Forsvarsmekanisme? (langt)

[Gjest bluest eyes in Texas]

Jeg vokste opp i et kjærlighetsløst hjem preget av omsorgssvikt (mye pga alkohol) og psykisk mishandling. Dette varte fra jeg var 6 til 16 år gammel, og begynte da min stefar kom inn i livet mitt. Mamma klarte alltid å holde fasaden slik at ting så tilsynelatende greie ut fra utsiden, ofte gjennom trusler om hva som ville skje hvis jeg ikke gjorde de tingene hun forventet. Jeg har på en måte oppdratt meg selv. Til jeg var 10 år var jeg tett knyttet til besteforeldrene mine, men etter det flyttet vi og kontakten ble mye sjeldnere. Det eneste nettverket vi hadde var foreldrene mine sine drikkevenner.

Jeg er ganske sikker på at jeg var deprimert fra jeg var 6 år gammel. Da ble tilværelsen mørk og farlig. Jeg fikk mareritt, ble usikker og klarte ikke lenger å stole på andre. Jeg endte opp som et mobbeoffer også på skolen, og var konstant plaget med vondt i magen. Jeg hadde noen venner, men var så vant med avvisning hjemmefra at jeg nesten aldri tok sjansen på å gi noe av meg selv, og å ta initiativ til å være med dem. De fleste vennskapene endte etter en kort stund.

På et eller annet tidspunkt er jeg ganske sikker på at jeg utviklet autismelignende symptomer. Før alt skjedde har jeg minner om å ha vært veldig følsom, nysjerrig, eventyrlysten og å ha sett noe positivt i det meste. Siden mistet jeg evnen til å være glad i andre mennesker, glede meg over ting i livet mitt, lese andre mennesker og forstå deres og mine egne følelser. Jeg gjorde det bra på skolen fordi jeg trodde det var slik det burde være (og fordi jeg ville vise min stefar at jeg ikke var noen taper). Men å f.eks. tolke det som stod i en tekst, ikke bare som ord å lære utenatt, men som noe mer var jeg ikke i stand til. Jeg skjønte heller ikke at forholdene hjemme ikke var slik som de burde være.

Da jeg var 14-15 utviklet jeg også spiseforstyrrelser, begynte med selvskading og jeg fikk et intenst ønske om å dø... Det gikk så langt at jeg ble innlagt på barne/ungdomspsykiatrisk. Begynte på antidepressiva og ble litt mer utadvendt... Gikk til psykolog en liten stund, men det hjalp ikke stort. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg virkelig var deprimert og likte ikke behandleren.

Det kom fram litt ting i denne perioden som gjorde at jeg ble veldig lei meg pga måten foreldrene mine var. At de hadde løyet til meg om mange ting og jeg begynte vel også å få noen flashbacks av hvordan min stefar hadde mobbet meg, og hvordan hun alltid tok hans side han og kjeftet på meg når jeg ble trist. Men da fikk jeg bare klar beskjed om at jeg måtte skjerpe meg og slutte å være lei meg for gamle ting. Det minnet bare om min far (han er narkoman og de har bare hatt stygge ting å si om han. samme som de har med så å si alle andre i familien)

Fikk meg kjæreste og kom meg vekk hjemmefra. Vi var sammen fra jeg var 16-20 år. Det gikk bra en stund, forelskelsesfasen. Men etter det var jeg ikke særlig snill mot han. Jeg kunne bli veldig aggressiv og når jeg var i det rette humøret kunne jeg begynne å hakke på han, gjøre narr av vekten hans (han hadde komplekser pga overvekt), og slike ting. Han er en utrolig snill mann og fant seg i alt for mye. Jeg fortsatte å være sammen med han selv om forholdet var helt dødt og preget av problemer. Gjorde det endelig slutt for 8 måneder siden (jeg er 21 år nå).

Jeg sluttet på antidepressiva etter 2 år, men drakk som oftest 3-5 ganger i uken, og fortsatte å ha et anstrengt forhold til mat (tvangsspising/sulting). Jeg fortsatte kontakten med foreldrene mine etter at jeg flyttet hjemmefra, men det var ikke noe nært forhold. Som oftest fikk jeg en liten telefonsamtale fra mamma hvis vi ikke hadde snakket sammen på lenge, der hun la ut om litt av sine problemer (og sjekket at jeg var i live).

Rundt juletider begynte en prosess... Et slags oppgjør med meg selv. Jeg tror det kom av flere ting. Mitt samlivsbrudd, problemer på skolen, at foreldrene mine gikk mot et ekteskapsbrudd, første gang jeg bodde og måtte klare meg helt alene. Jeg var hjemme hos dem for første julen på lenge, og da begynte de å rippe opp i fortiden igjen. De drakk som vanlig og i deres framstilling av livet mitt trakk de ting helt ut i det ekstreme, jeg visste godt at mye av det de sa ikke stemte. Min stefar sa også at jeg hadde utviklet meg til å bli en bra jente (basert på at jeg hadde styring på økonomien min, klarte meg alene og var på vei mot en god utdannelse - eh...), og han kom med en slags beklagelse om fortiden... Jeg sa det gikk bra, men jeg hadde egentlig fortrengt det meste.

