Barn må bytte skole pga meg.. Veldig vondt..Erfaringer?

[Kvinne12345]

Ble separert fra barnas far for snart tre år siden. Det har ikke påvirket barna noe særlig i grunn da han ikke tok så stor del i livet deres før heller og bare er med dem annenhver helg nå. De har ikke vist noen form for sorg knyttet til dette. De er nå 9 og 6 år gamle. Vi klarte å bli boende i huset. For et år siden fikk jeg ny kjæreste, og vi datet jevnlig i et år før vi definerte oss som kjærester. Han har også et barn, og har hele tiden vært tydelig på at han ikke kommer til å flytte fra hjemstedet sitt. Jeg ønsker jo egentlig ikke dette jeg heller for barnas skyld, men har tenkt at til tross for hvor tøft det vil bli så ordner det seg nok etterhvert. Har unnskyld meg med at det ikke er bra for barna om jeg er ulykkelig pga at jeg må gi slipp på han pga dem heller.

Såå.. Nå har vi bestemt oss for flytting til sommeren og jeg har snakka med barna om det. De er positive til deler av det, til nytt hus og til ny familie.. Men er selvfølgelig kjempelei seg fordi de ikke vil bytte skole/klasse og miste daglig kontakt med venner. Vi flytter bare to mil unna, så de kan fint besøke venner og fortsette på fotballag så lenge etc.

Problemet er at jeg får så enorm skyldfølelse og så utrolig vondt i mammahjertet mitt. Tenk at jeg sårer dem mer enn noen andre har gjort.. Er jeg som er skyldig i at de har det så vondt og får det så vanskelig.. Bare fordi jeg er egoistisk:-(( Blir nesten usikker på om jeg gjør en kjempetabbe her.. Men så elsker jeg jo kjæresten min noe så uendelig mye og, og vet jo at om jeg skulle gitt slipp på han pga barna så kommer jeg jo til å få en enorm sorg og orker ikke tanken på å være ensom igjen.. Og han er så perfekt for meg og også for barna.. Skal jeg da gi slipp på alt dette fordi jeg ikke orker å se barna så lei seg? Noen som har opplevd noe liknende? Noen som har noen råd?

[Louis Cyphre]

Man bør vente til barna har flyttet ut. Mine og dine barn familier skaper bare problemer. Snakker av egen erfaring.

[Soulshine]

Ble separert fra barnas far for snart tre år siden. Det har ikke påvirket barna noe særlig i grunn da han ikke tok så stor del i livet deres før heller og bare er med dem annenhver helg nå. De har ikke vist noen form for sorg knyttet til dette. De er nå 9 og 6 år gamle. Vi klarte å bli boende i huset. For et år siden fikk jeg ny kjæreste, og vi datet jevnlig i et år før vi definerte oss som kjærester. Han har også et barn, og har hele tiden vært tydelig på at han ikke kommer til å flytte fra hjemstedet sitt. Jeg ønsker jo egentlig ikke dette jeg heller for barnas skyld, men har tenkt at til tross for hvor tøft det vil bli så ordner det seg nok etterhvert. Har unnskyld meg med at det ikke er bra for barna om jeg er ulykkelig pga at jeg må gi slipp på han pga dem heller.

Såå.. Nå har vi bestemt oss for flytting til sommeren og jeg har snakka med barna om det. De er positive til deler av det, til nytt hus og til ny familie.. Men er selvfølgelig kjempelei seg fordi de ikke vil bytte skole/klasse og miste daglig kontakt med venner. Vi flytter bare to mil unna, så de kan fint besøke venner og fortsette på fotballag så lenge etc.

Problemet er at jeg får så enorm skyldfølelse og så utrolig vondt i mammahjertet mitt. Tenk at jeg sårer dem mer enn noen andre har gjort.. Er jeg som er skyldig i at de har det så vondt og får det så vanskelig.. Bare fordi jeg er egoistisk:-(( Blir nesten usikker på om jeg gjør en kjempetabbe her.. Men så elsker jeg jo kjæresten min noe så uendelig mye og, og vet jo at om jeg skulle gitt slipp på han pga barna så kommer jeg jo til å få en enorm sorg og orker ikke tanken på å være ensom igjen.. Og han er så perfekt for meg og også for barna.. Skal jeg da gi slipp på alt dette fordi jeg ikke orker å se barna så lei seg? Noen som har opplevd noe liknende? Noen som har noen råd?

