Passer ikke inn i dette samfunnet

[AnonymBruker]

Jeg blir så inderlig trist og lei meg av å lese om andre jevnaldrene (er godt voksen) på Facebook. Folk jobber og later til å trives utmerket med det, lykkelige familieforhold, hobbyer, feriereiser og annen morro. Jeg fungerer ikke sammen med andre og lever som en eremitt. Er kronisk deprimert og sover sikkert 2/3 av døygnet. 

 

Det er vanskelig å glede seg over at andre er vellykket når man føler seg, og er, så mislykket selv.

 

Jeg har gitt opp, og mistet helt fremtidstroen. Når skal mna få lov til å dø?

 

 

 

Anonymous poster hash: b48d9...a0e

[Trine]

Første råd da er å ikke lese om andre på facebook. Jeg forstår tanken din, har selv blitt trist av andres fb-oppdateringer, men nå føler jeg at jeg har vært "flink" ganske lenge. Jeg er ikke laget for dette samfunnet, jeg jobber ikke, ikke for tiden ihvertfall, har ikke familie, drar ikke på ferie, jeg har generelt ikke de samme verdiene i livet som det andre har. Så slo det meg, jeg ønsker meg heller ikke disse verdiene. Jeg ønsker ikke dra på storbyferie, jeg ønsker ikke mann og barn. Finn ut hva du ønsker deg i livet og ikke bruk energi på det andre har.

Og når man skal få dø? Du kan dø akkurat når du vil.

[Madelenemie]

 

Jeg blir så inderlig trist og lei meg av å lese om andre jevnaldrene (er godt voksen) på Facebook. Folk jobber og later til å trives utmerket med det, lykkelige familieforhold, hobbyer, feriereiser og annen morro. Jeg fungerer ikke sammen med andre og lever som en eremitt. Er kronisk deprimert og sover sikkert 2/3 av døygnet. 

 

Det er vanskelig å glede seg over at andre er vellykket når man føler seg, og er, så mislykket selv.

 

Jeg har gitt opp, og mistet helt fremtidstroen. Når skal mna få lov til å dø?

 

 

 

Anonymous poster hash: b48d9...a0e

 

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

Fantastisk bra skrevet :-)  Tommelen opp :-)

[frosken]

 

Jeg blir så inderlig trist og lei meg av å lese om andre jevnaldrene (er godt voksen) på Facebook. Folk jobber og later til å trives utmerket med det, lykkelige familieforhold, hobbyer, feriereiser og annen morro. Jeg fungerer ikke sammen med andre og lever som en eremitt. Er kronisk deprimert og sover sikkert 2/3 av døygnet. 

 

Det er vanskelig å glede seg over at andre er vellykket når man føler seg, og er, så mislykket selv.

 

Jeg har gitt opp, og mistet helt fremtidstroen. Når skal mna få lov til å dø?

 

 

 

Anonymous poster hash: b48d9...a0e

 

 

Jeg tror løsningen for deg ligger i å prøve å komme frem til noen elementer i livet ditt som du ønsker å "videreutvikle". Er det noen små ting som betyr litt for deg? Musikk, natur, mat, trening, litteratur - eller hva som helst?

[ISW]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

 

Bra innlegg

[Trine]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

 

Haha....først så tenkte jeg "nå babler hun ivei igjen", men etterhvert som jeg leste så jeg at poenget i dette innlegget var veldig bra

[stjernestøv]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

Ja det var bra skrevet med masse gode poenger

[umakenverdt]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

 

Veldig fint skrevet, jeg er så enig. Det kan bli fullt på skrivebordet mitt hvis jeg skal skrive ut alt det kloke du skriver  

 

Jeg synes det er vanskelig å snakke åpent med andre om vanskelige ting, men de få gangene jeg har gjort det, har jeg møtt veldig mye godhet og ærlighet tilbake, så jeg vet egentlig at det du sier er riktig.

