Kondolerer!

[mrs_knowitall]

Hei!

Jeg er hjemme nå Jeg klarte det:) Og ikke bare det, jeg gikk i minnestunden etter på da min venninne sa at ellers ble hun litt lei seg.

Jeg snakket med en advokat der og en psykiater eller psykiatrisk sykepleier, jeg hørte ikke helt hva de sa. Jeg fikk litt panikk da jeg hørte psykiatri og jeg tenkte febrilsk, se i øynene nå. (ja slik at ikke mistanken skulle gå mot en diagnose i tilfelle det var en psykiater)

Det gikk så bra at jeg er helt sikker på at ingen merket at jeg har asperger syndrom. Jeg stilte spørsmål av typen, "Deg har jeg ikke hilst på, goddag, hva jobber du med da?" og slik gikk det, men jeg slet med øyekontakten, men jeg fomlet ikke med hendene, for de holdt jeg fast ned langs siden eller foldet foran på skjørtet eller bak ryggen.

Jeg er forferdelig sliten nå, men jeg ville bare fortelle dere dette.

Da jeg kom til gravlunden og begynte å gå mot kapellet kjente jeg meg kvalm og uvel, jeg så ingen kjente, en klynge svartkledde skikkelser, jeg hørte hvordan det knitret i småstein under skoene når jeg gikk, jeg holdt hendene stivt ned, og tenkte på skrittene, et skritt, det andre, høyhelte sko, vanskelig, ikke falle.

Jeg ville snu meg å gå andre vei, men så tenkte jeg at min redsel nok var mindre enn min venninnes sorg og savn og tretthet og da tenkte jeg, "dette klarer jeg selv om jeg ikke klarer se i øynene, ta i hender, si de rette ordene, jeg gjør det da for henne".

Hun ble så glad for at jeg kom, hun sa jeg skulle sette meg med henne, men jeg sa "nei jeg vil sitte lenger bak" så jeg satte meg lenger bak.

Det var noen fine ord som ble sagt som jeg skal tenke på nå over en kopp te, det var forresten et snilt menneske hun som døde.

Min venninne gråt litt når hun kom bort til meg, jeg ble usikker og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Siden jeg stod på en arms lengde fra henne, strakte jeg hånden min frem og strøk henne på overarmen, da sa jeg ingenting. Jeg så øynene hennes var fylt av tårer, hun liksom kjempet mot, hun så trist ut, og nesen rant litt også. Hun så ikke på meg så derfor kunne jeg se på henne, lenge, det var da jeg så hvor fylt øynene var av veske langs øyekanten.

Jeg har klart mye i dag, men tusen takk til dere som sa at "dette klarer jeg" samt at "hvis jeg ikke går blir min venninne lei seg" osv.. Da tok jeg meg sammen og gikk. Jeg er sliten, veldig, men jeg er glad jeg fikk det til og uten de store feilene, men så sa jeg ikke så mye, for jeg var redd for å si noe feil, jeg lot andre prate.

Men personen som jobbet i psykiatrien snakket jeg med da vedkommende var hyggelig og vi hadde barn på felles alder. Hun ville nok blitt forundret hvis jeg sa at jeg hadde asperger syndrom, men jeg sa ingenting for jeg vil helst bare være helt vanlig.

Dette er noe av det fineste jeg har lest på lenge! Heia deg og at du gjorde det for venninnen din. Jeg er rørt og imponert. Det hadde betydd _veldig_ mye for meg og.

[Madelenemie]

Dette er noe av det fineste jeg har lest på lenge! Heia deg og at du gjorde det for venninnen din. Jeg er rørt og imponert. Det hadde betydd _veldig_ mye for meg og.

Hei!

Takk

Hvorfor kaller du deg mrs_knowitall ?

Ja jeg gjorde det for min venninne og jeg tror hun vet hvor vanskelig det er for meg.