Gå til innhold

Svigerforeldre ødelegger samlivet vårt


Gjest egosisten

Anbefalte innlegg

Gjest egosisten

Hei, håper du kan hjelpe meg med noen råd. Jeg har vært samboer i ni år nå. Vi har en sønn sammen som er 3,5 år. Vi har eget hus og hytte. Gode jobber har vi begge to. Så egentlig skulle alt vært tilrettelagt for et godt samliv. Men det er det altså ikke! Vi har kranglet om det samme i 9 år, nemelig hans foreldre. For å være ærlig kan jeg ikke fordra dem. Det startet allerede tidlig i forholdet vårt. Da jeg var på besøk der, måtte jeg flytte med fra stolen jeg satt i for at katten skulle ligge der. Jeg måtte hilse på hunden deres, og de nektet å ta den ut. Jeg er veldig allergisk, derfor har jeg aldri hatt noe forhold til dyr. Jeg er skikkelig redd hunder. Svigerfar snakker så vidt til meg hvis kona hans ikke er der. Svigermor overser meg fullstendig, hvis hun sier noe så er det kun om dyr eller om folk jeg ikke kjenner. De har det også skikkelig møkkete hjemme, skittent og rotete. De har aldri tilbydt seg å hjelpe oss med noe som helst. Jeg blir psykisk syk av dette, bare navnet deres blir nevnt vrenger det seg i meg og jeg blir skikkelig dårlig. Da jeg var på besøk der i fjor sommer så min samboer faktisk at de totalt overså meg, derfor gikk han med på å dra dagen etter (de bor 4,5 timers kjøretur fra der vi bor) Vi lånte da et annet hus de har på eiendommen sin, det var så skittent at det var mugg i kjølsekapet og døde fluer overalt i hele huset. Det var skikkelig ekkelt. Jeg mener at man vasker å steller før man får besøk, at det er vanlig folkeskikk. De siste gangene han har vært hos dem har jeg vært hjemme, mens han har dratt alene med vår sønn. Når de er borte har jeg det grusomt. Kjernen i problemene våre er at jeg mener at samboeren min er en dust som vil ha noe med dem å gjøre, jeg mener at han skal forsvare meg og ikke foreldrene. Han sier selv at han har bygget opp et sinne mot meg fordi jeg ikke godtar foreldrene hans. At de ikke godtar meg virker det som om han skyver ifra seg. Han klandrer meg hver gang det er noe, sier at foreldrene hans ikke kan kommme til oss fordi de føler seg uvelkommen osv. De siste gangen de har vært her har jeg dratt ut for å slippe å sitte sammen med dem, jeg mener at det er bedre at de som trives sammen kan være sammen uten at jeg forsurer med min tilstedeværelse. Dette er selvfølgelig også galt. I dag er det 2.juledag og jeg sitter her alene.Jeg har merket at det har vært noe galt med samboeren min. Han har vært stille og innesluttet i mange uker og i julen. Faren hans ringte i morges, han gikk i et annet rom som vanlig for å prate.Jeg følte at det var noe på gang, så jeg lyttet. Jeg hørte at han sa "jeg vet ikke, jeg får se hva jeg kan få til" Når han kom ut spurte jeg hva det var, han svarte "ingenting". Jeg ga meg ikke, tilslutt sa han at han ville oppover til dem. Jeg sa at han bare kunne reise. Dermed pakket han, før han dro sa han at jeg var den mest egoistiske personen han visste om, at jeg bare bryr meg om meg selv og min familie. Dette har han faktisk helt rett i. Mamma og pappa er helt utrolige, de hjelper til med gutten vår og økonomisk når de mener vi trenger det, De går veldig godt sammen min samboer.Jeg hater foreldrene hans med slik styrke at jeg blir sjokkert selv. Bortsett fra dette er vi enige om det meste. Men nå har det gått så langt at vi kommer til å flytte fra hverandre snart, ingen av oss klarer å leve under et slikt press. Hver helg og i hver ferie gruer jeg meg for om han skal reise dit. Heldigvis tok han ikke med seg sønnen vår denne gangen. Det hadde jeg ikke klart når det er jul. (han var til dem siste helg før advent også) For et år siden begynnte jeg på Cipralex på grunn av at jeg trodde at jeg kanskje kunne klare å godta at ting er sånn det er. Det har ikke hjulpet noe særlig, jeg lever hver dag i angst for hvordan dette skal ende. Jeg kjenner at jeg hater svigerforeldrene mine for at de ødelgger livet mitt slik at jeg til og med måtte begynne på antidepressiva. Tilslutt klarer de å ødelgge samboerskapet vårt også, det er jeg sikker på. Hadde de vært normale har de vel ønsket at sønnen deres skal feire jul med samboeren og barnebarnet? Klarer snart ikke mer, vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at livet mitt rakner. Dette ødelegger meg sånn psykisk at folk rundt meg reagere på hvordan jeg er blitt. Har du noen råd? Vær så snill? Må legge på til slutt at jeg elsker samboeren min, jeg ønsker ikke noe annet enn å leve med han. Men jeg klarer bare ikke å gå med på det han krever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 327
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Colette

