Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest Psyk av alt]

Dere må lære henne å oppføre seg uansett diagnoser eller ikke.

[Gjest Psyk av alt]

Hun har overtatt kontrollen over hele huset. Dere må ta kontrollen tilbake. Så enkelt tror jeg det er.

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Hun har overtatt kontrollen over hele huset. Dere må ta kontrollen tilbake. Så enkelt tror jeg det er.

Sorry - men det måtte jeg bare le av :-)

[Gjest Psyk av alt]

Sorry - men det måtte jeg bare le av :-)

Da har du muligens problemet akkurat der.

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Da har du muligens problemet akkurat der.

Javel - hva er det vi har gjort feil da - siden hun ble født?

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Dere må lære henne å oppføre seg uansett diagnoser eller ikke.

Ja for det har vi jo aldri prøvd...

[Bella Dotte]

Hun er voldsomt opptatt av rettferdighet. Vi har lagt pakkene under juletreet nå, og hun har omtrent innstilt seg på at hun blir skuffet over det hun kommer til å få og tror at søsknene kommer til å få mye finere presanger enn henne. Jeg synes det er leit at det er sånn, ikke noe gøy å gi da...

Men føler du at diagnosen har hjulpet deg med å forstå deg selv, og føler du at du har funnet noen teknikker som hjelper deg i hverdagen med det som er vanskelig? Hvordan er det med studier og/eller jobb?

Hvordan reagerte familien din på at du fikk aspergerdiagnosen?

Det første er det vanskelig for meg å si noe vettugt til, det høres bare forferdelig sårt ut, og vanskelig for dere alle...

''Men føler du at diagnosen har hjulpet deg med å forstå deg selv, og føler du at du har funnet noen teknikker som hjelper deg i hverdagen med det som er vanskelig?''

I høyeste grad, ja, jeg har tilgnet meg masse kunnskap - lest meg til - diskutert med andre, både med og uten samme diagnose - reflektert - testet ut - ting som går på sosial kompetanse. Sansemessig overbelastning og organiseringsproblemer er også en stadig utfordring, jeg synes vel egentlig det siste er vanskeligst akkurat nå, jeg ser ikke hvordan hjelpemidler kan brukes ift hva jeg sliter med - som er selvdisiplin, rett og slett. Lyder, lys og lukter kan jeg til en viss grad skjerme meg mot, og det gjør vel at de andre tingene fremstår tydeligere...

''Hvordan er det med studier og/eller jobb? ''

Jeg har vært i jobb i noen år, men fikk uføretrygd rett etter at jeg fikk diagnosen. Temmelig bakvendt, egentlig, for jeg hadde slitt i alle år - det var bare en tilfeldighet at jeg fikk den jobben som passet så godt for meg, men den fikk jeg ikke beholde - og måtte da prøve ut diverse arbeidsmarkedstiltak som slett ikke var tilpasset meg, for ingen visste hva som feilte meg... Når jeg kom så langt som til utredning var jeg helt på bånn psykisk. Nå etter to år som uførepensjonist, med ro og null krav... begynner jeg å kjenne at jeg har lyst til å jobbe. Men jeg sliter også med en gedigen trøtthet, groggy, søvnighet; jeg mister oppmerksomheten fort om det ikke er noe jeg interesserer meg sterkt for, har vanskelig for å avslutte det jeg begynner med... Ting tyder altså på at jeg har ADHD også... og jeg utredes for det nå. Trøttheten i tillegg til vansker med å trekke ut det vesentligste, organisere meg, og alt annet som kreves av en student... har satt en stopper for planene - eller snarere forestillingene - jeg hadde om å få en utdannelse. Om jeg får medisner som gjør meg mer fokusert og opplagt, er min store drøm å få tatt en utdannelse; bedre sent enn aldri...

''Hvordan reagerte familien din på at du fikk aspergerdiagnosen?''

Det er egentlig litt innviklet. Min far hadde etter alt å dømme mye av de samme problemene som meg. Men han satte seg imot alt som hadde med psykologer og diagnoser å gjøre. Ville ikke innrømme at det var noe galt og at noen av oss trengte hjelp. Først etter at han var død (noe som gjorde meg så fortvilet at jeg bare var tvunget til å oppsøke hjelp), fikk jeg mot til å prøve en siste gang å finne ut om det virkelig var noe som ikke stemte, og kanskje få hjelp. Ja, jeg trodde jo ikke at det var mulig å få noe hjelp, for jeg var ikke engang sikker på om det virkelig feilte meg noe - alle rundt meg sa alltid at jeg bare trengte å pushe meg selv og ta tiden til hjelp... gjett om jeg gjorde det, og tiden bare gikk... Mor og søsken har vært positive til diagnosen min, og forstår at den er riktig. Til dels er de riktig støttende.

