Gå til innhold

Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?


RogerM1365380928

Anbefalte innlegg

Som samværsfar, har jeg litt input til det du skriver her.

Forhåpentligvis litt mindre preget av tradisjonelle kjønnsrollemønstre og emosjonelle kortslutninger enn en del av svarene til ymse mødre nedover i tråden - for du har fått en del reaksjoner her som for meg er i overkant merkelige, slik jeg ser det.

Sengekos: Så lenge barna etterlyser kos ved leggetid, bør man oppfylle det behovet. Mitt samværsbarn hadde lenge et behov for å sovne i min seng mens jeg var der. Dette var hennes behov, og det respekterte jeg. Over tid sovner og sover barnet nå i egen seng - etter at vi har hatt en liten stund for oss selv der vi prater sammen bare vi to, mens barnet ligger i armkroken min. Den kosen, tryggheten og nærheten er viktig.

Greia med mor som ringte hver kveld, synets jeg var merkelig. For mitt barns vedkommende, har jeg sagt at barnet kan ringe mor så mye hun vil, og kan ringe meg når barnet selv vil når barnet er hos mor. Det har funket godt; barnet har fått en trygghet på at mor og far kan kontaktes når det er behov for det. Ikke ofte det skjer, men tydelig at det er viktig for barnet å ha muligheten.

At mor eller far ringer når barnet er hos den andre, bør kun skje når dette er avtalt - og det bør praktiseres likt. Hvis ikke blir dette en emosjonelt invaderende sak, slik jeg ser det.

Greia med å sende bilder av seg selv på mobil, og av kjæledyret, fremstår og som litt merkelig. Mor er enten ikke smart nok til å se konsekvenser av dette - eller så brukes dette bevisst i et emosjonelt spill. Uansett ikke heldig.

Avskjedskos er greit - men det bør foregå på nøytral grunn. Synes det blir litt mye invasjonspreg at det skjer inne i stua, uansett om det er mor eller far som sider farvel på byttedagene. Selv leverer jeg som oftest på skolen, og tar hadetkosen(e) der. Når det hentes eller leveres privat, gis hadetkosene i gangen eller utenfor inngangsdøren.

Bamsene virker litt merkelige. Kosedyr er greit - barnet mitt tar med kosedyr frem og tilbake etter behov, favorittkosedyrene har ikke fast bopel, for å si det slik. Men egne samværsbamser synes jeg blir litt vel drøyt. "Se på bamsen og husk at mamma savner dere og er glad i dere" blir min assossiasjon i en slik setting; og har vondt for å tro at noen rasjonelle mennesker vil si at den greia er sunn emosjonelt sett.

Etter å ha hørt en subjektiv side av denne saken, er hovedinntrykket mitt at mor her er redd for å "miste" barna sine emosjonelt sett, og at hun har satt iverk tiltak for å sikre seg kontrollen over sine barns følelser.

Om dette er en bevisst handling eller en instinktiv reaksjon kan dog diskuteres.

Med andre ord - dette er ikke et utgangspunkt for å gi mor masse kritikk.

Derimot må du og mor kommunisere mer med hverandre i forhold til blant annet dennne type situasjoner, og inngå kompromisser hvor ingen av dere begår overtramp mot egne grenser - samtidig som dere begge må sette barnas behov i høysetet og legge deres egne subjektive behov til side om disse strider mot hva som er til barnas beste.

Det er hva jeg tenker om dette, ihvertfall...

'Etter å ha hørt en subjektiv side av denne saken, er hovedinntrykket mitt at mor her er redd for å "miste" barna sine emosjonelt sett, og at hun har satt iverk tiltak for å sikre seg kontrollen over sine barns følelser.'

Helt, helt enig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 282
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • RogerM1365380928

    34

  • PieLill

    33

  • flisa

    24

  • Hawkwind

    18

Når denne faren sier at han er en hyggelig mann som gir ungene hjelp, oppmerksomhet, klemmer, kjærlighet og mere til, så er det altså ikke nok (for deg)?

Nei, her skal virkelig tilværelsen kretse om hvor uendelig FOFERDELIG alt er, at mamma SAVNER hvert sekund, at dere gutter er på randen av å HOLDE UT, at dere er HJELPELØSE, at pappa er HARD som gjør dette MOT OSS...

Dette er usunt, på grensen til sykt - og har mindre med sunn kjærlighet og omsorg å gjøre.

Om du har lest det jeg har skrevet, vil du se at det ikke er det jeg har uttrykt i det hele tatt.

