Tror du det bare er deg?

[Trine]

Hvorfor spør psykologer om det? Tror du det bare er du som har det sånn eller tenker slik? Nei, jeg tror ikke det, men på hvilken måte skal det hjelpe meg å vite at noen andre har det på samme måte? Det er jo ikke som at jeg fryder meg over andres ulykke. Jeg blir ikke glad av å høre at andre også sliter. Hvorfor syns de det er så viktig å få fram det, at jeg ikke er alene om det? Jeg antar jo at det er en grunn til det, jeg klarer bare ikke se den.

[Lillie83]

Jeg har aldri fått det spørsmålet fra en psykolog.  Jeg hadde ikke syntes noe om å snakke om det med psykologen! Da skal det handle om MEG og MITT. Som du sier, hjelper ikke at andre har det fælt. Det som kan trøste, er om jeg selv snakker med andre som sliter, og deler erfaringer. Men det syntes jeg blir noe annet. Jeg liker å få snakket om det, og vite at jeg ikke er alene om å ha mange av disse "rare" fæle tankene..

[Trine]

Jeg har aldri fått det spørsmålet fra en psykolog.  Jeg hadde ikke syntes noe om å snakke om det med psykologen! Da skal det handle om MEG og MITT. Som du sier, hjelper ikke at andre har det fælt. Det som kan trøste, er om jeg selv snakker med andre som sliter, og deler erfaringer. Men det syntes jeg blir noe annet. Jeg liker å få snakket om det, og vite at jeg ikke er alene om å ha mange av disse "rare" fæle tankene..

 

Hun psykiatriske sykepleieren jeg går til sa det sist jeg var der. "Tror du du er den eneste som føler det slik" da vi snakket om at jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg i f.eks familieselskaper. Hun sa det nok for å få meg til å tro at jeg ikke er alene om å ha problemer med sånt, hun ville vel ha fram at det er mer normalt enn jeg tror. Selvfølgelig sliter andre også med det, men det hjelper meg jo absolutt ingenting. Jeg lurer jo da på om hun syns jeg overreagerer, mange andre sliter jo med det samme, men de takler det. Jeg vet liksom ikke hva hun mener med det.

Enig med deg, det kan hjelpe å snakke med andre med samme problem, men det er vel fordi man forstår hverandre og kan gi hverandre råd og trøst. Men når jeg går til noen for å snakke om mine problemer så driter jeg i resten av verden.

[XbellaX]

Hvorfor spør psykologer om det? Tror du det bare er du som har det sånn eller tenker slik? Nei, jeg tror ikke det, men på hvilken måte skal det hjelpe meg å vite at noen andre har det på samme måte? Det er jo ikke som at jeg fryder meg over andres ulykke. Jeg blir ikke glad av å høre at andre også sliter. Hvorfor syns de det er så viktig å få fram det, at jeg ikke er alene om det? Jeg antar jo at det er en grunn til det, jeg klarer bare ikke se den.

 

Jeg synes egentlig den er ganske fin men den avhenger (dessverre) litt av tonefallet. Det kan være en måte å normalisere situasjonen på. Mange opplever seg fullstendig isolert med sine tanker og ved å høre at andre faktisk opplever det samme evt: "du aner ikke hvor mange jeg møter med akkurat samme type problem" kan gjøre at skuldrene kanskje senkes noe. Det betyr ikke at din situasjon ikke er vanskelig for deg men at det forhåpentligvis kan ligge en trøst i at dette er kjente vansker og det finnes god behandling.

[Trine]

Jeg synes egentlig den er ganske fin men den avhenger (dessverre) litt av tonefallet. Det kan være en måte å normalisere situasjonen på. Mange opplever seg fullstendig isolert med sine tanker og ved å høre at andre faktisk opplever det samme evt: "du aner ikke hvor mange jeg møter med akkurat samme type problem" kan gjøre at skuldrene kanskje senkes noe. Det betyr ikke at din situasjon ikke er vanskelig for deg men at det forhåpentligvis kan ligge en trøst i at dette er kjente vansker og det finnes god behandling.

 

Jeg håper jo det var slik hun mente det. Tror egentlig det. Men jeg tenker jo at situasjonen ikke er normal for da hadde det jo ikke vært et problem. Problemet er vel kanskje at jeg tenker for mye, uansett hva som blir sagt

[Caylee]

Hvorfor spør psykologer om det? Tror du det bare er du som har det sånn eller tenker slik? Nei, jeg tror ikke det, men på hvilken måte skal det hjelpe meg å vite at noen andre har det på samme måte? Det er jo ikke som at jeg fryder meg over andres ulykke. Jeg blir ikke glad av å høre at andre også sliter. Hvorfor syns de det er så viktig å få fram det, at jeg ikke er alene om det? Jeg antar jo at det er en grunn til det, jeg klarer bare ikke se den.

