Ekspertsvar Forteller dere psykiateren "alt"?

[Gjest koma]

Dere som går til psykiater eller psykolog(eller lege for den saks skyld): forteller dere rett ut hva dere tenker? Har dere ikke noe som helst filter? Jeg skjønner selv at mange av tankene mine er upassende, "syke" og dumme. Jeg ville nok filtrert dem bort selv om jeg snakket med en profesjonell "hjernekrymper". En vil vel alltid ønske å framstille seg selv som en "likandes" person, eller?

[Gjest inta nu]

Nei, jeg greier ikke det - kanskje derfor terapien ikke virker.?!

Problematiske felt er økonomi, kroppens forfall og min totale mangel på sex-lyst.

[Gjest koma]

Nei, jeg greier ikke det - kanskje derfor terapien ikke virker.?!

Problematiske felt er økonomi, kroppens forfall og min totale mangel på sex-lyst.

Ja..Det er det jeg tenker på..Altså; om det skal være noen vits/hjelp så bør en vel fortelle "alt"? Men jeg vil isåfall få store problemer.

[bugge -jenta]

Jeg forteller ikke psykiateren min absolutt alt, det strekker ikke tiden til selv med dobbelttimer i uka og alle de år.

Men den dagen jeg begynte i terapi bestemte jeg meg for flere ting. Å søke sannheten, så langt det lar seg gjøre. Lete etter de riktige følelsene og ordene. Og å være modig å hoppe ut i ubehagelige emner. Jeg trengte at terapien skulle forandre på ting, og det skjer ikke av seg selv. En av grunnene til at det var viktig var alle variantene av ord og følelser jeg har følt og sagt rundt overgrep. En historie kan bli fortalt på mange måter alt etter hvilken erkjennelse man har kommet til på området. En gang i tiden forsvarte jeg min overgriper med nebb og klør. Og ofte forandrer sannheten og historien seg litt etterhvert som terapien går sin gang. Nå har jeg en helt annen historie.

Jeg har valgt å kjøre "terapien helt ut".

Jeg sier mye.Mine anbefalinger er

1. Snakk om forholdet mellom deg og din terapeut.Hvis jeg synes han blir fjern, sier jeg det. Jeg ser jo ikke ansiktet, siden jeg ligger. Da får vi oppklart det. Har jeg drømt seksuelle drømmer med terapeuten min i, snakker vi om drømmen. Man føler seg ofte invadert i en terapisituasjon og i drømmenes verden gir det seg ofte uttrykk som seksuelle handlinger. Det er jo vanlig at noen får følelser for terapeuten sin, og av og til har det blitt litt komisk når jeg i forsiktige ordelag har måttet sagt at drømmeme ikke handler om det. (jeg ække forelska i deg asså. Ikke at du ikke er tiltrekkende eller sånn, men.. hehe) Bare for å ha det klart. Jeg vil jo ikke ødelegge deres mannlige ego..

"Er du lei av meg?

Nå ligger jeg bare her og syter og syter.

Jeg føler du misliker meg når vi har snakket om visse emner." "Hvilke emner?" osv. Der er det mye godt stoff til å jobbe med.

2.Hvis du går og kjenner på visse områder som er vanskelige, da vet du at de står på listen over ting det ville med tid og stunder være bra å ta opp. Jeg liker ikke å snakke om kroppen min, eller sex. Det kjennes nærgående og veldig angstskapende. Da sier jeg det. Så kan vi ta det rolig. Enkelte timer nå er som eksponeringstimer hvor vi snakker om min kropp.

Å ligge på en sofa, og alle konturer blir så tydelige, gjør det veldig skremmende. Da snakker vi om det også.Jeg blir kanskje kvalm, får angst, men da snakker vi om det også. Uten å snakke om alle disse tingene "imellom" ville det blitt for tøft.

