Opptatering - gravid

[Gjest Fru trist]

Det er jammen ikke lett å bestemme seg om jeg skal beholde barnet og få høre at jeg blir fattig og får et ødlagt liv som alenemor. Eller ta abort og og alt går tilbake som normalt? Men et sår minne og anger på en abort?

Syntes det er noe som skurrer. Kjæresten som jeg har vært sammen i 4 år og 6 mnd sier at han kommer til å elske meg foralltid og ting kan gå tilbake som før igjen hvis jeg tar abort.

Gjør jeg ikke som han ønsker dumper han meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre igjen.

Syntes det virker veldig rart? virker ut som han sier at han skal være sammen med meg bare for at jeg skal ta en abort?

Var på ultralyd i går å er 7 uker på vei. Måtte bestille abort time på grunn av typen. Det er så vanskelig å bestemme seg

Eneste som jeg ser på som et tap hvis jeg får barnet er at jeg ikke får bodd i forkjellige land å sånn som jeg hadde lyst til sammen med typen.

Men det er vel det eneste, kan jo forsatt reise på ferie da

Syntes det er litt slemt å dumpe meg fordi jeg går imot hans ønske, hva med mitt? en ting er å ikke vil ta abort, en annen ting er å ikke klare å ta abort. Han skjønner ikke det.....

Han blir så sur på meg fordi jeg aldri får bestemt meg, men jeg ligger jo under press.

Å jeg er redd etter hva han har sakt....

Hvem vil ansette en nybakt alenemor?

Han sier at jeg kommer til å være fattig hele livet hvis jeg får dette barnet. Udanningen min er jo på lik lønn som å jobbe i butikk i kassa. Under 300 tusen i året.

Hvordan skal jeg ha penger til leilighet, bil, mat, klær, barnehage, esefo når de 3 åra med stødnad har gått ut? Med bare en lønning. :-(

Noen råd? forslag og tips?

[jubalong70]

Selvsagt blir livet anderledes når man får barn. Det blir mer tungvint å flytte til andre land, men absolutt ikke umulig.

Det er heller ikke umulig å ta utdannelse når man har barn - bare spør mange av dem jeg studerer sammen med nå Flere der er alenemødre som studerer på heltid. Greit, de er ikke rike, men de klarer helt fint å bo, spise og leve - og til og med skeie ut en gang i blant.

Du har krav på diverse støtteordninger som lavtlønnet aleneforsørger, så ta kontakt med NAV. Jeg kan alt for lite om slikt til å kunne si noe konkret.

Det skurrer så veldig hos meg når kjæresten din sier han skal være hos deg og elske det for alltid bare du tar abort... Hvordan kan han love noe slikt? Om du gir etter for presset og tar abort, så kommer du til å bli en annen person. Du har da vært gjennom et traume som kommer til å prege deg i større eller mindre grad. Er han sikker på at han kommer til å være hos deg for alltid?

Og hva med deg, kommer du til å ønske å være sammen med en som tvinger deg til å gjøre noe som virkelig strider mot alt kropp, hjerne og hjerte sier?

Kanskje det kan være greit om du og kjæresten er fra hverandre en uke eller to nå, slik at du får tenkt i fred på hva du ønsker å gjøre?

[Gjest mallet]

Det er økonomisk trangt å være aleneforelder, det kan man ikke legge skjul på. Men det går helt fint å ta utdanning selv om man har barn! Jeg kjenner mange som har fått barn både før og i studietiden. Det blir et annet liv enn du kanskje hadde sett for deg, men det er ikke slutten på livet.

Hvis han virkelig elsket deg så høyt som han sier og vil være sammen med deg resten av livet, så ville ikke et barn endret det, selv om han ikke ønsker å få barn. Du har helt rett i at det skurrer.

[Gjest Forsørenda]

Litt slemt??? Det er utrolig slemt å holde på som han gjør. Hvis han elsker deg som han sier så stiller han opp for deg og barnet, uansett om dere fortsetter sammen eller ikke.

Og ikke la han presse deg til dette! Det høres ikke ut som du ønsker abort så da gjør du det heller ikke. Du kommer til å tenke på dette barnet resten av ditt liv - hvordan det ville sett ut og hva det ville blitt av det. Men hvis du får barnet kommer du aldri til å angre! Kanskje litt når du er dødstrøtt om må opp på natta og sånt, men den tiden er så fort over og du får mange fler gleder som veier lett opp for slike ting!

