Gå til innhold

Normalt at samboer må godkjenne mine venninner?


ISW

Anbefalte innlegg

Gjest Ladytron

Jeg stoler 110% på kjæresten min, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde hoppet opp og ned og klappet i hendene om han gikk ut med en annen kvinne nei... Det hadde neppe han gjort om jeg hadde gått ut med en annen mann heller.

Jeg skjønner deg godt. Tenker at spesielt når det er noen man ikke kjenner så er det lett å se for seg det verste (selv om man gjerne har lyst til å heve seg over sjalusi).

Hvis han hadde spist middag med noen jeg kjente og kom greit overens med så hadde jeg kanskje stusset litt over hvorfor han ikke spurte om jeg ville være med på middagen. Jeg har noen kamerater jeg spiser middag med noen ganger, men pleier alltid å invitere med meg samboer, selv om han som oftest sier nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

 

Jeg stoler 100 % på min mann, men han stoler ikke 100 % på meg, tror jeg, siden han snoker i min mail , lagrer passord og gir seg ut som meg, på ulike nettsider. 

Her på DOL også?

Anonymkode: 02fdc...01d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og min samboer har snakket åpent og ærlig ang. det å treffe andre, en jente i min samboers tilfelle, og begge er helt enige om at en hver form for utroskap er totalt uakseptabelt. Jeg stoler såpass på ham og han stoler såpass på meg, så det er helt OK at han er ute sammen med andre jenter. Ikke det at det skjer så ofte. Han er ekstremt introvert og jeg er 85% introvert...

Jeg vet ikke hvorfor dere ikke har sex, men vi har ikke hatt det på nesten ett år. Vi er åpne om det også. Han er "fornøyd" med å se at jeg prøver på fysisk nærhet. Han vet at jeg strever med dette etter overgrepshendelser i oppveksten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel

Jeg har tenkt litt mer på det om at jeg ville gått fra kona om det ble slutt på sex i to år. Det står jeg fast ved, men det er ut i fra vår situasjon. hvor det hadde vært å oppfatte som et signal om at alle følelser var borte. Jeg ville ikke følt stor moralsk forpliktelse til å bli i et steindødt forhold.

Det kunne vært annerledes om det fantes en forståelig og god grunn, som f.eks. et medisinske problem. Jeg må innrømme at det hadde vært ganske tungt om det ikke var utsikt til forbedring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trives godt sammen med jenter, og har ganske mange venninner. Ikke at jeg er homofil, men trives egentlig kanskje bedre med å snakke med jenter enn gutter selv om jeg er gutt selv. 

Uansett, i forrige uke var jeg ute og spiste middag med en venninne som jeg ikke hadde sett på en stund. Helt uskyldig, selvfølgelig, hun har også samboer. Vanligvis er ikke samboeren min spesielt interessert i hva jeg skal når jeg går ut, og hun er så godt som aldri med selv, siden hun ikke er spesielt sosial av seg og trives best alene (noe jeg finner grenseløst irriterende men det er en annen diskusjon). Denne gangen sa jeg imidlertid at jeg hadde spist middag sammen med en venninne. For det fikk jeg masse kjeft, i og med at min samboer ikke hadde møtt vedkommende (det er igrunn hennes egen skyld) og av den grunn ikke stolte på at noe "galt" ikke hadde skjedd.

Det kan jo være at hun selv erkjenner at ting ikke fungerer særlig bra (vi har ikke hatt sex siden 2013) og av den grunn ikke stoler på meg. Men jeg synes argumentet med at hun må godkjenne venninnene mine virker helt ekstremt rart.

Synspunkter?

Jeg har tenkt litt på dette her. Jeg trives best sammen med gutter og har ingen venninner. Så om jeg nå hadde hatt en samboer så hadde han måtte tåle at jeg var sammen med andre gutter. Nå er jo jeg så einstøing at jeg ytterst skjeldent er sammen med venner så det hadde kanskje ikke blitt noe stort problem. Jeg syns vel egentlig samboeren din reagerte litt voldsomt på dette. Venninnen din hadde jo også samboer og din samboer har ikke interesse av å bli kjent med dine venninner. Nå forstår jeg ikke helt forløpet her. Jeg kunne blitt sur fordi du hadde spist middag med noen andre uten å si ifra at du skulle det. Jeg forstår det som at du sa det først etter at du hadde spist middag. Men grunnen til at jeg hadde blitt sur for det er fordi jeg trenger å vite hva som skjer, skal man spise sammen eller ikke. Det handler om å planlegge dagene sammen, siden man bor sammen.
 