Vi må vite hvor vi har hverandre. Min erfaring med mine to psykiatere er at når du virkelig kaster deg ut på dypt vann, responderer de på det veldig sterkt. Jeg har opplevd min første psykiater kjenne så godt på min smerte at han fikk tårer i øynene og begynte å gråte. Jeg kjente ingen ting på den tiden,( bare tørre ord) og da sier han til meg at "denne smerten jeg kjenner på som er så sterk er ikke min, men din. En gang vil du kjenne på den selv.I dag kjenner jeg på den for deg, og derfor vet jeg at den er virkelig og ufattelig sterk" Nå kjenner jeg på mye av det selv. Han hadde rett. Men jeg glemmer aldri at denne sindige, rolige mannen gikk inn i min smerte og kjente på den for meg.

3.Lag en avtale med din terapeut. Kaster jeg meg ut på dypt hav, er jeg i denne livets sammenheng nødt til å vite at det står noen og gradvis drar meg på land. Psykiateren er min livline akkurat nå, og hvis han ikke vil være det, kan ikke jeg kaste meg ut på. Jeg kan ikke brytes ned, hvis ikke noen vil hjelpe meg å bygge opp. Det er i slike tilfeller terapi kan være skadelig. Det lovte min første psykiater, og han tok det på alvor. Det gjør min nåværende, og hvis noe skulle skje med ham, han har lovet å ikke flytte som min forrige:)

vil han sende meg til noen som kan fullføre dette.

4.Terapirommet skiller seg fra alle andre rom.

Der kan man si alt, til sin tid. Skriv gjerne opp en liste over ting du ikke vil snakke om, vurder hvorfor, kanskje gi den til terapeuten din, så kan dere begynne å snakke om hvorfor det er så vanskelig. Og stoppe der en stund.

Ellers lykke til. Det er en hard jobb å gå i terapi til tider, men det er så deilig når noe forandres gradvis og du kjenner det.

Hilsen og klem bugge

[maire]

Jeg sier "alt". Regner med at psykologen har møtt på så mye merkelig før at det ikke er noe jeg kan si eller mene som er sjokkerende liksom.

Men lett er det ikke..

[Gjest this is a signature]

Jeg tenker nok litt på hvordan han oppfatter meg.

Og det er vel igrunn dumt. Jo mer åpen jeg er, jo enklere er det for ham å hjelpe meg..

[Gjest this is a signature]

Jeg forteller ikke psykiateren min absolutt alt, det strekker ikke tiden til selv med dobbelttimer i uka og alle de år.

Men den dagen jeg begynte i terapi bestemte jeg meg for flere ting. Å søke sannheten, så langt det lar seg gjøre. Lete etter de riktige følelsene og ordene. Og å være modig å hoppe ut i ubehagelige emner. Jeg trengte at terapien skulle forandre på ting, og det skjer ikke av seg selv. En av grunnene til at det var viktig var alle variantene av ord og følelser jeg har følt og sagt rundt overgrep. En historie kan bli fortalt på mange måter alt etter hvilken erkjennelse man har kommet til på området. En gang i tiden forsvarte jeg min overgriper med nebb og klør. Og ofte forandrer sannheten og historien seg litt etterhvert som terapien går sin gang. Nå har jeg en helt annen historie.

Jeg har valgt å kjøre "terapien helt ut".

Jeg sier mye.Mine anbefalinger er

1. Snakk om forholdet mellom deg og din terapeut.Hvis jeg synes han blir fjern, sier jeg det. Jeg ser jo ikke ansiktet, siden jeg ligger. Da får vi oppklart det. Har jeg drømt seksuelle drømmer med terapeuten min i, snakker vi om drømmen. Man føler seg ofte invadert i en terapisituasjon og i drømmenes verden gir det seg ofte uttrykk som seksuelle handlinger. Det er jo vanlig at noen får følelser for terapeuten sin, og av og til har det blitt litt komisk når jeg i forsiktige ordelag har måttet sagt at drømmeme ikke handler om det. (jeg ække forelska i deg asså. Ikke at du ikke er tiltrekkende eller sånn, men.. hehe) Bare for å ha det klart. Jeg vil jo ikke ødelegge deres mannlige ego..