    63

  • morsan

    37

  • Lillemus

    19

  • Faure

    18

Mest aktive i denne tråden

Gjest ikke bortskjemt

Det er du som bestemmer over dine reaksjoner. Det er ikke svigerforeldrene dine som ødelegger forholdet men hvordan du velger å reagere.

HVilken rett har du til å kreve at dine svigerforeldre skal stille opp for dere? Selvsagt koselig med hjelp men en kan ikke kreve det. Synes du virker rimelig bortskjemt med dine foreldre. VI har ingen hjelp fra våre foreldre heller men har aldri klaget over det heller. Våre barn må vi ta ansvar for selv.

Det er klart mannen din vil ha kontakt med sine egne foreldre. Han er da tross alt barnet deres og er glad i dem. Jeg synes du skal tenke litt over din egen oppførsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Onsdag1365380628

Det er du som har problemer og ikke svigerforeldrene dine. Du burde søke profesjonell hjelp for å snakke ut om hva du tenker og føler. Mener du virkelig at din samboer er en dust fordi han ønsker å ha kontakt med foreldrene sine? At dem ikke har det like rent og ryddig som deg gjør dem ikke til dårligere mennesker. Jeg ble nesten litt sjokkert da jeg leste innlegget ditt..ja unnskyld meg men jeg har vanskelig for å se saken fra din side. Håper du får hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er du som bestemmer over dine reaksjoner. Det er ikke svigerforeldrene dine som ødelegger forholdet men hvordan du velger å reagere.

HVilken rett har du til å kreve at dine svigerforeldre skal stille opp for dere? Selvsagt koselig med hjelp men en kan ikke kreve det. Synes du virker rimelig bortskjemt med dine foreldre. VI har ingen hjelp fra våre foreldre heller men har aldri klaget over det heller. Våre barn må vi ta ansvar for selv.

Det er klart mannen din vil ha kontakt med sine egne foreldre. Han er da tross alt barnet deres og er glad i dem. Jeg synes du skal tenke litt over din egen oppførsel.

Hallo? Du ser helt bort i fra hvordan hans foreldre oppfører seg mot henne ser jeg. Din tilbakemelding er den dårligste tilbakemeldingen jeg har sett noen gang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er du som har problemer og ikke svigerforeldrene dine. Du burde søke profesjonell hjelp for å snakke ut om hva du tenker og føler. Mener du virkelig at din samboer er en dust fordi han ønsker å ha kontakt med foreldrene sine? At dem ikke har det like rent og ryddig som deg gjør dem ikke til dårligere mennesker. Jeg ble nesten litt sjokkert da jeg leste innlegget ditt..ja unnskyld meg men jeg har vanskelig for å se saken fra din side. Håper du får hjelp.

Tulling!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest ikke bortskjemt

Hallo? Du ser helt bort i fra hvordan hans foreldre oppfører seg mot henne ser jeg. Din tilbakemelding er den dårligste tilbakemeldingen jeg har sett noen gang!

Det er bagateller. Er hun allergisk får hun forklare det nøye eller ta allergimedisin. Verre er det ikke. Kan heller ikke forlange at hunden og katten ikke skal få være inne om noen kommer på besøk. Hvor skal dyrene da holde til en kald vintersdag. Jeg synes hun overreagerer enormt og er enig med "onsdag" at hun bør søke hjelp for dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du høres helt på trynet ut som person. Disse menneskene er hans foreldre! Foreldrene til den mannen du påstår at du elsker og har fått barn med. Det betyr ikke at du behøver å forgude dem, men derfra til hat er veien lang.

De bor i tillegg langt unna så det er vel begrenset hvor mye dere omgås. Hvordan har du klart å få et slikt hatforhold til dem? Er det fordi mannen din av og til prioriterer sine foreldre på tross av at du ikke liker dem?

Man drar ikke ut når man har besøk av sine svigerforeldre. Man forventer ikke at de skal stille opp for seg, men er takknemlig hvis de har ork og event tilbyr seg. Hvordan de har det hjemme har vel også relativt liten betydning for deg, det er de som bor i det.

