etter ett brudd

[omneot]

Takker gor hodt svar

Kjenner igjen mye her

Har tenkt på psykolog ja, og det blir nok alene , for parterapi er vist helt uaktuelt

Du sier at dere fant tilbake etter noen år

Kan jeg da få spørre hvorfor det skar seg til å starte med , hvordan deres dialog var i mellomtiden og hva/ hvordan som gjorde at dere fant tilbake ?

[morsan]

Godt svar IngridSletten. Har et par venninner som har blitt forlatt uten forvarsel. De har strevd fryktelig lenge med det at de ikke kunne påvirke valget selv - at de bare måtte forholde seg til hans valg og hans virkelighetsforståelse om "sannheten om forholdet".

Jeg synes selv det har vært fryktelig tøft med skilsmisse - mye verre enn hva jeg kunne trodd før. Men jeg har i det mlnste ikke hjertesorg! Lettere å komme seg videre og glede seg over det nye livet da.

Og til trådstarter: ingen av de to venninnene har blitt sammen med eksen igjen. Det er vel 5-6 år for hun ene og mer enn 10 år for hun andre. Men uansett lykke til for deg - ene eller andre veien.

[omneot]

Helt enig i at Ingrid sitt innlegg var meget bra

For meg i min situasjon gir det og på en måte grobunn for litt håp

Jeg vet at mange ikke finner tilbake igjen til hverandre , men er ikke kommet dit selv enda

Kan jo hende at dersom hun vil tilbake senere så er jeg kommet forbi henne , men som sagt så er jeg ikke nær det enda

Håper I greid kan fortelle litt om hvorfor det ikke gikk hos henne , hvordan hun taklet og kom seg gjennom den vanskelige perioden , hvorvidt det var noen kontakt i perioden etter , eventuelt hvordan man klarte å samarbeide , og hvordan de fant tilbake til hverandre

Kan gjerne få dette som svar i tråd eller som pm om Ingrid vil svare på dette eller litt rundt dette

Akkurat nå er det veldig vanskelig å være meg , og jeg ser ikke hvordan det skal bli så mye bedre

[omneot]

Å bli forlatt mot sin vilje er å bli redusert til en brikke i sitt eget liv. Den andre har tatt et valg ( som han/hun kan streve med, ha dårlig samvittighet for, lure på om det riktig osv), men det er tross alt et valg. Den som blir forlatt har ikke det. Den andres valg medfører at man mister den man elsker, man mister muligheten til å se sine barn hver dag, man får et helt annet liv,- uten at man har valgt det eller på noen måte ønsket det. Og det er knalltøft! Og det tar tid å forsone seg med situasjonen, slutte å håpe på gjenforening, slutte å sørge over det som er tapt og over fremtiden som ikke blir noe av.

Jeg synes det er leit at du ikke får henne i tale slik at du får svar på spørsmålene dine. Kanskje må du finne det ut selv. Jeg anbefaler deg å oppsøke Familievernkontoret eller en psykolog alene og forsøke å finne ut hvor "hunden ligger begravd".

Jeg har vært i din situasjon, og vet hvilken krise det er. I mitt tilfelle fant vi tilbake til hverandre etter et par år. Og bruddet var nødvendig for å komme dit vi er i dag. Vi har det bedre enn på mange mange år ( og vi har vært sammen i over 20 år)

Jeg ønsker deg lykke til uansett hvilken vei det går. Du har en vanskelig tid foran deg, men det blir bedre!

var dere på talefot gjennom bruddet og hvordan var vennskapet etterpå ?

jeg sitter nå og føler at jeg i tillegg til å miste den jeg elsker , også mister min beste venn.

har nok en personlighets krise akkurat nå , og klarer ikke finne mye positivt

[AnonymBruker]

Å miste sin partner gjennom brudd er som kjent sorgen ingen sender blomster til. Det er en sorg og sorg gjør vondt. 