Jeg forstår du ikke liker psykologen sier det. Men tror det har veldig mye med hvordan man ser på det. Jeg personlig er glad når jeg vet flere er i samme situasjon, ikke fordi jeg er glad for at andre lider men at jeg da forstår at vonde ting ikke bare skjer meg. Jeg føler meg ikke så alene.

 

Jeg tror hun prøvde å trøste deg. Men siden det ble omvent resultat av det hun mente, burde du spørre henne neste gang hva hun mente med det. Kan du høre hvorfor hun sa det, og se det derfra. Og så kan du jo fortelle at du ikke likte det? Viktig være åpen om kommunikasjonen. Er ikke vits gå til psykolog hvis det fører til motsatt. Dere burde bli enige om å si fra til hverandre når dere misforstår eller ikke skjønner noe. Det kan hjelpe mye

Endret 7. desember 2014 av Caylee

[Caylee]

Jeg håper jo det var slik hun mente det. Tror egentlig det. Men jeg tenker jo at situasjonen ikke er normal for da hadde det jo ikke vært et problem. Problemet er vel kanskje at jeg tenker for mye, uansett hva som blir sagt

Ta opp med henne at du tenker mye på det, og spør hun neste gang hva hun mente, Bedre det enn å gå rundt å lure.

[Trine]

Ta opp med henne at du tenker mye på det, og spør hun neste gang hva hun mente, Bedre det enn å gå rundt å lure.

 

Høres ut som et råd jeg kunne gitt til deg, mye lettere å komme med råd enn å følge dem selv syns jeg. Jeg tør ikke si noe fordi jeg er redd for at hun skal bli såret over at jeg tolket det negativt, noe hun mente som positivt. Bah....jeg forvirrer meg selv!

[Pallida]

Høres ut som et råd jeg kunne gitt til deg, mye lettere å komme med råd enn å følge dem selv syns jeg. Jeg tør ikke si noe fordi jeg er redd for at hun skal bli såret over at jeg tolket det negativt, noe hun mente som positivt. Bah....jeg forvirrer meg selv!

Hun blir nok ikke såret om du tar det opp, tvert om, vil hun nok verdsette muligheten til å presisere hva hun mente og hvordan du muligens kan dra nytte av det. Jeg har sånne avklaringsrunder med min psykolog stadig vekk og synes det er både viktig og lærerikt. 

 

Om du ikke tør å ta opp såpass enkle problemer knyttet til kommuniksjonen mellom dere, må det da være vanskelig for deg å være ærlig i terapien rent generelt?  

[Trine]

Hun blir nok ikke såret om du tar det opp, tvert om, vil hun nok verdsette muligheten til å presisere hva hun mente og hvordan du muligens kan dra nytte av det. Jeg har sånne avklaringsrunder med min psykolog stadig vekk og synes det er både viktig og lærerikt. 

 

Om du ikke tør å ta opp såpass enkle problemer knyttet til kommuniksjonen mellom dere, må det da være vanskelig for deg å være ærlig i terapien rent generelt?  

 

Ja, det er drit vanskelig. Syns alltid det er vanskelig å være ærlig uansett hvem jeg prater med. Jeg liker ikke å bry folk så det er mye lettere å bare nikke med, men jeg har så vidt begynt å klare å spørre og si hva jeg tenker, så det er vel et framskritt i seg selv.

[Pallida]

Ja, det er drit vanskelig. Syns alltid det er vanskelig å være ærlig uansett hvem jeg prater med. Jeg liker ikke å bry folk så det er mye lettere å bare nikke med, men jeg har så vidt begynt å klare å spørre og si hva jeg tenker, så det er vel et framskritt i seg selv.

 

Så bra! Terapisettingen er en fin øvingsarena i å bli tydeligere ovenfor andre (og ikke rent sjelden også ovenfor oss selv). 

[Trine]

Så bra! Terapisettingen er en fin øvingsarena i å bli tydeligere ovenfor andre (og ikke rent sjelden også ovenfor oss selv). 

 

Syns også det er litt vanskelig fordi jeg bruker så ufattelig lang tid på å egentlig forstå hva som ble sagt og finne ut hva jeg burde svart, at når jeg endelig kommer på det så er det for sent. Men jeg trenger å øve på å bli tydelig. Jeg skal prøve å huske det i de neste samtalene. Det hender jeg skriver ned ting og tar med for når jeg kommer dit så blir jeg ofte helt blank og klarer ikke få ut noe fornuftig så da er det lurt å ha litt stikkord så jeg husker hva jeg ønsket å ta opp.

[Kalevaala]

Jeg tror man ved et slikt spørsmål mener å si at "du er ikke alene".  Både som trøst, og som hjelp til å se seg selv utenfra.

