Kondolerer!

[Madelenemie]

Hei!

Har vondt i magen, klarer ikke å gå i begravelsen, vet ikke hva jeg skal gjøre?

[Madelenemie]

Hei!

Har vondt i magen, klarer ikke å gå i begravelsen, vet ikke hva jeg skal gjøre?

Hei!

Er så fortvilt for jeg vet ikke hvor mange minutter før begravelsen starter at jeg må være der?

Pleier komme 1/2 time før jeg, men kan man det i begravelser, det vet jeg ikke?

Er så engstelig nå, vet ikke hva jeg skal gjøre?

[EnolaGay]

Hei!

Har vondt i magen, klarer ikke å gå i begravelsen, vet ikke hva jeg skal gjøre?

Du skal kle på deg, reise i begravelsen og være den du er. Du må aldri glemme at andre kjenner deg og vet hvem du er, hva slags utfordringer du har. Og aksepterer det.

De som ikke vet og ikke kjenner deg, de betyr ingenting.

Det er svært få ting man kan gjøre galt i en begravelse. Alle mennesker reagerer forskjellig. Og alt er like ok. Du gjør ditt beste, og det er godt nok.

At min venn gjør "rare" ting er jeg vant til. At han/hun ikke møter ville såret meg. Skjønner? Lykke til, dette kan du!

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Er så fortvilt for jeg vet ikke hvor mange minutter før begravelsen starter at jeg må være der?

Pleier komme 1/2 time før jeg, men kan man det i begravelser, det vet jeg ikke?

Er så engstelig nå, vet ikke hva jeg skal gjøre?

De nærmeste kommer tidlig og de andre begynner å komme inn i kirka sånn ca et kvarter før det starter. Om du kommer 15 eller 5 min før, spiller ingen rolle. Hvis du liker å ha god tid er det ingen som reagerer på at du kommer en halvtime før. Du kan jo vente litt utenfor kirka og se når de andre går inn.

Dette går bra :-)

[Madelenemie]

Du skal kle på deg, reise i begravelsen og være den du er. Du må aldri glemme at andre kjenner deg og vet hvem du er, hva slags utfordringer du har. Og aksepterer det.

De som ikke vet og ikke kjenner deg, de betyr ingenting.

Det er svært få ting man kan gjøre galt i en begravelse. Alle mennesker reagerer forskjellig. Og alt er like ok. Du gjør ditt beste, og det er godt nok.

At min venn gjør "rare" ting er jeg vant til. At han/hun ikke møter ville såret meg. Skjønner? Lykke til, dette kan du!

Hei!

Okey.

Jeg har tatt på svarte klær nå, men jeg er nesten på gråten av angst og jeg går frem og tilbake da jeg ikke må kjøre før om 15 min. sier min mann.

Skal jeg sette meg på bakerste rad?

Er så bekymret!

[Madelenemie]

De nærmeste kommer tidlig og de andre begynner å komme inn i kirka sånn ca et kvarter før det starter. Om du kommer 15 eller 5 min før, spiller ingen rolle. Hvis du liker å ha god tid er det ingen som reagerer på at du kommer en halvtime før. Du kan jo vente litt utenfor kirka og se når de andre går inn.

Dette går bra :-)

Hei!

Hvordan skal det gå bra når jeg ikke klarer å se mennesker i øynene?

Spesielt når det er følsomme situasjoner.

Jeg er så redd, jeg takler ikke så bra gråting, må kjempe for å bli værende, blir forstyrret, men nå burde jeg ta meg sammen.

Det er dumt at min mann ikke kunne avlyse det møtet sitt.

[Madelenemie]

Du skal kle på deg, reise i begravelsen og være den du er. Du må aldri glemme at andre kjenner deg og vet hvem du er, hva slags utfordringer du har. Og aksepterer det.

De som ikke vet og ikke kjenner deg, de betyr ingenting.

Det er svært få ting man kan gjøre galt i en begravelse. Alle mennesker reagerer forskjellig. Og alt er like ok. Du gjør ditt beste, og det er godt nok.

At min venn gjør "rare" ting er jeg vant til. At han/hun ikke møter ville såret meg. Skjønner? Lykke til, dette kan du!

Hei!

Takk for svar forresten, men jeg har ikke ringt min venn etter at dette skjedde, da jeg ikke liker så godt slike følsomme situasjoner.

Det er kanskje feil av meg, men jeg sendte en sms og spurte når begravelsen er.

Jeg er ganske plaget nå, men jeg kjører dit og jeg håper jeg klarer gå ut av bilen, at jeg ikke får panikk og kjører min vei.

[....AV]

Hei!

Har vondt i magen, klarer ikke å gå i begravelsen, vet ikke hva jeg skal gjøre?

Dette klarer du. Det viktigste er ikke hva du gjør, men at du er tilstede og med det viser at du bryr deg.