Jeg kan godt forstå at hun blir stresset med tanke på at dere ikke har hatt sex på 2 år. Men er det en ting som ihvertfall ikke hjelper på det så er det å kjefte. Hun burde jo heller forklare. Jeg holdt etterhvert ikke ut å ha sex (pga vestibulitt). Det gikk en stund, men den konstante dårlige samvittigheten for å ikke strekke til klarte jeg ikke i lengden. Jeg følte at jeg ikke kunne kreve/forvente noe fordi jeg ikke ville ha sex. Så dette kombinert med at jeg faktisk er den jeg er (som du jo vet en del om) kom jeg til konklusjonen at jeg ikke egner meg i et forhold. Jeg tenker at kanskje samboeren din burde tenke litt over dette hun også

Nåvel, snakka meg kanskje litt bort her. Men om hun føler hun må godkjenne venninnene dine så er hun jo faktisk nødt til å ville møte dem. Men jeg vet for lite om hva som ble kommunisert før du dro og spiste middag til å kunne ha altfor mange synspunkter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 han snoker i min mail , lagrer passord og gir seg ut som meg, på ulike nettsider

Da ville jeg vurdert å bytte passord og ikke gi det til han, det får være grenser

Anonymkode: 232bf...617

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har tenkt litt på dette her. Jeg trives best sammen med gutter og har ingen venninner. Så om jeg nå hadde hatt en samboer så hadde han måtte tåle at jeg var sammen med andre gutter. Nå er jo jeg så einstøing at jeg ytterst skjeldent er sammen med venner så det hadde kanskje ikke blitt noe stort problem. Jeg syns vel egentlig samboeren din reagerte litt voldsomt på dette. Venninnen din hadde jo også samboer og din samboer har ikke interesse av å bli kjent med dine venninner. Nå forstår jeg ikke helt forløpet her. Jeg kunne blitt sur fordi du hadde spist middag med noen andre uten å si ifra at du skulle det. Jeg forstår det som at du sa det først etter at du hadde spist middag. Men grunnen til at jeg hadde blitt sur for det er fordi jeg trenger å vite hva som skjer, skal man spise sammen eller ikke. Det handler om å planlegge dagene sammen, siden man bor sammen.
 

Jeg kan godt forstå at hun blir stresset med tanke på at dere ikke har hatt sex på 2 år. Men er det en ting som ihvertfall ikke hjelper på det så er det å kjefte. Hun burde jo heller forklare. Jeg holdt etterhvert ikke ut å ha sex (pga vestibulitt). Det gikk en stund, men den konstante dårlige samvittigheten for å ikke strekke til klarte jeg ikke i lengden. Jeg følte at jeg ikke kunne kreve/forvente noe fordi jeg ikke ville ha sex. Så dette kombinert med at jeg faktisk er den jeg er (som du jo vet en del om) kom jeg til konklusjonen at jeg ikke egner meg i et forhold. Jeg tenker at kanskje samboeren din burde tenke litt over dette hun også

Nåvel, snakka meg kanskje litt bort her. Men om hun føler hun må godkjenne venninnene dine så er hun jo faktisk nødt til å ville møte dem. Men jeg vet for lite om hva som ble kommunisert før du dro og spiste middag til å kunne ha altfor mange synspunkter.

Tusen takk for svar.

Nå sa jeg jo fra at jeg skulle spise ute, så det var jo greit. Men enig i at det var litt klønete å ikke si fra på forhånd hva det eksakt var jeg skulle.

Jeg får (dessverre) en følelse av at jeg blir litt utnyttet. Tror kanskje at min samboer heller ikke helt egner seg for å være i forhold, men at hun kanskje er det mer av "praktiske" grunner (jeg tjener jo litt, stiller ikke de største kravene og bor et ganske fint sted, i tillegg er jeg ganske snill.)

Kanskje jeg er litt naiv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar.

Nå sa jeg jo fra at jeg skulle spise ute, så det var jo greit. Men enig i at det var litt klønete å ikke si fra på forhånd hva det eksakt var jeg skulle.

Jeg får (dessverre) en følelse av at jeg blir litt utnyttet. Tror kanskje at min samboer heller ikke helt egner seg for å være i forhold, men at hun kanskje er det mer av "praktiske" grunner (jeg tjener jo litt, stiller ikke de største kravene og bor et ganske fint sted, i tillegg er jeg ganske snill.)

Kanskje jeg er litt naiv.