Jeg har bare sagt at det må være plass til begge deler i en god balanse. Barna må få lov å uttrykke sorg og savn _også_. Samme hvor mye kos og oppmerksomhet de får på andre områder.

Mitt inntrykk er at faren ikke behersker denne balansen. Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.

Det kan hende at faren har rett i at mor er i den andre grøfta. Men han har foreløpig ikke gitt noen eksempler som illustrerer dette.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når denne faren sier at han er en hyggelig mann som gir ungene hjelp, oppmerksomhet, klemmer, kjærlighet og mere til, så er det altså ikke nok (for deg)?

Nei, her skal virkelig tilværelsen kretse om hvor uendelig FOFERDELIG alt er, at mamma SAVNER hvert sekund, at dere gutter er på randen av å HOLDE UT, at dere er HJELPELØSE, at pappa er HARD som gjør dette MOT OSS...

Dette er usunt, på grensen til sykt - og har mindre med sunn kjærlighet og omsorg å gjøre.

Om dette fortsetter i lang tid, er det kanskje litt voldsom, men såvidt jeg forstå er bruddet helt nytt. Da er disse ritualene verken usunne eller syke, men helt normale. Det vet de fleste som har vært gjennom dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du har lest det jeg har skrevet, vil du se at det ikke er det jeg har uttrykt i det hele tatt.

Jeg har bare sagt at det må være plass til begge deler i en god balanse. Barna må få lov å uttrykke sorg og savn _også_. Samme hvor mye kos og oppmerksomhet de får på andre områder.

Mitt inntrykk er at faren ikke behersker denne balansen. Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.

Det kan hende at faren har rett i at mor er i den andre grøfta. Men han har foreløpig ikke gitt noen eksempler som illustrerer dette.

mvh

Jeg leser det hele så veldig annerledes enn deg. Jeg leser ikke noe om BARNAS savn. Men om MORS savn.

Det er MORS savn som gjør at hun ringer barna hver kveld, og at hun føler for å følge dem inn i stua, og utstyre dem med bamser. Dette er ikke noe barna har bedt om.

Mor dikterer både barnas følelser, og fars måte å håndtere barnas følelser på!

(Jeg begynner å forstå at de flyttet hver for seg...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Langt innlegg, jeg tror ikke jeg greier å svare på alt.

Men - jeg er enig med deg i at mor er redd for å "bli glemt" av guttene. Det er HENNES savn som gjør at hun føler behov for å bli med inn i stua, ringe dem om kvelden, sende bilder av seg selv på mobilen, osv. Det er HENNES følelser som utløser dette.

Hun opptrer som om barna skulle overnatte hos en tante de ikke hadde sett på halvannet år. Men du er deres far, og de kjenner deg, derfor virker det hele så merkelig.

Likevel, ser at mange andre har hengt seg opp i det med bamsene - der syns jeg faktisk du handlet litt feil. Kanskje burde barna hatt en "mamma-bamse" hos pappa og en "pappa-bamse" hos mamma. Jeg forstår likevel at du reagerte sånn, dette var ene og alene mors prosjekt og hennes ønsker, og hun "overkjører" deg. Hun prøver å styre barnas tilværelse også når de er hos deg.

Du er kanskje ikke "bamse-typen". Du er ikke typen som vil kooooose med ungene i senga. Du vil at de skal bli selvstendige og sterke individer. Jeg må jo også si at jeg syns de er litt store både til å ligge i mammas seng, og til dette bamse-styret. I allefall 8-åringen!

Jeg syns du skal gjøre enkelte ting klart. For det første at hun ikke får komme inn i din leilighet. Hade-seremonien er jeg enig med deg i at hun får ta hjemme, eller på trappa. Hun kommer inn i din leilighet, og det er unødvendig.

For det andre syns jeg du skal gjøre det klart at HUN ikke skal ringe til ungene, og ungene skal heller ikke ha noen "plikt" til å ringe sin mor. Men kommer derimot en av ungene plutselig lørdag formiddag og ber om å få ringe mamma, så lar du han gjøre det. Når barnet selv tar initiativet!

Også dette med mobiltelefonen - det er vanskelig, for du kan jo nesten ikke nekte henne å sende bilder og meldinger. Men du bør snakke med henne om det, eller kanskje snakke med sønnen din om det. Kanskje at han like godt kan slå av telefonen når han er hos deg.

Du må få lov til å skape ditt eget hjem for deg og dine barn. Du lar barna prøve selv, og de blir stolte og glade når de mestrer noe nytt. Det er DIN måte å gi barna trygghet på. Mors måte er kosebamser og klamrende kjærlighet. Hjemme hos en selv må en selv få bestemme.

