Gi råd eller ikke?

[umakenverdt]

Når er det passende eller bra å gi andre råd (både på nett og generelt i samfunnet)?

 

Noen ganger når jeg kjenner meg igjen i andres problematikk eller tankemønster vurderer jeg å gi råd som jeg ikke helt klarer å følge selv. Det er som kjent lettere å gi råd til andre, enn å følge de samme rådene selv. Jeg føler imidlertid på at dette kan bli litt hyklerisk, og falskt, og lurer på om jeg i slike situasjoner skal droppe å gi råd i det hele tatt.

 

Jeg synes også det ofte oppstår en vanskelig situasjon når jeg har gitt andre et råd eller hjelp med et problem. Jeg opplever at jeg har plikt til å følge opp et råd jeg har gitt. Dette gjelder selv om jeg har gitt beskjed om at dette bare er noe jeg har en fornemmelse om, ikke vet helt sikkert på osv. Dette fører da ofte til at jeg sitter oppe på nettene for å lese meg opp på tematikken, og kunne gi personen et sikrere svar senere. Hvis jeg ikke får tid til dette, får jeg dårlig samvittighet og føler jeg må gjøre noe annet for denne personen fordi jeg ikke klarte å finne ut av det han lurte på. Jeg må legge til her at jeg har en del kunnskap om et område, som mange ofte trenger hjelp med, og som ikke alle har stor kunnskap om. Likevel kan det ta tid å sette seg inn i akkurat den problematikken som det stilles spørsmål om.

 

Er det noen som har det på samme måte, og som har noen råd (både råd de klarer å følge selv, men også råd de ikke selv klarer å følge)? Forventer dere oppfølging på de rådene dere får av venner og bekjente eller på internett?

[Madelenemie]

Når er det passende eller bra å gi andre råd (både på nett og generelt i samfunnet)?

 

Noen ganger når jeg kjenner meg igjen i andres problematikk eller tankemønster vurderer jeg å gi råd som jeg ikke helt klarer å følge selv. Det er som kjent lettere å gi råd til andre, enn å følge de samme rådene selv. Jeg føler imidlertid på at dette kan bli litt hyklerisk, og falskt, og lurer på om jeg i slike situasjoner skal droppe å gi råd i det hele tatt.

 

Jeg synes også det ofte oppstår en vanskelig situasjon når jeg har gitt andre et råd eller hjelp med et problem. Jeg opplever at jeg har plikt til å følge opp et råd jeg har gitt. Dette gjelder selv om jeg har gitt beskjed om at dette bare er noe jeg har en fornemmelse om, ikke vet helt sikkert på osv. Dette fører da ofte til at jeg sitter oppe på nettene for å lese meg opp på tematikken, og kunne gi personen et sikrere svar senere. Hvis jeg ikke får tid til dette, får jeg dårlig samvittighet og føler jeg må gjøre noe annet for denne personen fordi jeg ikke klarte å finne ut av det han lurte på. Jeg må legge til her at jeg har en del kunnskap om et område, som mange ofte trenger hjelp med, og som ikke alle har stor kunnskap om. Likevel kan det ta tid å sette seg inn i akkurat den problematikken som det stilles spørsmål om.

 

Er det noen som har det på samme måte, og som har noen råd (både råd de klarer å følge selv, men også råd de ikke selv klarer å følge)? Forventer dere oppfølging på de rådene dere får av venner og bekjente eller på internett?

Hei!

 

Jeg tror at de som gir meg rådene klarer følge dem selv, så jeg setter pris på om en bisetning opplyser om at dette er råd, råd man kanskje selv også finner vanskelige.

 

Tror det da skaper mindre stress forventning og press, får man det ikke til, er man ikke alene om det, eller mislykket:-)

 

Man gjør sitt beste, lytter, prøve kanskje gradvis endre noe, på veien frem snubler man og mislykkes, kanskje irriterende ofte.

 

Jeg syns det er for lite forpliktelse, for lite dårlig samvittighet over middelmådighet og slurv i vårt samfunn, så jeg må bare skrive som jeg tenker og føler at jeg setter pris på de mennesker som klarer følge opp, ta på seg ansvar når man starter en kommunikasjon med noen osv...