Man kan gjerne komme en halvtime før. Hvis kirken/kapellet er åpent, kan du gå inn og sette deg og roe deg ned, hvis ikke kan du vente utenfor eller gå en liten tur.

Du kan sitte hvor du vil hvis ikke du er nærmeste pårørende. Du kan godt sitte bakerst.

Dine venner kjenner deg og vet at det er vanskelig for deg. Det er etter min erfaring som regel lite høylydt gråt i begravelser, kanskje med unntak av når det er barn som begraves.

Lykke til!

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Hvordan skal det gå bra når jeg ikke klarer å se mennesker i øynene?

Spesielt når det er følsomme situasjoner.

Jeg er så redd, jeg takler ikke så bra gråting, må kjempe for å bli værende, blir forstyrret, men nå burde jeg ta meg sammen.

Det er dumt at min mann ikke kunne avlyse det møtet sitt.

Du behøver ikke å tenke på alt dette. Det viktigste er at du er der. Det betyr så mye for de etterlatte at folk kommer i begravelsen. Ingen vil tenke på hvorvidt du ser folk i øynene eller ikke. Det at du er der er nok.

[EnolaGay]

Hei!

Takk for svar forresten, men jeg har ikke ringt min venn etter at dette skjedde, da jeg ikke liker så godt slike følsomme situasjoner.

Det er kanskje feil av meg, men jeg sendte en sms og spurte når begravelsen er.

Jeg er ganske plaget nå, men jeg kjører dit og jeg håper jeg klarer gå ut av bilen, at jeg ikke får panikk og kjører min vei.

Det går bra! Jeg regner med du er der nå. :0)

[Gjest prust]

Hei!

Har vondt i magen, klarer ikke å gå i begravelsen, vet ikke hva jeg skal gjøre?

Hvordan gikk det?

[Madelenemie]

Hvordan gikk det?

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

[laban]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

Det høres ut som du klarte deg kjempefint, bra jobba!

Det hender man gruer seg veldig til å gå i begravelser, men likevel gjør det for de etterlattes skyld. Jeg er sikker på at venninnen din satte pris på at du kom.

[Gjest MayLynn]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

Kjekt å høre at det gikk så bra - du er flink!

[Kalevaala]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

''Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet ''

Så veldig fin du er :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

Så bra at du greide dette. Jeg er sikker på at det betydde mye for din venninne at du var der. Du er forresten ikke den eneste som sliter med hva du skal si til sørgende. Det er nok ganske normalt.

[Madelenemie]

''Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet ''

Så veldig fin du er :-)

Hei!

Takk, jeg prøver å være snill og forstå andre, men det svikter ofte, men i dag klarte jeg det. Sikkert også fordi noen sa klart i fra hvordan visse ting ville bli oppfattet.

Når jeg kom hjem er jeg særingen, sliten av mennesker og tåler ingen lyder, da er jeg ikke flink mer, det er jeg oppriktig lei meg for.

[Madelenemie]

Så bra at du greide dette. Jeg er sikker på at det betydde mye for din venninne at du var der. Du er forresten ikke den eneste som sliter med hva du skal si til sørgende. Det er nok ganske normalt.

Hei!

Jeg fant på noe å si, jeg sa, "det er leit med din mors bortgang" og "det var fine ord som ble sagt i minnestunden", jeg sa noen flere ting jeg tenkte ut også.

Jeg prøver nå å huske på noen av ordene for de var ganske fine.

[Gjest prust]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

Så glad jeg ble da jeg leste om hvordan det hadde gått med deg i begravelsen i dag! Tenkte masse på deg i dag - men hadde ikke trodd at du ville ha gått på minnestunden. Veldig fint at du gjorde for venninna di - hun satte nok veldig pris på det!

For en seier for deg å klare noe du gruet deg så veldig til :-))))

Hvil ut nå i natt!

[Madelenemie]

Så glad jeg ble da jeg leste om hvordan det hadde gått med deg i begravelsen i dag! Tenkte masse på deg i dag - men hadde ikke trodd at du ville ha gått på minnestunden. Veldig fint at du gjorde for venninna di - hun satte nok veldig pris på det!

For en seier for deg å klare noe du gruet deg så veldig til :-))))

Hvil ut nå i natt!

Hei!

Takk:)

Jeg skal ta på meg øreproppene nå slik at det ikke blir problemer igjen på morgenen.

Ellers tror jeg at jeg er sliten enda, for jeg føler meg trist og jeg vet ikke hvorfor, eller får ikke tak i hva det kan være.

Egentlig har jeg en ting jeg stadig føler på, men det går på en måte ikke an, når man har familie og føle på det.

Jeg føler meg så ensom, så ofte.

Jeg tror løsningen er et nytt skjema og arbeidsplan slik at jeg får vekk denne følelsen som stadig oftere dukker opp.

Takk for hjelpen