Når sykemelding ikke forutsetter sykdom

[Gjest Lucy in the sky]

Som du ser så har svaret ditt skapt en del diskusjon.

Hva er det å være syk for deg? Her sier jo mannen selv at han er frisk, men hva er det som skal til?

Må man ha en diagnose for å bli sykemeldt av deg?

En livskrise kan oppleves forskjellig fra person til person. Et eksempel er ekteskapsbrudd. Det kan føles helt greit for noen, men føles som et jordskjelv for andre.

Ville du ha sett an pasienten eller ville du ansett pasienten som frisk uansett, fordi vedkommende ikke har en diagnose og at ekteskapsbrudd er noe som er normalt og som mange opplever? (puh lang setning)

Håper du skjønte hva jeg mente.

Akkurat det du skriver her stusser jeg også på. En kan jo ikke alltid si at en person er psyk/syk selv om vedkommende er i krise eller sliter med problemer. Vi har jo også noe som heter ytre belastninger i livet som kan gjøre mennesker nedfor, utslitt, engstelige osv, som en naturlig følge av situasjonen. En slags reaksjonær tilstand som kan bedres dersom personen får en timeout og fritid til overs for å ordne opp i store problemer. Dersom en slik person blir tvunget i jobb - kan det vel muligens utvikle seg til en mer kronisk tilstand.

Så etterlyser Nhds tanker rundt forebygging her. Synes han kommer med mangelfulle og lite reflekterte påstander.

[Glimtipper]

''Jobben min skal ikke belastes fordi jeg organiserer livet mitt særs dårlig og sliter meg ut både på jobb og fritid.''

Hmmm. Hvis man brekker armen (eller noe annet essensielt for den jobben man gjør) på en litt risikofylt fritidsaktivitet, da? I alpinbakken for den saks skyld?

Eller ved sykdom etter røyking, eller overvekt, eller...?

De fleste ting man blir skadet/syk av har en rot i privatlivet,- synes du ikke man skal sykemeldes for det, men at man istedet bør søke seg ulønnet permisjon?

Nei, det synes jeg ikke.

Mennesker blir syke. Kanskje er det livsstil, kanskje er det uforsiktig livsførsel.

Jeg sier heller ikke at mennesker får skylde på seg selv for livskriser osv. Men at fokuset burde ligge på hvordan man ordner opp og løser den vanskelige situasjonen, ikke hvor lenge man burde være hjemme fra jobb.

[Luska]

Nei, det synes jeg ikke.

Mennesker blir syke. Kanskje er det livsstil, kanskje er det uforsiktig livsførsel.

Jeg sier heller ikke at mennesker får skylde på seg selv for livskriser osv. Men at fokuset burde ligge på hvordan man ordner opp og løser den vanskelige situasjonen, ikke hvor lenge man burde være hjemme fra jobb.

Jeg håper ikke du har en jobb med personalansvar. ;o)

Jeg sier ikke at jeg er fullstendig uenig i det du skriver her, men det fremstår en smule svart/hvitt i mine øyne.

[Gjest Lucy in the sky]

Ja, det er jeg enig i. Men han burde da ta en permisjon, eventuelt jobbe med noe annet et års tid.

Mener du seriøst at et menneske i dyp økonomisk krise ikke skal ta i mot sykemelding dersom hn får tilbud om det?

Dersom du var blakk pga noen uheldige og dumme valg du tok - ville du valgt å ta et års permisjon uten lønn?

Jeg mener det er det samme som å be om å gå til grunne.

Selv om vi mennesker som regel har et valg ift å gjøre ting på en fornuftig måte - så er vi ikke skapt slik at vi hele tiden klarer å ta like rasjonelle valg. Alle kan gjøre dumme ting og det er vanskelig å skille mellom selvpåførte problemer og problemer som kommer av noe annet.

Hvis en skal begynne å tenke sånn så får en i samme slengen nekte å sykemelde KOLS-pasienter fordi de har tatt noen dårlige valg i å røyke, eller rusmisbrukere fordi de ruser seg (og det er selvpåført), fedmepasienter fordi de trykker i seg for mye mat og koster samfunnet mye.

Hvordan ville et slikt samfunn bli?

[Gjest Wita]

Nei, det synes jeg ikke.