 

For meg er kommunikasjon med et menneske forpliktende, på den måten at enten jeg gir råd:-) det skjer jo det og:-) eller mer vanlig kanskje spør og trenger råd, så liker jeg at en sak blir ryddig avsluttet. Om du forstår? 

 

At man gir skikkelige svar, og har man ikke svar så skriver man det, men at man står ansvarlig ovenfor mennesker, enten det er på net i RL eller familien.

 

Jeg har til felles med deg dårlig samvittighet:-) jeg har dårlig samvittighet for flere ting, en mot min psykiater, en mot min mann (men ryddet opp nå) og en med en nabo, som jeg ikke svarte på mail, for jeg var slitendårlig eller vet ikke hva:-( Men jeg svarte nå, at som du vet har jeg autisme og av og til og i perioder blir jeg så sliten, være så alene om å kjempe om livet for mine autistiske barn. Naboen skjønte det, jeg skrev kort om vegring også (min vegring når ingen helt skjønner hva jeg sier:-( når jeg skriker inni meg, men hjelp barnet mitt!!!), og for naboen tror jeg bare forklaringen var viktig, det var helt ok at jeg ikke klarte kommunisere, kjøre søppel, gå tur med hunden el.l. når bare fikk forklaring på at nå er jeg overbelastet:-(

 

Jeg har fin og hyggelig nabo.

 

Og jeg Liker oppriktige mennesker som deg!

 

Beklager at ikke kommer på noe godt råd til deg da

[umakenverdt]

Hei takk for at du delte dine erfaringer, var ute etter både råd og andres erfaringer

 

Jeg ser at jeg egentlig kan dele dette spørsmålet i to. For det første er det personlige råd, råd om vanskelige situasjoner, støtte til mennesker som er redde eller har det vondt. Da er jeg usikker på om det er passende å komme med råd og anbefalinger som jeg synes det er vanskelig å følge selv, for eksempel om å gå til legen, snakke med en bestemt person, prøve å tenke på en annen måte osv. Jeg synes forsåvidt det var en god ide at jeg kan fortelle at jeg skjønner at det kan være vanskelig å gjennomføre eller lignende formuleringer, slik at jeg viser at jeg synes det er forståelig om personen ikke klarer å følge rådet.

 

Den andre delen er mer "profesjonelle råd", om mer praktiske ting. Jeg føler som du skriver meg forpliktet til å følge opp, når noen spør om råd. Jeg bruker ofte mye tid på dette, men det er ikke alltid jeg klarer å finne svaret uansett. Da får jeg veldig dårlig samvittighet, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvis du har en venn eller bekjent som er sykepleier, psykolog, arkitekt, elektriker eller lignende, og du spør om et spørsmål relatert til denne profesjonen, skjønner jeg på en måte at du forventer å få et skikkelig svar. Imidlertid kan spørsmålet ditt være vanskelig også for en som kan fagområdet. Hvordan vil du at denne personen skal forholde seg til deg da?

 

Jeg er glad naboen din var forståelsesfull. Måten du håndterte den situasjonen synes jeg var beundringsverdig

[Madelenemie]

Hei takk for at du delte dine erfaringer, var ute etter både råd og andres erfaringer

 

Jeg ser at jeg egentlig kan dele dette spørsmålet i to. For det første er det personlige råd, råd om vanskelige situasjoner, støtte til mennesker som er redde eller har det vondt. Da er jeg usikker på om det er passende å komme med råd og anbefalinger som jeg synes det er vanskelig å følge selv, for eksempel om å gå til legen, snakke med en bestemt person, prøve å tenke på en annen måte osv. Jeg synes forsåvidt det var en god ide at jeg kan fortelle at jeg skjønner at det kan være vanskelig å gjennomføre eller lignende formuleringer, slik at jeg viser at jeg synes det er forståelig om personen ikke klarer å følge rådet.

 

Den andre delen er mer "profesjonelle råd", om mer praktiske ting. Jeg føler som du skriver meg forpliktet til å følge opp, når noen spør om råd. Jeg bruker ofte mye tid på dette, men det er ikke alltid jeg klarer å finne svaret uansett. Da får jeg veldig dårlig samvittighet, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvis du har en venn eller bekjent som er sykepleier, psykolog, arkitekt, elektriker eller lignende, og du spør om et spørsmål relatert til denne profesjonen, skjønner jeg på en måte at du forventer å få et skikkelig svar. Imidlertid kan spørsmålet ditt være vanskelig også for en som kan fagområdet. Hvordan vil du at denne personen skal forholde seg til deg da?