Det virker på meg som om mor prøver å "styre" hvordan du skal håndtere barna. At du skal være en "kopi" av henne selv. Det kan hun selvsagt ikke forlange, og det bør du bare ignorere. Men sett grenser for henne, og gjør det klart for barna at du er glad i dem, og at du viser det på DIN måte. Din måte er ikke verken verre eller bedre enn mors måte, bare annerledes.

Bare vær forsiktig så du ikke stiller barna i en situasjon hvor de føler seg presset mellom mor og far.

Lykke til! :-)

Å be gutten slå av mobiltelefonen når han er hos mamma er å ta foreldrenes konflikt gjennom gutten.

Det kan da heller ikke være forbudt for en mor å kontakte ungene når de er hos den andre forelderen en hel uke. Jeg ville sett det som svært lite omsorgsfullt å ikke vise barna at de ikke er glemt i løpet av den uken de er hos den andre forelderen.

Det er fort gjort å kalle snakke nedsettende om følelsesuttrykk man ikke selv anvender.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg lest litt til, og jeg tror dette er et klassisk tilfelle der delt omsorg IKKE er den optimale ordningen for barna - i hvert fall ikke før det har gått en tid. Det blitt rett og slett for mange endrinegr. Du har tydeligvis vært særlig fremtrendende for barna da dere bodde sammen, men nå skal du plutselig være det.

Men det er nå min mening, da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg leser det hele så veldig annerledes enn deg. Jeg leser ikke noe om BARNAS savn. Men om MORS savn.

Det er MORS savn som gjør at hun ringer barna hver kveld, og at hun føler for å følge dem inn i stua, og utstyre dem med bamser. Dette er ikke noe barna har bedt om.

Mor dikterer både barnas følelser, og fars måte å håndtere barnas følelser på!

(Jeg begynner å forstå at de flyttet hver for seg...)

Det jeg ikke er sikker på er om faren tilskriver barnas ekte savn av moren som noe moren har påført dem.

Jeg er usikker på om faren har evnet å ta inn over seg hvilken tøff følelsesmessig situasjon barna er satt i i og med bruddet. Får heller ikke inntrykk av at han har tatt inn over seg at savnet av mor blir mye verre siden han på mange måter har vært fraværende fram til nå.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ufattelig mange som svarer meg og det er kjempebra!

Dog må jeg få presisere: Det er så mange som påstår at jeg er hard og nekter guttene å ha følelser. Jeg gjør IKKE det.

Guttene får enormt med kjærlighet av meg. Jeg må bare understreke igjen: Det er moren sine handlinger jeg vil til livs.

Pielill skrev under her at jeg dikterer følelsene til guttene. Det er faktisk moren som dikterer dem, og det er på en noe vond måte?

Jeg vil bare ha en normal uke med følelser, kjærlighet, trygghet og selvstendighet, kontakt med moren er helt greit. Men ikke det at moren bruker virkemidler til å lage et sårt savn eller såre følelser.

Du og mor bør nok ta dere en skikkelig samtale rundt dette. Foreslå ting uten å kritisere henne, og si at det er til barnas beste.

F eks tror jeg det er veldig viktig for barna å vite at den som ikke har dem har et meningsfylt liv når de er hos den andre. Barn kan få dårlig samvittighet når en av foreldrene uttrykker misnøye, og det har de kanskje allerede nå pga samlivsbruddet.

Jeg ville latt moren ringe til barna, men ikke godtatt at samtalen bare dreide seg om hennes savn. Som nevnt gir det barna dårlig samvittighet. Det er bedre at hun sier hun er glad i dem og at hun synes det er flott at de har det så fint hos faren. Og du bør også fortelle dem for ei flott mor de har. Sett fokus på det positive. Og fortell gjerne moren at barna har snakket positivt om henne mens de har vært hos deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ørkenvandreren

Dæven det var et langt innlegg! Med forbehold om litt skumlesing, og at det kun er en side av saken som er presentert, så synes jeg;

Skaff dere en time på et familievernkontor med en nøytral 3.part, så kan denne personen "realitetsorientere" mor. For meg ser det ut som om mors "sorgprosess" sitter i førersetet for hennes agering, ikke barnas behov og situasjon.

Forøvrig synes jeg delt omsorg i utgangspunktet er en uting, men det er en annen diskusjon....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

RogerM1365380928

Min første tanke, og årsaken til at jeg ikke har svart, var å spørre meg selv om hva du vil med dette.

