Underdiagnostisert

[Gjest]

Betyr det at jeg har diagnoser så det står etter som ikke er dokumentert. Blir vettskremt V mindre:(

[stjernestøv]

Betyr det at jeg har diagnoser så det står etter som ikke er dokumentert. Blir vettskremt V mindre:(

Betyr vel at du ikke er utredet skikkelig enda.

[frosken]

Betyr det at jeg har diagnoser så det står etter som ikke er dokumentert. Blir vettskremt V mindre:(

Jeg skjønner ikke spørsmålet ditt?

[XbellaX]

Betyr det at jeg har diagnoser så det står etter som ikke er dokumentert. Blir vettskremt V mindre:(

 

Da du ble sykemeldt, opplevde du sykdom og diagnoser like vanskelig som nå, har du alltid fryktet og kjent at visse diagnoser påfører deg en nesten ulevelig stor skam.

Endret 30. juli 2014 av XbellaX

[Gjest]

Jeg skjønner ikke spørsmålet ditt?

jeg spør om hva underdiagnostisert betyr ? Er jeg full av diagnoser , siden jeg i følge psykolog er underdiagnostisert .??

[stjernestøv]

jeg spør om hva underdiagnostisert betyr ? Er jeg full av diagnoser , siden jeg i følge psykolog er underdiagnostisert .??

Du tar alt så alvorlig, vent iallefall med å bli hysterisk til du har fått en sikker diagnose. Du bruker masse unødvendig energi på dette.

[Gjest]

Men skal jeg bare si : wow - er jeg underdiagnostisert ? Ikke " hyggelig" - men uhyggelig, tar det dessverre seriøst

[AnonymBruker]

jeg spør om hva underdiagnostisert betyr ? Er jeg full av diagnoser , siden jeg i følge psykolog er underdiagnostisert .??

Du lider av alvorlig diagnose-fobi.

Anonymous poster hash: fe091...ce9

[Gjest]

Da du ble sykemeldt, opplevde du sykdom og diagnoser like vanskelig som nå, har du alltid fryktet og kjent at visse diagnoser påfører deg en nesten ulevelig stor skam.

vet ikke? Mye er nesten ikke til å bære om dagen, bør jeg si det til psykolog ? Sagt til henne " det går bra" og at jeg står på to bein:(

[Gjest]

Du lider av alvorlig diagnose-fobi.

Anonymous poster hash: fe091...ce9

hvilken forståelsesramme kan du si det ut fra? Er du lege el synser??

[frosken]

vet ikke? Mye er nesten ikke til å bære om dagen, bør jeg si det til psykolog ? Sagt til henne " det går bra" og at jeg står på to bein:(

Du bør selvfølgelig si til din psykolog hvordan du har det. Hvorfor skal du ellers snakke med henne?

[Gjest]

Du bør selvfølgelig si til din psykolog hvordan du har det. Hvorfor skal du ellers snakke med henne?

du vet .. Bruker mye tid på å forsvare m, hva jeg ikke er.. men er skiftende om dagen ., men krisefølelse ligger farlig latent

[AnonymBruker]

jeg spør om hva underdiagnostisert betyr ? Er jeg full av diagnoser , siden jeg i følge psykolog er underdiagnostisert .??

Jeg ville spurt psykologen hva hun mener med dette. Det er et idiotisk uttrykk, men jeg vill antatt at hun i det la at diagnosen er "formildende" av en eller annen grad i forhold til det hun oppfatter er det reelle for tiden. Om jeg skulle begi meg ut i tenke-sjæl-greia altså. Selv foretrekker jeg å spørre de som bruker disse ordene hva de legger i det. Så er det avklart, istedet for at jeg bruker unødvendig tid på grubling. 

Anonymous poster hash: e1a61...acf

[XbellaX]

vet ikke? Mye er nesten ikke til å bære om dagen, bør jeg si det til psykolog ? Sagt til henne " det går bra" og at jeg står på to bein:(

 

Hvordan kan du ikke vite det? Den overopptattheten og noiaen du har for diagnoser er så omfattende og sterk for deg,  jeg vet ikke om dette er noe du har levd med store deler av livet eller om den har vokst seg sterkere og sterkere de siste månedene. 

 

Ja, jeg synes du skal fortelle henne dette. For deg er nok det noe av det vanskeligste du kan gjøre akkurat nå, men alternativet ditt er å fortsette i samme spor. Med 1 års sykemelding, ingen inntekt siden tidlig i vår, og barn som trenger begge sine foreldre så har du strengt tatt ikke noe valg. Når man velger å sette barn til verden må man gi opp store deler av sin egoisme. 