 

Jeg tenker at den beste måten du skulle ha sjans til å få henne tilbake er at du viser at nye sider og at du klarer deg selv. Den beste måten du kan gjøre det på er å begynne på ditt nye liv uten henne. Kanskje kan du ta opp noen gamle hobbier. Gå gjerne inn på datingssider, og kos deg med å treffe nye mennesker. Kanskje er det når du øyner håp om et godt liv videre, at du utstråler at hun ikke lengre har et valg og dermed angrer kanskje.

 

Når folk forlater brått, og ikke vil prate om det, så tenker jeg at sjansen er høy for at man har funnet en annen. Så er man nyforelsket og denne sammenligningen slår dårlig ut ovenfor den man har delt regninger og hverdager med. Men forelskelsen kan også falle fort. 

 

Så det beste rådet er å bli den beste versjonen av deg selv. Finn deg selv, hvem er du egentlig? Selv om du er i sorg ser du sikkert at det også er noen spennende sider ved dette.

 

Trenger du noen å prate med kan du sikkert få time alene hos familiekontoret. Egentlig burde det være selvhjelpsgrupper, da mange er i samme situasjon. Kanskje du kan henge opp en lapp i butikken om "Skilsmisseklubb" ?

 

Skjebnen lukker aldri en dør uten å åpen en annen. 

 

Og ingen av oss har noen garanti for om vi er i et parforhold i morgen, uansett hvor godt vi mener parforholdet vårt er. 

 

Klem

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bae79...5e3

[IngridSletten]

Til trådstarter

Er på mobil og får ikke til sitering.

Jeg skjønner at du er nysgjerrig på om min historie er sammenlignbar med din, og om jeg har noen erfaringer du kan dra nytte av. Jeg synes det er vanskelig å gå inn i detaljer på et forum som dette. Jeg kan vel si at det var en vanlig historie. Samspill og kommunikasjon var ikke det beste, vi kom inn i en negativ spiral som vi aldri klarte å få snudd. Rollene var: han snakket, jeg trakk meg unna. Vi trakket hverandre på ømme tær i våre forsøk på å beskytte oss. Begge slet, men vi hadde ulik oppskrift på løsning. Jeg vill jobbe, han ville gå.

Kommunikasjonen var svært varierende etter btuddet, men min mann var positiv til å oppsøke terapeut for å snakke gjennom ting. Ellers var det en berg- og dalbane. Mye stygt og vondt, men også fine samtaler. Alltid et godt samarbeid om barna.

Vi fant sammen igjen fordi vi begge hadde gjennomgått en grundig ransakelse av oss selv, vi fikk begge en forståelse av hva den andre opplevde som vanskelig og kunne se at vi begge var snsvar for at vi kjørte forholdet i grøfta. Og vi måtte erkjenne at vi ikke klarte oss uten hverandre. Som noen har sagt: det handler ikke om å finne en du kan leve sammen med, men å finne den du ikke kan leve uten. Slik var det for oss. Han innså at han hadde valgt feil og jeg var villig til å prøve på nytt. Altså på NYTT, ikke en fortsettelse av der vi slapp. Vi har gått i terapi, og vi har trent på den nye kommunikasjonen ( som vi begge savnet før), og vi har gått veldig rolig frem og var i lang tid kjærester og særboere før vi flyttet sammen igjen.

Jeg forstår veldig godt det du sier at hun også er din beste venn. Hun er din "tilknytningsperson". Din aller nærmeste. Det er klart at det er en stor livskrise når denne personen forlater deg.

Jeg vet at alt kjennes bekmørkt og at det er vanskelig å skjønne at det kan bli bedre, men det blir det!! Uansett hvilken vei det går.

Pr i dag er ståa at hun har gått, du kommer til å ha det vondt en god stund, men ikke hele tiden. Som andre har nevnt så må du gripe tak i det som kan gi deg glede og energi. Det kommer du til å trenge på de tyngste dagene.

Oppfør deg ordentlig, så får tiden vise hva som skjer.

Varme tanker:-)

[omneot]

Takker for at du tar deg tid til å svare

Akkurat nå så føler jeg at jeg på stigende nederste trinn. Så på den måten kan det teoretisk bare gå en vei heretter.