Hva skal du bruke svarene til?

Har du tenkt å si til moren at "nå har jeg diskutert dette med mange, og alle er enige med meg"?

Jeg har vært utsatt for den typen "kommunikasjon", og det er ekstremt ødeleggende for samarbeidet.

Mulig jeg tillegger deg motiver jeg ikke har grunnlag for nå, isåfall må jeg bare beklage.

Nei, jeg kommer ikke til å bruke svarene videre til moren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

RogerM1365380928

Men du har enda ikke sagt på hvilken måte moren hauser opp følelser.

Det gir meg et inntrykk av at du gir moren skylden for barnas negative følelser, også de som helt natrulig vil måtte komme etter et slikt brudd og en slik oppstykking av barnas liv.

mvh

Jeg har ikke snakket om negative følelser. Jeg sier jo i mitt innlegg at hun forsterker savnet eller gir savnet en ekstra sår dimensjon gjennom de virkemidlene som jeg har nevnt i hovedinnlegget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er i motsetning til den som skriver hovedinnlegget ærlig med at det er _du_ som ikke liker at den andre forelderen kom inn i din stue og tok avskjed. Du sier ikke noe om at det ikke er bra for barna at det skjer.

;-)

mvh

*Hehe* Det hender at eksen er innom og stort sett er det koselig og veldig kort, men jeg tror ikke jeg hadde likt det om han hadde satt seg til og forventet kaffeservering nei.

Men nå har ikke vi "bytter" hjemme hos hverandre, men etter bhg/skole for å slippe opprivende scener i begynnelsen + at jeg så langt som råd er unngår å ha noen som helst tidspunktavtaler med ham (han kan ikke klokka!).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest For delt omsorg

Jeg forstår godt at dette er en lei situasjon. Barn oppfatter stemninger veldig fort, og dersom moren ringer og er litt trist, vil dette fort kunne smitte over på barna. At det foreligger et savn etter den foreldrenen man ikke ser på en hel uke er jo naturlig, men det er kanskje ingen god idè å forsterke følelsen.

Jeg tror nok at dersom en mor skrev inn hit og fortalte at barnas far ringte hver kveld, og bygget opp under savnet, ville hun fått helt andre svar enn hva du får. I år 2006 er det fortsatt mange mødre seg regner seg selv som den viktigste forelderen.

For øvrig synes jeg det er flott at pappa er en like stor del av barnas liv som det mammaen er!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

RogerM1365380928

Det jeg ikke er sikker på er om faren tilskriver barnas ekte savn av moren som noe moren har påført dem.

Jeg er usikker på om faren har evnet å ta inn over seg hvilken tøff følelsesmessig situasjon barna er satt i i og med bruddet. Får heller ikke inntrykk av at han har tatt inn over seg at savnet av mor blir mye verre siden han på mange måter har vært fraværende fram til nå.

mvh

Hør PieLill: Alle savner sin mor og far. Jeg prøver å forklare også deg at det er det forsterkede savnet som guttene unødvendig blir pådyttet gjennom morens handlinger.

Barn i slike situasjoner opplever det følelsesmessig tøft, men jeg prøver jo å fortelle deg at jeg ønsker å bidra til at savnet ikke trenger å bli større enn det det allerede er. Jeg synes at moren ikke gjør det, snarere tvert imot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du har lest det jeg har skrevet, vil du se at det ikke er det jeg har uttrykt i det hele tatt.

Jeg har bare sagt at det må være plass til begge deler i en god balanse. Barna må få lov å uttrykke sorg og savn _også_. Samme hvor mye kos og oppmerksomhet de får på andre områder.

Mitt inntrykk er at faren ikke behersker denne balansen. Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.

Det kan hende at faren har rett i at mor er i den andre grøfta. Men han har foreløpig ikke gitt noen eksempler som illustrerer dette.

mvh

'Noe er alvorlig galt når man nekter ungene å ha et kosedyr de har fått av mamma i senga.'

Jøss, som du vrir og vrenger på ting.

Dette var da ikke vanlige kosedyr, men noe helt annet, overtydelige 'substitutter' for moren. Ungene blir jo til og med bedt om å legge dem (dvs henne) i sengen slik at de ikke et eneste øyeblikk skal kunne slappe av uten å bli påminnet hennes umåtelige sorg og savn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men du har enda ikke sagt på hvilken måte moren hauser opp følelser.