"Er du lei av meg?

Nå ligger jeg bare her og syter og syter.

Jeg føler du misliker meg når vi har snakket om visse emner." "Hvilke emner?" osv. Der er det mye godt stoff til å jobbe med.

2.Hvis du går og kjenner på visse områder som er vanskelige, da vet du at de står på listen over ting det ville med tid og stunder være bra å ta opp. Jeg liker ikke å snakke om kroppen min, eller sex. Det kjennes nærgående og veldig angstskapende. Da sier jeg det. Så kan vi ta det rolig. Enkelte timer nå er som eksponeringstimer hvor vi snakker om min kropp.

Å ligge på en sofa, og alle konturer blir så tydelige, gjør det veldig skremmende. Da snakker vi om det også.Jeg blir kanskje kvalm, får angst, men da snakker vi om det også. Uten å snakke om alle disse tingene "imellom" ville det blitt for tøft.

Vi må vite hvor vi har hverandre. Min erfaring med mine to psykiatere er at når du virkelig kaster deg ut på dypt vann, responderer de på det veldig sterkt. Jeg har opplevd min første psykiater kjenne så godt på min smerte at han fikk tårer i øynene og begynte å gråte. Jeg kjente ingen ting på den tiden,( bare tørre ord) og da sier han til meg at "denne smerten jeg kjenner på som er så sterk er ikke min, men din. En gang vil du kjenne på den selv.I dag kjenner jeg på den for deg, og derfor vet jeg at den er virkelig og ufattelig sterk" Nå kjenner jeg på mye av det selv. Han hadde rett. Men jeg glemmer aldri at denne sindige, rolige mannen gikk inn i min smerte og kjente på den for meg.

3.Lag en avtale med din terapeut. Kaster jeg meg ut på dypt hav, er jeg i denne livets sammenheng nødt til å vite at det står noen og gradvis drar meg på land. Psykiateren er min livline akkurat nå, og hvis han ikke vil være det, kan ikke jeg kaste meg ut på. Jeg kan ikke brytes ned, hvis ikke noen vil hjelpe meg å bygge opp. Det er i slike tilfeller terapi kan være skadelig. Det lovte min første psykiater, og han tok det på alvor. Det gjør min nåværende, og hvis noe skulle skje med ham, han har lovet å ikke flytte som min forrige:)

vil han sende meg til noen som kan fullføre dette.

4.Terapirommet skiller seg fra alle andre rom.

Der kan man si alt, til sin tid. Skriv gjerne opp en liste over ting du ikke vil snakke om, vurder hvorfor, kanskje gi den til terapeuten din, så kan dere begynne å snakke om hvorfor det er så vanskelig. Og stoppe der en stund.

Ellers lykke til. Det er en hard jobb å gå i terapi til tider, men det er så deilig når noe forandres gradvis og du kjenner det.

Hilsen og klem bugge

1.Hvor lenge har du gått i terapi?

2.Er det ikke en fare for å bli avhengig av terapi? At man får nedturer når man slutter?

3.Eller betyr det bare at man har avsluttet behandlingen før man er klar for det?

4. Når er man "ferdi" behandlet, og når vet man det? Kan dette ta flere år? Vet man hvor lang tid dette kan ta?

[Gjest koma]

Jeg forteller ikke psykiateren min absolutt alt, det strekker ikke tiden til selv med dobbelttimer i uka og alle de år.

Men den dagen jeg begynte i terapi bestemte jeg meg for flere ting. Å søke sannheten, så langt det lar seg gjøre. Lete etter de riktige følelsene og ordene. Og å være modig å hoppe ut i ubehagelige emner. Jeg trengte at terapien skulle forandre på ting, og det skjer ikke av seg selv. En av grunnene til at det var viktig var alle variantene av ord og følelser jeg har følt og sagt rundt overgrep. En historie kan bli fortalt på mange måter alt etter hvilken erkjennelse man har kommet til på området. En gang i tiden forsvarte jeg min overgriper med nebb og klør. Og ofte forandrer sannheten og historien seg litt etterhvert som terapien går sin gang. Nå har jeg en helt annen historie.

