Faen ta deg mamma

[Nedia]

Sitter her og har klump i halsen. Vet liksom ikke hvorfor. Dette har vært en dårlig dag. Har vært lei meg, lei meg og lei meg. Føler jeg bare har stappa i meg med mat, men har vel egentlig ikke det heller. Kan vel kalles normalt matinntak. Blæh, hvor er styrken min??? Hvor er det blitt av evnen min til å stenge alle andre ute??? Jeg gjør stadig feilgrep. En dag fikk jeg en person til å begynne å grine, jeg grein og sa at jeg ikke orka mer, at jeg bare ville dø.

Jeg vil ikke plage folk. Mine problemer er mine, jeg fortjener ikke å ha det bra. Man får som man fortjener,gjør man ikke???? Jeg sprer jævleskap rundt meg. Foreldrene mine har det fælt, jeg vet det. De har vel egentlig aldri sagt det direkte, bortsett fra at jeg har blitt anklaget for psykisk terror fra dem begge. Pappa var dritings da han sa det, så det teller kanskje ikke... (men barn og fulle folk.....). Mamma orker jeg ikke bry meg med like vel, hun mener at mine spiseproblemer bare er overdrevet og lurer på hvorfor jeg har så store pubertetsproblemer i forhold til alle andre på min egen alder. Men jeg bryr meg ikke, sånn har det alltid vært... Familien er perfekt, enten vi vil det eller ei. Mammas uskrevne regel. Faen ta deg mamma!!!!!!!!

[juize]

Merklig det her med foreldre... de vil lissom at barna skal være perfekte. min mor klarer enda ikke inse mine problemer helt, jeg har gitt opp å snakke med henne. hun bar ror det bort og sier masse annet i stedet.

det er synd at det er sånn, for jeg kunne virkelig tenke meg å snakke med henne og få støtte fra henne, men... siden hun takler det slik så blir det heller til at jeg ikke vil belaste henne med det og holder munn.

Derfor er jeg glad for dette forumet, for her er det folk som forstår og ikke ror seg unna, men oppmuntrer og "kjefter" litt i stedet!

Lykke til videre, klem Juize

[Nedia]

Merklig det her med foreldre... de vil lissom at barna skal være perfekte. min mor klarer enda ikke inse mine problemer helt, jeg har gitt opp å snakke med henne. hun bar ror det bort og sier masse annet i stedet.

det er synd at det er sånn, for jeg kunne virkelig tenke meg å snakke med henne og få støtte fra henne, men... siden hun takler det slik så blir det heller til at jeg ikke vil belaste henne med det og holder munn.

Derfor er jeg glad for dette forumet, for her er det folk som forstår og ikke ror seg unna, men oppmuntrer og "kjefter" litt i stedet!

Lykke til videre, klem Juize

Ja, jeg vil også at foreldrene mine skal forstå. Prøve i hvert fall. Og godta, godta at den lille snille jenta ikke er så perfekt som de vil ha det til. At jeg ikke er så sterk som de liker å tro, og som de vil at alle andre skal tro.

Det jeg lengter mest etter er en skulder å gråte på, uten at jeg er nødt til å ha fasit svar på hvorfor jeg gråter osv... Jeg tror det ville ha hjulpet meg masse, men de vil ikke forstå.

Men jeg har andre voksne som hjelper meg, og er veldig takknemlig for det.

Lykke til du også.

stor klem

[Gjest Doktor Online, Redaksjonen]

Merklig det her med foreldre... de vil lissom at barna skal være perfekte. min mor klarer enda ikke inse mine problemer helt, jeg har gitt opp å snakke med henne. hun bar ror det bort og sier masse annet i stedet.

det er synd at det er sånn, for jeg kunne virkelig tenke meg å snakke med henne og få støtte fra henne, men... siden hun takler det slik så blir det heller til at jeg ikke vil belaste henne med det og holder munn.

Derfor er jeg glad for dette forumet, for her er det folk som forstår og ikke ror seg unna, men oppmuntrer og "kjefter" litt i stedet!