Tja, jo, det hadde kanskje vært lurt å være mer presis. Kanskje hun følte at du holdt noe "hemmelig" for henne. Men jeg syns ikke hun hadde noen grunn til å kjefte.

Hater å si det, men det kan virke som du blir litt utnyttet ja. Men det er ikke sikkert hun er helt klar over det selv. Jeg husker jeg tok opp med en psykolog en gang at jeg ikke klarte få forhold til å fungere og at jeg nok ikke egnet meg til å være i et forhold, svaret var det typiske "Joda, du har bare ikke møtt den rette enda". Jeg var over 30 år før jeg innså at det ikke har noe med den rette å gjøre, det har noe med at jeg ikke klarer ha en person så tett på meg i lengden.

Det er ikke usannsynlig at hun er sammen med deg av praktiske grunner. Du gjør det jo veldig lett for henne. Jeg tror nok du er litt naiv ja, og kanskje litt dumsnill. Husk at du også skal ha det bra. Det er ikke slemt å stille litt krav. Eller, krav høres så negativt ut, men man skal jo få noe i et forhold, ikke bare gi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reagerer du negativt om mannen din skal ut med en mann!? Det høres merkelig ut å ikke ha høyde for et sosialt liv med kompis(er) utenfor parforholdet.

Nei, leste du hva jeg skrev? Om han skulle ut med en kvinne og jeg tror ikke han hadde applaudert om jeg gikk ut med en annen mann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stoler 100 % på min mann, men han stoler ikke 100 % på meg, tror jeg, siden han snoker i min mail , lagrer passord og gir seg ut som meg, på ulike nettsider.

Dette er virkelig ikke greit. Når jeg (eller andre) sender deg eller svarer på en pm/mail tar vi det som en selvfølge at det å regne som en privat samtale. Kan man ikke lenger stole på at det er du som leser og svarer, er det dette du sier? Til info: det mannen din driver med er ulovlig. Når han gir seg ut for å være deg bedriver han forfalskning, og i Norge er det ulovlig å overvåke andre. Dersom han leser mail for å beskytte deg (det kan jeg i såfall til en viss grad forstå) må han selvfølgelig være åpen og ærlig om det, men det å legge ut noe på nett i ditt navn kan ikke forsvares.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, leste du hva jeg skrev? Om han skulle ut med en kvinne og jeg tror ikke han hadde applaudert om jeg gikk ut med en annen mann.

For kjapp - igjen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar.

Nå sa jeg jo fra at jeg skulle spise ute, så det var jo greit. Men enig i at det var litt klønete å ikke si fra på forhånd hva det eksakt var jeg skulle.

Jeg får (dessverre) en følelse av at jeg blir litt utnyttet. Tror kanskje at min samboer heller ikke helt egner seg for å være i forhold, men at hun kanskje er det mer av "praktiske" grunner (jeg tjener jo litt, stiller ikke de største kravene og bor et ganske fint sted, i tillegg er jeg ganske snill.)

Kanskje jeg er litt naiv.

Ja men du har jo ditt å slite med,

helseangst er kompliserende i et forhold viser all forskning

Jeg tror de fleste som lurer på om de blir utnyttet som regel ikke blir det, det er kanskje mer i kategorien lurer-usikkerhet-angst-tanker, jeg vet ikke, men du bør vurdere det i vertfall. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er virkelig ikke greit. Når jeg (eller andre) sender deg eller svarer på en pm/mail tar vi det som en selvfølge at det å regne som en privat samtale. Kan man ikke lenger stole på at det er du som leser og svarer, er det dette du sier? Til info: det mannen din driver med er ulovlig. Når han gir seg ut for å være deg bedriver han forfalskning, og i Norge er det ulovlig å overvåke andre. Dersom han leser mail for å beskytte deg (det kan jeg i såfall til en viss grad forstå) må han selvfølgelig være åpen og ærlig om det, men det å legge ut noe på nett i ditt navn kan ikke forsvares.

Hei!

Svaret er; jeg vet ikke om han leser.

Men jeg skifter nå passord siden du er bekymret for det,

Det kan jo hende min mann leser det jeg skriver nå, og i så fall er det en utmerket måte for meg å formidle :

Jeg har ingenting å skjule.

Videre er han statistisk nok lite interessert i det jeg svarer deg eller andre kvinner, men gargamel og andre menn misliker han nok at jeg kommunisserer med om han leser det. Jeg har et syn på absolutt frihet for gode vennskap i ekteskap, Den frihet jeg gir han, tar jeg selv for gitt, men jeg leser at det ikke er det vanligste.