[Gjest prust]

''Hun er voldsomt opptatt av rettferdighet. Vi har lagt pakkene under juletreet nå, og hun har omtrent innstilt seg på at hun blir skuffet over det hun kommer til å få og tror at søsknene kommer til å få mye finere presanger enn henne. Jeg synes det er leit at det er sånn, ikke noe gøy å gi da...''

Kjenner igjen mye her...

Hvordan gikk det hos dere i kveld? Jenta mi ble kjempeglad da hun og søstera fikk i gave at de skulle få øredobber og hull i ørene (hadde skrevet det på et kort inni ei pakke - de har ønsket det segl lenge). MEN så fikk søstera et par øredobber i gave fra sin fadder - og DA var kvelden ødelagt for tiåringen. Hun var SÅ fornærmet for at ikke også hun fikk øredobber i tillegg.

Og så gav vi begge jentene DS-spill. De hadde vært med i butikken og sett, og sagt hva de ønsket seg. Tiåringen ønsket seg Mario-spill (hun har Mario 64, mens søstera har Bros) - og søstera var litt mer usikker. Jeg kjøpte MarioCart til 10 åringen, og Blåfjell til 7 åringen. Det ble feil - for tiåringen ønsket seg ABOSLUTT ikke MarioCart - men Galaxy. Vi sa da at det ikek fantes for DS; bare for wii - men da ville hun ha et annet Mariospill, samme hvilket, bare ikek det hun hadde fått....

Det blir så trist stemning i stua når hun er sånn - bestemor synes det er helt forferdelig når hun er slik, og det synes jo vi andre og. Hun virker veldig utakknemlig. Jeg tror egentilg ikke hun er det, men jeg forstår ikke helt det med det spillet. Hun sa at hun var misunnelig på de øredobbene til søstera - men hun fikk jo flotte gaver fra sine faddere - men det gjelds liksom ikke det da...

Kontrasten blir så veldig stor når de to andre stråler av glede, både for det de selv får, men også når de ser hvor glade vi andre blir når vi pakker opp gaver.

[Gjest prust]

Det første er det vanskelig for meg å si noe vettugt til, det høres bare forferdelig sårt ut, og vanskelig for dere alle...

''Men føler du at diagnosen har hjulpet deg med å forstå deg selv, og føler du at du har funnet noen teknikker som hjelper deg i hverdagen med det som er vanskelig?''

I høyeste grad, ja, jeg har tilgnet meg masse kunnskap - lest meg til - diskutert med andre, både med og uten samme diagnose - reflektert - testet ut - ting som går på sosial kompetanse. Sansemessig overbelastning og organiseringsproblemer er også en stadig utfordring, jeg synes vel egentlig det siste er vanskeligst akkurat nå, jeg ser ikke hvordan hjelpemidler kan brukes ift hva jeg sliter med - som er selvdisiplin, rett og slett. Lyder, lys og lukter kan jeg til en viss grad skjerme meg mot, og det gjør vel at de andre tingene fremstår tydeligere...

''Hvordan er det med studier og/eller jobb? ''

Jeg har vært i jobb i noen år, men fikk uføretrygd rett etter at jeg fikk diagnosen. Temmelig bakvendt, egentlig, for jeg hadde slitt i alle år - det var bare en tilfeldighet at jeg fikk den jobben som passet så godt for meg, men den fikk jeg ikke beholde - og måtte da prøve ut diverse arbeidsmarkedstiltak som slett ikke var tilpasset meg, for ingen visste hva som feilte meg... Når jeg kom så langt som til utredning var jeg helt på bånn psykisk. Nå etter to år som uførepensjonist, med ro og null krav... begynner jeg å kjenne at jeg har lyst til å jobbe. Men jeg sliter også med en gedigen trøtthet, groggy, søvnighet; jeg mister oppmerksomheten fort om det ikke er noe jeg interesserer meg sterkt for, har vanskelig for å avslutte det jeg begynner med... Ting tyder altså på at jeg har ADHD også... og jeg utredes for det nå. Trøttheten i tillegg til vansker med å trekke ut det vesentligste, organisere meg, og alt annet som kreves av en student... har satt en stopper for planene - eller snarere forestillingene - jeg hadde om å få en utdannelse. Om jeg får medisner som gjør meg mer fokusert og opplagt, er min store drøm å få tatt en utdannelse; bedre sent enn aldri...