Jeg har valgt å kjøre "terapien helt ut".

Jeg sier mye.Mine anbefalinger er

1. Snakk om forholdet mellom deg og din terapeut.Hvis jeg synes han blir fjern, sier jeg det. Jeg ser jo ikke ansiktet, siden jeg ligger. Da får vi oppklart det. Har jeg drømt seksuelle drømmer med terapeuten min i, snakker vi om drømmen. Man føler seg ofte invadert i en terapisituasjon og i drømmenes verden gir det seg ofte uttrykk som seksuelle handlinger. Det er jo vanlig at noen får følelser for terapeuten sin, og av og til har det blitt litt komisk når jeg i forsiktige ordelag har måttet sagt at drømmeme ikke handler om det. (jeg ække forelska i deg asså. Ikke at du ikke er tiltrekkende eller sånn, men.. hehe) Bare for å ha det klart. Jeg vil jo ikke ødelegge deres mannlige ego..

"Er du lei av meg?

Nå ligger jeg bare her og syter og syter.

Jeg føler du misliker meg når vi har snakket om visse emner." "Hvilke emner?" osv. Der er det mye godt stoff til å jobbe med.

2.Hvis du går og kjenner på visse områder som er vanskelige, da vet du at de står på listen over ting det ville med tid og stunder være bra å ta opp. Jeg liker ikke å snakke om kroppen min, eller sex. Det kjennes nærgående og veldig angstskapende. Da sier jeg det. Så kan vi ta det rolig. Enkelte timer nå er som eksponeringstimer hvor vi snakker om min kropp.

Å ligge på en sofa, og alle konturer blir så tydelige, gjør det veldig skremmende. Da snakker vi om det også.Jeg blir kanskje kvalm, får angst, men da snakker vi om det også. Uten å snakke om alle disse tingene "imellom" ville det blitt for tøft.

Vi må vite hvor vi har hverandre. Min erfaring med mine to psykiatere er at når du virkelig kaster deg ut på dypt vann, responderer de på det veldig sterkt. Jeg har opplevd min første psykiater kjenne så godt på min smerte at han fikk tårer i øynene og begynte å gråte. Jeg kjente ingen ting på den tiden,( bare tørre ord) og da sier han til meg at "denne smerten jeg kjenner på som er så sterk er ikke min, men din. En gang vil du kjenne på den selv.I dag kjenner jeg på den for deg, og derfor vet jeg at den er virkelig og ufattelig sterk" Nå kjenner jeg på mye av det selv. Han hadde rett. Men jeg glemmer aldri at denne sindige, rolige mannen gikk inn i min smerte og kjente på den for meg.

3.Lag en avtale med din terapeut. Kaster jeg meg ut på dypt hav, er jeg i denne livets sammenheng nødt til å vite at det står noen og gradvis drar meg på land. Psykiateren er min livline akkurat nå, og hvis han ikke vil være det, kan ikke jeg kaste meg ut på. Jeg kan ikke brytes ned, hvis ikke noen vil hjelpe meg å bygge opp. Det er i slike tilfeller terapi kan være skadelig. Det lovte min første psykiater, og han tok det på alvor. Det gjør min nåværende, og hvis noe skulle skje med ham, han har lovet å ikke flytte som min forrige:)

vil han sende meg til noen som kan fullføre dette.

4.Terapirommet skiller seg fra alle andre rom.

Der kan man si alt, til sin tid. Skriv gjerne opp en liste over ting du ikke vil snakke om, vurder hvorfor, kanskje gi den til terapeuten din, så kan dere begynne å snakke om hvorfor det er så vanskelig. Og stoppe der en stund.

Ellers lykke til. Det er en hard jobb å gå i terapi til tider, men det er så deilig når noe forandres gradvis og du kjenner det.