Vi og har vel slitt med at kommunikasjonen har vært alt for dårlig , og at vi ikke har snakket om problemer på veien på en god måte . Alltid en som har bakker ut

Nå sier hun at hun er kommet til ett punkt hvor hun ikke lenger ser meg som en kjæreste og har ikke de elskende følelsene lengre . Men ser meg mer som bare en venn

Problemet mitt i dag er at hun for meg er så mye mer enn en venn og jeg tror ikke jeg promille dag er i stand til å være bare en venn.

Tiden får gjøre sitt , og kanskje en dag så ser hun at hun har gått fra noe som hun ikke burde

Om jeg fremdeles venter da vet jeg jo ikke i dag , men vil nok trolig være mottagelige en god stund ja.

En del av problemet i dag , er at jeg kan omtrent ikke se henne eller snakke med henne før følelsene velter opp i meg . Og da blir det fort til at man sier noe som kan komme feil ut og "stemningen"f forseres relativt kraftig

Så jeg forsøker å holde avstand mest mulig og ikke være pågående . Hjelpe om hun spør om noe , men ikke for en hver pris

Vil forsøke å være der for henne samtidig sommer ikke vil være for tilgjengelig om dere forstår

Tror jo heller ikke det blir noe bedre så lengen kontaktwn fortsetter på dagens nivå. Da har jeg ingen mulighet til å legge tankene og sorgen fra meg

[IngridSletten]

Du må kjenne etter hva du tåler av kontakt. Hvis hvert møte blir en påkjenning ( og det er det gjerne i en slik situasjon), så få du begrense kontakten til et nødvendig minimum.

Å beholde et vennskap vil jeg også tenke er vanskelig å få til når det er sånn at du føler mye mer enn vennskap. Kanskje en gang i fremtiden.

Ta regi så mye du klarer, kjenn etter hva du tåler og sett grenser. Kanskje ser hun konsekvensene av sitt valg tydeligere hvis du velger hva som er best for DEG i den ufrivillige situasjonen du har havnet i. Kanskje har hun tenkt deg inn i en rolle som du ikke er komfortabel med i det hele tatt.

Ta regi for DEG!

[asterix]

Glem ideen om at du kan få henne tilbake! Det gjør bare at du drar ut sorgen... Kom deg videre i livet! Mitt fokus da samlivsbruddet var et faktum (jo, det var jeg som gikk - men jeg sørget allikevel), var at livet plutselig ble veldig spennende! For første gang i livet var ikke fremtiden min spikra, og det føltes spennende å få lov til å starte med blanke ark!

 

Jeg har det idag bedre enn noensinne og vet at jeg aldri kunne gått tilbake til fortiden!

 

Du har to valgmuligheter - å grave deg ned i sorg og selvmedlidenhet eller å lete etter de små positive tingene og si til deg selv at det blir spennende å starte på nytt! Hva velger du? Det du velger bestemmer hvordan du vil føle deg.

Jeg er veldig enig i det du sier Togli. Sorgen er der for begge parter og at den ene henger seg fast i håpet om en snarlig løsning og at alt skal bli som før, gjør egentlig vondt verre for begge parter. For vår del ble forholdet oss i mellom bare verre og verre siden han brukte tiden på å vekselsvis rakke ned på meg og trygle om at jeg skulle komme tilbake. Vi endte opp med et veldig dårlig forhold etter bruddet, og rakk aldri å bli venner igjen siden han døde brått like etter at skilsmissen var et faktum.

[påskelilje]

Jeg er veldig enig i det du sier Togli. Sorgen er der for begge parter og at den ene henger seg fast i håpet om en snarlig løsning og at alt skal bli som før, gjør egentlig vondt verre for begge parter. For vår del ble forholdet oss i mellom bare verre og verre siden han brukte tiden på å vekselsvis rakke ned på meg og trygle om at jeg skulle komme tilbake. Vi endte opp med et veldig dårlig forhold etter bruddet, og rakk aldri å bli venner igjen siden han døde brått like etter at skilsmissen var et faktum.

