Ambivalens ovenfor medikamenter

[ISW]

Dette er en ting jeg tenker ganske mye på.

 

På en side er jeg meget fornøyd med mine medikamenter, i den forstand at jeg nesten har null bivirkninger, og sannsynligvis god effekt (jeg føler meg mye friskere i dag enn jeg gjorde for to år siden).

 

På en annen side er det tøft å se seg selv i speilet og se "mannen som tar høy dose antidepressiva og antipsykotika". Jeg er også bekymret for langtidsbivirkninger, for jeg skjønner at antipsykotika ikke er sukkertøy.

 

Jeg tenker også at jeg kanskje tar medikamenter mot sykdommene jeg frykter å få, fremfor sykdommene jeg har. For eksempel, når jeg er bekymret for psykisk lidelse, så er jeg veldig glad i AD og AP (jeg frykter å bli deprimert, gal, suicidal, osv.). Når jeg er bekymret for hjertesykdom, er jeg veldig glad i betablokkere (jeg tar jo førstnevnte da også, men det interesserer meg lite).

 

Jeg får jo veldig mye tilbakemeldinger her av typen "at jeg skyter spurv med kanoner" (slik tolker jeg det). Kan det ligge noe sannhet i det? Kan det som nevnt være at jeg er så opptatt av å ta disse medisinene fordi jeg frykter for sykdommene som disse medisinene kurerer?

[Health Freak]

Dette vet ingen her noe om. (Faktisk vet ingen noenting, selv om vi tror det, og mye annet.)

[AnonymBruker]

Dette er en ting jeg tenker ganske mye på.

 

På en side er jeg meget fornøyd med mine medikamenter, i den forstand at jeg nesten har null bivirkninger, og sannsynligvis god effekt (jeg føler meg mye friskere i dag enn jeg gjorde for to år siden).

 

På en annen side er det tøft å se seg selv i speilet og se "mannen som tar høy dose antidepressiva og antipsykotika". Jeg er også bekymret for langtidsbivirkninger, for jeg skjønner at antipsykotika ikke er sukkertøy.

 

Jeg tenker også at jeg kanskje tar medikamenter mot sykdommene jeg frykter å få, fremfor sykdommene jeg har. For eksempel, når jeg er bekymret for psykisk lidelse, så er jeg veldig glad i AD og AP (jeg frykter å bli deprimert, gal, suicidal, osv.). Når jeg er bekymret for hjertesykdom, er jeg veldig glad i betablokkere (jeg tar jo førstnevnte da også, men det interesserer meg lite).

 

Jeg får jo veldig mye tilbakemeldinger her av typen "at jeg skyter spurv med kanoner" (slik tolker jeg det). Kan det ligge noe sannhet i det? Kan det som nevnt være at jeg er så opptatt av å ta disse medisinene fordi jeg frykter for sykdommene som disse medisinene kurerer?

Hvilke sykdommer kurerer disse medisinene du tar?

 

 

Anonymous poster hash: 6422e...6f2

[gråstein]

Dette er en ting jeg tenker ganske mye på.

 

På en side er jeg meget fornøyd med mine medikamenter, i den forstand at jeg nesten har null bivirkninger, og sannsynligvis god effekt (jeg føler meg mye friskere i dag enn jeg gjorde for to år siden).

 

På en annen side er det tøft å se seg selv i speilet og se "mannen som tar høy dose antidepressiva og antipsykotika". Jeg er også bekymret for langtidsbivirkninger, for jeg skjønner at antipsykotika ikke er sukkertøy.

 

Jeg tenker også at jeg kanskje tar medikamenter mot sykdommene jeg frykter å få, fremfor sykdommene jeg har. For eksempel, når jeg er bekymret for psykisk lidelse, så er jeg veldig glad i AD og AP (jeg frykter å bli deprimert, gal, suicidal, osv.). Når jeg er bekymret for hjertesykdom, er jeg veldig glad i betablokkere (jeg tar jo førstnevnte da også, men det interesserer meg lite).

 

Jeg får jo veldig mye tilbakemeldinger her av typen "at jeg skyter spurv med kanoner" (slik tolker jeg det). Kan det ligge noe sannhet i det? Kan det som nevnt være at jeg er så opptatt av å ta disse medisinene fordi jeg frykter for sykdommene som disse medisinene kurerer?

Jeg har veldig liten tro på psyko-medisiner. Og ikke mist dårlig erfaring.

[frosken]

Dette er en ting jeg tenker ganske mye på.

 

På en side er jeg meget fornøyd med mine medikamenter, i den forstand at jeg nesten har null bivirkninger, og sannsynligvis god effekt (jeg føler meg mye friskere i dag enn jeg gjorde for to år siden).

 

På en annen side er det tøft å se seg selv i speilet og se "mannen som tar høy dose antidepressiva og antipsykotika". Jeg er også bekymret for langtidsbivirkninger, for jeg skjønner at antipsykotika ikke er sukkertøy.