Jeg syns uansett at en rellasjon med mistenksomhet, uthuler ekteskap og det gode vennskap på en måte personer som er mistenksomme selv får ta ansvar for.

Jeg står for mitt ord og mine prinsipper, de som ikke deler dem. også min ektemann, får ta ansvar for det selv.

 

 

 

Endret av Madelenemie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Men jeg skifter nå passord siden du er bekymret for det

Selv det kanskje hørtes sånn ut i det forrige innlegget er det ikke det jeg skriver/har skrevet som bør utløse en reaksjon hos deg (jeg har ikke skrevet noe jeg ikke tåler at han leser), men rett og slett det faktum at han overvåker deg. Jeg kan - som sagt - forstå at han kan være bekymret for hva du kan komme til å utsette deg for pr mail/pm (du har flere ganger beskrevet forsøk på å bli lurt eller manipulert uten at du skjønner det selv foreksempel), men dersom dette er tilfelle bør det ikke være motpartens kjønn men hensikt som er viktig for din mann. Uten å snakke med han om dette kan du bare gjette om han syns det er værre om du snakker med menn enn kvinner, sant.

Det at han ser det som hensiktsmessig å gi seg ut for å være deg syns jeg er veldig problematisk. Også her ville jeg kunne forstå det dersom det handlet om å hjelpe deg, men i de tilfellene bør det ikke skje bak din rygg/over hodet på deg, men i samråd med deg.

Husk: Selv om du har lett for å misforstå både innhold og hensikt har du rett på kontroll over egen privatsfære. Jeg ville tatt en prat med han om dette om jeg var deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel

Tusen takk for svar.

Nå sa jeg jo fra at jeg skulle spise ute, så det var jo greit. Men enig i at det var litt klønete å ikke si fra på forhånd hva det eksakt var jeg skulle.

Jeg får (dessverre) en følelse av at jeg blir litt utnyttet. Tror kanskje at min samboer heller ikke helt egner seg for å være i forhold, men at hun kanskje er det mer av "praktiske" grunner (jeg tjener jo litt, stiller ikke de største kravene og bor et ganske fint sted, i tillegg er jeg ganske snill.)

Kanskje jeg er litt naiv.

Du får kjenne etter selv om du er naiv. Jeg synes i grunnen det er legitimt at hun har både økonomisk trygghet og snill mann som grunner for å bli i et forhold. Hvis hun er glad i deg og respekterer deg synes jeg ikke du blir utnyttet. Hvis hun ignorerer dine behov, stønner og himler med øynene når du snakker kan man tenke at du blir utnyttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nicklusheletida

Jeg tror du er inne på det selv i de siste setningene dine, at det er det kjærlighetsløse forholdet som gjøre henne utrygg. Kanskje på tide å innse at forholdet ikke er liv laga ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel

Jeg har tenkt litt på dette her. Jeg trives best sammen med gutter og har ingen venninner. Så om jeg nå hadde hatt en samboer så hadde han måtte tåle at jeg var sammen med andre gutter. Nå er jo jeg så einstøing at jeg ytterst skjeldent er sammen med venner så det hadde kanskje ikke blitt noe stort problem. Jeg syns vel egentlig samboeren din reagerte litt voldsomt på dette. Venninnen din hadde jo også samboer og din samboer har ikke interesse av å bli kjent med dine venninner. Nå forstår jeg ikke helt forløpet her. Jeg kunne blitt sur fordi du hadde spist middag med noen andre uten å si ifra at du skulle det. Jeg forstår det som at du sa det først etter at du hadde spist middag. Men grunnen til at jeg hadde blitt sur for det er fordi jeg trenger å vite hva som skjer, skal man spise sammen eller ikke. Det handler om å planlegge dagene sammen, siden man bor sammen.
 

Hun burde jo heller forklare. Jeg holdt etterhvert ikke ut å ha sex (pga vestibulitt). Det gikk en stund, men den konstante dårlige samvittigheten for å ikke strekke til klarte jeg ikke i lengden. Jeg følte at jeg ikke kunne kreve/forvente noe fordi jeg ikke ville ha sex. 