Mennesker blir syke. Kanskje er det livsstil, kanskje er det uforsiktig livsførsel.

Jeg sier heller ikke at mennesker får skylde på seg selv for livskriser osv. Men at fokuset burde ligge på hvordan man ordner opp og løser den vanskelige situasjonen, ikke hvor lenge man burde være hjemme fra jobb.

"Jeg sier heller ikke at mennesker får skylde på seg selv for livskriser osv. Men at fokuset burde ligge på hvordan man ordner opp og løser den vanskelige situasjonen, ikke hvor lenge man burde være hjemme fra jobb"

Jeg synes også du tenker litt svart/hvitt her. Hva om personen som opplever en livskrise bare ligger i senga og gråter helt ute av stand til og foreta seg noenting og helt ute av stand til å møte folk? Er det ikke da greit med en sykemelding frem til personen har fått grått fra seg og igjen kan tenke klart og begynne handle?

[Glimtipper]

Mener du seriøst at et menneske i dyp økonomisk krise ikke skal ta i mot sykemelding dersom hn får tilbud om det?

Dersom du var blakk pga noen uheldige og dumme valg du tok - ville du valgt å ta et års permisjon uten lønn?

Jeg mener det er det samme som å be om å gå til grunne.

Selv om vi mennesker som regel har et valg ift å gjøre ting på en fornuftig måte - så er vi ikke skapt slik at vi hele tiden klarer å ta like rasjonelle valg. Alle kan gjøre dumme ting og det er vanskelig å skille mellom selvpåførte problemer og problemer som kommer av noe annet.

Hvis en skal begynne å tenke sånn så får en i samme slengen nekte å sykemelde KOLS-pasienter fordi de har tatt noen dårlige valg i å røyke, eller rusmisbrukere fordi de ruser seg (og det er selvpåført), fedmepasienter fordi de trykker i seg for mye mat og koster samfunnet mye.

Hvordan ville et slikt samfunn bli?

Du sa at jobben hans og tyngden av den vil gjøre en sykemelding fornuftig. Han burde nok ikke ha det samme ansvaret i den situasjonen han er i. Og jeg synes ikke det er rart om han ble deprimert av dette, men han sier selv han er frisk. Dermed burde han tenke i andre baner.

Permisjon er kanskje umulig med hans økonomiske situasjon, men hva med permisjon og en annen jobb?

Nå ble dette litt personfokusert. Jeg vet jo ingenting om denne mannen Men poenget mitt er at man burde se på andre løsninger -først-. Det kan jo godt ha blitt gjort i denne situasjonen, jeg snakker nå mer generelt.

Selv måtte jeg flytte for å få kortere reisevei til jobben, for eksempel.

[Gjest Lucy in the sky]

Depresjon er for eksempel målbart i forhold til tester. Skjønn må leger utvise til enhver tid, men jeg synes legen min tok helt riktig avgjørelse. Jobben er en del av livet jeg ikke kan velge bort fordi jeg er sliten, men jeg skal selvfølgelig ikke gå på jobb når jeg er syk med migrene.

Jeg synes mange andre deler av livet burde affekteres før jobben gjør det. Man må begrense andre belastninger først, så godt man kan.

Noen ganger føler jeg at nordmenn mener jobb er et overskuddsfenomen. De går på jobb fordi de har tid og lyst, ikke fordi de må.

Jeg bor i England og her er ting annerledes. En jeg bor sammen med får ikke betalt ved sykdom og jeg så han karre seg ut av senga, kaste opp, kle på seg og gå ut døra. Han har en familie å forsørge.

Selvfølgelig ønsker jeg meg ikke den typen tilstander, men holdningen han har hadde kommet godt med hos mange nordmenn gitt.

En kan dessverre ikke alltid MÅLE en persons helse. Når det kommer til psykososiale tilstander, så er det fremdeles legens samtale med pasienten som vil avgjøre en sykemelding eller ei. Og det er jo legen som kjenner vedkommende best. At vi i Norge har det bra og det er dårligere tilstander i andre land synes jeg ikke er noe argument i det hele tatt. Uansett så er det du sier at denne biskopen skal klare seg et år uten lønn fordi han var så "dum" å rote seg inn i økonomiske problemer. Har jeg tolket det riktig?