''Hvordan reagerte familien din på at du fikk aspergerdiagnosen?''

Det er egentlig litt innviklet. Min far hadde etter alt å dømme mye av de samme problemene som meg. Men han satte seg imot alt som hadde med psykologer og diagnoser å gjøre. Ville ikke innrømme at det var noe galt og at noen av oss trengte hjelp. Først etter at han var død (noe som gjorde meg så fortvilet at jeg bare var tvunget til å oppsøke hjelp), fikk jeg mot til å prøve en siste gang å finne ut om det virkelig var noe som ikke stemte, og kanskje få hjelp. Ja, jeg trodde jo ikke at det var mulig å få noe hjelp, for jeg var ikke engang sikker på om det virkelig feilte meg noe - alle rundt meg sa alltid at jeg bare trengte å pushe meg selv og ta tiden til hjelp... gjett om jeg gjorde det, og tiden bare gikk... Mor og søsken har vært positive til diagnosen min, og forstår at den er riktig. Til dels er de riktig støttende.

Takk for at du delte så mye av ditt liv her, Bella Dotte! Så godt at diagnosen fikk ting til å falle på plass for deg, og at du har fått testet ut mye og snakket med flere om dette.

Håper du får hjelp med dette med trøttheten også, og evt ift en ADHD-diagnose også, om det er det eller ikke.

Du kan lese det jeg skrev nå i kveld til "mamma til jente med adhd" om hvordan det gikk her i kveld med jenta vår...

[cathlin]

Hvordan gikk det hos dere i kveld? Jenta mi ble kjempeglad da hun og søstera fikk i gave at de skulle få øredobber og hull i ørene (hadde skrevet det på et kort inni ei pakke - de har ønsket det segl lenge). MEN så fikk søstera et par øredobber i gave fra sin fadder - og DA var kvelden ødelagt for tiåringen. Hun var SÅ fornærmet for at ikke også hun fikk øredobber i tillegg.

Og så gav vi begge jentene DS-spill. De hadde vært med i butikken og sett, og sagt hva de ønsket seg. Tiåringen ønsket seg Mario-spill (hun har Mario 64, mens søstera har Bros) - og søstera var litt mer usikker. Jeg kjøpte MarioCart til 10 åringen, og Blåfjell til 7 åringen. Det ble feil - for tiåringen ønsket seg ABOSLUTT ikke MarioCart - men Galaxy. Vi sa da at det ikek fantes for DS; bare for wii - men da ville hun ha et annet Mariospill, samme hvilket, bare ikek det hun hadde fått....

Det blir så trist stemning i stua når hun er sånn - bestemor synes det er helt forferdelig når hun er slik, og det synes jo vi andre og. Hun virker veldig utakknemlig. Jeg tror egentilg ikke hun er det, men jeg forstår ikke helt det med det spillet. Hun sa at hun var misunnelig på de øredobbene til søstera - men hun fikk jo flotte gaver fra sine faddere - men det gjelds liksom ikke det da...

Kontrasten blir så veldig stor når de to andre stråler av glede, både for det de selv får, men også når de ser hvor glade vi andre blir når vi pakker opp gaver.

Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?

[Gjest prust]

Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?

''Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?''

Joda - vi kan selvsagt bare la henne fortsette i samme spor. Hva blir da konsekvensene? Jo - at hun blir enda mer selvsentrert, og at hun støter venner enda mer i fra seg enn hun allerede gjør. Det er ikke særlig attraktivt å være misunnelig, og ikke kunne glede seg over at andre får noe.

Vi andre mister gleden over å gi henne gaver, når mottakelsen blir slik som dette.

Hvorfor mener du at det er bra for henne å ha disse følelsene, og ikke endre på dem?

[Gjest Nickløsheletida]

Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?

''Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?''

Synes du det er riktig at hun får utagere slik, når hun får gaver?

[Gjest prust]

''Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?''

Synes du det er riktig at hun får utagere slik, når hun får gaver?

Takk. Jeg mener helt klart at vi som foreldre MÅ prøve å hjelpe henne til å endre denne oppførselen. Akkurat dette med misunnelse synes jeg har blitt verre det siste året.

[Gjest Nickløsheletida]

Takk. Jeg mener helt klart at vi som foreldre MÅ prøve å hjelpe henne til å endre denne oppførselen. Akkurat dette med misunnelse synes jeg har blitt verre det siste året.

Ja, det mener jeg dere gjør rett i. Trist at det har vært en negativ utvikling. Slik du beskriver det, høres det slett ikke bra ut. Håper dere får skikkelig hjelp snart. Kan ikke være lett det der.