 

Jeg er glad naboen din var forståelsesfull. Måten du håndterte den situasjonen synes jeg var beundringsverdig

Hei!

 

Lurt å dele i to sånn

 

I de personlige rådene trenger du ikke opplyse om at du selv finner det vanskelig osv..

Jeg kom på dette da jeg oppdaget at også min psykiater gir råd på områder der hun selv som menneske strever.

 

Det er om du vil bli venn, (feks min ) det er da det kreves mer at man ikke skjuler sine "svakheter", i rene råd-situasjoner er det jo ikke fordi du vil fremstå bedre/eller vil lyve, være falsk osv... at du ikke deler det at du selv strever, men mer fordi det er urelevant eller besparende for den andre part.

 

I del to, tror jeg faktisk ærligheten og forpliktelsen er viktigere enn at du alltid finner rett svar/ eller finner svar. Det er vel ofte bare det at det er noen der, som lytter, forsøker forstå, gjør sitt beste og er oppriktig som til slutt er og blir det viktigste.

 

I vertfall jeg, setter mer pris på ærlighet og oppriktighet, enn overfladiske ofte uærlige, og lite presise svar.

 

Oppriktighet og ærlighet er nok det aller aller viktigste, til tross for at jeg forstår behovet og ønske ditt om å hjelpe, feks ved å gi presis informasjon og riktig råd.

[umakenverdt]

Takk, Madelenemie!

 

Du kommer med mange gode poeng

 

Jeg ble spesielt interessert i det du skrev om de praktiske rådene. Jeg har jobbet en del med ikke å gå rett på å forsøke å finne løsningen når noen venner eller bekjente kommer med et praktisk problem, men lytte og forsøke å forstå, og også la personen fokusere på at dette gjør han trist eller irritert eller lignende. Hvis det er noen som forteller meg om en vanskelig situasjon innenfor mitt fagfelt, er det kanskje ikke alltid det viktigste at jeg finner en løsning til dem eller kan gi dem presise råd, kanskje de bare vil ha støtte? Og jeg vet jo egentlig at de ikke vil synes jeg er en fryktelig person hvis jeg ikke løser deres problem. Men jeg vil jo også hjelpe, så vil prøve å finne presis informasjon, men noen ganger må jeg bare godta at det får jeg ikke til. Selv om det er vanskelig å si til dem, så må jeg bare få det til på et vis.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Generelt: En skal være svært forsiktig med å gi råd om en ikke blir spurt.

For deg: Slik du beskriver at dette er for deg, vil jeg sterkt anbefale at du avstår fra å gi råd.

[AnonymBruker]

Kanskje du skal tenke mer på at andre må lære seg å håndtere sine egne problemer uten din innblanding. 

Anonymous poster hash: 74bf4...625

[Madelenemie]

Takk, Madelenemie!

 

Du kommer med mange gode poeng

 

Jeg ble spesielt interessert i det du skrev om de praktiske rådene. Jeg har jobbet en del med ikke å gå rett på å forsøke å finne løsningen når noen venner eller bekjente kommer med et praktisk problem, men lytte og forsøke å forstå, og også la personen fokusere på at dette gjør han trist eller irritert eller lignende. Hvis det er noen som forteller meg om en vanskelig situasjon innenfor mitt fagfelt, er det kanskje ikke alltid det viktigste at jeg finner en løsning til dem eller kan gi dem presise råd, kanskje de bare vil ha støtte? Og jeg vet jo egentlig at de ikke vil synes jeg er en fryktelig person hvis jeg ikke løser deres problem. Men jeg vil jo også hjelpe, så vil prøve å finne presis informasjon, men noen ganger må jeg bare godta at det får jeg ikke til. Selv om det er vanskelig å si til dem, så må jeg bare få det til på et vis.

Hei!

 

Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver...

 

Jeg er også veldig der at jeg vil finne løsninger.