Når det gjelder økonomi så prøver han bare å skremme det! Jeg har også lønn under 300 000,- men har klart meg fint fordet. Dessuten har du rett til dobbel barnetrygd - kr 1940,- pr mnd, og barnehage/SFO får du dekt 64 % av så det blir ca en 1000-lapp for deg å betale. De første tre årene får du jo overgangsstønad og så har du rett til barnebidrag fra far også.

Du kommer til å klare deg kjempefint økonomisk så ikke la han skremme deg med det! Og jeg har vært alene med et barn i mange år så jeg vet hva jeg snakker om!

Lykke til videre!

[Gjest Ikke angret en dag]

Lei situasjon du har havnet i, og jeg vil bare gi deg to tilbakemeldinger:

1. Barnefaren er en ultradust, så han bør du virkelig dumpe helt uavhengig av om du velger å beholde barnet eller ei.

2. Ikke alle får dype og uopprettelige sår etter en abort. Jeg ble gravid som 17-åring og valgte abort, noe jeg er helt sikker på at var det riktige for meg. Det har aldri plaget meg, det var helt riktig valg og jeg har fått et flott liv etterpå. Jeg har venninner som har det på samme måten, jeg har også venninner som har det vanskelig etter å ha tatt abort i unge år, og jeg har venninner som fikk barn tidlig og som skulle ønske de hadde valgt annerledes.

Ergo: Det er ikke noen fellesfasit på et slik spørsmål.

Lykke til med avgjørelsen din.

[Lillemus]

''Hvordan skal jeg ha penger til leilighet, bil, mat, klær, barnehage, esefo når de 3 åra med stødnad har gått ut? Med bare en lønning. :-( Noen råd? forslag og tips?''

Andre klarer det så hvorfor skulle ikke du klare det?

Du har lønna di, du får 2 barnetrygder dersom du har hovedomsorgen for barnet, du får dekket 64% av dokumenterte utgifter til barnepass (barnehage + sfo) og du har krav på bidrag fra faren.

Den stønaden du snakker om, hva er det? Kontantstøtten? Den får du kun hvis barnet ikke er i barnehage. Eller er det overgangsstønaden du mener? Den har tre års varighet ja, men om du har full jobb er ikke den på mange kronene, den varierer etter inntekten din. Du kan ikke jobbe fullt + få mange tusen i overgangsstønad. Da jeg fikk den jobbet jeg 80% og fikk da i overkant av 2000,- i overgangsstønad i mnd. Trodde det kom til å bli kjempetrangt økonomisk da den forsvant, men helt ærlig så har jeg faktisk ikke merket så mye til det.... Og jeg svømmer ikke i penger.

Økonomisk trenger du ikke å bekymre deg, det er jeg temmelig sikker på. )

Men at forholdet deres kommer til å fortsette like fint etter en abort det tror jeg overhodet ikke noe på. Sorry.

[Gjest jeg ville ikke]

Jeg har ingen tro på at han elsker deg. Jeg skjønner ikke at du ønsker å få barn med en slik tarvelig mann. Om du velger å få ungen, vil ungen ha en far som er uinteressert, bebreider deg osv. Enn om du får et barn med spesielle behov? Det er ikke lett.

Hvor gammel er du/han? Har noen av dere barn fra før?

[Gjest togli]

Lei situasjon du har havnet i, og jeg vil bare gi deg to tilbakemeldinger:

1. Barnefaren er en ultradust, så han bør du virkelig dumpe helt uavhengig av om du velger å beholde barnet eller ei.

2. Ikke alle får dype og uopprettelige sår etter en abort. Jeg ble gravid som 17-åring og valgte abort, noe jeg er helt sikker på at var det riktige for meg. Det har aldri plaget meg, det var helt riktig valg og jeg har fått et flott liv etterpå. Jeg har venninner som har det på samme måten, jeg har også venninner som har det vanskelig etter å ha tatt abort i unge år, og jeg har venninner som fikk barn tidlig og som skulle ønske de hadde valgt annerledes.

Ergo: Det er ikke noen fellesfasit på et slik spørsmål.

Lykke til med avgjørelsen din.

Jeg er tror at dersom man selv tar valget om abort, uavhengig av hva andre måtte mene, så er det de færreste som vil angre på at de gjorde det.