 

Din behandler er ikke din fiende, hun er ikke ute etter å "ta deg" eller å brennmerke deg. Du velger så altfor ofte en isloasjon, å gå slik over tid er fryktelig tyngende.

Endret 30. juli 2014 av XbellaX

[frosken]

du vet .. Bruker mye tid på å forsvare m, hva jeg ikke er.. men er skiftende om dagen ., men krisefølelse ligger farlig latent

Det er fryktelig vanskelig å forstå hvorfor det er så vanskelig for deg å være konstruktiv i forhold til terapien din.

 

For øvrig tenkte jeg på noe av det du skrev om nær familie sine synspunkter i en tidligere tråd. Jeg synes det er litt rart at du ser ut til å tenke at de nærmest kjenner "fasiten på deg", - det er jo ingen av dem som har sørget for at du har fått tilstrekkelig hjelp på et tidlig tidspunkt. Du forteller om ulike former for vansker helt fra ungdomsalder, men du har ikke fortalt at du har fått adekvat hjelp for disse vanskene. At din familie har valgt å overse at du har betydelige vansker - i  alle fall i perioder - betyr jo ikke at disse vanskene ikke er reelle.

 

Har du tatt ny kontakt med NAV?

[Nicklusheletida]

Betyr det at jeg har diagnoser så det står etter som ikke er dokumentert. Blir vettskremt V mindre:(

Jeg har fulgt med deg en stund uten å svare deg. Jeg har ikke kompetanse til å svare deg. Jeg bare tenker at du som er så livredd for å få noen diagnoser ville hatt større mulighet for å unngå dem ved å samarbeide. Slik du oppfører deg nå, er det større sannsynlighet for at du ender opp med en.

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt med deg en stund uten å svare deg. Jeg har ikke kompetanse til å svare deg. Jeg bare tenker at du som er så livredd for å få noen diagnoser ville hatt større mulighet for å unngå dem ved å samarbeide. Slik du oppfører deg nå, er det større sannsynlighet for at du ender opp med en.

Akkurat det jeg tenker. Det blir litt selvmotsigende det du gjør nå.

Anonymous poster hash: 8f3ca...98a

[Gjest]

Hvordan kan du ikke vite det? Den overopptattheten og noiaen du har for diagnoser er så omfattende og sterk for deg, jeg vet ikke om dette er noe du har levd med store deler av livet eller om den har vokst seg sterkere og sterkere de siste månedene.

Ja, jeg synes du skal fortelle henne dette. For deg er nok det noe av det vanskeligste du kan gjøre akkurat nå, men alternativet ditt er å fortsette i samme spor. Med 1 års sykemelding, ingen inntekt siden tidlig i vår, og barn som trenger begge sine foreldre så har du strengt tatt ikke noe valg. Når man velger å sette barn til verden må man gi opp store deler av sin egoisme.

Din behandler er ikke din fiende, hun er ikke ute etter å "ta deg" eller å brennmerke deg. Du velger så altfor ofte en isloasjon, å gå slik over tid er fryktelig tyngende.

min datter ringte meg i går kveld og gråt , hun hadde det sååå fint og hvorfor ville ikke jeg også det. Jeg var ikke syk sa hun , jeg koste meg uten henne .. min datter er i småskolealder . Jeg sa jeg så inderlig gjerne skulle vært der sammen med henne/ dem men at jeg trengte hvile. Kjente meg så ego etter denne samtalen , og det var så forferdelig vondt å høre hun ikke tror på meg . Tenk hvis hun går gjennom sin oppvekst og tror msmma ikke bryr seg. Vi snakket lenge og jeh tror jeg klarte å trøste og forklare litt . Kjente m så inderlig elendig og full av dårlig samvittighet. Burde jeg presset meg mer? Var i fistel etter psykolog time , jeg tror dette gjorde sitt til at jeg ikke klarte å presse meg i alle fall til være m litt. Lurer på om jeg har blitt likegyldig , er jo ikke det, men terskelen for å sette seg selv og de vonde tankene i sentrum , fremfor å ta hensyn til mine elskede har økt det siste året. Skremmende og hvordan skal dette ende.? Ser barna mine igjen om et par dager . Oppholdt m hos bror som har hatt våre foreldre her og., klart å slappe av litt, og de avkreftet slt psykolog sier . .. Høres ikke ut som de har troa på " den såkalte " hjelp jeg har søkt . ". Jeg kjenner m avhengig av å møte psykolog for å ha noen å snakke m om ting ingen andre vil høre på el bryr seg om. Jeg må slutte å tulle er omkvedet. Lurer på hvordan jeh skal klare det. Må skifte fokus, men det står ikke klart for meg hvordan. Klart det før når jeg har vært nede for telling så mine nærmeste venter på dette og mener psykolog kun er et psykeliggjørende element i prosessen . De ( mine foreldre) snakker forakt om at jeg holder på slik. De vil ha en fungerende datter som tilfredsstiller deres forventninger om å ta ansvar for de jeg er glad i og virke på med meningsfull aktivitet. De er rause på mange vis og , vi kan ha det veldig hyggelig når mine problemer med manglende jobb og manglende inntekt og manglende omgang m mine egne kjære ikke er tema.Jeg kjenner jeg er påvirket sv deres holdninger . Lurer på om jeg tuller , kjennes ikke som tull for meg:(( jeg vil ikke ha det slik , men er maktesløs:((