[AnonymBruker]

 

 

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

 

 

Men du har jo en konto der, så du er kanskje innom og kikker litt av og til? Det synes jeg er ok - å se hva det er, men jeg er heller ikke inne mer enn noen ganger i året.

Anonymous poster hash: 7d112...63b

[DoleMari]

Hei!

 

Ikke vær på FB, jeg er ikke på FB.

 

Det gjør det lettere å ikke sammenligne seg med andre, drømme om lite realiserbare ting,

 

Selv om jeg er gift, til tider har jeg det hektisk, er energisk, må en masse pga av mann og barn og andre som trenger meg, samt er litt perfeksjonistisk anlagt, så har jeg min sorg jeg også.

 

Når jeg sitter i feks selskaper, liker jeg, om anledningen byr seg å si feks at min psykiater sa....(fordi hun sa så mye bra:-)

Ikke sjelden sier da den andre, " å går du til psykiater?", jeg kan svare, "ja jeg gjorde det, fordi jeg trengte hjelp en periode", og ikke sjelden skjer da det, at den ene vellykede etter den andre, ikke er så helt uten problemer selv.

 

Det er som om min åpenhet på så enkle og små ting, får frem savnet, eller behovet, eller ærligheten i den andre, og det har vist meg at uansett hvor perfekte vi er ytre sett, innerst inne strever veldig mange på sin ensomme måte med sine ting.

 

Det det kommer ut av dette, er at andre liker meg bare fordi man blir lyttet til og man kan ha en litt mer alvorlig samtale med meg.

i en til tider overfladisk verden kan det være godt for andre å kjenne at man er ok, også uten fasaden, under det vellykkede er vi mennesker forbløffende like hverandre, og det er der vi egentlig kan bli kjent med hverandre.

 

Jeg skjuler verken at jeg er uføretrygdet, har autisme m.m. Jeg snakker ikke om det, men det kan komme frem,

Det er ingen som bryr seg med det, blir man oppfattet som ærlig, helhjertet og snill, så er det av mye større verdi for de fleste mennesker enn sosial status. De som ikke syns jeg som uføretrygdet og autist er bra nok, de er ikke bra for meg heller, og heldigvis gjelder ikke det mange.

Så bra skrevet, og så sant. Det er så befriende med sånne som deg som sier ting som det er. Ekte mennesker:)

Det liker jeg. Jeg er også litt sånn, tror folk føler dem kan prate med meg om det meste. Men jeg er nok litt mer redd for å være for åpen kanskje.

[Madelenemie]

Fantastisk bra skrevet :-)  Tommelen opp :-)

 

 

takk :-)

[Madelenemie]

Veldig fint skrevet, jeg er så enig. Det kan bli fullt på skrivebordet mitt hvis jeg skal skrive ut alt det kloke du skriver

 

Jeg synes det er vanskelig å snakke åpent med andre om vanskelige ting, men de få gangene jeg har gjort det, har jeg møtt veldig mye godhet og ærlighet tilbake, så jeg vet egentlig at det du sier er riktig.

Ja det viktig å huske på/minne seg selv om:-)

[Madelenemie]

 

Men du har jo en konto der, så du er kanskje innom og kikker litt av og til? Det synes jeg er ok - å se hva det er, men jeg er heller ikke inne mer enn noen ganger i året.

Anonymous poster hash: 7d112...63b

 

Min datter opprettet en på meg for mange år siden, men er ikke innom, kan ikke passord:-)

 

Så prøvde jeg å aktivere, komme inn på den pga av noe ved instituttet, de har en FB gruppe, klarte det, men så trengte jeg det ikke likevel, så nei jeg er ikke en gang innom og titter

 

Men jeg titter på dol, det holder:-) Det holder rikelig som sosial arena på nettet:-)

[Madelenemie]

Så bra skrevet, og så sant. Det er så befriende med sånne som deg som sier ting som det er. Ekte mennesker:)

Det liker jeg. Jeg er også litt sånn, tror folk føler dem kan prate med meg om det meste. Men jeg er nok litt mer redd for å være for åpen kanskje.

