkelig. 

[Kayia]

Fikk følelsene mine veldig såret i en terapitime for et par dager siden og jeg forstår ikke hvorfor. Terapitimen var egentlig ganske normal, terapauten var en god del hardere enn h*n pleier, men såpass burde jeg tåle. 

Reaksjonen min er derimot alt fra normal, jeg har sovet lite, grått en god del (og jeg gråter aldri) og bare vært helt fra meg - uten stand til å gjøre det som forventes av meg de to siste dagene. Vi har egentlig en veldig god relasjon, men nå føler jeg meg bare sviktet og etterlatt (helt rart). Jeg vurderer til og med å ringe og avlyse de neste terapitimene før sommeren, bare pga. dette. Jeg har rett og slett ikke lyst til å fortsette mer, men det er jo en veldig barnslig oppførsel fra min side. Hvordan skal jeg klare å overbevise meg selv om å fortsette? Jeg føler meg virkelig ulykkelig. 

Ja, det vil være en veldig barnslig reaksjon fra din side.

 

Du må minne deg selv om hvorfor du går i terapi. Du går for deg selv, og fordi du trenger hjelp ikke sant, og ut fra det du skriver er nok det å ikke handle på bakgrunn av emosjoner men reagere adekvat i krevende situasjoner en av tingene du trenger hjelp med. Hva med å ha dette som (ett av flere?) mål for terapien? Mitt forslag er at du møter til neste time og forteller hvordan du reagerte etter forrige time, slik at dere sammen kan jobbe videre med dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Støtter Kayias svar.

 

En pasient som gikk hos meg, fortalte at hun måtte stoppe bilen og kaste opp i veikanten på vei hjem fra timene. Da visste jeg at vi hadde snakket om noe vesentlig.

[Madelenemie]

Støtter Kayias svar.

 

En pasient som gikk hos meg, fortalte at hun måtte stoppe bilen og kaste opp i veikanten på vei hjem fra timene. Da visste jeg at vi hadde snakket om noe vesentlig.

Hei!

 

Da hadde ikke jeg hatt ork til å gå i terapi hos deg :-D

 

Jeg er helt "ruset" og varm inni hele meg jeg etter "terapi", det er vel det det er/heter?

 

Min psykiater får meg til å le, og føle meg som en svane, det var nettop det min psykiater kalte meg sist, for sa:

 

"se på deg selv, du er jo en svane".

 

Jeg så på meg selv, skjønte jo metaforen, kjente at halsen min var like kort, men jo den er litt lenger enn andres, mulig fordi jeg har topp og andre tror jeg danser ballett, men det gjorde meg lattermild, selv er min psykiater en ugle, og den er jo mer klumpete, ser ALT, der den nesten vrir hodet 360 grader rundt, min psykiater syns altså jeg er så pen at jeg ligner en svane.

 

Det gjør jo noe med meg, jeg blir jo smigret og får energi.

Endret 12. juni 2014 av Madelenemie

[AnonymBruker]

Hei!

 

Da hadde ikke jeg hatt ork til å gå i terapi hos deg :-D

 

Jeg er helt "ruset" og varm inni hele meg jeg etter "terapi", det er vel det det er/heter?

 

Min psykiater får meg til å le, og føle meg som en svane, det var nettop det min psykiater kalte meg sist, for sa:

 

"se på deg selv, du er jo en svane".

 

Jeg så på meg selv, skjønte jo metaforen, kjente at halsen min var like kort, men jo den er litt lenger enn andres, mulig fordi jeg har topp og andre tror jeg danser ballett, men det gjorde meg lattermild, selv er min psykiater en ugle, og den er jo mer klumpete, ser ALT, der den nesten vrir hodet 360 grader rundt, min psykiater syns altså jeg er så pen at jeg ligner en svane.

 

Det gjør jo noe med meg, jeg blir jo smigret og får energi.

 

Det er høres mer ut som syklubb, ikke terapi...

Anonymous poster hash: 25595...496

[Madelenemie]

 

Det er høres mer ut som syklubb, ikke terapi...

Anonymous poster hash: 25595...496

 

Hei!

 

Nei vi er langt fra å sy.

 

Jeg kan ikke en gang sy i en knapp, knapper syr min mann i, da jeg stikker meg selv,

 

Jeg egner meg til å grave dype hull, noe jeg med glede gjør :-)

 

Sist time snakket vi om klematis, og at jeg må skrive en oversikt over oxytocin virkning, akkurat det er komplisert, så jeg skal spørre en venn i kveld om hjelp.

 

Jeg vet ikke, det er jo letter for andre å forklare oxytocin-virkning

Endret 12. juni 2014 av Madelenemie

[slabbedask]

Hei!

