Gå til innhold

Alle typer overgrep?


bibben

Anbefalte innlegg

Har lest innlegg fra deg på psykiatri, og du skriver godt!

Om du har lyst til å fortelle om din mor, må du gjerne det.

Har lest mye her på overgrep og det ryster meg i det innerste. Som de sliter, hater, selvskading, det finnes ikke ord for hva de har gjennomgått...

Og det virker som det sitter så dypt, dypt inne. Så får de nesten daglig påminnelse fra media eller andre fora. De får jo hjelp, men hvor mye hjelper det?

Takk hidi ;)

Ja, det gjør vondt å lese om det som offere av overgrep og vold blir utsatt for.

Det interessante er alle paradoksene. Ja, de står i kø.

Stockholmsyndromet er ett av dem; det å forherlige overgriperen. Det er en svært interessant psykologisk mekanisme.

Jeg er selv også usikker på hva slags terapi som er best egnet til slike skader.

Hvis man er så heldig å komme borti en psykolog/psykiater som er trygg osv. er jo det topp.

Jeg tror psykomotorisk fysioterapi kan være hensiktsmessig for mange. Når grenser så til de grader krenkes, trenger man antagelig hjelp til å føle at man nettopp har et fysisk ytre som bare er sitt eget.

Selv har jeg problemer med en slags flytende "oppløsnings" følelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei igjen

Jeg kjenner meg godt igjen i du skriver.

Jeg har vanskeligheter med å forholde meg til moren min. Jeg kjenner en slags angst og en bitterhet når jeg er i nærheten av henne.

Jeg kan ikke huske å ha fått en klem av moren min. Håper hun aldri kommer til å forsøke seg på det heller, da tror jeg at jeg kommer til å rygge tilbake el.

Jeg har også smerter i kroppen som det ikke finnes noen fysiske tegn på at jeg skal ha. Så det kommer nok av at man går og spenner seg og er på vakt.

Klem

Ja, og smertene er kanskje smerter som revitaliseres lenge etter at de har funnet sted.

Jeg måtte ofte trøste min mor både med ord og fysisk kontakt etter overgrepene. Hun insisterte på det.

Inntil for nylig har jeg da også hatt et sted inni meg som har vært glad i henne....tross alt.

Jeg synes dette med smertetilstandene er vanskelig. Særlig fordi man lett kan komme i en situasjon der man appelerer til lege etc. pga smerter....og så er det da ikke somatisk. Det jeg i alle fall har lært, er at psykiske smerter ER fysiske!!! Jeg kan ikke egentlig se noen forskjell på annet enn årsaken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor har du i det hele tatt kontakt med din mor...?

Det er et godt spørsmål.

Svaret er at jeg ikke vil avskrive resten av familien, og den inkluderer min mor.

Men det går ikke en gang hvor jeg ikke tenker på alle disse tingene.

Om natten kommer da også marerittene.

For litt siden våknet jeg også av en uforklarlig parfymelukt i rommet. Et slags lukt-mareritt eller noe annet rart.

Sansene spiller en et puss, og enkelte deler av kroppen får kramper hvis man kommer borte svake steder.

Dette får jeg behandling for, men det tar vanvittig lang tid å merke noen bedring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, og smertene er kanskje smerter som revitaliseres lenge etter at de har funnet sted.

Jeg måtte ofte trøste min mor både med ord og fysisk kontakt etter overgrepene. Hun insisterte på det.

Inntil for nylig har jeg da også hatt et sted inni meg som har vært glad i henne....tross alt.

Jeg synes dette med smertetilstandene er vanskelig. Særlig fordi man lett kan komme i en situasjon der man appelerer til lege etc. pga smerter....og så er det da ikke somatisk. Det jeg i alle fall har lært, er at psykiske smerter ER fysiske!!! Jeg kan ikke egentlig se noen forskjell på annet enn årsaken.

Jeg slapp heldigvis å trøste min mor da. Tror ikke jeg hadde klart det heller.

Jeg har vel også på en måte vært glad i henne. Ikke som man er glad i en mor, det tror jeg ikke. Men heller som en fjern slektbing.