For min del er det god hjelp i å vite at mange andre også sliter med det samme som meg.

 

Men dette er selvsagt individuelt og jeg støtter de andre i å anbefale at du tar opp dette med psykologen, som mest sannsynlig vil være glad for å få diskutere temaet.

[Trine]

Jeg tror man ved et slikt spørsmål mener å si at "du er ikke alene".  Både som trøst, og som hjelp til å se seg selv utenfra.

For min del er det god hjelp i å vite at mange andre også sliter med det samme som meg.

 

Men dette er selvsagt individuelt og jeg støtter de andre i å anbefale at du tar opp dette med psykologen, som mest sannsynlig vil være glad for å få diskutere temaet.

 

Jeg tror sikkert hun sa det som trøst og for å fortelle meg at jeg ikke er alene om det, men hodet mitt skal analysere alt også henger jeg meg opp i at hun kanskje mente at jeg ikke har noe å klage over siden det er fler i min situasjon. Men hvorfor i all verden skulle jeg tro at noen som prøver å hjelpe meg ville si det på den måten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spesielt i etterkant av traumer er mange personer opptatt av om tankene og følelsene deres er "normale". Som behandler er det viktig å gi støtte på at de tankene og følelsene en har ikke er uvanlige eller syke, men tvert imot svært vanlige blant forlk som har opplevd det samme.

For alle personer jeg har møtt i en slik situasjon, har det blitt opplevd positivt at reaksjonene normaliseres. Det er derfor trist at du har opplevd dette forsøket på støtte som noe negativt.

Jeg støtter de som sier at du bør drøfte dette med din behandler.

[Trine]

Spesielt i etterkant av traumer er mange personer opptatt av om tankene og følelsene deres er "normale". Som behandler er det viktig å gi støtte på at de tankene og følelsene en har ikke er uvanlige eller syke, men tvert imot svært vanlige blant forlk som har opplevd det samme.

For alle personer jeg har møtt i en slik situasjon, har det blitt opplevd positivt at reaksjonene normaliseres. Det er derfor trist at du har opplevd dette forsøket på støtte som noe negativt.

Jeg støtter de som sier at du bør drøfte dette med din behandler.

 

Jeg har en evne til å få alle forsøk på støtte til å bli noe negativt. Også blir det krig i hodet mitt for jeg vet ikke hva jeg skal tro. En del av meg mener jo at hun sa dette for å støtte, men hva om hun mener at jeg ikke burde bruke opp tiden hennes fordi det er mange som har det som meg som ikke trenger hjelp og at jeg tar opp en plass som noen andre burde hatt.

Vet ikke om jeg tør å drøfte det, hva om hun blir lei seg fordi jeg har misforstått noe? Jeg vil jo ikke at hun skal tro hun gjør en dårlig jobb. Jeg er jo glad for at hun gidder å prate med meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Vet ikke om jeg tør å drøfte det, hva om hun blir lei seg fordi jeg har misforstått noe? Jeg vil jo ikke at hun skal tro hun gjør en dårlig jobb. Jeg er jo glad for at hun gidder å prate med meg.

 Vi behandlere vet at vi blir misforstått ofte. Både fordi vi ordlegger oss utydelig og fordi pasienter kan tolke oss feil. Vi ønsker at slike misforståelser skal oppklares. Ingen dårlige følelser pga dette :-)

[Trine]

 

 Vi behandlere vet at vi blir misforstått ofte. Både fordi vi ordlegger oss utydelig og fordi pasienter kan tolke oss feil. Vi ønsker at slike misforståelser skal oppklares. Ingen dårlige følelser pga dette :-)

 

Ok, takk. Jeg skal prøve å ta det opp med henne.

[DoleMari]

 

 Vi behandlere vet at vi blir misforstått ofte. Både fordi vi ordlegger oss utydelig og fordi pasienter kan tolke oss feil. Vi ønsker at slike misforståelser skal oppklares. Ingen dårlige følelser pga dette :-)

Jeg har et spørsmål til deg som behandler: Jeg føler ofte at jeg "sliter ut" min behandler med mine følelser. Jeg forteller henne det også- at jeg er redd hun skal bli lei av meg og tenke: Huff, nå kommer hun igjen. Og det gjør at jeg av og til ikke føler meg bra når jeg er der, fordi jeg tenker så mye på hennes følelser. Hvordan overkomme dette da?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal tenke på vårt yrkesvalg. Hvis en hater barnegråt, er det lite sannsynlig at en velger å bli førskolelærer. Om en ikke liker berusende folk, blir en ikke bartender, og det er usannsynlig at en bilmekaniker er redd for å bli skitten på hendene.

Vi som har valgt å bli behandlere i psykiatrien tåler både følelser og følelsesutbrudd :-)