[Gjest prust]

Ja, det mener jeg dere gjør rett i. Trist at det har vært en negativ utvikling. Slik du beskriver det, høres det slett ikke bra ut. Håper dere får skikkelig hjelp snart. Kan ikke være lett det der.

Vi ble henvist til ABUP via fastlegen for to uker siden. Fikk brev onsdag om innkalling til time allerede lille julaften (!), men da hadde vi reist til Vestlandet. Håper vi får ny time raskt over nyttår.

Ja, nå synes jeg vi har prøvd mye både på egenhånd og via familiesenteret i såpass lang tid, at jeg håper ABUP kan hjelpe oss slik at jenta får det bedre med selg selv, og hele familien kan få det bedre sammen.

[cathlin]

''Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?''

Joda - vi kan selvsagt bare la henne fortsette i samme spor. Hva blir da konsekvensene? Jo - at hun blir enda mer selvsentrert, og at hun støter venner enda mer i fra seg enn hun allerede gjør. Det er ikke særlig attraktivt å være misunnelig, og ikke kunne glede seg over at andre får noe.

Vi andre mister gleden over å gi henne gaver, når mottakelsen blir slik som dette.

Hvorfor mener du at det er bra for henne å ha disse følelsene, og ikke endre på dem?

Gir lite rom for jenta, forstå og ta hensyn til hennes reaksjoner, godta henne.

[Gjest prust]

Gir lite rom for jenta, forstå og ta hensyn til hennes reaksjoner, godta henne.

''Gir lite rom for jenta, forstå og ta hensyn til hennes reaksjoner, godta henne.''

Hun tar mye rom, hun er den som helt klart får mest oppmerksomhet, hun prater mest og høyest, hun får lengst kos om kvelden, hun får mest tid sammen med oss voksne med leksene, osv.

Vi prøver så godt vi kan å godta at hun ikke likner de to andre - det må vi slevsagt gjøre. Men vi kan ikke godt at hun oppfører seg på en slik måte osm bryter helt med samfunnets normer for hvordan en behandler hverandre - det vil være helt feil, fordi hun da ikke vil takle verden utenfor familien. Vi må jo prøve å veilede henne i forholde til andre mennesker!

[Gjest Nickløsheletida]

Vi ble henvist til ABUP via fastlegen for to uker siden. Fikk brev onsdag om innkalling til time allerede lille julaften (!), men da hadde vi reist til Vestlandet. Håper vi får ny time raskt over nyttår.

Ja, nå synes jeg vi har prøvd mye både på egenhånd og via familiesenteret i såpass lang tid, at jeg håper ABUP kan hjelpe oss slik at jenta får det bedre med selg selv, og hele familien kan få det bedre sammen.

Ja, håper for deres og hennes egen del at hun får det. Jeg tror ikke det er noe galt dere som foreldre gjør heller, siden de to andre barna er helt annerledes. Min 10-åring stråler og er takknemlig for alt hun får. Eller jeg kan se forskjell på når hun er ekte glad og når hun spiller skuespill og later som hun er veldig glad. Men jeg synes det er riktig å spille skuespill når en får en gave hvis den ikke helt falt i smak og som jeg skjønner er de andre to barna dine slik også og som du sier gleder seg på andres vegne.

[cathlin]

''Det er hennes følelser. Kan hun ikke få å ha dem?''

Synes du det er riktig at hun får utagere slik, når hun får gaver?

Hun kan ikke noe for de følelsene hun får.

[Persille1365381127]

Takk. Jeg mener helt klart at vi som foreldre MÅ prøve å hjelpe henne til å endre denne oppførselen. Akkurat dette med misunnelse synes jeg har blitt verre det siste året.

Jeg tror jeg er litt tilbake på det jeg skrev til deg i mailen, HVORFOR reagerer hun sånn?

Rasjonelt stemmer jo ikke dette. De har fått fine gaver alle sammen. Alle har fått noe de ønsker seg. Alle har fått omtrent tilsvarende gaver i forskjellige varianter. Spillet hennes kan jo også byttes antar jeg...

Så HVORFOR blir hun misunnelig? Er det fordi de andre får noe som er finere? I så fall - er ingenting av det hun har fått finere enn de andres? Er det fordi de andre får noe annet? I så fall - er det kanskje hun som har fått noe annet, og ikke de andre? At hun ser på det "motsatt vei"?

Når dere snakket om dette med øredobbene f.eks - utviser hun noe som helst forståelse for at dette ikke er "rasjonelt"?