Når man er så usikker og føler seg så pressa til å ta abort som det trådstarter gjør, så tror jeg man lett vil angre senere. Hvis kjæresten hennes hadde vært glad for graviditeten, så hadde nok trådstarter vært overlykkelig også

[Gjest høstløv]

En mann som presser deg på en slik infam måte, kan ikke være ordentlig glad i deg.

Presser han deg, slik at du tar abort fordi det er hans ønske, vil du miste respekten for ham, og hele forholdet vil rakne.

Tenk på det, du vil miste ham uansett hva du velger, derfor er det viktig at du følger ditt eget hjerte og ikke lar deg overtale til å gjøre noe, som går imot dine egne ønsker og følelser.

[Gjest miramarmora]

Han har vist at han ikke står ved din side når livet går ham i mot. Tror du han kommer til å gjøre det senere i livet? Dump ham uansett hva du velger, du trenger et ordentlig menneske.

[Gjest togli]

Jeg blir forbanna på kjæresten din som virkelig oppfører seg som en egoist!! Greit nok at han ikke ønsker å bli pappa nå, men kan kan da for søren ikke behandle deg på denne måten!! Hadde jeg vært deg hadde jeg kasta han på hue og ræva ut og beholdt barnet (fordi det virker som du helst vil beholde det dersom du får bestemme selv).

Nå må du gripe fatt i livet ditt og vise kjæresten din hvor landet ligger! Jeg ville sagt klart ifra at jeg ville beholde barnet og i samme slengen hadde jeg gjort det slutt med kjæresten siden du ikke får støtte fra ham. Da er det du som har overtaket og han som må finne ut hva han egentlig vil.

Hvis du tar abort for kjæresten din sin skyld, så er jeg hellig overbevist om at det vil bli slutt mellom dere før eller senere. Beholder du barnet er det en sjanse for at han kommer tilbake når han får tenkt seg litt om (men da skulle han virkelig ha kommet med en kraftig og dyptfølt unnskyldning for problemet han har satt deg i!)

Økonomisk vil du greie deg helt fint uten barnefaren.

[Glimtipper]

Jeg hadde ikke ønsket å være bundet til han resten av livet. Så jeg hadde slått opp, tatt abort og sett framover til den dagen jeg skulle få barn med et menneske som jeg hadde ønsket å dele foreldrerollen med.

Men det er meg.

[Gjest togli]

Jeg hadde ikke ønsket å være bundet til han resten av livet. Så jeg hadde slått opp, tatt abort og sett framover til den dagen jeg skulle få barn med et menneske som jeg hadde ønsket å dele foreldrerollen med.

Men det er meg.

Man tar jo ikke abort når man ønsker å beholde barnet (slik trådstarter tydeligvis gjør). Jeg kjenner jeg får en følelse av bruk og kast når jeg hører om kvinner som faktisk ønsker seg et barn, men som tar abort fordi forholdet til barnefaren kanskje ikke er helt som det skal... Jeg er ellers ingen motstander av abort, men synes enkelte tar litt vel lett på det....

[Glimtipper]

Man tar jo ikke abort når man ønsker å beholde barnet (slik trådstarter tydeligvis gjør). Jeg kjenner jeg får en følelse av bruk og kast når jeg hører om kvinner som faktisk ønsker seg et barn, men som tar abort fordi forholdet til barnefaren kanskje ikke er helt som det skal... Jeg er ellers ingen motstander av abort, men synes enkelte tar litt vel lett på det....

De aller fleste gravide ønsker barn, spesielt når de finner ut av de er gravide. Spørsmålet burde i langt større grad være om forholdene ligger til rette for å la fosteret vokse eller vente til livet er litt lettere.

Jeg hadde aldri tvunget noen til å bli pappa.

I tillegg vet jeg hvordan babydrømmen er, i forhold til virkeligheten.

Men jeg har ingen formening om hva trådstarter burde gjøre, jeg vet kun hva jeg hadde gjort.

[Gjest jeg ville ikke]

Man tar jo ikke abort når man ønsker å beholde barnet (slik trådstarter tydeligvis gjør). Jeg kjenner jeg får en følelse av bruk og kast når jeg hører om kvinner som faktisk ønsker seg et barn, men som tar abort fordi forholdet til barnefaren kanskje ikke er helt som det skal... Jeg er ellers ingen motstander av abort, men synes enkelte tar litt vel lett på det....

Se litt lengre fram i tid, enn aborten. Fyren er en dust, og hvem vil binde seg til å ha kontakt med en dust resten av livet? Hun kan heller finne seg en real kar, om hun vil stifte familie.