Nå føles det mer som hun bare er et tilfeldig bekjentskap som jeg ikke er særlig glad i.

Jeg var til legen pga smerter i ryggen for noen år siden, men de fant ikke noe galt.

Jeg har hatt vondt i ryggen siden 11 års alderen.

Så det kommer nok av psyken ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er et godt spørsmål.

Svaret er at jeg ikke vil avskrive resten av familien, og den inkluderer min mor.

Men det går ikke en gang hvor jeg ikke tenker på alle disse tingene.

Om natten kommer da også marerittene.

For litt siden våknet jeg også av en uforklarlig parfymelukt i rommet. Et slags lukt-mareritt eller noe annet rart.

Sansene spiller en et puss, og enkelte deler av kroppen får kramper hvis man kommer borte svake steder.

Dette får jeg behandling for, men det tar vanvittig lang tid å merke noen bedring.

Du lever i et helvete, samtidig som du har resten familien...

Men ser ikke resten av familien hva du må gjennomgå?

Beklager hvis spørsmålet er ubehagelig, men jeg er helt grønn på dette tema. Så du trenger ikke svare. Har alltid vært imteressert i psykologi og mennesket i sin helhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg kan bare bekrefte det de andre har sagt før meg. Du er på rett sted.

Min opplevelse er at et overgrep kommer sjelden alene. Min situasjon var slik at min mamma ble voldtatt da hun var liten og da hun var tenåring. Hun har i hele min barndom overført sin skam på meg og ikke klart å gi meg betingelsesløs kjærlighet. Hun avviste meg når jeg gjorde feil med dramatiske effekter. Hun reagerte alltid voldsomt på overraskende ting. Hun klarte ikke å ha meg nær seg. Hun gav meg nesten aldri fysisk nærhet. Og jeg tviler på hun har gitt meg nærhet i det hele tatt. Hun slo meg når jeg var slem. Hun la meg over knærne sine og ga meg ris med sleiv på blanke messingen. Hun kløyp meg i kinnene når jeg hadde gjort noe hun ikke likte.

Du kan si jeg levde i et emosjonelt helvete. Og jeg var et lett offer for den mye større nabogutten som jeg var forelsket i. Jeg ønsket kjærlighet men fikk mer enn jeg ville,for å si det sånn. Jeg visste ikke hva det var han innvidde meg i, men i alle fall fikk jeg nærhet og oppmerksom, alt den lille jenta i meg ville ha.

Jeg har lest "ut av dine foreldres grep" av Susan Forward. Den er veldig bra skrevet. Den er forferdelig tøff å lese og den omfatter alle typer overgrep, fysiske og verbale. Og også seksuelle.

Ellers er det bra bare å akseptere at det som skjedde skjedde. For meg var det viktig å fortelle mine foreldre min historie, hvordan jeg opplevde min barndom. Den opplevelsen kan de aldri ta fra meg, de kan prøve å undervurdere den og le av meg. Men jeg forventet ikke mer heller.

Jeg håper du finner din vei til et fritt liv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei!

Jeg kan bare bekrefte det de andre har sagt før meg. Du er på rett sted.

Min opplevelse er at et overgrep kommer sjelden alene. Min situasjon var slik at min mamma ble voldtatt da hun var liten og da hun var tenåring. Hun har i hele min barndom overført sin skam på meg og ikke klart å gi meg betingelsesløs kjærlighet. Hun avviste meg når jeg gjorde feil med dramatiske effekter. Hun reagerte alltid voldsomt på overraskende ting. Hun klarte ikke å ha meg nær seg. Hun gav meg nesten aldri fysisk nærhet. Og jeg tviler på hun har gitt meg nærhet i det hele tatt. Hun slo meg når jeg var slem. Hun la meg over knærne sine og ga meg ris med sleiv på blanke messingen. Hun kløyp meg i kinnene når jeg hadde gjort noe hun ikke likte.