Hilsen og klem bugge

Tusen takk for mange gode råd og refleksjoner!!!De skal jeg putte i lomma og ta vare på

Du er så modig!Skulle ønske jeg var like tøff..

hilsen og klem tilbake til deg

[bugge -jenta]

Tusen takk for mange gode råd og refleksjoner!!!De skal jeg putte i lomma og ta vare på

Du er så modig!Skulle ønske jeg var like tøff..

hilsen og klem tilbake til deg

Takk for det, men jeg føler meg ikke modig eller tøff. Likevel er det litt godt å høre det når jeg er litt nede.

Klem bugge.

[bugge -jenta]

Ja..Det er det jeg tenker på..Altså; om det skal være noen vits/hjelp så bør en vel fortelle "alt"? Men jeg vil isåfall få store problemer.

Hvis du fortalte alt på engang ville du fått problemer. Det trenger en heldigvis ikke, selv om en ikke går så lenge som jeg. Man skal ikke fortelle alt på en gang. Vi har forsvarsmekanismer som har hjulpet oss i livet og de kan ikke brytes ned i et nu.

Det hender at psykiateren min nærmest stopper meg litt før timen er slutt og roer det ned med litt. Jeg skal jo gå ut av timen også, og fungere på et vis. Han spør ofte etter en tøff time hvordan jeg har det nå.

Hvordan tror jeg at jeg vil reagere etter timen. Av og til snakker vi om strategier jeg kan bruke etter en time. Hvis ikke terapeuten din gjør dette, kan du foreslå det. Det har hjulpet meg til å tørre å åpne opp.

Og hadde det blitt ille utover dagen kunne jeg ringt han, men det gjør jeg ikke. Men det er et fantastisk tilbud, og jeg er priviligert på det området.

Men jeg vil igjen si at det kom ikke dettende til meg.

Jeg har vært borti min del av dårlige sosionomer og terapeuter i min ungdom.

Så jeg får lyst til å si til alle at de ikke må gi opp håpet om å treffe en som er bra for dem, selv om det har mislyktes før.

Vh bugge

[bugge -jenta]

1.Hvor lenge har du gått i terapi?

2.Er det ikke en fare for å bli avhengig av terapi? At man får nedturer når man slutter?

3.Eller betyr det bare at man har avsluttet behandlingen før man er klar for det?

4. Når er man "ferdi" behandlet, og når vet man det? Kan dette ta flere år? Vet man hvor lang tid dette kan ta?

Svarer deg i morgen, når migrenen er litt bedre:)

Godnatt bugge

[Gjest this is a signature]

Hvis du fortalte alt på engang ville du fått problemer. Det trenger en heldigvis ikke, selv om en ikke går så lenge som jeg. Man skal ikke fortelle alt på en gang. Vi har forsvarsmekanismer som har hjulpet oss i livet og de kan ikke brytes ned i et nu.

Det hender at psykiateren min nærmest stopper meg litt før timen er slutt og roer det ned med litt. Jeg skal jo gå ut av timen også, og fungere på et vis. Han spør ofte etter en tøff time hvordan jeg har det nå.

Hvordan tror jeg at jeg vil reagere etter timen. Av og til snakker vi om strategier jeg kan bruke etter en time. Hvis ikke terapeuten din gjør dette, kan du foreslå det. Det har hjulpet meg til å tørre å åpne opp.

Og hadde det blitt ille utover dagen kunne jeg ringt han, men det gjør jeg ikke. Men det er et fantastisk tilbud, og jeg er priviligert på det området.

Men jeg vil igjen si at det kom ikke dettende til meg.

Jeg har vært borti min del av dårlige sosionomer og terapeuter i min ungdom.

Så jeg får lyst til å si til alle at de ikke må gi opp håpet om å treffe en som er bra for dem, selv om det har mislyktes før.

Vh bugge

Sosionomer er ihvertfall i en helt annen sfæra enn psykologen..Psykologen går mer i dybden.

Gikk først til sosionom, og det var en veldig grei start, får å få noen til å åpne meg. En startfase hvor jeg fikk trening i å prate og sette ord på følelsene mine, til en nøytral.