Hei!

 

Jeg kan nok være for åpen, men med den nye teknikken, interessere seg for andres situasjon og liv, så slipper jeg ofte bare svare på vanskelige spørsmål, noe jeg faktisk ikke mestrer så godt spontant og muntlig, skriftlig er noe helt annet!

Men jeg liker ha en god samtale med noen, og den kan oppleves god både fordi andre tydelig setter pris på å snakke med meg, eller fordi andre besitter en kunnskap om et fagfelt jeg interesserer meg for, det varierer.

Jeg liker jo veldig godt en fagsamtale, men jeg liker også rett og slett bare å høre om noens glede, eller deres tanker om noe.

Jeg husker godt en samtale jeg hadde med en mann som hadde fått sitt første barnebarn:-) Det endte med at han viste meg bilder, og vi ble sittende ganske lenge å snakke om barn, verdier og gleden ved å være med barn, snakke med barn osv...

Og det rørte meg å kjenne/oppleve gleden han viste da han viste meg bildene av den vakre lille jenta på gyngehest, på rosa sykkel eller på bilde fra hagen hans, hun var så søt at jeg måtte le,

 

Det gledet meg også senere å høre at han likte meg og husket meg og opplevde meg som så elskverdig og åpen.

Selv om jeg har lært noen lure knep av ulike mennesker:-), så har jeg jo alltid brydd meg om andre, så å implementere den nye kunnskapen med min iboende omsorgsevne har vært bra, så mestrer også jeg det sosiale og det er en god følelse, som blir en positiv forsterkning hver gang man får høre via via at man er så varm, hyggelig og omtenksom:-)

 

Husker jeg leste om en autistisk mann i USA, han skriver taler for politikere, så han er god med ord.

Det hendte han måtte mingle i selskaper inni mellom, og han mestret dette greit når han måtte, og jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig. Nå tror jeg at jeg forstår det.

[Madelenemie]

Haha....først så tenkte jeg "nå babler hun ivei igjen", men etterhvert som jeg leste så jeg at poenget i dette innlegget var veldig bra

Jeg babler vel aldri

[Madelenemie]

Ja det var bra skrevet med masse gode poenger

 

Bra innlegg

:-)

[DoleMari]

Hei!

 

Jeg kan nok være for åpen, men med den nye teknikken, interessere seg for andres situasjon og liv, så slipper jeg ofte bare svare på vanskelige spørsmål, noe jeg faktisk ikke mestrer så godt spontant og muntlig, skriftlig er noe helt annet!

Men jeg liker ha en god samtale med noen, og den kan oppleves god både fordi andre tydelig setter pris på å snakke med meg, eller fordi andre besitter en kunnskap om et fagfelt jeg interesserer meg for, det varierer.

Jeg liker jo veldig godt en fagsamtale, men jeg liker også rett og slett bare å høre om noens glede, eller deres tanker om noe.

Jeg husker godt en samtale jeg hadde med en mann som hadde fått sitt første barnebarn:-) Det endte med at han viste meg bilder, og vi ble sittende ganske lenge å snakke om barn, verdier og gleden ved å være med barn, snakke med barn osv...

Og det rørte meg å kjenne/oppleve gleden han viste da han viste meg bildene av den vakre lille jenta på gyngehest, på rosa sykkel eller på bilde fra hagen hans, hun var så søt at jeg måtte le,

 

Det gledet meg også senere å høre at han likte meg og husket meg og opplevde meg som så elskverdig og åpen.

Selv om jeg har lært noen lure knep av ulike mennesker:-), så har jeg jo alltid brydd meg om andre, så å implementere den nye kunnskapen med min iboende omsorgsevne har vært bra, så mestrer også jeg det sosiale og det er en god følelse, som blir en positiv forsterkning hver gang man får høre via via at man er så varm, hyggelig og omtenksom:-)

 

Husker jeg leste om en autistisk mann i USA, han skriver taler for politikere, så han er god med ord.

