Hvordan er det å være uføretrygd??

[Didda65]

Jeg har saksbehandler har bestemt oss for å søke uføretrygd. Har hatt en psykdomshistorie på 15 år.

Jeg har virkelig ønsket å bli frisk, men har et mange forsøk ikke klart det, og nå er jeg så sliten, så sliten av å aldri lykkes...

Uten å fornærme noen, så liker jeg ikke tanken på å bli uføretrygdet, føler liksom at jeg har tapt da.

Noen andre som har det slik? Eller har hatt det slik??

Hvordan er det å være uføretrygdet?

Hvordan formidler du det?

Hva mener de rundt deg om at du er uføretrygdet?

Får en f.eks. Boliglån når en er uføretrygdet?

Hvordan klarer dere å leve på så lite penger?

(Jeg har 240.000 i AAP og sliter med å få pengene til å rekke til)

Kunne stilt enda flere spørsmål, for jeg har mange.... Nesten så jeg håper jeg får avslag, og de har hjelpen jeg trenger

Men det er nok ønsketenkning fordi jeg har forsøkt alt som forsøkes kan....

Håper å høre på deres erfaringer, da jeg synes det er så dumt at jeg har endt her, og synes det er så trist ...

[stjernestøv]

Det er kjedelig å være ufør og det var et nederlag, de rundt meg forstod jo hvorfor jeg fikk det. Hadde slitt i mange år. 

[AnonymBruker]

Jeg har saksbehandler har bestemt oss for å søke uføretrygd. Har hatt en psykdomshistorie på 15 år.

Jeg har virkelig ønsket å bli frisk, men har et mange forsøk ikke klart det, og nå er jeg så sliten, så sliten av å aldri lykkes...

Uten å fornærme noen, så liker jeg ikke tanken på å bli uføretrygdet, føler liksom at jeg har tapt da.

Noen andre som har det slik? Eller har hatt det slik??

Hvordan er det å være uføretrygdet?

Hvordan formidler du det?

Hva mener de rundt deg om at du er uføretrygdet?

Får en f.eks. Boliglån når en er uføretrygdet?

Hvordan klarer dere å leve på så lite penger?

(Jeg har 240.000 i AAP og sliter med å få pengene til å rekke til)

Kunne stilt enda flere spørsmål, for jeg har mange.... Nesten så jeg håper jeg får avslag, og de har hjelpen jeg trenger

Men det er nok ønsketenkning fordi jeg har forsøkt alt som forsøkes kan....

Håper å høre på deres erfaringer, da jeg synes det er så dumt at jeg har endt her, og synes det er så trist ...

Jeg gråt den dagen jeg ble uføretrygdet. Det var et nederlag, men kun i egne øyne fordi jeg hadde så lenge ønsket/håpt at det skulle bli annerledes. Det tok noen år for meg å akseptere det faktum at jeg ikke evnet å komme tilbake i arbeid. 

 

Jeg har aldri hørt noen rundt meg si noe negativt om at jeg er ufør. De har jo sett hva jeg har måttet forsake av alt mulig pga sykdom. De har aldri stillt noen spørsmål rundt dette i det hele tatt. De har selvfølgelig alltid ønsket for meg at jeg skulle bli friskere. Jeg har mistet mange, men ikke pga at jeg er trygdet. De som forsvant var vel de som ikke taklet det faktum at jeg var syk og i lange perioder ikke kunne delta i noe av aktiviteter eller sosiale sammenkomster. Jeg ble "glemt"/utelatt etterhvert. 

 

Jeg ser/leser at jeg møtes av fordommer i media, men jeg har aldri hatt behov av å forsvare meg mot det. Jeg harheller aldri følt meg såret av dumskapen enkelte utviser i forhold til å uttale seg om trygdede.

 

Økonomisk har jeg det greit, jeg har en inntekt på litt over 320.000 årlig og er samboer. Vi har akkurat søkt finansiering til bolig og fikk innvilget langt over det vi hadde kalkulert med. 

 

Jeg kan ikke bli frisk, jeg har en kronisk sykdom og det er det jeg formidler om jeg føler behov for det. 

 

Og så er det lys i tunnelen. Jeg har i mange år vært svært syk pga ustabil sykdom. De siste årene har det blitt mer stabilt og jeg har faktisk nå, etter mange år uten en gang å tenke tanken, begynt å tenke at jeg igjen kanskje har noe jeg kan bidra med på enkelte dager. Det gjør meg glad å igjen kjenne på den følelsen  

Anonymous poster hash: 29d66...f41

[Didda65]

Takk begge to for tilbakemeldinger...

Jeg kjenner også på nederlaget, hadde ikke trodd jeg skulle måtte uføre meg. Mye av grunnen til at jeg har jobbet så hardt i 15 år er fordi jeg ønsket å kunne jobbe....

