Gå til innhold

14-åring og overførsel av omsorg


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Min pode på knappe 14 år vil jeg skal overføre omsorg til far. For å være ærlig. Poden maser så inamri og jeg er så sliten. Dette tema har rotert i snart to år.  Jeg er villig til å gi etter, men vet at min lege vil melde far til barnevernet om jeg gjør det. Han får ei heller beholde omsorg som min lege sier da han har en personlighetsfortyrellse som ikke lar seg forene med å oppdra en tenåring.

 

Det som mest sannsynlig da vil skje er at tenåringen blir tatt hånd om av barnevernet på en institusjon.

 

Tenåringen klager på at det kjedelig hos meg (mor). Ja, klart det er kjedelig. Opp hver morgen for å gå på skolen, faste tider og faste ting å gjøre. Fritid hos far og fri-slipp. Tenåringen vet ikke sitt eget beste.

 

Jeg er nå fristet etter lang tids kamp om å bare overføre omsorg og la ting gå sin skjeve gang og kunne si til tenåringen om ti å "Hva var beste? Kjedelig hos mamma, eller hva du fikk?".

 

Har noen innspill her?



Anonymous poster hash: 73446...d3d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Tenker at dette ikke er en diskusjon han har uttalelsesrett/diskusjonsrett i, og det hadde jeg nok stått steilt på hver gang temaet kom opp.

(Joda, det er vel sånn at barn over en viss alder har medbestemmelsesrett, men i dette tilfelle er det jo ikke noe reelt alternativ å bo hos sin far).

Anonymous poster hash: 2311d...ebd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man lar ikke ungene sine seile ut i stormen og venter på å kunne si "hva var det jeg sa". Man kjemper for dem med alt man har! Det er barnets beste du må ha fokus på, glem alt annet. Jeg synes ikke det skal være lov å gi seg på grunn av slitenhet med mindre man mister grepet fullstendig og blir lagt inn eller noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

 

Min pode på knappe 14 år vil jeg skal overføre omsorg til far. For å være ærlig. Poden maser så inamri og jeg er så sliten. Dette tema har rotert i snart to år.  Jeg er villig til å gi etter, men vet at min lege vil melde far til barnevernet om jeg gjør det. Han får ei heller beholde omsorg som min lege sier da han har en personlighetsfortyrellse som ikke lar seg forene med å oppdra en tenåring.

 

Det som mest sannsynlig da vil skje er at tenåringen blir tatt hånd om av barnevernet på en institusjon.

 

Tenåringen klager på at det kjedelig hos meg (mor). Ja, klart det er kjedelig. Opp hver morgen for å gå på skolen, faste tider og faste ting å gjøre. Fritid hos far og fri-slipp. Tenåringen vet ikke sitt eget beste.

 

Jeg er nå fristet etter lang tids kamp om å bare overføre omsorg og la ting gå sin skjeve gang og kunne si til tenåringen om ti å "Hva var beste? Kjedelig hos mamma, eller hva du fikk?".

 

Har noen innspill her?

Anonymous poster hash: 73446...d3d

 

Jeg hadde aldri gitt opp mitt barn fordi jeg var sliten og jeg forstår at sliten gjør en oppgitt. 

 

Jeg hadde valgt en siste prat om dette temaet og deretter skulle dette temaet vært ferdig diskutert, nettopp fordi det sliter deg ut.

 

Jeg hadde valgt å si noe som: Av kjærlighet til deg har jeg ikke tenkt til å la deg flytte til din far (forklart tydelig hvorfor jeg mente at det å la ham flytte til far var litt å gi opp fordi du ser hvilke konsekvenser det vil være for ham å gjøre det  han og hans fremtid. Unngå i denne praten negativi)tet rettet mot far eller hans psykdom. Hold deg til fakta om at du ser at ting vil sklir ut hos far og at dette ikke er noe du vil være med på da han er det viktigste du har). Så ville jeg sagt at av kjærlighet til meg selv har jeg bestemt at disse diskusjonene ikke kan fortsette, da de sliter meg ut.

 

Jeg hadde også vært åpen for 14-åringens evnt synspunkt på hva som kan gjøre hverdagen mindre kjedelig om han skulle ha noen innspill. Og med mindre evnt synspunkter fra ham ville rammedet faktum at han må stå opp om morgenen, gå på skole o.l hadde jeg valgt å være både lydhør og ettergivende på andre ufarlig ting. Med denne strategien kunne kanskje 14-åringen bli oppfordret til å finne andre løsninger enn å flytte til sin far. Ved å oppleve å få gehør for noen "ufarlige" ønsker ville kanskje forholdet deres bedres og temaet flytting bli mindre aktuelt?

 

I tillegg ville jeg tatt en prat med far om hvorfor han vil flyttet dit og om ikke far kan gjennom sin kjærlighet til barnet kan være med på å formidle at livet hos ham ikke vil bli noen "dans på roser" om han bor der fast. Mulig den samtalen er tatt og at det ikke har fungert, da kan du evnt bare glemme den praten. 

Anonymous poster hash: 9a948...aa1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Min pode på knappe 14 år vil jeg skal overføre omsorg til far. For å være ærlig. Poden maser så inamri og jeg er så sliten. Dette tema har rotert i snart to år.  Jeg er villig til å gi etter, men vet at min lege vil melde far til barnevernet om jeg gjør det. Han får ei heller beholde omsorg som min lege sier da han har en personlighetsfortyrellse som ikke lar seg forene med å oppdra en tenåring.

 

Det som mest sannsynlig da vil skje er at tenåringen blir tatt hånd om av barnevernet på en institusjon.