Lykke til videre, klem Juize

Kjære juize! Du trenger absolutt hjelp til å få din mor til å forstå at hun ikke kan la deg slite med spiseforstyrrelsen alene. Du trenger absolutt en mor som kan vise ansvar. Det er ofte slik at når et barn i en familie får spiseforstyrrelse så tror alle at det er barnet som "svikter". Foreldre får ofte skyldfølelse og velger derfor å bagatellisere problemet. Foreldre er de viktigste personene for et barns opvekst og når det oppstår problemer(som f.eks. spiseforstyrrelse) er det desto viktigere at foreldrene er sitt ansvar bevisst. Er det noen som kan snakke med din mor om hvordan du har det og hva du ønsker. Vet hun hvor alvorlig det er og hvordan du sliter? Det viser seg ofte at barn blir bedre av sin spiseforstyrrelse når foreldrene blir med i behandlingen. Håper det er andre som kan snakke litt med din mor, da det kan se ut som at hun ikke vil høre på deg. Har du en behandler, søster, bror, onkel , tante, helsesøster osv. som du k

[Gjest Doktor Online, Redaksjonen]

Ja, jeg vil også at foreldrene mine skal forstå. Prøve i hvert fall. Og godta, godta at den lille snille jenta ikke er så perfekt som de vil ha det til. At jeg ikke er så sterk som de liker å tro, og som de vil at alle andre skal tro.

Det jeg lengter mest etter er en skulder å gråte på, uten at jeg er nødt til å ha fasit svar på hvorfor jeg gråter osv... Jeg tror det ville ha hjulpet meg masse, men de vil ikke forstå.

Men jeg har andre voksne som hjelper meg, og er veldig takknemlig for det.

Lykke til du også.

stor klem

Kjære Nedia. Jeg forstår at du lengter etter at dine foreldre skal forstå hva du sliter med. ¨Mange foreldre blir rådville når de skjønner at deres barn har en spiseforstyrrelse, mange foreldre får også skyldfølelse og skjønner ikke helt hva som skjer. Det er svært viktig at foreldrene dine tar ansvaret som foreldre og at de kan være med på å støtte deg i ditt videre arbeide. Det viser seg at ofte er det foreldrene som er de beste hjelperne. Kanskje de andre voksne som hjelper deg kunne snakke med dine foreldre for deg eller sammen med deg, for ved samarbeid og støtte i en familie der en sliter med spiseforstyrrelse er sjangsen for å lykkes mye bedre- alle i familien har som regel behov for å si noe om hvordan de har det og hva som bekymrer dem mest. Lykke til med å klare å innvolvere familien din for samarbeid, kanskje ved hjelp av fagfolk.

[Gjest Doktor Online, Redaksjonen]

Merklig det her med foreldre... de vil lissom at barna skal være perfekte. min mor klarer enda ikke inse mine problemer helt, jeg har gitt opp å snakke med henne. hun bar ror det bort og sier masse annet i stedet.

det er synd at det er sånn, for jeg kunne virkelig tenke meg å snakke med henne og få støtte fra henne, men... siden hun takler det slik så blir det heller til at jeg ikke vil belaste henne med det og holder munn.

Derfor er jeg glad for dette forumet, for her er det folk som forstår og ikke ror seg unna, men oppmuntrer og "kjefter" litt i stedet!

Lykke til videre, klem Juize

Kjære juize! Du trenger absolutt hjelp til å få din mor til å forstå at hun ikke kan la deg slite med spiseforstyrrelsen alene. Du trenger absolutt en mor som kan vise ansvar. Det er ofte slik at når et barn i en familie får spiseforstyrrelse så tror alle at det er barnet som "svikter". Foreldre får ofte skyldfølelse og velger derfor å bagatellisere problemet. Foreldre er de viktigste personene for et barns opvekst og når det oppstår problemer(som f.eks. spiseforstyrrelse) er det desto viktigere at foreldrene er sitt ansvar bevisst. Er det noen som kan snakke med din mor om hvordan du har det og hva du ønsker. Vet hun hvor alvorlig det er og hvordan du sliter? Det viser seg ofte at barn blir bedre av sin spiseforstyrrelse når foreldrene blir med i behandlingen. Håper det er andre som kan snakke litt med din mor, da det kan se ut som at hun ikke vil høre på deg. Har du en behandler, søster, bror, onkel , tante, helsesøster osv. som du k