 

Nei vi er langt fra å sy.

 

 

Tror ikke man pleier å sy så mye når man har syklubb.

[Madelenemie]

Tror ikke man pleier å sy så mye når man har syklubb.

Hei!

 

Da vet du mer enn meg :-(

 

Hva gjør man i en fotballklubb eller astronomiforening?

 

Er det så stor forskjell på klubb og forening.

[slabbedask]

Hei!

 

Da vet du mer enn meg :-(

 

Hva gjør man i en fotballklubb eller astronomiforening?

 

Er det så stor forskjell på klubb og forening.

 

Har inntrykk at syklubb = skravleklubb.

[Madelenemie]

Har inntrykk at syklubb = skravleklubb.

Hei!

 

Da har du et inntrykk kanskje pga av egen erfaring.

 

Jeg har ikke vært i en klubb der jeg må kunne sy, jeg kan ikke sy.

 

Jeg vil heller ikke være i en klubb der jeg ikke vet tema.

 

I botanisk forening,, kan kalles en klubb, da vi drikker kaffe m.m. er samtaleemne botanikk, altid.

 

Da er det helt ok for meg å drikke kaffe samtidig.

[AnonymBruker]

Støtter Kayias svar.

 

En pasient som gikk hos meg, fortalte at hun måtte stoppe bilen og kaste opp i veikanten på vei hjem fra timene. Da visste jeg at vi hadde snakket om noe vesentlig.

Hvordan kan man egentlig vite (som pasient) om terapien/terapauten er skadelig (retraumatiserende o.l.) eller om det man opplever i og etter terapien egentlig er nyttig, bra og utviklende? Vil reaksjonen være ulik?

Anonymous poster hash: afe55...a7c

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror pasientens egenvurdering av dette er ganske bra. Den pasienten jeg nevnte var en tøff dame som likte utfordriinger. Hun tok det som tegn på "at vi ikke snakket om været".

[Gjest]

Nhd: det kan jeg rett og slett se for meg i henhold til den til tider tøffe ( les direkte ) tonen du møter folk på også her ( min oppfatning). Strø salt ( og pepper)i sår terapi? Mulig jeg må revurdere noen forestillinger om hva terapi er og ikke er. Fastlegen sa " først blir du verre - så bedre "- heeeelt normalt!!!kan passe til den tilnærmingen til den terapeutiske prosess jeg tolker kommer frem her . Er elendighets og forverringen reaksjoner forsvars og benektings reaksjoner kanskje ?! Men tenker det kan bli for tøft og, slik at folk melder pass og ikke klarer mer / ikke makter å forholde seg til dette vonde - f eks midt i en krise.. El følelser av personangrep reelle el ikke reelle. Og at det istedet melder seg en avmakt til alt- også de som helst skal hjelpe-så kan psykiater konkludere : ingen nytte av terapi - for umoden etc. Neste på lista!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kunsten er å tilpasse støtte vs konfrontasjon. Timing er også helt sentralt.

[AnonymBruker]

Namnlaus: Jeg kjenner igjen mye av det du skriver hos meg selv. Jeg dro til terapi midt i en krise med den forestilling om at psykologen skulle være en "mild og støttende venn" uten tanke for at en "venn" nok hjelper mest om han er direkte og ærlig, selvom sannheten om meg selv svei godt.

Jeg klarte ikke mer etter to skikkelige terapitimer, og gikk inn i en slags indre Kafkaprosess som varte i mange, mange måneder. Jeg fikk råd fra en psykologvenn om ikke å dra tilbake, og milde advarsler fra familievernkontoret mot psykologen jeg gikk til, men i ettertid er jeg usikker på om jeg gjorde det riktig når jeg rådspurte meg til andre. Antakelig vinklet jeg situasjonen feil for å få de på "mitt lag", og jeg tror nok at jeg dypt inne følte at psykologen min hadde helt rett, men jeg klarte ikke å ta det inn over meg da det var så tøft og vondt å se meg selv sett utenifra, da hele mitt syn på meg selv raknet i fillebiter.

Nå flere år senere kjenner jeg på at de to timene (pluss noen tydelige og tøffe beskjeder fra NHD og andre her inne) ble starten på at jeg fikk snudd om på livet mitt, og fikk hentet tilbake mine grunnleggende forhold til moral, etikk og ansvar som gjennom mange år hadde blitt visket vekk i min selvmedlidenhet.

Jeg har mange ganger lurt på om det var riktig av meg å avslutte terapien, på en side holdt det kanskje med de to timene, og kanskje det ville blitt for tøft på det tidspunktet, på den annen side ville det kanskje vært nyttig å gå flere ganger, kanskje jeg ville utviklet meg mer, og både mine og jeg ville kanskje fått det enda bedre?