Dette var leit å høre, Asterix. Forstår at du har hatt noen tunge år.

[Gjest Xtra]

Jeg er veldig enig i det du sier Togli. Sorgen er der for begge parter og at den ene henger seg fast i håpet om en snarlig løsning og at alt skal bli som før, gjør egentlig vondt verre for begge parter. For vår del ble forholdet oss i mellom bare verre og verre siden han brukte tiden på å vekselsvis rakke ned på meg og trygle om at jeg skulle komme tilbake. Vi endte opp med et veldig dårlig forhold etter bruddet, og rakk aldri å bli venner igjen siden han døde brått like etter at skilsmissen var et faktum.

 

Det var leit å høre. Du må ha hatt det tøft.

[Lillemus]

Jeg er veldig enig i det du sier Togli. Sorgen er der for begge parter og at den ene henger seg fast i håpet om en snarlig løsning og at alt skal bli som før, gjør egentlig vondt verre for begge parter. For vår del ble forholdet oss i mellom bare verre og verre siden han brukte tiden på å vekselsvis rakke ned på meg og trygle om at jeg skulle komme tilbake. Vi endte opp med et veldig dårlig forhold etter bruddet, og rakk aldri å bli venner igjen siden han døde brått like etter at skilsmissen var et faktum.

*klem*

[asterix]

Dette var leit å høre, Asterix. Forstår at du har hatt noen tunge år.

Ja, det har vært tunge perioder. Nå er det gått over et halvt år siden han døde, så nå nærmer det seg endelig å være kommet igjennom alt det praktiske som måtte ordnes og livet har også falt sånn nogenlunde på plass igjen for oss alle.

[omneot]

Er nok sikkert mange måter å bearbeide sine følelser på o en slik situasjon

Pr i dag er sikkert ikke min måte den beste

Men det lettere å si gjør slik og slik enn faktisk å gjøre det når man står til halsen i dritt

Med tid vil det gjerne endre seg men jeg er på ingen måte der enda

Nå ønsker jeg kun en mulighet som jeg ikke ser ut til å få

Og så lenge hun er i nærheten vil jeg neppe komme noe lengre heller da det til stadighet er påminnelser og minner

Vil vel heller ikke bare ha tilbake det som har vært , for da blir fort resultatet det samme

Vil ta med det som faktisk er bra og bygge videre på det

Vet vel inderst inne at mine ønsker er øite realistiske , men får ikke gjort så mye med det enda

Får ikke meg selv enda til å innse at toget går

[Togli]

Jeg er veldig enig i det du sier Togli. Sorgen er der for begge parter og at den ene henger seg fast i håpet om en snarlig løsning og at alt skal bli som før, gjør egentlig vondt verre for begge parter. For vår del ble forholdet oss i mellom bare verre og verre siden han brukte tiden på å vekselsvis rakke ned på meg og trygle om at jeg skulle komme tilbake. Vi endte opp med et veldig dårlig forhold etter bruddet, og rakk aldri å bli venner igjen siden han døde brått like etter at skilsmissen var et faktum.

Så leit at dere ikke rakk å bli venner igjen :/ Det virker som de fleste som har vært igjennom skilsmisse, opplever at det tar flere år før man kan snakke sammen som venner. For min del skulle jeg nok ønske at vi hadde beholdt vennskapet, men heldigvis snakker vi greit sammen - og det er viktig for meg, men aller viktigst for barna våre

[morsan]

Ja, det har vært tunge perioder. Nå er det gått over et halvt år siden han døde, så nå nærmer det seg endelig å være kommet igjennom alt det praktiske som måtte ordnes og livet har også falt sånn nogenlunde på plass igjen for oss alle.