[Gjest Doktor Online, Redaksjonen]

Ja, jeg vil også at foreldrene mine skal forstå. Prøve i hvert fall. Og godta, godta at den lille snille jenta ikke er så perfekt som de vil ha det til. At jeg ikke er så sterk som de liker å tro, og som de vil at alle andre skal tro.

Det jeg lengter mest etter er en skulder å gråte på, uten at jeg er nødt til å ha fasit svar på hvorfor jeg gråter osv... Jeg tror det ville ha hjulpet meg masse, men de vil ikke forstå.

Men jeg har andre voksne som hjelper meg, og er veldig takknemlig for det.

Lykke til du også.

stor klem

Kjære Nedia. Jeg forstår at du lengter etter at dine foreldre skal forstå hva du sliter med. ¨Mange foreldre blir rådville når de skjønner at deres barn har en spiseforstyrrelse, mange foreldre får også skyldfølelse og skjønner ikke helt hva som skjer. Det er svært viktig at foreldrene dine tar ansvaret som foreldre og at de kan være med på å støtte deg i ditt videre arbeide. Det viser seg at ofte er det foreldrene som er de beste hjelperne. Kanskje de andre voksne som hjelper deg kunne snakke med dine foreldre for deg eller sammen med deg, for ved samarbeid og støtte i en familie der en sliter med spiseforstyrrelse er sjangsen for å lykkes mye bedre- alle i familien har som regel behov for å si noe om hvordan de har det og hva som bekymrer dem mest. Lykke til med å klare å innvolvere familien din for samarbeid, kanskje ved hjelp av fagfolk.

[christiane]

Det er sårende at foreldre som skal støtte og hjelpe oss nærmest er skyld i denne "dritten."

Det gjør meg sint og samtidig veldig lei.

Kjenner meg igjen, min mor har jeg ikke sett på snart ett år, og det syns jeg er greit . Hun har fått gjort nok skade!

[Nedia]

Kjære Nedia. Jeg forstår at du lengter etter at dine foreldre skal forstå hva du sliter med. ¨Mange foreldre blir rådville når de skjønner at deres barn har en spiseforstyrrelse, mange foreldre får også skyldfølelse og skjønner ikke helt hva som skjer. Det er svært viktig at foreldrene dine tar ansvaret som foreldre og at de kan være med på å støtte deg i ditt videre arbeide. Det viser seg at ofte er det foreldrene som er de beste hjelperne. Kanskje de andre voksne som hjelper deg kunne snakke med dine foreldre for deg eller sammen med deg, for ved samarbeid og støtte i en familie der en sliter med spiseforstyrrelse er sjangsen for å lykkes mye bedre- alle i familien har som regel behov for å si noe om hvordan de har det og hva som bekymrer dem mest. Lykke til med å klare å innvolvere familien din for samarbeid, kanskje ved hjelp av fagfolk.

Fagfolk har prøvd uten hell, helsesøster prøvde en gang, og for ikks å veldig lenge siden prøvde psykologen jeg går hos. Hun kallte inn til familiesamtale, lite vellykka. Etter det har ikke mine problemer vært nevnt en eneste gang!

Jeg føler jeg har prøvd, jeg er 17 år og kan ikke alltid ta ansvaret for å ta de første skrittene. Jeg har gjort mitt, nå er det opp til dem om de noen gang vil svelge stoltheten sin og støtte og hjelpe meg!

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Fagfolk har prøvd uten hell, helsesøster prøvde en gang, og for ikks å veldig lenge siden prøvde psykologen jeg går hos. Hun kallte inn til familiesamtale, lite vellykka. Etter det har ikke mine problemer vært nevnt en eneste gang!