 

Jeg tenker også at jeg kanskje tar medikamenter mot sykdommene jeg frykter å få, fremfor sykdommene jeg har. For eksempel, når jeg er bekymret for psykisk lidelse, så er jeg veldig glad i AD og AP (jeg frykter å bli deprimert, gal, suicidal, osv.). Når jeg er bekymret for hjertesykdom, er jeg veldig glad i betablokkere (jeg tar jo førstnevnte da også, men det interesserer meg lite).

 

Jeg får jo veldig mye tilbakemeldinger her av typen "at jeg skyter spurv med kanoner" (slik tolker jeg det). Kan det ligge noe sannhet i det? Kan det som nevnt være at jeg er så opptatt av å ta disse medisinene fordi jeg frykter for sykdommene som disse medisinene kurerer?

Dette synes jeg er et svært relevant  tema å drøfte i terapi.

[YoplaitDouble]

Dette er en ting jeg tenker ganske mye på.

 

På en side er jeg meget fornøyd med mine medikamenter, i den forstand at jeg nesten har null bivirkninger, og sannsynligvis god effekt (jeg føler meg mye friskere i dag enn jeg gjorde for to år siden).

 

På en annen side er det tøft å se seg selv i speilet og se "mannen som tar høy dose antidepressiva og antipsykotika". Jeg er også bekymret for langtidsbivirkninger, for jeg skjønner at antipsykotika ikke er sukkertøy.

 

Jeg tenker også at jeg kanskje tar medikamenter mot sykdommene jeg frykter å få, fremfor sykdommene jeg har. For eksempel, når jeg er bekymret for psykisk lidelse, så er jeg veldig glad i AD og AP (jeg frykter å bli deprimert, gal, suicidal, osv.). Når jeg er bekymret for hjertesykdom, er jeg veldig glad i betablokkere (jeg tar jo førstnevnte da også, men det interesserer meg lite).

 

Jeg får jo veldig mye tilbakemeldinger her av typen "at jeg skyter spurv med kanoner" (slik tolker jeg det). Kan det ligge noe sannhet i det? Kan det som nevnt være at jeg er så opptatt av å ta disse medisinene fordi jeg frykter for sykdommene som disse medisinene kurerer?

Jeg synes det virker som at man tar ansvar når man velger å ta mange medisiner - Dersom det viser seg at dette er løsningen. Vi har for eksempel en på jobben som har mye fravær pga en diagnose, som etter hva jeg vet kunne vært løst med medisiner. Om noen av prinsipp ikke vil ta denne typen medisiner, og har behov for det, føler jeg de har liten selvinnsikt og lar livet passere på en måte som kunne vært så mye bedre. Man lever kun en gang, så hvorfor ikke forsøke å få det best mulig.

 

Litt off-topic: Jeg går ut i fra kjæresten din vet ganske mye om at du bruker disse medisinene. Men hvordan introduserte du dette for henne, uten at hun trodde du var "gal"? Jeg vet mange har svært ulike oppfatninger av sånne medikamenter, mest fordi de egentlig ikke vet så mye om det. Jeg er redd for å støte noen fra meg ved å nevne sånt som dette, utover det de selv er i stand til å se (litt nervøs og sjenert i starten). Men det er grenser for hvor lenge alt kan være en stor hemmelighet, noe jeg heller ikke ønsker at det skal være.

Endret 29. august 2014 av YoplaitDouble

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Jeg synes det virker som at man tar ansvar når man velger å ta mange medisiner - Dersom det viser seg at dette er løsningen. Vi har for eksempel en på jobben som har mye fravær pga en diagnose, som etter hva jeg vet kunne vært løst med medisiner. Om noen av prinsipp ikke vil ta denne typen medisiner, og har behov for det, føler jeg de har liten selvinnsikt og lar livet passere på en måte som kunne vært så mye bedre. Man lever kun en gang, så hvorfor ikke forsøke å få det best mulig.

Kloke ord fra YP :-) 

[ISW]

Jeg synes det virker som at man tar ansvar når man velger å ta mange medisiner - Dersom det viser seg at dette er løsningen. Vi har for eksempel en på jobben som har mye fravær pga en diagnose, som etter hva jeg vet kunne vært løst med medisiner. Om noen av prinsipp ikke vil ta denne typen medisiner, og har behov for det, føler jeg de har liten selvinnsikt og lar livet passere på en måte som kunne vært så mye bedre. Man lever kun en gang, så hvorfor ikke forsøke å få det best mulig.

 

Litt off-topic: Jeg går ut i fra kjæresten din vet ganske mye om at du bruker disse medisinene. Men hvordan introduserte du dette for henne, uten at hun trodde du var "gal"? Jeg vet mange har svært ulike oppfatninger av sånne medikamenter, mest fordi de egentlig ikke vet så mye om det. Jeg er redd for å støte noen fra meg ved å nevne sånt som dette, utover det de selv er i stand til å se (litt nervøs og sjenert i starten). Men det er grenser for hvor lenge alt kan være en stor hemmelighet, noe jeg heller ikke ønsker at det skal være.