[Glimtipper]

"Jeg sier heller ikke at mennesker får skylde på seg selv for livskriser osv. Men at fokuset burde ligge på hvordan man ordner opp og løser den vanskelige situasjonen, ikke hvor lenge man burde være hjemme fra jobb"

Jeg synes også du tenker litt svart/hvitt her. Hva om personen som opplever en livskrise bare ligger i senga og gråter helt ute av stand til og foreta seg noenting og helt ute av stand til å møte folk? Er det ikke da greit med en sykemelding frem til personen har fått grått fra seg og igjen kan tenke klart og begynne handle?

Kanskje det. Og jeg er nå litt svart/hvitt med vilje, da

Poenget er at jobben ikke er et overskuddsfenomen i de fleste andre land i verden. Og utrolig nok klarer de aller fleste å komme seg på arbeid, når man ellers ville mistet penger eller jobben.

Jeg vil IKKE ha slike tilstander, men jeg vil ha tøffere arbeidstakere. Tenk på oss som er hjemme med barna våre. Jeg har også ligget i senga og grått, men jammen kommer jeg meg ikke på beina allikevel, fordi sønnen min trenger en mamma som klarer det hun må klare. Ingen kan sykemelde meg fra han.

Forøvrig har jeg stor forståelse for at belastningene kan bli for store for mange. Da tenker jeg i retning depresjon, men det er mulig det blir feil. Poenget mitt er at da må man i så fall ha en -kort- sykemelding for å komme seg på beina, ikke et helt år!

[Glimtipper]

En kan dessverre ikke alltid MÅLE en persons helse. Når det kommer til psykososiale tilstander, så er det fremdeles legens samtale med pasienten som vil avgjøre en sykemelding eller ei. Og det er jo legen som kjenner vedkommende best. At vi i Norge har det bra og det er dårligere tilstander i andre land synes jeg ikke er noe argument i det hele tatt. Uansett så er det du sier at denne biskopen skal klare seg et år uten lønn fordi han var så "dum" å rote seg inn i økonomiske problemer. Har jeg tolket det riktig?

Nei, det har du heldigvis ikke

Klarer han ikke, så klarer han ikke. Han må leve på et eller annet vis og må få lønn.

Livskriser kan skje den beste, økonomisk eller annet.

Jeg skulle bare ønske at holdningen til jobb var annerledes hos mange. At man ikke tok for gitt at en sykemelding er svaret, i alle fall ikke langvarige.

[Gjest Wita]

Akkurat det du skriver her stusser jeg også på. En kan jo ikke alltid si at en person er psyk/syk selv om vedkommende er i krise eller sliter med problemer. Vi har jo også noe som heter ytre belastninger i livet som kan gjøre mennesker nedfor, utslitt, engstelige osv, som en naturlig følge av situasjonen. En slags reaksjonær tilstand som kan bedres dersom personen får en timeout og fritid til overs for å ordne opp i store problemer. Dersom en slik person blir tvunget i jobb - kan det vel muligens utvikle seg til en mer kronisk tilstand.

Så etterlyser Nhds tanker rundt forebygging her. Synes han kommer med mangelfulle og lite reflekterte påstander.

Selv har jeg vært sykemeldt 2 ganger i mitt liv. Den første gangen ble jeg tvangssykemeldt i forbindelse en graviditet. Jeg mente da selv at jeg kunne jobbe, men legen tolket situasjonen annerledes og det viste seg i ettertid at hun hadde rett. Den andre gangen var jeg sykemeldt i noen dager og jeg var absolutt fullstendig ute av stand til å sitte på et venterom sammen med andre mennesker (men jeg måtte jo det og det var helt jævlig). Jeg var verken psykisk eller fysisk syk, men var likevel langt nede i kjelleren.

Det ville vært katastrofe og sende meg på jobb. Det hadde ikke vært noe morro for kollegaene mine heller.

[Gjest Lucy in the sky]

Nei, det har du heldigvis ikke

Klarer han ikke, så klarer han ikke. Han må leve på et eller annet vis og må få lønn.

Livskriser kan skje den beste, økonomisk eller annet.