[Gjest togli]

Se litt lengre fram i tid, enn aborten. Fyren er en dust, og hvem vil binde seg til å ha kontakt med en dust resten av livet? Hun kan heller finne seg en real kar, om hun vil stifte familie.

Joda, jeg skjønner hva du mener... Men når trådstarter så tydlig viser at hun egentlig ikke ønsker abort, så tror jeg det blir feil for henne å gjøre det - uansett hvem som er faren...

[Gjest togli]

De aller fleste gravide ønsker barn, spesielt når de finner ut av de er gravide. Spørsmålet burde i langt større grad være om forholdene ligger til rette for å la fosteret vokse eller vente til livet er litt lettere.

Jeg hadde aldri tvunget noen til å bli pappa.

I tillegg vet jeg hvordan babydrømmen er, i forhold til virkeligheten.

Men jeg har ingen formening om hva trådstarter burde gjøre, jeg vet kun hva jeg hadde gjort.

Det er iallefall fint at du poengterer at DU ville gjort det slik Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Hadde nok vært for fokusert på akkurat DET fosteret og følt at jeg ville kunne gitt barnet et godt liv på tross av hvem som var faren

[Glimtipper]

Joda, jeg skjønner hva du mener... Men når trådstarter så tydlig viser at hun egentlig ikke ønsker abort, så tror jeg det blir feil for henne å gjøre det - uansett hvem som er faren...

Det kan være. Kanskje får hun en etterreaksjon om hun tar abort.

Men se for deg at hun får barnet og skal leve med den avgjørelsen i 18 år. Kanskje barnefaren melder seg ut, slik man ofte opplever når man presser noen til å få barn. Kanskje hun får en fødselsdepresjon som ikke går over etter et par måneder. Kanskje barnet får kolikk, ADHD, down syndrom... Alt det man må være forberedt på å takle om man skal ta seg av en unge.

Om hun absolutt vil ha DETTE fosteret akkurat nå, så får hun gå for det. Jeg er definitivt ikke for å presse noen til abort og synes fyren går langt over grensene.

Men jeg står ved det jeg sier. Jeg tror babydrømmen og hormonene overvinner fornuften akkurat nå.

[Gjest Ikke angret en dag]

Jeg er tror at dersom man selv tar valget om abort, uavhengig av hva andre måtte mene, så er det de færreste som vil angre på at de gjorde det.

Når man er så usikker og føler seg så pressa til å ta abort som det trådstarter gjør, så tror jeg man lett vil angre senere. Hvis kjæresten hennes hadde vært glad for graviditeten, så hadde nok trådstarter vært overlykkelig også

Det kan du godt ha rett i, samtidig skal man også være forsiktig med å havne i fellea "jeg-skal-i-alle-fall-ikke-gjøre-som-han-vil-for-jeg-skal-hevne-meg".

Et barn er en forpliktelse for resten av livet.

Jeg mener man må a) se på sin nåværende situasjon (hva har jeg av inntekt, hvordan bor jeg, har jeg støtteapparat osv.) og hva man kan forvente av framtida. Det er ikke lykka i livet for alle å gå på skole mens man har små barn, mens for andre passer det perfekt. Hva som er riktig for trådstarter er det bare hun som kan svare på.

Man skal også tenke godt gjennom det økonomiske aspektet, for selv om man har krav på ditten og datten fra det offentlige er det ikke slik at man får mer enn man absolutt trenger. For noen er det helt greit, mens andre igjen har større behov/dyrere vaner og dermed får det mer enn tungt på de offentlige satsene.

Huff, nå rota jeg meg mer utpå enn jeg hadde tenkt, jeg mener dette er et valg _kun_ trådstarter kan ta selv, det er bare hun som vet hvordan hennes situasjon er nå og hvilke framtidsutsikter hun faktisk har.

[Gjest jeg ville ikke]

Joda, jeg skjønner hva du mener... Men når trådstarter så tydlig viser at hun egentlig ikke ønsker abort, så tror jeg det blir feil for henne å gjøre det - uansett hvem som er faren...

Det er kjekt om noen kan snakke fornuft meg trådstarter. Denne babydrømmen blir raskt et babymareritt. Jeg synes det er så lumpent å føde barn uten å ha ting på stell. Det skal ikke mye til for å få en mer dugende far enn dette.