Men du hater dem tydelig intenst og ønsker derfor å forlate en du elsker, så da er det bare å pakke pikkpakket da. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanligvis har en sak to sider.... Det enkleste er å se på hva _du_ kan gjøre for å akseptere at din mann har foreldre han er glad i, og som han ønsker å holde kontakten med. I denne saken synes jeg aller mest synd på mannen din. Han står mellom barken og veden. Foreldrene sine vil han alltid elske og forhåpentligvis elsker han også deg fortsatt. Han blir på en måte tvunget til å velge mellom dere, og det synes jeg er hjerterått :-(

Jeg forstår at svigerforeldrene dine har såret deg og at de har en annen terskel for rot og skitt enn deg. Allikevel kan de være gode mennesker. De har tross alt oppdratt mannen din til å bli en du elsker og er glad i :)

Du er veldig allergisk for dyr, så jeg forstår godt at det er vanskelig for deg å forholde seg til at de har dyr i hjemmet sitt. Selv har jeg vokst opp med to søstre som har vært (og delvis er) allergiske. Min erfaring er at folk flest egentlig ikke helt forstår hvor tøft det kan være å besøke folk med dyr i huset. Man tror det bare er å ta noen piller og tåle litt, men så enkelt er det jo ikke ;-)

Jeg tror rett og slett du kan ha vært litt sur og muggen mot svigerforeldrene dine? (jeg sier ikke at de ikke har vært det mot deg også ;-)). Kan _du_ endre på dette? Kan _du_ bestemme deg for å akseptere dem som de er, med dyra i hus og rot og skitt? Det bør du gjøre. Det er deres hus og de kan ikke endre på slike ting for din skyld. Hvis de hadde likt deg som person (noe de ganske sikkert hadde gjort dersom du alltid bestrebet deg på å vise dem respekt), så hadde de kanskje prøvd å forstå deg?

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg først og fremst snakka med mannen min og fortalt ham at jeg forsto at det ikke var lett å stå midt i mellom foreldrene sine og meg. Dernest ville jeg fortalt ham at jeg ønsket å få et godt forhold til foreldrene hans (det er aldri for sent), for hans skyld og for barnets skyld. Besteforeldre er gull verd for barnebarna, så gjør i det minste dette for ditt barns skyld :)

Bestem deg for å invitere svigerforeldrene dine hjem til dere på middag eller kaffi. Fortell dem at du ønsker at dere skal ha bedre kontakt selv om dere ikke alltid er enige om alt. Fortell at det er litt vanskelig for deg å besøke dem pga at du sliter med allergien, men at du veldig gjerne vil at de skal komme og besøke dere oftere enn de gjør :) Sier du dette på en hyggelig måte, så tvinger du dem til å se på deg med andre øyne. Kanskje vil du bli gledelig overrasket over deres reaksjon?

Innerst inne ønsker du sikkert ikke å ha noe med dem å gjøre, men hva gjør man ikke for kjærligheten? Den er det viktigste av alt! Du kommer ingen vei slik situasjonen er nå. Som det er nå, ødelegger du både for deg selv, for mannen din og for barnet ditt. Hvis _du_ kan strekke ut hånden og gjøre noe aktivt, så kan du faktisk greie å snu hele greia :)

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Persille1365381127

Hæ? Jeg skjønner ikke helt hva du mener de har gjort jeg?

De har det mer møkkete enn du liker - greit. Men det forsvarer ikke at du skal hate dem av den grunn.

De har dyr - du er allergisk, greit det også. Men du kan ikke forvente at de skal kaste dem ut til fordel for deg. De bor jo der - og er en del av pakken. Ta medisiner, og hold deg unna dyrene.

Tvang deg til å hilse på hunden? Hva gjorde de - holdt dere i hvert sitt bånd og tvang dere mot hverandre? Har du forklart at du er allergisk osv?

Ut fra det du skriver her, så virker på meg som om du er problemet og ikke dem. Du kan ikke forvente at samboeren din skal kutte ut foreldrene sine. Og det er ikke så veldig rart at han vil være med dem i julen også - ikke bare deg.

Det er heller ikke så veldig rart at man liker sin mor bedre enn sin svigermor.

Om du vil ha noe medhold i dette, og råd utover at du må se o gta deg sammen, skjerpe deg - så må du si noe mer enn det du har sagt så langt. Ingenting i det du har fortalt her forsvarer at du hater dem, eller at de er så forferdelige som du sier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir også sjokkert av å lese innlegget ditt. Hvis du har så sterke hatfølelser for svigeforeldrene dine som du skriver om her, så er det du som har et problem. Dette er foreldrene til mannen du sier at du elsker, og du burde i det minste kunne tåle dem. Og jeg ser heller ikke hva de har gjort deg som er så forferdelig.