Men på slutten ble det mye pjatt, og det så ut som sosionomen kjeda seg når jeg var på timer. Det var ikke noe særlig.

Det var vel ikke min feil at jeg ikke klarte å sette ord på det vonde innerst inne i meg..Det ble bare det rundt.

[Gjest this is a signature]

Svarer deg i morgen, når migrenen er litt bedre:)

Godnatt bugge

Er migrenen bedre idag?

[bugge -jenta]

1.Hvor lenge har du gått i terapi?

2.Er det ikke en fare for å bli avhengig av terapi? At man får nedturer når man slutter?

3.Eller betyr det bare at man har avsluttet behandlingen før man er klar for det?

4. Når er man "ferdi" behandlet, og når vet man det? Kan dette ta flere år? Vet man hvor lang tid dette kan ta?

Hei!

Migrenen begynner å komme seg nå. Ikke blant de aller verste denne gangen.

Jeg har gått hos to psykiatere de siste 6 åra, sånn rundt omkring.

Så på mange måter har jeg prøvd å starte opp "på nytt" to ganger, og finne tonen med to forskjellige terapeuter.

Det tok sin tid, det er sikkert. Det var veldig vondt når min første psykiater reiste, og jeg sørget, men på det tidspunktet var jeg ikke på lant nær ferdig med terapi. Jeg går i en slags moderne form for psykoanalytisk terapi, men tror at å gradvis åpne seg er nøkkelen for å komme videre uansett.

Jeg kjenner godt igjen det med å ønske at psykiateren skal like deg, men etterhvert fungerer litt de samme mekanismene som i et kjærlighetsforhold. Min mann elsker meg ikke mindre selv om at han ser mer av hele meg.

En psykiater liker deg sannsynligvis heller ikke mindre av at han ser flere sider av deg, tvert i mot. Det gjør noe med et menneske når noen åpner opp sitt liv for dem.

Etterhvert skal terapien en gang avsluttes. Da har vi nedtrappingstid på samme måte som med medisiner. Noen trenger lang nedtrapping, hos andre går det fort. Personlig frykter jeg ikke dette. Jeg tror både han og jeg vil kjenne det når tiden nærmer seg. Lang tid til tross er ikke tiden der ennå for meg.

Hvor lenge man går i terapi er svært individuelt. At den gjør noe med deg er for meg det viktigste. Jeg vet noen mener jeg har gått lenge i terapi, men bare jeg og terapeuten min vet hva jeg har å løse opp i. Jeg merker store forandringer hele tiden ennå, og da føler jeg at jeg er på rett vei. Men det er slitsomt, smertefullt, mystisk, skremmende og spennende.

Vh bugge.

[Gjest this is a signature]

Hei!

Migrenen begynner å komme seg nå. Ikke blant de aller verste denne gangen.

Jeg har gått hos to psykiatere de siste 6 åra, sånn rundt omkring.

Så på mange måter har jeg prøvd å starte opp "på nytt" to ganger, og finne tonen med to forskjellige terapeuter.

Det tok sin tid, det er sikkert. Det var veldig vondt når min første psykiater reiste, og jeg sørget, men på det tidspunktet var jeg ikke på lant nær ferdig med terapi. Jeg går i en slags moderne form for psykoanalytisk terapi, men tror at å gradvis åpne seg er nøkkelen for å komme videre uansett.

Jeg kjenner godt igjen det med å ønske at psykiateren skal like deg, men etterhvert fungerer litt de samme mekanismene som i et kjærlighetsforhold. Min mann elsker meg ikke mindre selv om at han ser mer av hele meg.

En psykiater liker deg sannsynligvis heller ikke mindre av at han ser flere sider av deg, tvert i mot. Det gjør noe med et menneske når noen åpner opp sitt liv for dem.

Etterhvert skal terapien en gang avsluttes. Da har vi nedtrappingstid på samme måte som med medisiner. Noen trenger lang nedtrapping, hos andre går det fort. Personlig frykter jeg ikke dette. Jeg tror både han og jeg vil kjenne det når tiden nærmer seg. Lang tid til tross er ikke tiden der ennå for meg.