 

Men feks har jeg hatt godt støtte av dine råd, det går ofte mer på en slags mentalt/psykisk støtte

Klarer ikke forklare, men bare det og ikke bli overlatt med alle ens spørsmål alene, at noen svarer, tar seg tid, er der, for meg har det betydd mye. Du har vært raus mot meg og alltid sett det jeg ikke alltid er like strategisk eller flink med å formidle,  bare det, betyr mye for meg.

 

Ikke minst din evne til å se forbi, se til saken og kjernen, der strever jeg, men faktisk lærer jeg av andres og din evne til det, jeg skriver det kanskje ikke, men jeg leser det og tenker, og finner mye støtte og oppmuntring i måten du ser til kjernen, forbi ordene, og feks ser meg, eller et annet menneske i en annen situasjon.

 

Men jeg tror du også skal kjenne og tro på at det å være oppriktig kommer man langt med, også prøve sove godt, med det gode du gjør for meg og andre og flere:-)

For meg er det absolutt nok:-)

Endret 8. oktober 2014 av Madelenemie

[umakenverdt]

Takk

 

Jeg opplever at hvis noen forteller meg om en vanskelig situasjon de er oppe i og de sier at de ikke vet hva de skal gjøre, er det en oppfordring om råd. Jeg kan vel ikke være alene om å oppfatte det som skjer på en slik måte? Jeg har heller ikke, etter det jeg kan huske, fått noen bemerkninger på at jeg gir for mye råd i gale sammenhenger. Folk uttrykker generelt at de er glade og takknemlige for å få råd.

 

Det er ikke slik at jeg ikke vil hjelpe folk og gi råd. En av grunnene til at jeg har valgt dette fagfeltet, er jo nettopp for å kunne være i stand til å hjelpe mennesker med deres problemer. Problemet er imidlertid at det er mange i min bekjentskapskrets som ber om hjelp til problemer som er forholdsvis omfattende å finne svar på. Det er ikke alltid så lett å vite på forhånd hvor vanskelig det er å finne ut svaret, eller om jeg i det hele tatt kan gjøre det uten å få nærmere informasjon om forholdet. Men jeg vil jo ikke avvise folk som ønsker hjelp heller.

[umakenverdt]

Tusen takk, Madelenemie, det var virkelig snilt sagt av deg! Jeg er utrolig glad for at du har fått noe utbytte av mine tanker og råd. Jeg føler på en måte ikke at det er nok, det er litt godt når du skriver det så direkte at du har opplevd noe støtte av det.

 

Jeg vil så gjerne hjelpe folk som ønsker hjelp, men jeg kjenner også på mine begrensninger. Jeg skulle ønske jeg kunne fikse alt for folk som spør meg om hjelp.

[Madelenemie]

Takk

 

Jeg opplever at hvis noen forteller meg om en vanskelig situasjon de er oppe i og de sier at de ikke vet hva de skal gjøre, er det en oppfordring om råd. Jeg kan vel ikke være alene om å oppfatte det som skjer på en slik måte? Jeg har heller ikke, etter det jeg kan huske, fått noen bemerkninger på at jeg gir for mye råd i gale sammenhenger. Folk uttrykker generelt at de er glade og takknemlige for å få råd.

 

Det er ikke slik at jeg ikke vil hjelpe folk og gi råd. En av grunnene til at jeg har valgt dette fagfeltet, er jo nettopp for å kunne være i stand til å hjelpe mennesker med deres problemer. Problemet er imidlertid at det er mange i min bekjentskapskrets som ber om hjelp til problemer som er forholdsvis omfattende å finne svar på. Det er ikke alltid så lett å vite på forhånd hvor vanskelig det er å finne ut svaret, eller om jeg i det hele tatt kan gjøre det uten å få nærmere informasjon om forholdet. Men jeg vil jo ikke avvise folk som ønsker hjelp heller.

Hei!

 

Jeg tror ofte det kan være en oppfordring om råd ja.

 

Jeg er selv ganske konkret, men det har hendt at jeg i dyp fortvilelse, ikke en gang vet hva jeg selv strever med:-(

Det er liksom fortvilelse og sorg som er overskrifter.

 

Det er da godt om jeg får oppryddningshjelp av deg eller andre og DET betyr mye!

 

Få hjelp skriftlig, blir så overkommelig og mulig når sliten, ordene står der, rådene kan leses flere ganger, noe uttalte ord ikke kan, de går ofte inn og ut gjennom ørene.