Det er kanskje ikke så rart at de overser deg. Tror du ikke de merker hatet ditt, og finner det lurest å ligge lavt overfor deg? Hele innlegget ditt oser av hat og aggresjon. Når folk som ikke engang bor i nærheten av deg, kan vekke slike sterke følelser i deg at du må gå på antidepressiva, da hører det ikke hjemme i de normale reaksjoners verden. Hvordan tror det er for samboeren din å forholde seg til dette? Det er sårt å høre at ens egne foreldre kommer så til de grader til kort - sammenlignet med dine foreldre. I lengden gjør det faktisk veldig vondt, vil jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ikke ta deg nær av svarene her. Det er bare du som vet hvor vanskelig dette er for deg.

Selv om ting er vanskelig, så er det som regel ikke nødvendig å hate, slik at alt blir fastlåst og umulig. Reaksjonen virker veldig umoden og overdreven, rett og slett. Livet består å tilpasse seg og tåle, ikke minst når man lever i et parforhold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om ting er vanskelig, så er det som regel ikke nødvendig å hate, slik at alt blir fastlåst og umulig. Reaksjonen virker veldig umoden og overdreven, rett og slett. Livet består å tilpasse seg og tåle, ikke minst når man lever i et parforhold.

Vi kjenner ikke historien til "egoisten". Kanskje hun har opplevd utfrysning tidligere også, og reagerer svært sterkt på svigerforeldrenes oppførsel. Det er vondt å føle at man ikke er ønsket eller likt. Tenk hvis du ble bedt om å flytte deg fordi katten skulle ligge i den stolen du satt i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kjenner ikke historien til "egoisten". Kanskje hun har opplevd utfrysning tidligere også, og reagerer svært sterkt på svigerforeldrenes oppførsel. Det er vondt å føle at man ikke er ønsket eller likt. Tenk hvis du ble bedt om å flytte deg fordi katten skulle ligge i den stolen du satt i.

Det har du rett i. Men uansett, så går det an å moderere seg litt mht følelser. Man må bite i seg, og tie og tåle, mange ganger. Ikke minst av hensyn til den man er glad i.

Den med katten hadde jeg tålt godt:-) Jeg er selv en type som ser bebreidende på fok som er så uvettige at de tar plassen til en av kattene mine :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har du rett i. Men uansett, så går det an å moderere seg litt mht følelser. Man må bite i seg, og tie og tåle, mange ganger. Ikke minst av hensyn til den man er glad i.

Den med katten hadde jeg tålt godt:-) Jeg er selv en type som ser bebreidende på fok som er så uvettige at de tar plassen til en av kattene mine :-)

Hvis man er allergisk mot pelsdyr og gir beskjed om dette på forhånd, og må alikevel oppholde seg i samme rom som en hund og katt, ja da vitner det om folk som kun har omtanke for seg selv. Når de i tillegg behandler henne som luft forstår jeg godt at hun blir sur på sin mann som ikke viser henne forståelse i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man er allergisk mot pelsdyr og gir beskjed om dette på forhånd, og må alikevel oppholde seg i samme rom som en hund og katt, ja da vitner det om folk som kun har omtanke for seg selv. Når de i tillegg behandler henne som luft forstår jeg godt at hun blir sur på sin mann som ikke viser henne forståelse i det hele tatt.

De behandler henne som luft, men hvordan forholder man seg imøtekommende til noen som tydelig viser at de hater dem?

Det kan jo tenkes at de ikke synes det er så lett å forholde seg til en som har lagt dem for hat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man er allergisk mot pelsdyr og gir beskjed om dette på forhånd, og må alikevel oppholde seg i samme rom som en hund og katt, ja da vitner det om folk som kun har omtanke for seg selv. Når de i tillegg behandler henne som luft forstår jeg godt at hun blir sur på sin mann som ikke viser henne forståelse i det hele tatt.

For å si det hardt og brutalt: Allergikere som ikke tåler mine katter, og som forlanger spesialbehandling av den grunn- kan rett og slett ikke besøke meg. Det hjelper ikke om jeg kjeppjager kattene mine- deres hud og hår vil alltid finnes i mitt hus. Og er dermed ikke egnet for allergikere som ikke er medisinert.

Det som slår meg - er hvor ofte folk er allergiske mot dyr som befinner seg i det samme huset som mennesker de er "allergiske" over. Jeg tror allergi ofte er en misbrukt diagnose- uten at jeg skal påstå dette i dette tilfellet. En gang har jeg hatt besøk av et menneske som reagerte allergisk umiddelbart - uten å vite at jeg hadde katt i huset. Og det var ekte nok:-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...