Hvor lenge man går i terapi er svært individuelt. At den gjør noe med deg er for meg det viktigste. Jeg vet noen mener jeg har gått lenge i terapi, men bare jeg og terapeuten min vet hva jeg har å løse opp i. Jeg merker store forandringer hele tiden ennå, og da føler jeg at jeg er på rett vei. Men det er slitsomt, smertefullt, mystisk, skremmende og spennende.

Vh bugge.

Tusen takk for svar..

[Gjest copper]

Hei Koma!

Jeg velger å si tingene som de er, om behandler synes det er dumt /syke tanker, vel, det får være opp til ham. Men jeg er sikker på at behandler har vært borti liknende "dumheter" før.

Ærlighet varer lengst!

[AnonymBruker]

Denne tråden inspirerte meg. Nå skal jeg også hoppe ut på dypt vann, og fortelle min psykater svært sårbare og vonde ting, som jeg har skjult for alle tidligere terapeuter. Jeg må risikere det for å bli bedre. Bugge, håper du er bedre og allerhelst helt frisk! Fine refleksjoner. Modig er du.

Anonymkode: 040c4...b87

[AnonymBruker]

Alt utenom seksuelle fetisjer

Anonymkode: f6f19...f9c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alt utenom seksuelle fetisjer

Anonymkode: f6f19...f9c

Mine fetisjer er ikke så spennede, tror ikke jeg har noen spesielle  Så det er helt andre ting jeg må snakke om. 

Anonymkode: 040c4...b87

[Madelenemie]

Den 5/1/2005 at 23.54, Gjest koma skrev:

Dere som går til psykiater eller psykolog(eller lege for den saks skyld): forteller dere rett ut hva dere tenker? Har dere ikke noe som helst filter? Jeg skjønner selv at mange av tankene mine er upassende, "syke" og dumme. Jeg ville nok filtrert dem bort selv om jeg snakket med en profesjonell "hjernekrymper". En vil vel alltid ønske å framstille seg selv som en "likandes" person, eller?

Hei!

Jeg svarer ærlig på alle spørsmål, selv når jeg ikke vil, ordene kommer ut akkurat sånn som de er, og selv om noen har sagt jeg ikke skal si noe, hvis en psykiater eller psykolog stiller meg spørsmål, kommer ordene sånn ut at de forklarer og svarer på spørsmålet, selv når jeg ikke vil svare på et spørsmål. Jeg har forsøkt ikke svare på et spørsmål, men jeg blir da så urolig, greier ikke sitte stille, blunker mer og kremter, så må jeg hoste, som om jeg tror psykiateren glemmer spørsmålet sitt når jeg hoster. (jeg er ikke bevisst dette, men jeg vet hva jeg bør men ut kommer akkurat sånn som det er, og sånn som det i følge enkelte ikke skal)

Jeg syns jeg har tendenser til tvang, rett og slett fordi jeg har store problemer med å ikke svare akkurat på det jeg blir spurt om, og selv om det ender med konsekvenser og problemer og jeg har blitt advart.  Men det er tror jeg et såpass uvanlig problem at ingen har hørt om det før. Spesielt psykiatere forstår at sitter man urolig på en stol eller kremter, blunker , hoster, så strever man med noe man ikke vil si, og da glemmer de ikke spørsmålet sitt, og for min del kommer da det jeg ikke skulle si, ut. Og det får konsekvenser. Heldigvis syntes psykologen synd på meg, hun sa i vertfall at ikke alle er like ærlige, og for meg føltes det som en trøst i hele min følelse av elendighet og skyld, så var jeg i vertfall ærlig, og konsekvensene tok jeg.

Jeg snakker ikke så mye, jeg pleier svare på spørsmål de stiller, jeg tenbker meg om og svarer reflektert, presist og grundig, står det ofte i journalen, det står også at jeg har et nyansert og reflektert språk (talespråket mitt vil det si)