 

Og jo mer sliten man er, ofte jo mer vanskelig huske:-(

 

Jeg syns det er en god holdning å ha og ikke avvise folk, nettopp det gjør at jeg og mange som strever klarer oss litt bedre gjennom tøffe dager, tider, sorg eller hva som plager oss.

 

Jeg avviser heller ikke de jeg hjelper, men med langt enklere ting, men jeg svarer og viker ikke unna forpliktelsen jeg kjenner, som kanskje den eneste de har ofte. Jeg er jo ikke så flink med råd og ord, men jeg kjører søppel og plukker kvister og handler for enkelte som ikke har noen annen.

 

Jeg kjenner meg derfor igjen i en slags fundamental prinsipiell forankring. (innviklede ord  men de bare kom ut fordi jeg kjenner at sånn er det)

 

Andre angår meg, deres ensomhet angår meg, jeg er ikke der at jeg kan fylle den, eller gjøre den mindre, men jeg er der bare som en nabo som ser at noe må gjøres, 

 

Jeg har satt så stor pris på støtten fra deg og mange, den har vært viktig og avgjørende ofte, og da går det mye på støtte. ærlighet, være der, lytte, lese det beste, søke forstå, 

gjennom de vansker jeg av og til kan ha med å formulere med hensiktsmessig eller strategisk

Endret 8. oktober 2014 av Madelenemie

[Madelenemie]

Tusen takk, Madelenemie, det var virkelig snilt sagt av deg! Jeg er utrolig glad for at du har fått noe utbytte av mine tanker og råd. Jeg føler på en måte ikke at det er nok, det er litt godt når du skriver det så direkte at du har opplevd noe støtte av det.

 

Jeg vil så gjerne hjelpe folk som ønsker hjelp, men jeg kjenner også på mine begrensninger. Jeg skulle ønske jeg kunne fikse alt for folk som spør meg om hjelp.

Hei!

 

Hm

 

Fint du skriver det så konkret.

 

jeg tar imot råd og hjelp og glemmer og si takk.

 

Det er meg i et nøtteskall:-)

 

Jo jeg er veeldig takknemlig!!

 

Like godt som gode råd er evnen til å se til mitt hjerte, dvs den jeg er, det klarer du, det rører meg!

Endret 8. oktober 2014 av Madelenemie

[umakenverdt]

Takk Jeg øver på å klare å se andre og virkelig lytte til dem, ikke fokusere på egen uro over at jeg ikke klarer å hjelpe, gi gode nok råd, være en god nok venn/bekjent/nabo/student/arbeidstaker e.l. Det er derfor svært hyggelig å høre at du oppfatter at jeg til en viss grad klarer det overfor deg

 

Jeg forsøker å lese en del om relasjonskompetanse, men det meste jeg finner av litteratur om dette temaet gjelder for profesjonelle hjelpere, ikke for hverdagslige relasjoner. Jeg synes likevel det har hjulpet litt.

 

Jeg ønsker altså ikke å avvise folk, jeg synes bare det er litt vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til noen som spør om råd, hvis jeg er usikker på om jeg har noen gode råd å gi. Jeg skal ta med meg at det i slike tilfeller nok er best å være ærlig å si at det vet jeg ikke, og jeg har ikke kapasitet til å finne det ut akkurat nå. Og så heller lytte og forsøke å forstå.

 

Jeg vil bare legge til at det ofte synes på måten du skriver på at du synes det er fint å få råd og hjelp til å sortere tankene. Jeg ser på deg som en person som viser mye takknemlighet. Men som du selv skriver er det noen ganger godt å se det svart på hvitt, at du synes det er tilstrekkelig, og at jeg ikke skriver noe som oppfattes som krenkende/kunnskapsløst.

[AnonymBruker]

Tusen takk, Madelenemie, det var virkelig snilt sagt av deg! Jeg er utrolig glad for at du har fått noe utbytte av mine tanker og råd. Jeg føler på en måte ikke at det er nok, det er litt godt når du skriver det så direkte at du har opplevd noe støtte av det.

 

Jeg vil så gjerne hjelpe folk som ønsker hjelp, men jeg kjenner også på mine begrensninger. Jeg skulle ønske jeg kunne fikse alt for folk som spør meg om hjelp.