Anonymous poster hash: afe55...a7c

[frosken]

Namnlaus: Jeg kjenner igjen mye av det du skriver hos meg selv. Jeg dro til terapi midt i en krise med den forestilling om at psykologen skulle være en "mild og støttende venn" uten tanke for at en "venn" nok hjelper mest om han er direkte og ærlig, selvom sannheten om meg selv svei godt.

Jeg klarte ikke mer etter to skikkelige terapitimer, og gikk inn i en slags indre Kafkaprosess som varte i mange, mange måneder. Jeg fikk råd fra en psykologvenn om ikke å dra tilbake, og milde advarsler fra familievernkontoret mot psykologen jeg gikk til, men i ettertid er jeg usikker på om jeg gjorde det riktig når jeg rådspurte meg til andre. Antakelig vinklet jeg situasjonen feil for å få de på "mitt lag", og jeg tror nok at jeg dypt inne følte at psykologen min hadde helt rett, men jeg klarte ikke å ta det inn over meg da det var så tøft og vondt å se meg selv sett utenifra, da hele mitt syn på meg selv raknet i fillebiter.

Nå flere år senere kjenner jeg på at de to timene (pluss noen tydelige og tøffe beskjeder fra NHD og andre her inne) ble starten på at jeg fikk snudd om på livet mitt, og fikk hentet tilbake mine grunnleggende forhold til moral, etikk og ansvar som gjennom mange år hadde blitt visket vekk i min selvmedlidenhet.

Jeg har mange ganger lurt på om det var riktig av meg å avslutte terapien, på en side holdt det kanskje med de to timene, og kanskje det ville blitt for tøft på det tidspunktet, på den annen side ville det kanskje vært nyttig å gå flere ganger, kanskje jeg ville utviklet meg mer, og både mine og jeg ville kanskje fått det enda bedre?

Anonymous poster hash: afe55...a7c

Dette synes jeg var fascinerende å lese. Du har klart å bruke en vanskelig opplevelse på en imponerende måte, og viser stor evne til å ville være ærlig i forhold til deg selv.

Jeg tror både utfordringer og støtte er viktig. Det kan ligge mye omtanke bak utfordringer også.

[slabbedask]

Hei!

 

Da har du et inntrykk kanskje pga av egen erfaring.

 

Jeg ser ikke forskjell på en stoppenål og en synål, men har bodd i et hus hvor det ble holdt syklubb jevnlig. Og basert på det kan jeg konkludere med at det viktigste er det sosiale, maten og vinen. Det er en grunn til at syklubber gjerne har navn som "Nålens hvile".

[*Olivia*]

Ja, det vil være en veldig barnslig reaksjon fra din side.

 

Du må minne deg selv om hvorfor du går i terapi. Du går for deg selv, og fordi du trenger hjelp ikke sant, og ut fra det du skriver er nok det å ikke handle på bakgrunn av emosjoner men reagere adekvat i krevende situasjoner en av tingene du trenger hjelp med. Hva med å ha dette som (ett av flere?) mål for terapien? Mitt forslag er at du møter til neste time og forteller hvordan du reagerte etter forrige time, slik at dere sammen kan jobbe videre med dette.

 

 

Støtter Kayias svar.

 

En pasient som gikk hos meg, fortalte at hun måtte stoppe bilen og kaste opp i veikanten på vei hjem fra timene. Da visste jeg at vi hadde snakket om noe vesentlig.

 

Takk for svar! Jeg skal prøve å ta meg sammen og heller prøve å vende dette til noe positivt. Jeg har lest alle svarene og kan jo tenkes at behandleren min mener jeg er sterk nok til å tåle litt "tough love" fremover, det må jo være fremskritt! Den tanken får meg til å se mye lysere på det hele ihvertfall. Dette skal jeg klare (håper/tror jeg). 

[Gjest]