Jeg snakket mye med en venninne på MSN i det samme tidsrommet. Hun fikk meg til å forstå at jeg fortsatt var deprimert og anbefalte meg en del bøker med religiøst utgangspunkt. Jeg pratet mye med henne, leste bøkene, og begynte endelig å føle at livet mitt var på vei et sted... Fortiden og minnene begynte å komme tilbake, sammen med følelsene, og jeg begynte igjen å forholde meg til mennesker som mennesker.

På en måte var det som om ting løsnet. Jeg ble veldig utadvendt, våknet hver dag med et smil, kjempegodt humør, fikk mange nye venner, ble mye mer åpen, var masse ute på byen, hadde så å si ingen behov, masse energi - og jeg mente oppriktig at fortiden ikke hadde noe å si, at det var en større plan i det hele.

Men så kom nedturen...

Jeg har grått utrolig mange tårer når jeg nå forholder meg til minnene om livet mitt som en helhet. Prøvde å ta det opp med mamma men hun la alt ansvaret på min stefar, sa at han er emosjonelt som en 10-åring og at han sikkert alltid kommer til å være det. Men faktum er at jeg synes ikke hun er noe særlig bedre selv. Hun evner ikke å se andre enn seg selv og sine egne behov. Hun kunne fint bruke meg, kjefte på meg, såre meg, for å ha det bedre med seg selv. I tillegg til det faktum at hun ga en god faen i livet mitt og hvordan jeg hadde det. Selv om hun visste at jeg var deprimert nå (i tillegg til syk) brydde hun seg ikke om å høre om det gikk bra. Jeg prøvde å ta dette opp senere, men da ble hun bare sur og jeg fikk en lekse om at alle har det vondt. Hun evner fortsatt ikke å være glad i meg.

For en måneds tid siden kuttet jeg kontakten. Først hørte jeg ingenting, så snakket min tante litt med henne (hvor mamma bagatelliserte mange ting) og nå har jeg fått et par tekstmeldinger. Men jeg vet ikke... Det virker ikke oppriktig. Jeg tror hun bare prøver for å vise til andre at hun prøver. Holde fasaden.

Jeg gråter pga den personen jeg har vært. Har sagt unnskyld, prøvd å forklare og ordnet opp med mange. Føler meg mindreverdig (også sosialt - er preget av at jeg ikke har hatt så mange nære vennskap før. Redd for å drite meg ut.) Er lei meg pga den måten foreldrene mine også har hatt det før (basert på det de har fortalt), og hvordan de ble.

Klarer ikke å gi noe særlig av meg selv lenger. Sliter med maten, med alkoholen, men jeg skjønner at det bare er for å holde følelsene unna når de er som verst. Har pause fra skolen og ingen konkrete planer for framtiden. Tenker på den utrolig fine perioden jeg hadde og lurer på om det noensinne kommer til å bli sånn igjen.

Lurer på hvor jeg kunne vært om jeg hadde hatt andre foreldre. Min stefar hadde et lite oppgjør med seg selv skal ha sagt at mye av grunnen til at han var slik mot meg bunnet i sjalusi, blant annet fordi jeg var skarpere enn datteren hans. I vanskelige perioder har jeg store konsentrasjonsvansker, og er preget med masse tankekaos så han har vel på et vis fått det som han ville. Har papirer på at jeg har lærevansker (ble utredet når depresjonen var som verst). Men jeg har vanskelig for å se at de er medfødte...

Skal få meg time hos lege på mandag, kan ikke fortsette slik lenger. Jeg har vel fortsatt håp om å kunne bli litt bedre, bare jeg får litt hjelp. Har kommet langt i å sortere ut følelser og å forstå meg selv. Har også mange snille folk rundt meg som jeg er veldig glad i, selv om jeg er flink til å holde de unna når jeg har vondt. En alder på 21 år trenger jo ikke å være så mye. Kanskje har jeg bare levd 1/4 av livet... Da er det kjipt om resten ender opp som nå.

Men er jeg helt på jordet når jeg tror at jeg fikk autistiske symptomer som en slags forsvarsmekanisme av å vokse opp med de? Er det noe som kan skje? Og er det noen som har noen gode råd ang. mamma? Jeg skjønner at det ikke er så lett for henne heller, men jeg vet bare ikke...

[Gjest bluest eyes in Texas]

Lurer også litt på om jeg var hypoman når jeg hadde oppturen min for noen måneder siden (har aldri vært manisk før - bare leste litt her på forumet og kjenner meg igjen i mye). Hvis så er tilfelle, vil da slike perioder komme tilbake av seg selv? Innebærer bipolar II en kronisk tilstand hvor man er deprimert i perioder uavhengig av livssituasjon?

[Skribl]

Kom over dette innlegget da jeg søkte på lignende problematikk. 

Det er jo 11 år gammelt, men jeg synes det er klokt og interessant skrevet. TS, hvis du leser dette, håper det har gått bra med deg og at du har fortsatt å hjelpe deg selv videre! 

 

[AnonymBruker]

Er ikke akkurat veldig uvanlig å få autismelignende utfordringer/problemer ved langvarig omsorgssvikt dessverre.

Anonymkode: 269d0...89d