Håper jeg blir mindre trist over dette når det får sunket inn, vet jo innerst inne at dette er det rette....

[Didda65]

Jeg gråt den dagen jeg ble uføretrygdet. Det var et nederlag, men kun i egne øyne fordi jeg hadde så lenge ønsket/håpt at det skulle bli annerledes. Det tok noen år for meg å akseptere det faktum at jeg ikke evnet å komme tilbake i arbeid.  Jeg har aldri hørt noen rundt meg si noe negativt om at jeg er ufør. De har jo sett hva jeg har måttet forsake av alt mulig pga sykdom. De har aldri stillt noen spørsmål rundt dette i det hele tatt. De har selvfølgelig alltid ønsket for meg at jeg skulle bli friskere. Jeg har mistet mange, men ikke pga at jeg er trygdet. De som forsvant var vel de som ikke taklet det faktum at jeg var syk og i lange perioder ikke kunne delta i noe av aktiviteter eller sosiale sammenkomster. Jeg ble "glemt"/utelatt etterhvert.  Jeg ser/leser at jeg møtes av fordommer i media, men jeg har aldri hatt behov av å forsvare meg mot det. Jeg harheller aldri følt meg såret av dumskapen enkelte utviser i forhold til å uttale seg om trygdede. Økonomisk har jeg det greit, jeg har en inntekt på litt over 320.000 årlig og er samboer. Vi har akkurat søkt finansiering til bolig og fikk innvilget langt over det vi hadde kalkulert med.  Jeg kan ikke bli frisk, jeg har en kronisk sykdom og det er det jeg formidler om jeg føler behov for det.  Og så er det lys i tunnelen. Jeg har i mange år vært svært syk pga ustabil sykdom. De siste årene har det blitt mer stabilt og jeg har faktisk nå, etter mange år uten en gang å tenke tanken, begynt å tenke at jeg igjen kanskje har noe jeg kan bidra med på enkelte dager. Det gjør meg glad å igjen kjenne på den følelsen   Anonymous poster hash: 29d66...f41

Godt å høre hvordan du har klart deg du hadde jo ganske mye i trygd? Tillegg for forsørger kanskje? Fikk du det samme på AAP som du gjorde på uførepensjon???

[Didda65]

Det er kjedelig å være ufør og det var et nederlag, de rundt meg forstod jo hvorfor jeg fikk det. Hadde slitt i mange år.

Uff da, hørtes kjedelig ut.... Forstår det med nederlag, den kjenner jeg også på...

Men håper og tro at det ikke skal bli så kjedelig, har tenkt å gå mange turer i skog og mark, besøke venner rundt omkring i Norge

(Har ikke så mange da)

Kanskje hjelpe til med noe frivillighetsarbeid. Jeg er ikke fysisk syk, men psykisk syk, så kroppen kan jeg bruke.

Men kommer til å savne det faste, rutinene, med å ha jobb...

[Didda65]

Det jeg også tror kommer til å ble vanskelig, som jeg allerede på AAP synes er vanskelig, er når folk spør hva jeg jobber med

Synes dere også det er vondt og vanskelig?

Samtidig sier jeg til meg selv, at hadde jeg hatt kreft eller en annen sykdom, så hadde ikke folk reagert,eller meg selv....

Men den sykdommen jeg nå har, er jo også en sykdom på lik linje med andre sykdommer som er mer aksepterte...dessuten kan jeg jo noe for det...

Her må jeg jobbe litt med å kunne erkjenne over for meg selv, at jeg er syk, og at det er legitimt og ikke min skyld...

Ønsker meg selv lykke til

[stjernestøv]

Uff da, hørtes kjedelig ut.... Forstår det med nederlag, den kjenner jeg også på...

Men håper og tro at det ikke skal bli så kjedelig, har tenkt å gå mange turer i skog og mark, besøke venner rundt omkring i Norge

(Har ikke så mange da)

Kanskje hjelpe til med noe frivillighetsarbeid. Jeg er ikke fysisk syk, men psykisk syk, så kroppen kan jeg bruke.

Men kommer til å savne det faste, rutinene, med å ha jobb...

Det er vel i grunn hva jeg gjør det til, men er så lite flink til å aktivisere meg. Det er bra du har planer

[AnonymBruker]

Godt å høre hvordan du har klart deg du hadde jo ganske mye i trygd? Tillegg for forsørger kanskje? Fikk du det samme på AAP som du gjorde på uførepensjon???

  Jeg har en del år i yrkeslivet og tjente relativt godt. Jeg fikk mindre i uførepensjon enn jeg hadde i AAP. 