Jeg skulle bare ønske at holdningen til jobb var annerledes hos mange. At man ikke tok for gitt at en sykemelding er svaret, i alle fall ikke langvarige.

Det kan godt hende du har rett i det. Men jeg følte for å forsvare denne mannen, fordi jeg mener at en ikke alltid kan vite hva som ligger bak og at hvert tilfelle er unikt og kan ha sine grunner.

[Gjest Wita]

Kanskje det. Og jeg er nå litt svart/hvitt med vilje, da

Poenget er at jobben ikke er et overskuddsfenomen i de fleste andre land i verden. Og utrolig nok klarer de aller fleste å komme seg på arbeid, når man ellers ville mistet penger eller jobben.

Jeg vil IKKE ha slike tilstander, men jeg vil ha tøffere arbeidstakere. Tenk på oss som er hjemme med barna våre. Jeg har også ligget i senga og grått, men jammen kommer jeg meg ikke på beina allikevel, fordi sønnen min trenger en mamma som klarer det hun må klare. Ingen kan sykemelde meg fra han.

Forøvrig har jeg stor forståelse for at belastningene kan bli for store for mange. Da tenker jeg i retning depresjon, men det er mulig det blir feil. Poenget mitt er at da må man i så fall ha en -kort- sykemelding for å komme seg på beina, ikke et helt år!

" Jeg har også ligget i senga og grått, men jammen kommer jeg meg ikke på beina allikevel, fordi sønnen min trenger en mamma som klarer det hun må klare. Ingen kan sykemelde meg fra han"

Det blir noe annet. Hjemme er det rom for at du kan bryte sammen i gråt. Så enkelt er det ikke på jobb. Der skal du være profesjonell.

Jeg skjønner hva du vil frem til og jeg er til en viss grad enig. Mange unnasluntrere, men vi skal likevel være glad for at vi bor i ett lite og rikt land hvor det er rom for å være menneske i vanskelige situasjoner.

Bakdelen med det er jo at noen utnytter det systemet som er ment og fungere når noen trenger det.

[Gjest Lucy in the sky]

Selv har jeg vært sykemeldt 2 ganger i mitt liv. Den første gangen ble jeg tvangssykemeldt i forbindelse en graviditet. Jeg mente da selv at jeg kunne jobbe, men legen tolket situasjonen annerledes og det viste seg i ettertid at hun hadde rett. Den andre gangen var jeg sykemeldt i noen dager og jeg var absolutt fullstendig ute av stand til å sitte på et venterom sammen med andre mennesker (men jeg måtte jo det og det var helt jævlig). Jeg var verken psykisk eller fysisk syk, men var likevel langt nede i kjelleren.

Det ville vært katastrofe og sende meg på jobb. Det hadde ikke vært noe morro for kollegaene mine heller.

Nei det er nettopp det. Jeg mener at en skal være forsiktig med å dømme andre som blir sykemeldt. Det kan godt være at det er gode grunner til det. selv om ikke vedk er syk. Jeg synes det er en tendens til at mange i samfunnet blander seg opp i og fordømmer mange som blir sykemeldt og at det blir litt uglesett. Det er ikke rettferdig mot den det gjelder.

[løvinne71]

Jeg synes det er helt på trynet (unnskyld uttrykket) at mennesker sykemeldes uten å være syk. En krise er en krise, folk flest kommer seg på jobb allikevel. Om den krisen utløser en depresjon, panikkangst, ekstreme kroppslige plager eller lignende; da snakker vi om sykdom.

Jeg husker jeg gikk til legen en gang og sa: "Jeg er så sliten. Jeg er virkelig helt fullstendig utslitt." Vi snakket om hva jeg kunne gjøre med det og hun sa hun ville gi meg en sykemelding. Men hun gjorde det fullstendig klart at sykemeldingen var for migrenen som kom hver til annenhver dag, -ikke- fordi jeg var sliten av min egen livssituasjon. Så snart migreneanfallene roet seg litt, så avsluttet hun sykemeldingen.

Det er faktisk ikke arbeidsgiveren min sin feil at jeg har det litt vanskelig.

Nei. Det er ikke arbeidsgivers feil at du har det vanskelig!

Men spørsmålet er HVEM man bør ta mest hensyn til? Arbeidsgiveren? Eller ditt personlige ve og vel?