Jeg føler jeg har prøvd, jeg er 17 år og kan ikke alltid ta ansvaret for å ta de første skrittene. Jeg har gjort mitt, nå er det opp til dem om de noen gang vil svelge stoltheten sin og støtte og hjelpe meg!

Kjære Nedia. Du sier at fagfolk har prøvd, uten hell. Det er viktig å vite at det å komme ut av spiseforstyrrelsen tar tid, ofte lang tid, opptil flere år. Det har som regel også tatt lang tid å komme til forskjellige stadier av sf. Når en som sliter med en sf først har bestemt seg for i alle fall å prøve å gjøre noe med sitt problem er det viktig at de rundt en støtter opp så godt de kan;venner, foreldre, søsken, venn, behandler osv. Det å gå til familiesamtale opplever veldig mange som truende og skremmende spesielt de første møtene, men det er også her som ved alle møter med hjelpeapparatet- ta tiden til hjelp, prøv å klare å stå i det vanskelige , vonde i samtalen for etterhvert kan samtalene oppleves som befriende . Du klarer å stå i det vanskelig ukontrollerbare i forhold til din sf, jeg håper du først og fremst tenker på deg selv og skjønner at det er utrolig tøfft når du som 17åring må ta initiativet. Foreldrene dine har et ansvar overfor deg og er som regel de viktigste i et barns oppvekst. Foreldre er likevel svært forskjellige og ikke alle foreldre er sitt ansvar bevisst. Jeg håper likevel at du er sterk nok til å klare å ta i mot videre hjelp i fra din psykolog slik at du kan få en mer forståelse av dine problemer . Du kan bli styrket og du kan klare det, prøve å tenke framover om at du en dag skal "stå på egne bein" og om ikke så altfor lenge er du også myndig. Lykke til videre med DIN stolthet, prøv å la din psykolog hjelpe deg med å finne gode løsninger for deg !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Maggie55]

I grunnen var det psykologen som spurte om jeg "så" mine foreldre

jeg hadde da og i åra som fulgte så mye følsesmessige problemer og svingningerat førti år senere har jeg vel bare fått "korte glimt av dem som personer" Jeg var også så lite  interessert i faget psykologi Syntes det var et temmelig teit  og uforståelig fag Spesielt adferdspsykologi Det er jeg også fremdelesSynes veldig vanskelig bare

Den kontakten jeg hadde dengang med spiseforstyrrelsen var ved å spise og kaste opp i skjul Problemet var ikke gamle foreldre men at kroppsbygningen min var mye grovere enn klassevennindets så det var umulig for meg å ha deres normalvektig i utgangspunktet 

Hva som forsterker problemene føler jeg at man ikke klarer å snakke med dem man er glad i på en ærlig og sann måte kanskje før det er for seint face to face

Men jeg tror aldri det er for sent når det handler om ens nærmeste egentlig

De voksne har ofte sine ting som det kanskje ikke var så mye plass til i deres barndom og har kanskje bestemte oppfatninger av "ungdommen i dag" "generasjonskløften" omtalte man det som da jeg var ung

Følsene og tankene svinger ofte mellom ytterkantene som barn og tidlig ungdom Jeg har ikke selv vokset problemene av meg men har hørt om mange som har gjort nettopp det og ikke merket noe særlig Håper du er heldig og får god hjelp og oppfølging over den tid du trenger

Jeg ville også bare gjerne ønske lykke 

Håber bare det går bra med deg videre😋

[Lillemus]

34 minutter siden, Maggie55 skrev:

Jeg ville også bare gjerne ønske lykke 

Håber bare det går bra med deg videre😋

Du er klar over at du svarer på et innlegg som er snart 17 ÅR gammelt? Hvor langt bak i lista måtte du bla for å finne dette?

[Gjest Maggie55]

Veldig lei hvis jeg uttrykte meg feil på noe måte men følte jeg kjente meg veldig mye igjen som barn i ordene jeg leste

Men jeg skriver ganske riktig ikke i dag som barn

men jeg ønsker så absolutt lykke til jeg og mener det🙂