Det hendte han måtte mingle i selskaper inni mellom, og han mestret dette greit når han måtte, og jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig. Nå tror jeg at jeg forstår det.

Det er så koselig når folk deler ting dem er interessert i. Jeg liker best å høre på andre.

Jeg var i et selskap forleden og da snakket jeg men en som driver med forskning, det synes jeg er så interessant og han likte også å snakke om det selv, heldigvis. Så jeg spurte og gravde:) Vi hadde også noe til felles, fordi han fortalte at det ble veldig detaljert og endisig, det kunne jeg relatere til min egen jobb som også er veldig ensidig og detaljert. Så da fikk jeg klagd litt også.. hehe.

Det var samme bransje, men fra forskjellig "side", så da kunne vi flire litt også.

[Madelenemie]

Det er så koselig når folk deler ting dem er interessert i. Jeg liker best å høre på andre.

Jeg var i et selskap forleden og da snakket jeg men en som driver med forskning, det synes jeg er så interessant og han likte også å snakke om det selv, heldigvis. Så jeg spurte og gravde:) Vi hadde også noe til felles, fordi han fortalte at det ble veldig detaljert og endisig, det kunne jeg relatere til min egen jobb som også er veldig ensidig og detaljert. Så da fikk jeg klagd litt også.. hehe.

Det var samme bransje, men fra forskjellig "side", så da kunne vi flire litt også.

:-)

 

Det som er rart er at jeg måtte lære teknikken, det der at min psykiater forklarte det sosiale i detalj, hva som skjedde, hva som var forventet, hva jeg kunne gjøre, hva andre likte.

 

Noen ganger er det litt kjipt at jeg lærte så fort disse tingene bare jeg ble informert om dem, skulle ønske jeg hadde lært det før.

 

Jeg har lært mine barn det, så de mestrer det sosiale nokså bra de også, dvs de er oppmerksomme og lyttende, høflige og vet hva de bør gjøre.

 

Men det er som du skriver, det er viktig å være litt på spørrefronten, da blir man mindre sliten enn om man blir sittende å svare på spørsmål hele tiden. Også liker mennesker ofte å snakke om sine ting, jeg selv liker ikke så godt å snakke om ting jeg ikke har fått forberedt meg på, sånn at det passer bedre å lytte til andre i sosiale situasjoner for meg også.

Jeg er en skriftlig person, ikke spontan og muntlig.

[DoleMari]

:-)

 

Det som er rart er at jeg måtte lære teknikken, det der at min psykiater forklarte det sosiale i detalj, hva som skjedde, hva som var forventet, hva jeg kunne gjøre, hva andre likte.

 

Noen ganger er det litt kjipt at jeg lærte så fort disse tingene bare jeg ble informert om dem, skulle ønske jeg hadde lært det før.

 

Jeg har lært mine barn det, så de mestrer det sosiale nokså bra de også, dvs de er oppmerksomme og lyttende, høflige og vet hva de bør gjøre.

 

Men det er som du skriver, det er viktig å være litt på spørrefronten, da blir man mindre sliten enn om man blir sittende å svare på spørsmål hele tiden. Også liker mennesker ofte å snakke om sine ting, jeg selv liker ikke så godt å snakke om ting jeg ikke har fått forberedt meg på, sånn at det passer bedre å lytte til andre i sosiale situasjoner for meg også.

Jeg er en skriftlig person, ikke spontan og muntlig.

Du er ekstremt god til å skrive/formidle. Du skriver også på en måte som får meg til å flire, og det bare et komplimant:)

Jeg kan nok blir for nysgjerrig og stille for mange spørsmål, så jeg var fornøyd med meg selv da jeg også pratet litt om meg og jobben min, fordi jeg liker ikke å prate om meg selv med folk jeg ikke kjenner så godt. Men han flira godt, så han må jo synes det var litt morsomt. Jeg liker å få folk til å le. Det har jeg alltid gjort:)