Anonymous poster hash: 29d66...f41

[Didda65]

Jeg har en del år i yrkeslivet og tjente relativt godt. Jeg fikk mindre i uførepensjon enn jeg hadde i AAP.  Anonymous poster hash: 29d66...f41

De nye reglene for 2015 ser ut til at det blir likt som AAP, 66% av de beste 3 år av de siste 5 år fra du ble sykemeldt altså likt som AAP og fra samme tidspunkt, hvis jeg har forstått det rett...

Ellers fant jeg ut at jeg hadde en del forsikringer så det ser ut som jeg kommer opp på 315000... Altså mer en AAP

Fornøyd med det!

[AnonymBruker]

De nye reglene for 2015 ser ut til at det blir likt som AAP, 66% av de beste 3 år av de siste 5 år fra du ble sykemeldt altså likt som AAP og fra samme tidspunkt, hvis jeg har forstått det rett...

Ellers fant jeg ut at jeg hadde en del forsikringer så det ser ut som jeg kommer opp på 315000... Altså mer en AAP

Fornøyd med det!

Det er bra Jeg har også et fast beløp fra en forsikring som utbetales hver måned, takk og lov. Den glemte jeg helt av, men den har hjulpet godt på etter at jeg ble uføretrygdet. Inntekten ble jo betraktelig redusert og det ble dessverre ikke utgiftene.

Anonymous poster hash: 29d66...f41

[AnonymBruker]

Det er liddli' morro, vil jeg tro.

Anonymous poster hash: cb427...d0a

[FjellOgDalar]

Vel... Jeg ble egentlig lettet, etter å ha "gått gradene" med det som nå er samlet under AAP. Først yrkesrettet atføring, rehabiliteringspenger, tisdsbegrenset uføre. Da var på en måte saken avgjort. Samtidig var det absolutt en kamel å svelge rundt det. Både holdninger enkelte folk har, og det at jeg ikke har klart å oppnå det jeg egentlig hadde tenkt meg i livet. Og selvsagt merkelige skikken med at noe av det første folk spør en om i dette landet er hva man "driver med." Selv har jeg valgt å være åpen, og heller fortelle om interessene mine - som driver med musikk og spiller gitar, at jeg maler og tegner osv. Jeg har etter hvert bare bestemt meg for å gi litt f i hva andre tenker, for det er faktisk ikke mitt problem. Jeg mener selv at jeg har mitt på det tørre, jeg klarer ikke å være i ordinært arbeid eller gå på skole. Kanskje har det vært litt lettere for meg å være åpen, fordi jeg i tillegg til psykisk lidelse også har somatiske sykdommer.

 

Men.. Det er superviktig å ha noe å gå til på dagene! Hvis ikke kan man fort bli sittende hjemme og ikke oppnå annet enn bitterhet og depresjon fordi man "ikke duger." Selv har jeg vært så svineheldig at jeg har jobber noen timer tre dager i uka i et varig tilrettelagt arbeidstiltak i en vanlig bedrift. Dette er noe jeg virkelig brenner for at flere skal få muligheten til!

 

Selv om jeg tidvis har følt meg bitter og udugelig, så har jeg etter vært valgt å se det fra et litt annet perspektiv. Det er ikke noen selvfølge at man kan få uføre rundt om kring i verden. Derfor er jeg glad for at det finnes slike ordninger til syvende og sist. Selvsagt er det forbedringspotensiale, for de som går på minstepensjon kan slite en del. Jeg er heldig fordii noe av det jeg sliter med er medfødt/oppstått før jeg fylte 26, så derfor har jeg en ganske god trygd. Her er det forskjeller jeg synes det burde jobbes for å utbedre.

[Norknight]

Utrolig kjedelig. Når man har sett på tv 6 timer hver dag på nettet 4+ timer, begynne man å savne folk. Men de er jo enten på jobb eller hos sine famlier.Begynner å bli lei alle seriene på tv når sesong 3 og 4 går om igjen og de man trodde var døde ikke er det og de man trodde levde,er død. (Revenge,snakk om å være langsint!) an husker kanskje 5 av de100 bøkene man har lest og 100 av de 200 dvd som står i hylla. Nå gleder jeg meg bare til Daenerys Targarian og dragene hver madag kl 21.00!

[Ghandi]

Nå gleder jeg meg bare til Daenerys Targarian

Skjønner ikke den der. Ygritte, derimot. Redhead. Men hun er død. Typisk.

Håper Daenerys dør snart. Dragemat. Hun er minst like plagsom som Joffrey.