Av og til kan det være en flukt fra hverdagslivet å bli altfor opptatt av å skulle hjelpe andre. Dersom du skal kunne hjelpe andre på en god måte, trenger du sannsynligvis først å bli i stand til å hjelpe deg selv. Du beskriver et slags overdrevet behov for å hjelpe andre, og en måte å forstå dette på er at du primært savner mer hjelp selv.

Anonymous poster hash: 906d0...0ed

[Madelenemie]

 

Av og til kan det være en flukt fra hverdagslivet å bli altfor opptatt av å skulle hjelpe andre. Dersom du skal kunne hjelpe andre på en god måte, trenger du sannsynligvis først å bli i stand til å hjelpe deg selv. Du beskriver et slags overdrevet behov for å hjelpe andre, og en måte å forstå dette på er at du primært savner mer hjelp selv.

Anonymous poster hash: 906d0...0ed

 

Hei!

 

Interessant akkurat det siste du kom inn på, (men mer for min egen del)

Men umakenverdt har jo dette som fagfelt, jeg regner da med jobb.

 

Ikke at det har betydning, gode råd står der jo, så jeg syns en styrke og godhet i å klare bidra så positivt for andre mennesker og over nettet.

[Madelenemie]

 

 

Av og til kan det være en flukt fra hverdagslivet å bli altfor opptatt av å skulle hjelpe andre. Dersom du skal kunne hjelpe andre på en god måte, trenger du sannsynligvis først å bli i stand til å hjelpe deg selv. Du beskriver et slags overdrevet behov for å hjelpe andre, og en måte å forstå dette på er at du primært savner mer hjelp selv.

Anonymous poster hash: 906d0...0ed

 

Hei!

 

Grunnen til at jeg fant det interessant var at jeg tidlig dro ut i verden for å krige, kjempe mot urettferdighet, kjempe imot grådighet og kapitalisme.

 

Jeg var jo autist så mange ble forundret, de trodde vel jeg var så uten interesse for andre.

 

problemet mitt er at jeg bryr meg mye, så mye at deres nød og smerte blir i meg:-(

Jeg greide det ikke så derfor måtte jeg reise ut for å ordne opp.

 

samtidig hadde jeg jo aldri selv opplevd omsorg, men jeg viste omsorg for barna, de ble som om de var mine barn, og ikke noe mindre.

[umakenverdt]

 

Av og til kan det være en flukt fra hverdagslivet å bli altfor opptatt av å skulle hjelpe andre. Dersom du skal kunne hjelpe andre på en god måte, trenger du sannsynligvis først å bli i stand til å hjelpe deg selv. Du beskriver et slags overdrevet behov for å hjelpe andre, og en måte å forstå dette på er at du primært savner mer hjelp selv.

 

Takk for interessante innspill, jeg vet faktisk ikke om det er slik. Det er ikke slik at jeg finner problemer jeg skal løse for andre, og jeg tror ikke jeg er så mye mer opptatt av å hjelpe andre enn det folk generelt er (?) Jeg føler meg likevel på en måte forpliktet til å komme med gode råd når noen spør om hjelp, nesten uavhengig av hvor lang tid dette vil ta for meg. 

 

Siden mennesker rundt meg i en del tilfeller har behov for råd om noe jeg i utgangspunktet burde ha kompetanse til å finne ut av, synes jeg det er vanskelig ikke å hjelpe og forsøke å finne en løsning. 

[AnonymBruker]

Takk for interessante innspill, jeg vet faktisk ikke om det er slik. Det er ikke slik at jeg finner problemer jeg skal løse for andre, og jeg tror ikke jeg er så mye mer opptatt av å hjelpe andre enn det folk generelt er (?) Jeg føler meg likevel på en måte forpliktet til å komme med gode råd når noen spør om hjelp, nesten uavhengig av hvor lang tid dette vil ta for meg. 

 

Siden mennesker rundt meg i en del tilfeller har behov for råd om noe jeg i utgangspunktet burde ha kompetanse til å finne ut av, synes jeg det er vanskelig ikke å hjelpe og forsøke å finne en løsning. 

 

Siden dette er postet på forum for psykiatri, går jeg ut fra at dette handler pm psykiatriproblemer. Dette er problemstillinger som jeg ikke kan så veldig mye om.

