omvendt spiseforstyrrelse

[Gjest hater meg selv]

Jeg er minst 25 kilo overvektig, og føler meg til tider helt for jæv... (Har BMI over 30) Jeg slanker meg ofte,men når jeg har gått ned litt får jeg et snålt syn på kroppen min. Jeg synes jeg ikke ser feit ut selv om badevekten min sier jeg er feit. Og mine gode ærlige venninner synes også jeg er overvektig,noe jeg vet jeg er. Problemet er at jeg ikke greier å SE det selv.

Det at jeg ikke ser det,betyr ikke at jeg ikke føler det. Men mitt forvrengte bilde av meg selv gjør at jeg stopper opp i alle dietter,og slafser og eter som jeg alltid har gjort. Selv om jeg vet det er galt av meg å spise, og jeg gjerne vil gå ned fordi jeg misunner alle med slank kropp.

For å være ærlig skulle jeg til tider ønske jeg hadde anoreksia,for da ville jeg hele tiden ha trodd jeg var fet uten å være det. Istedet tror jeg at jeg ikke er fet og ser ut som en julegris... Hva skal jeg gjøre? Og er dette på en måte en slags omvendt spiseforstyrrelse? Har noen hørt om lignende?

[Gjest MonaXXVI]

Hørtes kjent ut ja! Jeg har BMI et stykke over 30, og VET at jeg burde gå ned sikkert 20 kg... merker det jo godt når jeg f.eks skal kjøpe klær.... Men jeg har det så bra med meg selv! Jeg er liksom fornøyd... Jeg ser jo i speilet at magen henger litt, at jeg har begynt å få valker på ryggen, at jeg har dobbelthake... men jeg FØLER meg ikke sånn! Og da forsvinner all motivasjonen, og et hvert forsøk på slanking koker bort i kålen....

Joda, jeg kjenner godt problemet ditt, og det er ikke problemfritt å slite med motivasjon, kroppen sliter jo ekstra med de ekstra kiloene... Men å kalle det spiseforstyrrelse er jeg ikke helt enig i (ihvertfall ikke for mitt vedkommende). Vi er alt for fornøyde med oss selv! (som om det skulle være negativt...

[Gjest Mi]

Hørtes kjent ut ja! Jeg har BMI et stykke over 30, og VET at jeg burde gå ned sikkert 20 kg... merker det jo godt når jeg f.eks skal kjøpe klær.... Men jeg har det så bra med meg selv! Jeg er liksom fornøyd... Jeg ser jo i speilet at magen henger litt, at jeg har begynt å få valker på ryggen, at jeg har dobbelthake... men jeg FØLER meg ikke sånn! Og da forsvinner all motivasjonen, og et hvert forsøk på slanking koker bort i kålen....

Joda, jeg kjenner godt problemet ditt, og det er ikke problemfritt å slite med motivasjon, kroppen sliter jo ekstra med de ekstra kiloene... Men å kalle det spiseforstyrrelse er jeg ikke helt enig i (ihvertfall ikke for mitt vedkommende). Vi er alt for fornøyde med oss selv! (som om det skulle være negativt...

Det med å ikke se at man er tjukk selv om man rent objektivt har en BMI som tilsier at man er overvektig, er et helt vanlig og velkjent fenomen. Det er ofte en del av en spiseforstyrrelse (ofte tvangsspising), men det er også noe som jenter med et helt normalt forhold til mat har.

Jeg tror ikke du skal problematisere akkurat det så veldig mye. Kanskje bør du heller spørre deg selv hvorfor du synes du bør slanke deg når du faktisk har det bra med den kroppen du har? Du plager deg selv, og du skader kroppen din mer enn du gjør hvis du forblir overvektig, men sørger for å ha en frisk og aktiv kropp. Dessuten utsetter du deg selv for en veldig forhøyet risiko for å få spiseforstyrrelser. Husk at slanking er viktigste utløsende faktor for spiseforstyrrelser og at du faktisk har 18 ganger større risiko for å få en av de alvorlige spiseforstyrrelsene (som faktisk kan være dødelig) enn de som ikke slanker seg har (uansett om de er tjukke eller ikke).

Hovedmålet må jo være å ha det bra med kroppen sin, og å ha et så trygt forhold til seg selv at man kan drite i alle andres mening. Og tro meg - ei jente som er fornøyd med kroppen sin er automatisk ei vakker jente- uansett hva vekta sier. Den tryggheten det utstråler gjør alle vakre!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære hater meg selv ! Du er ikke alene om å ha slike tanker og atferd i forhold til mat, vekt og din egen ,- og andres kropp. For mange er det viktig å få en diagnose på en spiseforstyrrelse, andre igjen ønsker det ikke. Når du selv opplever at du blir overopptatt av mat, vekt og utseende og dine tanker og atferd i forhold til dette begynner å begrense din daglige aktivitet og livskvaliteten, da har du en spiseforstyrrelse. Du sier at du til tider føler deg helt for jæv..., og at du hater deg selv, så for meg kan det se ut som om du kanskje sliter mer enn du klarer å innrømme overfor deg selv- ialle fall nå. Det kommer ikke helt klart fram om du driver med såkalt "overspising". Det er mange mennesker som sliter med vekten, men som likevel ikke har noe spiseforstyrrelse. Våre gener / arveanlegg er også forskjellige, vi er født med forskjellige kropper, noen har lettere for å legge på seg enn andre. Kanskje du er en av dem ?

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.