Du kan si jeg levde i et emosjonelt helvete. Og jeg var et lett offer for den mye større nabogutten som jeg var forelsket i. Jeg ønsket kjærlighet men fikk mer enn jeg ville,for å si det sånn. Jeg visste ikke hva det var han innvidde meg i, men i alle fall fikk jeg nærhet og oppmerksom, alt den lille jenta i meg ville ha.

Jeg har lest "ut av dine foreldres grep" av Susan Forward. Den er veldig bra skrevet. Den er forferdelig tøff å lese og den omfatter alle typer overgrep, fysiske og verbale. Og også seksuelle.

Ellers er det bra bare å akseptere at det som skjedde skjedde. For meg var det viktig å fortelle mine foreldre min historie, hvordan jeg opplevde min barndom. Den opplevelsen kan de aldri ta fra meg, de kan prøve å undervurdere den og le av meg. Men jeg forventet ikke mer heller.

Jeg håper du finner din vei til et fritt liv!

Hei Tina,

Det er vondt å lese om det du har vokst opp i.

Jeg tenker på det motet du må ha etablert for å tørre å ta dette opp med foreldrene dine.

Hvordan klarte du å samle det?

Jeg håper du har noen rundt deg, som ser deg, og gir deg det du trenger nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lest innlegg fra deg på psykiatri, og du skriver godt!

Om du har lyst til å fortelle om din mor, må du gjerne det.

Har lest mye her på overgrep og det ryster meg i det innerste. Som de sliter, hater, selvskading, det finnes ikke ord for hva de har gjennomgått...

Og det virker som det sitter så dypt, dypt inne. Så får de nesten daglig påminnelse fra media eller andre fora. De får jo hjelp, men hvor mye hjelper det?

Hadde lyst å skrive litt om det med hjelp. For at du skrev akkurat det med "hjelper det"?

Ja (!) vil jeg si! Rett hjelp til rett tid - det hjelper! Livet blir selvsagt ikke som om det aldri har skjedd, men det blir levlig, t.o.m. bra!

Men.. Det tar lang tid. Det krever hardt arbeid. Og det krever et behandlingsapparat som vet hva de gjør og kan tilpasse seg.

Altfor mange får ikke rett hjelp. Blir selvsagt ikke lettere av at rett hjelp er forskjellig fra menneske til menneske og i ulike perioder.

En annen ting om man får god hjelp, jeg er en av dem. De som er nær, de ser at jeg blir bedre. Jeg ser det og, når jeg ser langt nok tilbake.

Jeg ser det ikke bare hos meg, men hos andre jeg kjenner. Støttegruppen. Og gode nettvenner.

Men for de som er litt lenger unna kan det se ut som om det blir verre. For de dårlige periodene er der. Ofte. Og de er på en måte like ille.

Det er mye som skal læres, og mye av det er vondt. Og man snubler. Igjen og igjen.

Og da tenker andre (og jeg) at det virker ikke, blir jo bare dårligere på tross av eller kanskje på grunn av behandlingen.

Men jeg kan se, at de dårlige periodene går fortere over. Jeg vil ikke lenger dø når de kommer. Jeg klarer å si "nå har jeg det vondt, hjelp meg" oftere.

De gode periodene er bedre. De er fler. Og lengre. Håpet blir sterkere og det skal mer til for å rive det ned. Selvom det fortsatt forsvinner utav syne iblant.

Vet jeg har en lang vei igjen. Mye lenger enn jeg skulle ønske og ofte orker jeg ikke tenke så langt. Men jeg vet og at det blir bedre.

Ble langt dette, men ble visst viktig å skrive, kjente jeg.

Slår et slag for håpet. Ikke gi oss opp, avskriv oss som ødelagte. For mye har blitt ødelagt. Men med dyktige folk med lappesaker, tid og jobbing, så er det håp.

Men vi trenger en verden som er villig til å se. (iallfall jeg, men tror ikke jeg er alene..) Til å forstå. Vi trenger terapauter og leger som har kunnskap og ydmykhet. Og forståelse for at hver enkelt må finne sin vei til å bli bedre.

Derfor er jeg glad for at du leser her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

gratulerer. du trer frem i lyset og skyver varsomt ordene ut.. flott bibben!