[Didda65]

Vel... Jeg ble egentlig lettet, etter å ha "gått gradene" med det som nå er samlet under AAP. Først yrkesrettet atføring, rehabiliteringspenger, tisdsbegrenset uføre. Da var på en måte saken avgjort. Samtidig var det absolutt en kamel å svelge rundt det. Både holdninger enkelte folk har, og det at jeg ikke har klart å oppnå det jeg egentlig hadde tenkt meg i livet. Og selvsagt merkelige skikken med at noe av det første folk spør en om i dette landet er hva man "driver med." Selv har jeg valgt å være åpen, og heller fortelle om interessene mine - som driver med musikk og spiller gitar, at jeg maler og tegner osv. Jeg har etter hvert bare bestemt meg for å gi litt f i hva andre tenker, for det er faktisk ikke mitt problem. Jeg mener selv at jeg har mitt på det tørre, jeg klarer ikke å være i ordinært arbeid eller gå på skole. Kanskje har det vært litt lettere for meg å være åpen, fordi jeg i tillegg til psykisk lidelse også har somatiske sykdommer.

 

Men.. Det er superviktig å ha noe å gå til på dagene! Hvis ikke kan man fort bli sittende hjemme og ikke oppnå annet enn bitterhet og depresjon fordi man "ikke duger." Selv har jeg vært så svineheldig at jeg har jobber noen timer tre dager i uka i et varig tilrettelagt arbeidstiltak i en vanlig bedrift. Dette er noe jeg virkelig brenner for at flere skal få muligheten til!

 

Selv om jeg tidvis har følt meg bitter og udugelig, så har jeg etter vært valgt å se det fra et litt annet perspektiv. Det er ikke noen selvfølge at man kan få uføre rundt om kring i verden. Derfor er jeg glad for at det finnes slike ordninger til syvende og sist. Selvsagt er det forbedringspotensiale, for de som går på minstepensjon kan slite en del. Jeg er heldig fordii noe av det jeg sliter med er medfødt/oppstått før jeg fylte 26, så derfor har jeg en ganske god trygd. Her er det forskjeller jeg synes det burde jobbes for å utbedre.

Takk for svar, ser at vi har de samme tankene rundt dette... Jeg har nok en vei og gå, med å akseptere dette, men jeg skal nok få til dette også.... Det er jo ikke min skyld...

[Didda65]

Utrolig kjedelig. Når man har sett på tv 6 timer hver dag på nettet 4+ timer, begynne man å savne folk. Men de er jo enten på jobb eller hos sine famlier.Begynner å bli lei alle seriene på tv når sesong 3 og 4 går om igjen og de man trodde var døde ikke er det og de man trodde levde,er død. (Revenge,snakk om å være langsint!) an husker kanskje 5 av de100 bøkene man har lest og 100 av de 200 dvd som står i hylla. Nå gleder jeg meg bare til Daenerys Targarian og dragene hver madag kl 21.00!

Uff ja, det er nok en fallgruve... Kan du engasjere deg i noe, frivillighetsentralen, lesering m.m. Prøv å kom deg ut blant folk av og til... Det skal jeg prøve... Av og til tar jeg med meg frokosten eller lunchen i en sekk og går meg en tur i skogen... Det hjelper veldig hvis en bare kommer seg ut, av og til

[Didda65]

Onsdag har jeg vært hos fastlegen min, så nå er status at NAV, fastlege og psykriater mener at jeg skal uføretrygde meg....

15 år med kamp om å klare arbeidslivet, går mot en slutt. Kjennes som et nederlag, men håper det også kan gi meg en indre ro, og mindre press på at jeg må klare å jobbe...Det presset er det kun meg selv som har hatt....

... Og kanskje dette vil være bra for meg, og at jeg på sikt kan jobbe litt igjen, å finne tilbake til arbeidsgleden jeg hadde for 16-17 år siden....

Håpefull

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufør lenge. Jeg ser ikke noe negativt med det. Selv om jeg sikkert burde. Jeg ble uføretrygdet ved att de ba meg komme til legen å underskrive ett søknadspapir, jeg var ganske dårlig av schizofreni da jeg ble trygdet. Det beste med det var att jeg endelig hadde en fast inntekt, og slapp å gå på sosialen.

 

Jeg fikk 3-4 år senere kommunalt boliglån. Det er noe som man får igjennom boligkontoret i kommunen. Det er en god side ved sosialdemokratiet, att de "svakeste" har rettigheter, som man må se langt etter i andre land. Slike boliglån finansieres også delvis med boligtilskudd og bostøtte. Jeg personlig har vært veldig heldig som i dag er nesten gjeldsfri, og eier egen bolig. Baksiden må vel være att det er pinlig når noen spør hva jeg jobber med.

Anonymous poster hash: 83fed...7ba

[Norknight]

Veldig kjedelig i starten i 2002,men nå går det bedre.Med både hus og hage har jeg nok å gjøre og må snart sette opp en vaktliste fra kl 09.00-21.00 Jobbe i 2 timer pause og mat i en .PGA min depresjon blir det nok alt for mye søvn for meg 8-10 timer er nok for mye for en mann på 56?