[Gjest]

Det er fryktelig vanskelig å forstå hvorfor det er så vanskelig for deg å være konstruktiv i forhold til terapien din.

For øvrig tenkte jeg på noe av det du skrev om nær familie sine synspunkter i en tidligere tråd. Jeg synes det er litt rart at du ser ut til å tenke at de nærmest kjenner "fasiten på deg", - det er jo ingen av dem som har sørget for at du har fått tilstrekkelig hjelp på et tidlig tidspunkt. Du forteller om ulike former for vansker helt fra ungdomsalder, men du har ikke fortalt at du har fått adekvat hjelp for disse vanskene. At din familie har valgt å overse at du har betydelige vansker - i alle fall i perioder - betyr jo ikke at disse vanskene ikke er reelle.

Har du tatt ny kontakt med NAV?

. Frosken : Vedr mine nærmeste skrev jeg litt om dem til Xbellx. Ektefellen min mener for øvrig at jeg skal gå til psykolog om jeg føler jeg trenger det. Når jeg forteller om mine sjokkartede opplevelser m diagnostikk sier han ikke mye, men rister litt på hodet og lurer på om denne psykologen har kompetansen i orden. Tror jeg har mer tillit til min fastlege enn henne .. Han og.. Men han synes jeg det er så skummelt å praten

m:( tror jeg fryser til is og blir opptatt av å være ". Flink" når jeg dropper innom. Nå er jeg redd han bare tar alt psykolog påstår for god fisk. nav??? Nei Frosken- om du jobber der ( noe jeg har mistenkt) kunne jeg prata m deg;)men det var bare tull altså

Endret 31. juli 2014 av En namnlaus

[laban]

nav??? Nei

Hva har du tenkt om høstens økonomi, da?  Det er fire måneder uten feriepenger eller redusert skatt.  Du tar indirekte på deg et stort ansvar overfor familien ved å la være å ta tak i den delen. 

 

Jeg er egentlig svært lite materialistisk av meg, men hos oss er det alltid jeg som har hatt best oversikt over økonomien, og bortfall av én av inntektene våre i et halvt år hadde for det første tatt fra meg nattesøvnen og for det andre virket motiverende for å svelge kameler. 

 

Hva forventet du egentlig skulle skje når året på sykepenger tok slutt?  At problemene skulle opphøre samtidig, eller at du skulle gå over på AAP uten begrunnelse i noen diagnose som tydet på særlig sykdom?  Jeg har ikke kompetanse på å vurdere hva som feiler deg, men systemet er jo slik at man enten må tjene penger selv eller med faglig hjelp begrunne hvorfor man i en periode ikke kan det. 

 

Jeg er også den typen som ville stritte i mot hvis noen stilte spørsmålstegn ved psyken min.  Men jeg ville forsøkt å samarbeide for å redde økonomien og dermed forholdet til familien, hvis jeg var nødt.  Jeg får "krisefølelse" som du kaller det, på dine vegne med tanke på høsten og hverdagsbehovene til ungene og regningene deres.  Det er fint at du fungerer bra sammen med familien så lenge de vanskelige temaene unngås, men det gir liten inntekt.     

 

Som du har fått høre her av mange andre - behandlerne er på ditt lag.  Du skal fortelle dem sannheten om hvordan du har det, ellers kan de ikke hjelpe deg på riktig måte.  Du har skrevet at du har hatt dårlige perioder før også, men da klart å komme ut av dem på egen hånd.  Siden problemene fortsetter å komme tilbake, tyder det på at du trenger hjelp for å takle dem mer permanent, og tidsfaktoren viser at denne gangen nytter det ikke å vente på at ting skal snu av seg selv.  Du er ikke den første som må gjennom det.  Du kommer til å måtte forklare barna dine langt vanskeligere ting enn hvorfor du ikke er med på ferie, hvis alt bare skal fortsette som nå utover høsten.