 

Enig med NHD, takk for kloke ord!

 

Til spørsmålet ditt; samboeren min sier (om medisiner) at "hjelper det deg, så er det fint". Alternativet var en stund at jeg var en nokså dårlig samboer, så langt inne i egne bekymringer og ikke minst unngåelsesadferd at forholdet nesten gikk galt. Hun har også vært med på et par timer hos legen min, så hun kjenner både situasjonen min og legen min ganske godt.

 

Jeg tror det er hensiktsmessig å snakke om diagnosen når du føler seg klar for det. Så kan du heller forklare at du tar medisin X mot angst. Hvis du skal begynne på Seroquel, så skjønner jeg at det ikke nødvendigvis virker tiltrekkende på det motsatte kjønn at du går på antipsykotika. Men hvis du forklarer at denne medisinen (såvel som antidepressiva egentlig) også brukes mot angst, så tror jeg det går bedre. Det har i alle fall jeg gjort

[YoplaitDouble]

Enig med NHD, takk for kloke ord!

Til spørsmålet ditt; samboeren min sier (om medisiner) at "hjelper det deg, så er det fint". Alternativet var en stund at jeg var en nokså dårlig samboer, så langt inne i egne bekymringer og ikke minst unngåelsesadferd at forholdet nesten gikk galt. Hun har også vært med på et par timer hos legen min, så hun kjenner både situasjonen min og legen min ganske godt.

Jeg tror det er hensiktsmessig å snakke om diagnosen når du føler seg klar for det. Så kan du heller forklare at du tar medisin X mot angst. Hvis du skal begynne på Seroquel, så skjønner jeg at det ikke nødvendigvis virker tiltrekkende på det motsatte kjønn at du går på antipsykotika. Men hvis du forklarer at denne medisinen (såvel som antidepressiva egentlig) også brukes mot angst, så tror jeg det går bedre. Det har i alle fall jeg gjort

Tror jeg holder munn om seroquel inntil videre, hvis jeg skulle begynne på dette. Antidepressiva er nok mer akseptert, men om jeg hadde vært jente føler jeg det hadde vært lettere å stå frem med sånt. I mitt tilfelle er det svært tidlig i denne fasen, så jeg er svært redd for å gjøre noen feilskritt i tidlig fase som skremmer henne bort. Men alle har vel noen spøkelser i skapende sine som etter hvert kommer frem i dagens lys. Hvis dette skulle vise seg å bety så mye, er hun kanskje ikke noe å samle på. Lurer litt på om hun egentlig har merket forskjell på meg etter jeg sluttet med efexor. Ble ekstremt utholden av det, litt mer enn jeg skulle ønske. Litt redd for at jeg kan finne på å plumpe ut med enkelte ting etter noen glass vin...

Litt bekymret for at det kanskje kommer som en stor overraskelse også. Hun vet at jeg er litt sjenert, sover dårlig til tider og tenker litt for mye. Men så ser jeg heller ikke ut som et troll og bruker tid/penger på å kle meg bra, noe jeg sikkert gjør for å dekke over alt gufset som foregår på innsiden... Så det er ikke helt samsvar med utsiden og innsiden av meg. Men, man trenger vel ikke akkurat å forsøke å gjøre seg stygg med vilje for å få utseende til å matche angsten på innsiden. Har da tross alt litt respekt for meg selv. Så kanskje ikke det kommer så overraskende likevel, når jeg tenker meg om... Kommer neppe som en stor bombe når nervøsitet, søvnplager og sjenerthet allerede er ute i dagens lys - og er akseptert, fordi dette bare er en liten del av meg.

[ISW]

Samboeren min er også sjenert (og sliter med sitt) og jeg aksepterer dette fullt og helt. Jeg var også sjenert frem til jeg var 15-16 år. På den tiden tok jeg meg en jobb innenfor salg, og ble pent nødt til å presentere ting ovenfor kunder, og det tok mer eller mindre knekken på sjenansen min. I jobben min i dag holder jeg mye møter, presentasjoner og lignende, og det går helt fint.

 

Det er neppe hensiktsmessig å reklamere for å ta medisiner hvis du skjønner, og du har ikke "solgt deg inn på feil premisser" ved å ikke gjøre det. Medisiner gjør deg ikke til noe dårligere menneske.

 

Nei, ikke kle deg i mørke klær og få deg masse piercinger bare fordi du har angst Jeg tror at jo mindre plass du gir angsten i livet ditt, jo mindre vil den plage deg. Jeg tror det lønner seg å tenke at angst i bunn og grunn er et normalfenomen - du er normal. Og da er det lurt å oppføre seg sånn også