Thanks! Godt med litt cred! Det varmer!

Det er en lang vei å gå, før man ser at noe har vært totalt feil.

Man ønsker i det lengste å leve i troen på at verden er god og forutsigbar. Da blir også de minnene som bryter med denne illusjonen dyttet så langt inn i mørket som mulig.

Jeg har kanskje lenge vært i et slags følelsesmessig vakum. Det er kanskje først nå jeg klarer å mobilisere sinte reaksjoner.

Men det er SÅ vanskelig.

Det er som jeg har skrevet: paradoksene står i kø....og av og til drømmer jeg om idyll...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Tina,

Det er vondt å lese om det du har vokst opp i.

Jeg tenker på det motet du må ha etablert for å tørre å ta dette opp med foreldrene dine.

Hvordan klarte du å samle det?

Jeg håper du har noen rundt deg, som ser deg, og gir deg det du trenger nå.

Hei igjen,

du spør meg hvordan jeg klarte å ta det opp med mine foreldre. Det var ikke planlagt, men jeg hadde tenkt på det lenge gjennom den boken jeg nevnte. Jeg ble forbannet pga. noe som oppstod, og da hoppet jeg i det. Kald som is, men tydelig og klar. Det var ikke lett, men det eneste man kan klamre seg til i slike situasjoner er å være tro mot sine egne opplevelser og følelser. Egentlig det vi er blitt lært opp til å ikke kunne. Det paradokse er at det er dette som hjelper oss ut av de vonde følelsene. At vi aksepterer og kjenner våre egne følelser, akkurat sånn som de er uten å pakke de inn for andres eller våre egen skyld.

Uansett hva de hadde sagt, ville det ikke endret min opplevelse den gangen, og det er en slags trygghet i det. " Sånn er det bare" er ord som jeg elsker. De er lette og uten bitterhet, men utrolig gode når det gjelder følelser.

Jeg fikk etterreaksjoner på samtalen med mine foreldre, fordi pappa kunne bekrefte det jeg sa at mamma ikke gav meg fysisk nærhet. Det var et sjokk og en lettelse samtidig å få bekreftet følelsene mine. Jeg gråt i en uke etterpå, men sorgen fikk komme ut og jeg fikk sannheten ut. Det var grusomt men deilig.

Ikke lett dette med konfrontasjon. Boka sier litt om det. Viktigst er at du føler deg trygg i situasjonen. Uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(Har ikke lest resten av tråden enda)

Jeg vet ikke om det kan kalles mishandling, hvertfall ikke fysisk, men slik _jeg_ opplever det ble jeg mishandlet psykisk av min mor. Det er ikke sikkert det engang kan sammenlignes med ting du har opplevd, men b.a. gav hun meg aldri fysisk nærhet, gjorde alltid narr av meg og kalte meg drittunge og fikk meg til å føle at jeg aldri var god nok. jeg har vært igjennom depresjoner som følge av dette, og sliter i kjærlighetsforhold og i vennskap med andre jenter fremdeles.

Om ikke annet så kan jeg i hvetfall helt sikkert forstå hva du har gått igjennom hvis du vil fortelle om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei igjen,

du spør meg hvordan jeg klarte å ta det opp med mine foreldre. Det var ikke planlagt, men jeg hadde tenkt på det lenge gjennom den boken jeg nevnte. Jeg ble forbannet pga. noe som oppstod, og da hoppet jeg i det. Kald som is, men tydelig og klar. Det var ikke lett, men det eneste man kan klamre seg til i slike situasjoner er å være tro mot sine egne opplevelser og følelser. Egentlig det vi er blitt lært opp til å ikke kunne. Det paradokse er at det er dette som hjelper oss ut av de vonde følelsene. At vi aksepterer og kjenner våre egne følelser, akkurat sånn som de er uten å pakke de inn for andres eller våre egen skyld.

Uansett hva de hadde sagt, ville det ikke endret min opplevelse den gangen, og det er en slags trygghet i det. " Sånn er det bare" er ord som jeg elsker. De er lette og uten bitterhet, men utrolig gode når det gjelder følelser.