Problemet er vel at det ikke eksisterer noen ordningen for situasjoner i mellom det å være frisk og arbeidsfør, og det å være ufør grunnet fysisk eller psykisk sykdom.

Men det kan jo finnes mange andre grunner enn direkte sykdom til at folk har nedsatt arbeideevne eller arbeidskapasitet i perioder.

En vanskelig livvssituasjon, samlivsbrudd, sykdom/død hos pårørende, eller tunge ansvarsoppgaver privat, kan være noen av årsakene.

Disse tilfellene havner mellom barken og veden, siden man ikke er syk og berettiget til sykepenger i ordets rette forstand, men samtidig er man ikke istand til å fungere normalt i jobbsituasjon.

Det er svært begrensede ordninger for f.eks betalt permisjon. Og for mange er det uaktuellt å gå uten lønn over kortere eller lengre tid.

Kanskje man burde innføre en ordning med "velferdsmelding" som erstatning for sykemeldinger der man ikke er syk?

Ved å skille mellom dette vil man også fått et mere riktig bilde på statistikkene av hvor mye fravær som skyldes reell sykdom.

[Glimtipper]

Nei. Det er ikke arbeidsgivers feil at du har det vanskelig!

Men spørsmålet er HVEM man bør ta mest hensyn til? Arbeidsgiveren? Eller ditt personlige ve og vel?

Problemet er vel at det ikke eksisterer noen ordningen for situasjoner i mellom det å være frisk og arbeidsfør, og det å være ufør grunnet fysisk eller psykisk sykdom.

Men det kan jo finnes mange andre grunner enn direkte sykdom til at folk har nedsatt arbeideevne eller arbeidskapasitet i perioder.

En vanskelig livvssituasjon, samlivsbrudd, sykdom/død hos pårørende, eller tunge ansvarsoppgaver privat, kan være noen av årsakene.

Disse tilfellene havner mellom barken og veden, siden man ikke er syk og berettiget til sykepenger i ordets rette forstand, men samtidig er man ikke istand til å fungere normalt i jobbsituasjon.

Det er svært begrensede ordninger for f.eks betalt permisjon. Og for mange er det uaktuellt å gå uten lønn over kortere eller lengre tid.

Kanskje man burde innføre en ordning med "velferdsmelding" som erstatning for sykemeldinger der man ikke er syk?

Ved å skille mellom dette vil man også fått et mere riktig bilde på statistikkene av hvor mye fravær som skyldes reell sykdom.

Det var en flott idè, jeg satt og tenkte i de banene selv mens jeg leste innlegget ditt.

Det vil gjøre skillet mellom sykdom og vanskeligheter tydelig for arbeidstaker, lege og staten.

[Bookworm]

Depresjon er for eksempel målbart i forhold til tester. Skjønn må leger utvise til enhver tid, men jeg synes legen min tok helt riktig avgjørelse. Jobben er en del av livet jeg ikke kan velge bort fordi jeg er sliten, men jeg skal selvfølgelig ikke gå på jobb når jeg er syk med migrene.

Jeg synes mange andre deler av livet burde affekteres før jobben gjør det. Man må begrense andre belastninger først, så godt man kan.

Noen ganger føler jeg at nordmenn mener jobb er et overskuddsfenomen. De går på jobb fordi de har tid og lyst, ikke fordi de må.

Jeg bor i England og her er ting annerledes. En jeg bor sammen med får ikke betalt ved sykdom og jeg så han karre seg ut av senga, kaste opp, kle på seg og gå ut døra. Han har en familie å forsørge.

Selvfølgelig ønsker jeg meg ikke den typen tilstander, men holdningen han har hadde kommet godt med hos mange nordmenn gitt.

''Man må begrense andre belastninger først, så godt man kan.''

Jeg vil bare ta litt tak i dette du skriver her. Det er ofte slik at man faktisk ikke er klar over at man har for mye belastninger i livet, før det er for sent og man går på en smell (utbrent). Man blir da sykmeldt, men fokuset er faktisk ikke på hvor lenge man skal være hjemme fra jobb. Man snakker med legen (evt. andre - psykologer hvis det er depresjon) og diskuterer hvilke endringer man skal gjøre i livet for å unngå dette på et senere tidspunkt. Mens denne omveltningen skjer, og man friskner til, er det nødvendig å være hjemme for å komme seg opp igjen, men i denne tiden jobbes det, på det private plan!