AnonymBruker: takk for at du deler dine erfaringer .Jeg ser heller ikke bort i fra at vi kan ha hatt noen felles opplevelser. Kjenner igjen trangen til å flykte når det blir for vondt. Har en venninne som gjorde dette og angrer i etterkant .. Samtidig forteller hun om et utbytte av den tiden hun deltok, det satte i gang noen refleksjonspeosesser som drev henne videre og gjorde at hun klarte å entre noen plan i tankegangen som muligens hadde vært blindsoner tidligere ( kanskje litt som deg?). Hun har lyttet interessert når jeg har sagt at jeg er fortvilet over psykolog, og sagt hun synes jeg er tøff som orker å stå i det når det føles som verst. Lett " å skylde " på psykologen når alt kjennes svart og du føler du knekkes av det som kommer til syne om deg og nedfelles f eks i journal/ epikrise. Jeg prøver å se min egen rolle og hvordan vi begge skaper forutsetninger for at vår relasjon blir slik den blir. Samtidig er jeg regelrett vettskremt når hun antyder faktorer om min personlighetsstruktur el mine tankemønstre som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Særlig ikke at slike faktorer er stabile og handler om hvordan jeg " er" som person. I krise har jeg kjent at alt har vært svart og at menneskeheten er slem, synes ikke dette kan brukes til å si noe om hvordan jeg tenker og reflekterer til vanlig. Blir således ekstremt såret og sint når det antydes at pasienten er klar på at hun ikke vil testet for pers forstyrrelse.. ( men kanskje har dette!)Og den forstyrrelsen hun indikerer jeg kan ha beskriver hun symptomene til i epikrise! Blir så knust , jeg har vært så lei meg i det siste og sett unyansert på verden og følt at andre ikke liker meg eller synes jeg er udugelig. Så kommer dette som et tillegg! Ah- det er en årsak - jeg er et usympatisk menneske!! Jeg protesterer fordi jeg ikke kjenner meg igjen i de symptom kriterier som skal være tilstede for å kunne diagnostisere noen i retning av denne type lidelse el forstyrrelse. Får slik en følelse av at jeg må være min egen advokat og jeg kjenner jeg ikke har krefter til det.. Nesten lyst til å gå til grunne.. Og er det noen snev av sannhet i de betraktninger hun gjør tenker jeg det må sees i kontekst til min nåværende livssituasjon. Periodisk paranoia kanskje! ?Psykolog sier hun har lagt fra seg dette med pers forstyrrelse nå, likevel føler jeg hennes antydninger om dette har ødelagt min tillit til henne og det har jeg sagt. Samtidig prøver jeg å ta innover meg den respons hun gir - godtar den ikke blindt men tenker masse over den og i blant tenker jeg det kommer frem noe som treffer .. Og driver m videre..Sliter m respekt for hennes måte å være på og stilen hennes. Hun er svært ung og Har zagge bukse og convorse sko!! Lurer på om hun har nok livserfaring / erfaring m pasienter til å se og plassere meg med de nyanser og plager jeg bekjenner og viser . Dette er usaklig - men jeg stigmatiserer henne litt ( mitt problem) ift til dette. Bl a synes jeg hun blir litt grunn i sine argumenter / forklaringer og i overkant opptatt av å stå på sitt.jeg har fått råd av legeslektning som står meg nær om å slutte om hun gjør meg helt uvel, terapeutisk allianse er viktig. En form for gjensidighet bør vel helst være tilstede- her synes jeg det strander litt mellom iss.Min mor blir kraftig provosert og sier " slutt" når hun ser hvor ulykkelig og medtatt jeg blir av hjelpen jeg får. Min mann og stilt spørsmål, hva i alle dager er det dere holder på med, du blir jo helt satt ut! Blir på felgen etter hver terapi time.. Må ligge på sofa ( gråter og har tankejag ) etter hver gang.Vanskelig å vurdere om vedk er riktig for meg. Jeg vil gjerne ha motstand , at hun skal utfordre tankene mine og fortelle det hun mener, samtidig må jeg ikke føle at det blir direkte " feil" el unyansert . Jeg spør meg selv , sier hun noe jeg ikke ser el vil innrømme el tørr å innrømme.? Jmfr våre forsvarsmekanisme. Jeg kan i blant kjenne at hun har pekt på noe og truffet ømme punkt .. i det siste tror jeg også min sosiale angst har grenset over i paranoide tenkemåter.. jeg er livredd for at dette skal utvikle seg for jeg ser det gjør meg helt lammet som menneske. Tenker imidlertid at det likevel blir feil å si jeg alltid har hatt disse tilbøyeligheter, det sier j m bakgrunn i det jeg bl a har fortalt om barndom / ungdomstid.Prøvde å slutte i terapi men starter igjen uka etter - fikk krisefølelse i kroppen og følte det var meg og veggen. Tenker jeg lar det

" humpe og gå" en stund , på tross av den indre smerte og det sinne og alle andre såre emosjoner som oppstår i meg. Om vi skal evaluere relasjonen vår kommer jeg imidlertid ikke til å legge skjul på at jeg søker en annen santale partner. Vil ikke såre henne ( er ikke slem av meg ) så kinkig å si hvorfor/ gi begrunnelse for dette på en ok måte:(

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Basert på ditt siste innlegg og sett dette i sammenheng med det du ellers har skrevet, er jeg meget sikker på at dette er den riktige psykologen for deg. Jeg synes bestemt du skal fortsette hos henne.