Flytt til han du elsker. Barn er tilpasningsdyktige og får nye venner. Som oss, ser de selvsagt nå bare hva de mister og ikke hva de evnt kan få. Om du har vurdert at han er bra for deg og barna dine, så kan jeg ikke forstå at dette er et dårlig valg for dere. Ikke minst kan det være bra for barna dine å ha en god mannlig omsorgsperson i tillegg til en allerede god mor som vurderer det beste for barna sine.

[Lillemus]

Vel. Du MÅ ikke flytte inn hos ham og hans barn med den enorme omveltning det medfører for dine barn. Nå har ikke kjæresten min egne unger, men vi har vært særboere i 9,5 år nå nettopp fordi han ikke vil flytte dit jeg bor og jeg ikke vil rive opp ungene (de har også en meget delaktig pappa da). Jeg pendler da 4,5 mil de dagene ungene er hos pappan, ellers er jeg hjemme hos meg selv med ungene. Selvfølgelig savner jeg kjæresten masse innimellom, men jeg tror dette også på en måte har berget forholdet vårt, det høres kanskje rart ut, men sånn er det for oss.

[Gjest Xtra]

Vel. Du MÅ ikke flytte inn hos ham og hans barn med den enorme omveltning det medfører for dine barn. Nå har ikke kjæresten min egne unger, men vi har vært særboere i 9,5 år nå nettopp fordi han ikke vil flytte dit jeg bor og jeg ikke vil rive opp ungene (de har også en meget delaktig pappa da). Jeg pendler da 4,5 mil de dagene ungene er hos pappan, ellers er jeg hjemme hos meg selv med ungene. Selvfølgelig savner jeg kjæresten masse innimellom, men jeg tror dette også på en måte har berget forholdet vårt, det høres kanskje rart ut, men sånn er det for oss.

Jeg synes det står respekt av valget ditt.

[Gjest Xtra]

Ble separert fra barnas far for snart tre år siden. Det har ikke påvirket barna noe særlig i grunn da han ikke tok så stor del i livet deres før heller og bare er med dem annenhver helg nå. De har ikke vist noen form for sorg knyttet til dette. De er nå 9 og 6 år gamle. Vi klarte å bli boende i huset. For et år siden fikk jeg ny kjæreste, og vi datet jevnlig i et år før vi definerte oss som kjærester. Han har også et barn, og har hele tiden vært tydelig på at han ikke kommer til å flytte fra hjemstedet sitt. Jeg ønsker jo egentlig ikke dette jeg heller for barnas skyld, men har tenkt at til tross for hvor tøft det vil bli så ordner det seg nok etterhvert. Har unnskyld meg med at det ikke er bra for barna om jeg er ulykkelig pga at jeg må gi slipp på han pga dem heller.

Såå.. Nå har vi bestemt oss for flytting til sommeren og jeg har snakka med barna om det. De er positive til deler av det, til nytt hus og til ny familie.. Men er selvfølgelig kjempelei seg fordi de ikke vil bytte skole/klasse og miste daglig kontakt med venner. Vi flytter bare to mil unna, så de kan fint besøke venner og fortsette på fotballag så lenge etc.

Problemet er at jeg får så enorm skyldfølelse og så utrolig vondt i mammahjertet mitt. Tenk at jeg sårer dem mer enn noen andre har gjort.. Er jeg som er skyldig i at de har det så vondt og får det så vanskelig.. Bare fordi jeg er egoistisk:-(( Blir nesten usikker på om jeg gjør en kjempetabbe her.. Men så elsker jeg jo kjæresten min noe så uendelig mye og, og vet jo at om jeg skulle gitt slipp på han pga barna så kommer jeg jo til å få en enorm sorg og orker ikke tanken på å være ensom igjen.. Og han er så perfekt for meg og også for barna.. Skal jeg da gi slipp på alt dette fordi jeg ikke orker å se barna så lei seg? Noen som har opplevd noe liknende? Noen som har noen råd?

Jeg ville vært meget skeptisk til å flytte i din situasjon. Ikke bare skal barna måtte venne seg til å få en helt ny familiekonstellasjon, de skal samtidig venne seg til et nytt sted, en ny skole, nytt nabolag med venner/venninner. Det blir mye.