 

Tenåringen klager på at det kjedelig hos meg (mor). Ja, klart det er kjedelig. Opp hver morgen for å gå på skolen, faste tider og faste ting å gjøre. Fritid hos far og fri-slipp. Tenåringen vet ikke sitt eget beste.

 

Jeg er nå fristet etter lang tids kamp om å bare overføre omsorg og la ting gå sin skjeve gang og kunne si til tenåringen om ti å "Hva var beste? Kjedelig hos mamma, eller hva du fikk?".

 

Har noen innspill her?

Anonymous poster hash: 73446...d3d

 

Dersom ungdommen flytter til far, så vil han neppe raskt bli flyttet fra hjemmet av barnevernet (så fremt ikke far er aktiv rusmisbruker eller tilsvarende).  Om din lege melder bekymring til barnevernet, så er det en ganske langvarig prosess innen gutten evt. blir flyttet; andre tiltak skal prøves før gutten evt. flyttes.

 

Hvis hverdagslivet med gutten gjør deg veldig sliten, så kan det være et alternative at du selv kontakter barnevernet og ber om frivillig hjelp. Av og til har barnevernet flinke folk som kan hjelpe med å rydde litt opp i hverdagslivets konflikter mellom ungdom og foreldre.

 

Hvis dere bor i Oslo, så har Kirkens bymisjon et lavterskeltilbud som kan være til god hjelp; se http://www.bymisjon.no/Virksomheter/Omrade-forebygging---Robust/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenåringen klager på at det kjedelig hos meg (mor). Ja, klart det er kjedelig. Opp hver morgen for å gå på skolen, faste tider og faste ting å gjøre. Fritid hos far og fri-slipp. Tenåringen vet ikke sitt eget beste.

 

Jeg er nå fristet etter lang tids kamp om å bare overføre omsorg og la ting gå sin skjeve gang og kunne si til tenåringen om ti år "Hva var beste? Kjedelig hos mamma, eller hva du fikk?".

 

Har noen innspill her?

Anonymous poster hash: 73446...d3d

 

Om ti år forstår han nok også hvorfor det var best å fortsette den "kjedelige" tilværelsen hos deg. 

 

Hvis situasjonen er slik du beskriver den, synes jeg ikke det å flytte til far skal være noe tema som stadig kommer under debatt.  

 

Jeg ville strukket meg lenger enn langt for å opprettholde en strukturert hverdag til han er ferdig med videregående.  Som frosken skriver, finnes det bedre muligheter for avlastning enn å la ting skli ut og avvente barnevernstiltak.     

 

Den anonyme rett over frosken nevner at dere kan se etter muligheter for å gjøre hverdagen mindre kjedelig uten at det går ut over skolen og andre aktiviteter.  Det er vanskelig for utenforstående å vurdere dette, f.eks. kommer det an på hvor anstrengt forholdet mellom dere to har blitt.  Hvis dere kan snakke sammen om sånt og du stoler på avtaler dere inngår, kan det være verd et forsøk.  Men altså - ikke "i stedet for å flytte", for det blir faktisk ikke aktuelt.      

 

Håper junior har en omgangskrets som ikke befinner seg på skråplanet, sånt har mye å si i den alderen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Om ti år forstår han nok også hvorfor det var best å fortsette den "kjedelige" tilværelsen hos deg. 

 

Hvis situasjonen er slik du beskriver den, synes jeg ikke det å flytte til far skal være noe tema som stadig kommer under debatt.  

 

Jeg ville strukket meg lenger enn langt for å opprettholde en strukturert hverdag til han er ferdig med videregående.  Som frosken skriver, finnes det bedre muligheter for avlastning enn å la ting skli ut og avvente barnevernstiltak.     

 

Den anonyme rett over frosken nevner at dere kan se etter muligheter for å gjøre hverdagen mindre kjedelig uten at det går ut over skolen og andre aktiviteter.  Det er vanskelig for utenforstående å vurdere dette, f.eks. kommer det an på hvor anstrengt forholdet mellom dere to har blitt.  Hvis dere kan snakke sammen om sånt og du stoler på avtaler dere inngår, kan det være verd et forsøk.  Men altså - ikke "i stedet for å flytte", for det blir faktisk ikke aktuelt.      

 

Håper junior har en omgangskrets som ikke befinner seg på skråplanet, sånt har mye å si i den alderen.

Jeg var bare utrolig sliten i går. Poden skal ingen steder. Må nok holde ut med meg til myndighetsdagen. Barnefar vil ikke være med å hjelpe til i denne "debatten" da han selv sier han har inntatt rollen som "leke-pappa" og jeg får ta meg av alvoret her i livet. Det gjør jo ikke saken lettere for poden når pappan har den holdningen. Når poden er hos sin far er alt bare "fest og moro". Kontrasten til livet hos meg som er fylt med "kjedelige" ting som hjelpe til hjemme, spise annet enn burgere og ha faste innetider og leggetider blir nok stor ja.  

Anonymous poster hash: 73446...d3d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når poden er hos sin far er alt bare "fest og moro". Kontrasten til livet hos meg som er fylt med "kjedelige" ting som hjelpe til hjemme, spise annet enn burgere og ha faste innetider og leggetider blir nok stor ja.  

Anonymous poster hash: 73446...d3d

 

En dag vil han garantert forstå hvordan du tenkte.

 

Husk at de fleste mødre med sønner i den alderen er utgamle og kjedelige og irriterende og alt annet med negativt fortegn.  Jeg er en av dem, bare spør min 15-årige pode.  Det er en viktig del av jobben vår å være sånn ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hold ut, en dag ramler evnen til refleksjon inn i hjernen til tenåringen og han vil kunne respektere og takke deg for de tunge dagene du har vært igjennom for å holde ham på en god kurs. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...