Jeg fikk etterreaksjoner på samtalen med mine foreldre, fordi pappa kunne bekrefte det jeg sa at mamma ikke gav meg fysisk nærhet. Det var et sjokk og en lettelse samtidig å få bekreftet følelsene mine. Jeg gråt i en uke etterpå, men sorgen fikk komme ut og jeg fikk sannheten ut. Det var grusomt men deilig.

Ikke lett dette med konfrontasjon. Boka sier litt om det. Viktigst er at du føler deg trygg i situasjonen. Uansett!

Hei Tina,

Det er i grunnen litt artig at du nevner den boken. Den har jeg nemlig på listen over bøker jeg skal skaffe. Men jeg tror jeg trenger å ha litt overskudd for å lese den.

Ja, i det hele tatt for å gå inn i denne problemstillingen trengs det overskudd. Det har jeg ikke nok av akkurat nå.

Jeg har opplevd i det siste å møte mennesker som ikke avviser meg tross at de har fått innblikk i mine mest "ynkelige" sider. Det gir en helt spesiell følelse som nesten ikke kan beskrives....det er noe i retning av å bli hel. At det jeg føler og har opplevd er greit, at jeg ikke trenger å forstille meg. At jeg ikke alltid trenger å være så vellykket, og så tøff i trynet. Det er en lettelse og bli akseptert med hele seg.

Jeg har ikke turt noe oppgjør eller lignende med mine foreldre. Jeg prøver å forholde meg til det som funker, og gjøre det beste ut av situasjonen. Men som deg var det ekstremt sterkt å få en bekreftelse fra andre i familien på at det var forferdelig galt det som skjedde i oppveksten. Jeg bærer faktisk også litt nag innerst inne, ovenfor de voksne menneskene som har sett, uten å sette foten ned. Mange voksne velger husfred, taktfullhet osv. med fokus på de andre voksne. Dette på bekostning av barnets trygghet og mulighet til å etablere tillitt til omverdenen.

En av konsekvensene jeg plages mest meg, er redusert hukommelse, både fra den gang, og nå i hverdagen, og jeg tviler svært ofte på mine egne følelser, og på retten til å føle ting. Også retten til å eksistere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

(Har ikke lest resten av tråden enda)

Jeg vet ikke om det kan kalles mishandling, hvertfall ikke fysisk, men slik _jeg_ opplever det ble jeg mishandlet psykisk av min mor. Det er ikke sikkert det engang kan sammenlignes med ting du har opplevd, men b.a. gav hun meg aldri fysisk nærhet, gjorde alltid narr av meg og kalte meg drittunge og fikk meg til å føle at jeg aldri var god nok. jeg har vært igjennom depresjoner som følge av dette, og sliter i kjærlighetsforhold og i vennskap med andre jenter fremdeles.

Om ikke annet så kan jeg i hvetfall helt sikkert forstå hva du har gått igjennom hvis du vil fortelle om det.

Hei DarkPink!

Jeg tror ikke en type mishandling nødvendigvis er danker ut en annen. Jeg tror ikke det er nødvendig å sammenligne. Etter hva jeg har lest meg til er psykisk mishandling svært skadelig, og kan gi langvarige følger.

Selv tror jeg ikke at det fysiske var det vondeste å bære. Det som jeg sliter mest med i dag, er følgene av den psykiske mishandlingen. Det er jeg ganske sikker på.

Jeg ønsker deg all lykke til!

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei DarkPink!

Jeg tror ikke en type mishandling nødvendigvis er danker ut en annen. Jeg tror ikke det er nødvendig å sammenligne. Etter hva jeg har lest meg til er psykisk mishandling svært skadelig, og kan gi langvarige følger.

Selv tror jeg ikke at det fysiske var det vondeste å bære. Det som jeg sliter mest med i dag, er følgene av den psykiske mishandlingen. Det er jeg ganske sikker på.

Jeg ønsker deg all lykke til!

Klem

Ja, det er hvertfall helt klart at de psykiske skadene har ebtydelig lengre grotid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...