[Solemnity]

Jeg ville vært meget skeptisk til å flytte i din situasjon. Ikke bare skal barna måtte venne seg til å få en helt ny familiekonstellasjon, de skal samtidig venne seg til et nytt sted, en ny skole, nytt nabolag med venner/venninner. Det blir mye.

 

Jeg er enig med deg.

[Lillemus]

Jeg ville vært meget skeptisk til å flytte i din situasjon. Ikke bare skal barna måtte venne seg til å få en helt ny familiekonstellasjon, de skal samtidig venne seg til et nytt sted, en ny skole, nytt nabolag med venner/venninner. Det blir mye.

Helt enig. Selv hadde jeg ikke orket bo fast med andres unger i huset tror jeg, så hvorfor skal jeg forvente at kjæresten min skal orke det? At ungene synes det er kult å være sammen en og annen helg betyr ikke at hverdagen med nye stesøsken blir like knirkefri, det har vi sett utallige eksempler på her inne.

[Lillemus]

Jeg synes det står respekt av valget ditt.

Takk. Jeg tenker at nå er det kanskje ikke mer enn 5 år til sommeren før vi faktisk kan flytte sammen på heltid og det gleder vi oss til begge to.

[Madelenemie]

Vel. Du MÅ ikke flytte inn hos ham og hans barn med den enorme omveltning det medfører for dine barn. Nå har ikke kjæresten min egne unger, men vi har vært særboere i 9,5 år nå nettopp fordi han ikke vil flytte dit jeg bor og jeg ikke vil rive opp ungene (de har også en meget delaktig pappa da). Jeg pendler da 4,5 mil de dagene ungene er hos pappan, ellers er jeg hjemme hos meg selv med ungene. Selvfølgelig savner jeg kjæresten masse innimellom, men jeg tror dette også på en måte har berget forholdet vårt, det høres kanskje rart ut, men sånn er det for oss.

Det er fint, med voksne som tar ansvar.

 

Min psykiater valgte også særboerskap, av hensyn til barna. Det burde alle voksne tenke over, sine behov eller barnas først!

[påskelilje]

Jeg synes også at det er altfor tidlig å flytte sammen til sommeren. Slik jeg forstod deg, har dere akkurat fortalt ungene at dere er kjærester? Det er stor omveltning for dem både å finne sin rolle i forhold til kjæresten din og hans barn, og å måtte bytte skole, selv om det bare er to mil unna.

 

Kan dere ikke være særboere et par år, og så ta flytting opp til ny vurdering? Da har barna blitt mer kjent med kjæresten din, og han med barna dine - og dere har et bedre grunnlag for å se om flytting vil være det beste for familien som helhet.

[Kvinne12345]

Barna har vært kjent med han som kjæreste i et år og vi har vært mye sammen i helger og hel uke i ferie

[Kalevaala]

Jeg synes du bør vente med å flytte sammen med ham til barna har flyttet ut.  

 

Kjæresten og jeg har valgt denne løsningen. Det fungerer veldig fint. Vi bor i hvert vårt hus på 8. året nå, og har ca. 8 igjen før alle barna er ute av redet. 

[Nicklusheletida]

Min første tanke var at dette hadde jeg ikke gjort. Men så ser jeg barnas alder og tenker at dette blir jo verre jo eldre de blir.

 

Skal du gjøre det er det kanskje rette tiden nå, men da bør du også være sikker på at forholdet er noe som vil vare.

 

Jeg har vært sammen med kjæresten i lenger tid enn deg, men i min situasjon er det ikke aktuelt å flytte sammen. Forholdet er solid, men hun har bodd med sin kjernefamilie i så mange år at en slik omveltning vil bli for stor for henne nå.

 

Kommer til å vente noen år. I hvert fall til sønnen til kjæresten min har flyttet hjemmefra. Han er snart 20 år. Det er hva jeg tenker nå er best både for sønnen hans og yngstedatteren min. Jeg ønsker ikke å tre nye søsken ned over hodet på noen av dem.

[laban]

Jeg har vært sammen med kjæresten i lenger tid enn deg, men i min situasjon er det ikke aktuelt å flytte sammen. Forholdet er solid, men hun har bodd med sin kjernefamilie i så mange år at en slik omveltning vil bli for stor for henne nå.

Hm - her kunne en som ikke kjenner deg, komme til å tro at du hadde kvinnelig kjæreste   Ikke noe galt med det, altså.