 

Jeg har imidlertid et annet yrke i en profesjon som de fleste mennesker har et forhold til og derfor stiller spørsmål om ulike problemstillinger, ofte kan jeg svare, men i noen tilfeller vet jeg ikke så veldig mye om akkurat det som blir spurt om og da sier jeg som sant er at det er utenfor mitt kompetanseområde.

 

Det er helt kurant å svare at en vet for lite om akkurat dette emne til å kunne gi et relevant svar, og det er ofte bedre enn å gi et svar som er galt.

Anonymous poster hash: 874ea...da2

[Gjest]

Jeg kjenner meg betydelig mye igjen i denne problematikken, og jeg mener at det er fullt mulig å gjøre noe med dette. 

 

Jeg mener det er fullt mulig å øve opp dette, men det tar tid, og det krever at du jobber med deg selv underveis. Aller helst skulle du hatt en samtalepartner/terapeut - har du det?

 

Jeg vil anbefale deg å avstå fra å gi råd du ikke følger selv, men gi gjerne råd du selv har fulgt/følger. Da har du kommet et godt stykke på vei, for da kan du stå inne for det du har skrevet og dermed stå litt stødigere.

 

Jeg følte også en plikt til å følge opp før, og jeg brukte mye energi på det slik du gjør. Det stresset meg mye. Men det er og har vært en treningssak. 

 

En annen ting jeg har oppdaget ved iallefall dol, er at andre ofte kan ta over for en i rådgivningsprosessen, og det synes jeg er kjempebra, for det er ikke alltid jeg kan følge opp, eller rett og slett orker å følge opp (må ta litt hensyn til egen helse også). Dette mener jeg er unikt ved dol - her er utrolig mange kunnskapsrike mennesker som virkelig vet hva de skriver om, og som "overlapper" hverandre i en rådgivningsprosess. 

 

Jeg for min del forventer ikke lenger oppfølgning, og jeg følger ikke alltid opp selv heller - grunnene kan være at jeg er uenig, at jeg ikke har mer å bidra med, at andre kanskje har "tatt over" og gir personen bedre råd enn meg, at jeg tenker noen må slutte - hvis ikke blir jo tråden endeløs (og da slutter jeg) osv. Det er som sagt mange grunner.

 

Jeg har av og til tenkt på om folk blir fornærmet for at jeg ikke følger opp, og noen ganger blir jeg usikker på om jeg burde følge opp osv. Da  har jeg stått i ubehaget dette har meført og på den måten funnet ut at det gikk helt bra å ikke følge opp. 

[umakenverdt]

 

Siden dette er postet på forum for psykiatri, går jeg ut fra at dette handler pm psykiatriproblemer. Dette er problemstillinger som jeg ikke kan så veldig mye om.

 

Jeg har imidlertid et annet yrke i en profesjon som de fleste mennesker har et forhold til og derfor stiller spørsmål om ulike problemstillinger, ofte kan jeg svare, men i noen tilfeller vet jeg ikke så veldig mye om akkurat det som blir spurt om og da sier jeg som sant er at det er utenfor mitt kompetanseområde.

 

Det er helt kurant å svare at en vet for lite om akkurat dette emne til å kunne gi et relevant svar, og det er ofte bedre enn å gi et svar som er galt.

 

 

Grunnen til at jeg valgte å poste dette på psykiatriforum handler om at jeg opplever dette som en "psykologisk utfordring", ikke nødvendigvis hva spørsmålene/rådene omhandler.

 

Jeg er også innenfor en annen fagretning som mange har et forhold til. Dette fagområdet er imidlertid svært stort, og omfatter også svært mange retninger jeg ikke har kontroll på. Jeg har imidlertid i en del tilfeller bedre forutsetninger enn de som trenger rådene til å finne et svar, og når de spør opplever jeg at jeg har en forpliktelse til å forsøke å lete opp et svar, nærmest uavhengig av hvor lang tid det vil ta meg. Jeg ønsker jo å hjelpe, men jeg føler på at det går litt for langt når jeg føler på at jeg skylder noen en tjeneste fordi jeg ikke klarte å finne ut av noe de lurte på eller trengte hjelp til.

 

Jeg håper det er flere en deg som mener at det er helt kurant å si at man kan for lite til å gi et skikkelig svar, i stedet for alltid å si at man skal sjekke det opp.