Det gir meg et inntrykk av at du gir moren skylden for barnas negative følelser, også de som helt natrulig vil måtte komme etter et slikt brudd og en slik oppstykking av barnas liv.

mvh

Jeg sier som faren her, hvor står det noe om 'barnas negative følelser'? Ingen steder. De framstår jo tvert om som fine, glade unger - bare moren deres lar dem slappe av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns du virker som en veldig ansvarsbevisst og kjærlig pappa som tenker barnas beste. Samlivsbrudd er vanskelig, og barn kommer lett i lojalitetskonflikt. Som voksen har man en stor oppgave mht å ikke overkjøre barna med sine egne følelser, slik at de ikke tar de voksnes sorg og følelser på sine skuldre.

Etter samlivsbrudd man må finne en ny plattform. Derfor er det så viktig at man får ro til å finne denne plattformen.

Jeg er selv "stemor" til 3 barn og vi slet lenge med tilsvarende situasjon. Barna er nå voksne. Men vi hadde store problem mht samvær. Også med dette at barna ikke fikk "fri" når de var her.

Mamman spilte bevisst på sitt savn og stilte barna i en veldig vanskelig lojalitetskonflikt. Hun ringte til stadighet og sa hun bare kunne hente barna hvis de ville hjem. Tok laaaange avskjeder og påpekte til gangs at hun skulle være alene...osv. Og mye mye mer.

Han hadde barna hver 3.helg pga lang avstand, så det var desto værre når mamman ødela så korte samvær. Men hun gjorde også dette for å sabotere, ikke bare fordi hun savnet barna.

Spesielt ille var det for minstejenta som syntes så synd på mamma.

Min mann hindret aldri barna å ringe mamma dersom de selv ønsket, som regel ville de ikke ringe. I ferier med barna kunne vi avtale at de ringte hver onsdag el. Når de skulle hjem til mamma igjen og ville være lenger hos han, snakket han bare om hvor fint de skulle få det hos mamma.

Mht bamsene hadde jeg nok latt barna ha dem i sengen for savnet kommer jo sterkest om natten. Og det må være lov å savne mamma litt også. Ser vel heller ikke problemet med å ha pappabamser. Husk barna er vant til å ha mamma og pappa sammen. Minstejenta til mannen min fikk pappas t-skjorte som hun elsket å sove i når hun var hos mamman.

jeg syns du skal snakke med eksen din, for hun må respektere hvordan du vil ha det når barna er hos deg. Slik hun holder på gjør hun bare barna usikre. Barna har det godt hos deg, men de trenger ro. Og hun må gi deg mer tillit.

Kjenner flere mødre som ikke klarer å la barnet få ro hos pappan. Nå er jeg gift, men når mitt barn er hos bestemor el er jeg veldig bevisst på dette. Er det noe ringer de meg. Eller vi avtaler ringedag.

Blir det ikke bedre syns jeg dere burde snakke med noen.

Fortsett å gi dem all den kjærlighet du gir og lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår godt at dette er en lei situasjon. Barn oppfatter stemninger veldig fort, og dersom moren ringer og er litt trist, vil dette fort kunne smitte over på barna. At det foreligger et savn etter den foreldrenen man ikke ser på en hel uke er jo naturlig, men det er kanskje ingen god idè å forsterke følelsen.

Jeg tror nok at dersom en mor skrev inn hit og fortalte at barnas far ringte hver kveld, og bygget opp under savnet, ville hun fått helt andre svar enn hva du får. I år 2006 er det fortsatt mange mødre seg regner seg selv som den viktigste forelderen.

For øvrig synes jeg det er flott at pappa er en like stor del av barnas liv som det mammaen er!

Bra svar! Veldig enig med deg, jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Syns kanskje dette svaret var litt dømmende jeg, da......

Enig med favn

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest KariKruskakli

Det er ikke rart at det blir mange problemer for skilsmissebarn, når man skal lage problemer ut av slike små ting.

Du må kunne akseptere at din ex-kone er en varmere, mer kosete og fysisk person en deg.

Du lager problemer av at hun koser med guttene i din stue, at hun kjøper et par bamser, at hun ringer for å si God natt, at gir noen bekymrede råd. At hun lar dem få ligge i sengen en periode.

Herregud sier jeg bare. Du høres egoistisk , kald og kynisk ut.

Jeg håper jeg aldri blir skilt. Synes jeg bare hører folk som hater hverandre og det over små filleting.

Jeg skal love deg at jeg hadde blitt akkurat som din kone, om jeg hadde skilt lag med mannen din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...