[Nicklusheletida]

Huffda   Jeg er minst 100 % hetero  Datteren har bodd med sin kjernefamilie skulle det ha stått 

[mariaflyfly]

Jeg synes det står respekt av valget ditt.

Helt enig. Jeg synes det høres ut som en kjempegod ordning.

[frosken]

Ble separert fra barnas far for snart tre år siden. Det har ikke påvirket barna noe særlig i grunn da han ikke tok så stor del i livet deres før heller og bare er med dem annenhver helg nå. De har ikke vist noen form for sorg knyttet til dette. De er nå 9 og 6 år gamle. Vi klarte å bli boende i huset. For et år siden fikk jeg ny kjæreste, og vi datet jevnlig i et år før vi definerte oss som kjærester. Han har også et barn, og har hele tiden vært tydelig på at han ikke kommer til å flytte fra hjemstedet sitt. Jeg ønsker jo egentlig ikke dette jeg heller for barnas skyld, men har tenkt at til tross for hvor tøft det vil bli så ordner det seg nok etterhvert. Har unnskyld meg med at det ikke er bra for barna om jeg er ulykkelig pga at jeg må gi slipp på han pga dem heller.

Såå.. Nå har vi bestemt oss for flytting til sommeren og jeg har snakka med barna om det. De er positive til deler av det, til nytt hus og til ny familie.. Men er selvfølgelig kjempelei seg fordi de ikke vil bytte skole/klasse og miste daglig kontakt med venner. Vi flytter bare to mil unna, så de kan fint besøke venner og fortsette på fotballag så lenge etc.

Problemet er at jeg får så enorm skyldfølelse og så utrolig vondt i mammahjertet mitt. Tenk at jeg sårer dem mer enn noen andre har gjort.. Er jeg som er skyldig i at de har det så vondt og får det så vanskelig.. Bare fordi jeg er egoistisk:-(( Blir nesten usikker på om jeg gjør en kjempetabbe her.. Men så elsker jeg jo kjæresten min noe så uendelig mye og, og vet jo at om jeg skulle gitt slipp på han pga barna så kommer jeg jo til å få en enorm sorg og orker ikke tanken på å være ensom igjen.. Og han er så perfekt for meg og også for barna.. Skal jeg da gi slipp på alt dette fordi jeg ikke orker å se barna så lei seg? Noen som har opplevd noe liknende? Noen som har noen råd?

 

Jeg synes ikke det finnes noen opplagte løsninger på dette i utgangspunktet. Hvis dere får det til å fungere godt, så kan flyttingen gi dere alle en bedre hverdag, og barna kan få gleden av å oppleve et større fellesskap enn de gjør om dere bor hver for dere og du til stadig savner kjæresten din. Samtidig så er det jo alltid en viss risiko knyttet til etablering av et nytt familiefellesskap. Synes kanskje det hadde vært en fordel om dere alle hadde bodd i samme hus noen måneder før endelig valg ble tatt, f.eks. gjennom en lang sommerferie fra skolen.

[frosken]

Vel. Du MÅ ikke flytte inn hos ham og hans barn med den enorme omveltning det medfører for dine barn. Nå har ikke kjæresten min egne unger, men vi har vært særboere i 9,5 år nå nettopp fordi han ikke vil flytte dit jeg bor og jeg ikke vil rive opp ungene (de har også en meget delaktig pappa da). Jeg pendler da 4,5 mil de dagene ungene er hos pappan, ellers er jeg hjemme hos meg selv med ungene. Selvfølgelig savner jeg kjæresten masse innimellom, men jeg tror dette også på en måte har berget forholdet vårt, det høres kanskje rart ut, men sånn er det for oss.

 

Slik jeg forstår trådstarter, så er ikke hennes situasjon sammenlignbar med din, siden hun ikke har en eks som tar sin del av ansvaret for barna. Du og eksen har jo hele tiden delt på ansvaret for barna, slik at du har fått god tid til å dyrke forholdet til kjæresten også:-)

 

Edit: Ser at jeg leste hovedinnlegget litt for overfladisk, slik at barna er hos faren annen hver helg. Da er det ikke så stor forskjell som jeg først tenkte.

Endret 9. februar 2015 av frosken

[Nicklusheletida]

Frosken: Det blir bare to mil å kjøre ungene til far annenhver helg. Akkurat det tror jeg er det minste problemet her.