Så leit å høre om alt som har skjedd. *klem*

[Mr.Kaffetrakter]

Hvordan går det nå da? Kjenner meg veldig godt igjen. Bruddet mitt skjedde midt i desember. Som lyn fra klar himmel. Har håpet på at hun skal angre og håper vel fortsatt det innerst inne, men har innsett at jeg bare må komme meg videre, så får vi evt. treffes på nytt og evt. gnister oppstå om det er meningen. Flere fisk i havet er innstillinga nå

Er nok sikkert mange måter å bearbeide sine følelser på o en slik situasjon

Pr i dag er sikkert ikke min måte den beste

Men det lettere å si gjør slik og slik enn faktisk å gjøre det når man står til halsen i dritt

Med tid vil det gjerne endre seg men jeg er på ingen måte der enda

Nå ønsker jeg kun en mulighet som jeg ikke ser ut til å få

Og så lenge hun er i nærheten vil jeg neppe komme noe lengre heller da det til stadighet er påminnelser og minner

Vil vel heller ikke bare ha tilbake det som har vært , for da blir fort resultatet det samme

Vil ta med det som faktisk er bra og bygge videre på det

Vet vel inderst inne at mine ønsker er øite realistiske , men får ikke gjort så mye med det enda

Får ikke meg selv enda til å innse at toget går

[omneot]

Vel , skal vel ikke si at alt er fryd og fred

Fremdeles har jeg ett sterkt savn etter hun som jeg ser på som kjære og mitt livs store kjærlighet

Men om 10/10 dager var helsvart før så er det vel nå 8-9/10 , så slik sett går det rette veien

Når jeg har ungene hos meg går jo dagene stort sett sin normale gang , men det er når de ikke er her at det er tyngst

Jeg har vel fremdeles ett ønske og et håp om at ting skal kunne ordne seg , men styrer ikke lengre dagene etter dette

Har vel og innsett at dersom dette skal skje , så er det jo hun som må finne ut at dette ikke var riktig valg likevel

Da vil man eventuelt kunne starte på nytt . Og det må bli på nytt , for det vil neppe nytte å gå tilbake til slik som det var

Så inntil videre så venter jeg på ett evntuelt utspill eller tegn fra henne

[cilie]

Vel , skal vel ikke si at alt er fryd og fred

Fremdeles har jeg ett sterkt savn etter hun som jeg ser på som kjære og mitt livs store kjærlighet

Men om 10/10 dager var helsvart før så er det vel nå 8-9/10 , så slik sett går det rette veien

Når jeg har ungene hos meg går jo dagene stort sett sin normale gang , men det er når de ikke er her at det er tyngst

Jeg har vel fremdeles ett ønske og et håp om at ting skal kunne ordne seg , men styrer ikke lengre dagene etter dette

Har vel og innsett at dersom dette skal skje , så er det jo hun som må finne ut at dette ikke var riktig valg likevel

Da vil man eventuelt kunne starte på nytt . Og det må bli på nytt , for det vil neppe nytte å gå tilbake til slik som det var

Så inntil videre så venter jeg på ett evntuelt utspill eller tegn fra henne

Godt at det går sakte,men sikkert framover. Det hjelper ikke så mye her og nå egentlig, men en må minne seg selv på at d e t b l i r b e d r e med tiden.

[omneot]

Hei

Det er nå gått en del tid

Hun wr for lengst kommet seg ut herfra , og ting har vel stort sett falt på plass

Fra den dagen hun faktisk var ferdig flyttet bestemte jwg meg for kun ha noe med henne å gjøre ovenfor barna

Jeg hadde for en tid tilbake tatt henne tilbake uten å mumle ett eneste sekund

I dag wr jeg i motsatt ende , og nå ville ikke hun fått kommet tilbake om så Dovre hadde falt

Jeg har det i dag bedre enn det jwg har hatt på egentlig veldig lenge

Når jeg har ungen har jwg tid til dem og de har fult fokus

Den andre uken har jeg tid til meg og mine ting . Og det er noe jeg ikke har hatt på veldig lenge

Så til alle dere som sa at det ville vli bedre . Dere hadde rett og vel så det

Men jwg unner ingen å gå gjennom en slik krise ,,for det var vanvittig hardt og tungt når det stod på

Er jeg bare happening med tilværelsen og klar for å muligens treffe noen andre

Det hadde jeg aldri trodd for to mnd siden

Så til alle som sliter der ute

Stå på . Det ordner seg