 

Det er lett å forstå at man mister lysten til å gjøre noe som er smertefullt. Jo mer man presser seg selv til det, desto verre blir det. Mitt tips til alle damer der ute (kanskje menn også) er å ikke trekke seg bort fra  *alt*, men vise at man bryr seg på andre måter. Helst ha sex på andre måter også, uten å tenke på at det er utilstrekkelig.  Det krever nok at man et litt modig, siden det er mer lettvint å bare unngå hele greia. Jeg tror man kan tåle ganske mange problemer hvis man ser at den andre parten virkelig prøver, og ikke bare stenger igjen alle dører og vinduer.

Jeg vet ikke om det jeg skriver her kunne reddet forholdet ditt, Trine, siden du kanskje er like glad for at det ble slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er lett å forstå at man mister lysten til å gjøre noe som er smertefullt. Jo mer man presser seg selv til det, desto verre blir det. Mitt tips til alle damer der ute (kanskje menn også) er å ikke trekke seg bort fra  *alt*, men vise at man bryr seg på andre måter. Helst ha sex på andre måter også, uten å tenke på at det er utilstrekkelig.  Det krever nok at man et litt modig, siden det er mer lettvint å bare unngå hele greia. Jeg tror man kan tåle ganske mange problemer hvis man ser at den andre parten virkelig prøver, og ikke bare stenger igjen alle dører og vinduer.

Jeg vet ikke om det jeg skriver her kunne reddet forholdet ditt, Trine, siden du kanskje er like glad for at det ble slutt.

Hehe...nei, det kunne ikke det. Jeg har et generelt problem med nærhet. Altså, f.eks. bare å stryke meg på armen er ubehagelig, det føles som huden blir veldig sår. Jeg hadde også problemer med at det begynte å svi dersom jeg ble opphisset (herregud, nå bretter jeg ut her). Da blir liksom lysten borte. Men jeg prøvde, fikk oppfølging på Ullevål, medisiner, salver øvelser jeg skulle ta. Ingenting hjalp. I det siste forholdet mitt kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig prøvde. Og hadde jeg vært en annen så hadde jeg nok klart det, men jeg innså til slutt at forhold blir for vanskelig for meg, på så veldig mange måter. Men til de normale der ute, med vestibulitt eller andre sex-vansker. Det aller aller viktigste er å fortelle det. Jeg syns det var både flaut og vanskelig, men det er faktisk lettere når man har delt problemet og man kan slappe av med at partneren vet om det, da er det også lettere å prøve og å avbryte dersom det ikke går. Man må gi den andre en mulighet til å forstå, vite hva som er greit og ikke. Men så er jo problemet at hva som er greit og ikke forandrer seg fra dag til dag. Det må man også tørre å si. Man må tørre å ha de kleine samtalene om sex ;) Og ellers følge rådene til Gargamel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe...nei, det kunne ikke det. Jeg har et generelt problem med nærhet. Altså, f.eks. bare å stryke meg på armen er ubehagelig, det føles som huden blir veldig sår. Jeg hadde også problemer med at det begynte å svi dersom jeg ble opphisset (herregud, nå bretter jeg ut her). Da blir liksom lysten borte. Men jeg prøvde, fikk oppfølging på Ullevål, medisiner, salver øvelser jeg skulle ta. Ingenting hjalp. I det siste forholdet mitt kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig prøvde. Og hadde jeg vært en annen så hadde jeg nok klart det, men jeg innså til slutt at forhold blir for vanskelig for meg, på så veldig mange måter. Men til de normale der ute, med vestibulitt eller andre sex-vansker. Det aller aller viktigste er å fortelle det. Jeg syns det var både flaut og vanskelig, men det er faktisk lettere når man har delt problemet og man kan slappe av med at partneren vet om det, da er det også lettere å prøve og å avbryte dersom det ikke går. Man må gi den andre en mulighet til å forstå, vite hva som er greit og ikke. Men så er jo problemet at hva som er greit og ikke forandrer seg fra dag til dag. Det må man også tørre å si. Man må tørre å ha de kleine samtalene om sex ;) Og ellers følge rådene til Gargamel :)

Det kan ikke ha vært lett når all nærhet fører til ubehag. For ellers tenkte jeg også på det at det er mange måter å være intim med hverandre på. Jeg husker ikke sist jeg og samboeren prøvde å ha sex, for det er veldig lenge siden. Hos oss er det han som får smerter ved samleie, og som du sier, da blir lysten borte. For meg er ikke det et tap annet enn at vi kanskje er litt lite intime på andre måter også. Noe nærhet får vi imidlertid til, og for meg er det veldig viktig fordi det vekker kjærlighetsfølelsen som forholdet trenger for at det ikke skal dø ut. Så jeg kan forstå at forhold er veldig vanskelig for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...