- Selvfølgelig - dette er fasiten på hvordan det _skal_ gjøres. At noen leger bare skriver ut en sykmeldning og lar pasienten dra hjem å hvilke, skjer selvfølgelig - men meningen er at man må rydde opp i livets belastninger i denne perioden.

[Bookworm]

Høres voldsomt ut med et års sykmelding på grunn av noe sånt, men jeg er jo ikke den rette til å bedømme behovet for det. Men om det skulle være behov for et helt års sykmelding vil jeg anta han har fått tildels alvorlige psykiske problemer som følge av konkursen, og må selvfølgelig få adekvat behandling.

Og som sagt synes jeg ikke en konkurs som sådan skal trigge sykmelding.

Egentlig så er det jo ingen sykdom egentlig som automatisk burde trigge en sykemelding faktisk:-) En hver person reagerer forskjellig på alt, og som jeg skrev tidligere så man én person med depresjon klare jobben og faktisk ha godt av å fortsette å jobbe, mens en annen med samme diagnose er helt avhengig av ikke å jobbe en periode.

Det samme er det med min sykdom - fibromyalgi - mange med fibromyalgi er fint i stand til å jobbe fulltid, mens andre klarer deltid og andre igjen overhodet ingenting.

Derfor bør det heller aldri være slik at en konkurs automatisk trigger en sykmelding, men den enkelte persons (helsemessige) reaksjon på omstendighetene.

[Gjest Elextra]

Egentlig så er det jo ingen sykdom egentlig som automatisk burde trigge en sykemelding faktisk:-) En hver person reagerer forskjellig på alt, og som jeg skrev tidligere så man én person med depresjon klare jobben og faktisk ha godt av å fortsette å jobbe, mens en annen med samme diagnose er helt avhengig av ikke å jobbe en periode.

Det samme er det med min sykdom - fibromyalgi - mange med fibromyalgi er fint i stand til å jobbe fulltid, mens andre klarer deltid og andre igjen overhodet ingenting.

Derfor bør det heller aldri være slik at en konkurs automatisk trigger en sykmelding, men den enkelte persons (helsemessige) reaksjon på omstendighetene.

Enig i det :-)

[løvinne71]

Det var en flott idè, jeg satt og tenkte i de banene selv mens jeg leste innlegget ditt.

Det vil gjøre skillet mellom sykdom og vanskeligheter tydelig for arbeidstaker, lege og staten.

Ja, det ville vært er mere riktig måte å fordele fraværs-statestikken på.

Hvis en slik "melding om velferdsfravær" hovedsakelig var en avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men godkjent av NAV, ville heller ikke legene ha blitt belastet med å skrive ut sykemeldinger på feil premisser.

[laban]

Ja, det ville vært er mere riktig måte å fordele fraværs-statestikken på.

Hvis en slik "melding om velferdsfravær" hovedsakelig var en avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, men godkjent av NAV, ville heller ikke legene ha blitt belastet med å skrive ut sykemeldinger på feil premisser.

Dessuten ville man ikke risikere å bruke opp sykemeldingsrettighetene på utenforliggende ting, slik man nå gjør.

F.eks. de som blir sykemeldt med "depresjonsdiagnoser" fordi ektefellen er psyk, på kjøret eller så fysisk syke / døende at den friske part ikke både kan passe jobben og heimen. Alle forstår at de trenger både tiden og lønnen, men legen er nødt til å klassifisere det som depresjon eller noe sånt.

Problemet er at hvis så galt skulle skje at den som i utgangspunktet var frisk (men sykemeldt pga. familiebelastningen), selv rammes av langvarig sykdom, har de brukt opp sykemeldingsrettighetene på dette andre.

Det er selvsagt maks. uflaks, men det skjer. F.eks. eneforsørgere som sykemeldes for å følge opp et barn som er for gammelt til å utløse pleiepenger-rettigheter (f.eks. en 19-åring som er kommet langt ut på skråplanet eller som blir sterkt skadet i en ulykke), og så selv får kreft eller noe annet som ikke går over spesielt raskt.