Arbeidsledige isolerer seg

[AnonymBruker]

Hørte på et program at mange som er arbedisledige sluttet å være sosiale. Grunnen var fordi folk spurte hva de drev med. Ettersom dette var sårt og vanskelig for de det gjaldt, så isolerte de seg mer og mer.

Bør man være forsiktig med å spørre om folk jobber eller hva de jobber med i dag med kraftig stigende arbeidsledighet?

Anonymkode: 251e0...b40

[gråstein]

Ja, det bør man slutte med. Også med tanke på de sykmeldte, de på asp og de uføre.

[XbellaX]

17 minutter siden, gråstein skrev:

Ja, det bør man slutte med. Også med tanke på de sykmeldte, de på asp og de uføre.

 

Jeg forstår at det kan være sårt å være sykemeldt, være uføre, gå på AAP, eller andre NAV ordninger. Men er målet å bli så hårsåre at vi ikke klarer å svare på et vanlig spørsmål? Har ikke nærmest "alle" mennesker vært innom NAV på et eller annet vis i løpt av livet? Burde vi ikke heller normalisere og avdramatisere AAP og uføre-ordningene? 

Det kan være beint frem pyton å være avhengig av NAV, enten for en periode eller for resten av livet, men det reduserer da ikke din verdi som menneske. Hva så om du er uføre? Hva så om du har gått på AAP i 4 år? 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

 

Jeg forstår at det kan være sårt å være sykemeldt, være uføre, gå på AAP, eller andre NAV ordninger. Men er målet å bli så hårsåre at vi ikke klarer å svare på et vanlig spørsmål? Har ikke nærmest "alle" mennesker vært innom NAV på et eller annet vis i løpt av livet? Burde vi ikke heller normalisere og avdramatisere AAP og uføre-ordningene? 

Det kan være beint frem pyton å være avhengig av NAV, enten for en periode eller for resten av livet, men det reduserer da ikke din verdi som menneske. Hva så om du er uføre? Hva så om du har gått på AAP i 4 år? 

 

Det er ikke målet å bli hårsår, men det må jo gjøre vondt når mange arbedisledige isolerer seg. Selv synes jeg det er en uting og spørre folk direkte spørsmål. Mange som ikke liker det, men likevel så vanlig.

Anonymkode: 251e0...b40

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke målet å bli hårsår, men det må jo gjøre vondt når mange arbedisledige isolerer seg. Selv synes jeg det er en uting og spørre folk direkte spørsmål. Mange som ikke liker det, men likevel så vanlig.

Anonymkode: 251e0...b40

 

Ja, jeg ser den, absolutt. Det er sårt, det er regelrett pyton, men ...hva så? Jeg skjønner ikke hvorfor skammen(?) skal få lov til å vokse seg så stor over å av ulike grunner ikke ha jobb? I mine øyne er det å unngå slike fraser ala "hva driver du med for tiden" egentlig noe som bare er med på å gjøre den isoleringen og mindreverdighetsfølelsen den arbeidsledige kan sitte med -enda større. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Ja, jeg ser den, absolutt. Det er sårt, det er regelrett pyton, men ...hva så? Jeg skjønner ikke hvorfor skammen(?) skal få lov til å vokse seg så stor over å av ulike grunner ikke ha jobb? I mine øyne er det å unngå slike fraser ala "hva driver du med for tiden" egentlig noe som bare er med på å gjøre den isoleringen og mindreverdighetsfølelsen den arbeidsledige kan sitte med -enda større. 

Men om spørsmålet kommer opp både på butikken, hos frisøren, hos legen, hos naboen, på fester osv., så kan det bli flere ganger på dagen en kjenner på mindreverdskomplekset, særlig når man må forklare seg nøye også. Kanskje ikke så rart man da ikke orker å være så sosial? Kanskje man skulle være mer forsiktig med spørsmål, snakke for seg selv heller og så får den som den andre få velge selv om de vil fortelle det? Ved spørsmål har man ikke noe valg.

Anonymkode: 251e0...b40

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Men om spørsmålet kommer opp både på butikken, hos frisøren, hos legen, hos naboen, på fester osv., så kan det bli flere ganger på dagen en kjenner på mindreverdskomplekset, særlig når man må forklare seg nøye også. Kanskje ikke så rart man da ikke orker å være så sosial? Kanskje man skulle være mer forsiktig med spørsmål, snakke for seg selv heller og så får den som den andre få velge selv om de vil fortelle det? Ved spørsmål har man ikke noe valg.

Anonymkode: 251e0...b40

 

Men hvorfor MÅ man forklare seg så nøye? Ville det ikke vært bedre å lage seg et svar, et svar man kjenner seg trygg på og som egentlig stenger for andre spørsmål. I blant møter man jo mennesker som har en forbausende trang til å gjøre dybdeintervju, jeg har i hvertfall en lei tendens til å treffe slike når jeg av ulike grunner er på mitt mest sårbare. Det jeg gjør er å lage et standardsvar.

Dersom man er arbeidsledig kan jo svaret være noe ala- "jeg er som så mange andre arbeidsledig akkurat nå, og så må jeg bruke litt tid på å orientere meg videre". Det svaret er ikke for personlig eller privat, det gir en forklaring og vedkommende slipper å skulle brette ut livet sitt unødvendig. Alle begriper at å gå arbeidsledig er en fryktelig vond og sår situasjon å være i, endel vil sikkert også kjenne seg igjen, eller kjenne andre som er på samme sted.

Jeg har generelt stor tro på deling av smerte.

 

 

[AnonymBruker]

Det var nok en god ide. Det har mye å si hvordan folk oppøfører seg når de stiller et sånt spørsmål også. Men yrkesgrupper som f.eks frisører, burde ikke spørre om sånt synes jeg, og andre bør også tenke seg litt om. Det er mange som synes direkte spørsmål er ubehagelig, enten det er nå spørsmål om du har fått deg kjæreste, skal ha barn, flere barn, osv. Skulle ønske vi kunne fått en bedre kultur på det med å være ydmyk med spørsmål.

 

Sitat

 

 

 

Anonymkode: 251e0...b40

[PNG]

Yrkesmessig tilhørighet viktig for mange, og det er ikke noe negativt det. Det med å være interessert i hva andre driver med er noe annet enn å være negativ/dømmende i forhold til de som ikke forsørger seg selv. F.eks. et spørsmål "hva driver du med for tiden da?", det er noe annet enn å komme med et oppfølgningssvar (når man sier man ikke har jobb); "du driver bare dank?"

Det er noe annet.

[gråstein]

12 minutter siden, PNG skrev:

Yrkesmessig tilhørighet viktig for mange, og det er ikke noe negativt det. Det med å være interessert i hva andre driver med er noe annet enn å være negativ/dømmende i forhold til de som ikke forsørger seg selv. F.eks. et spørsmål "hva driver du med for tiden da?", det er noe annet enn å komme med et oppfølgningssvar (når man sier man ikke har jobb); "du driver bare dank?"

Høres mest ut som noen skal være "morsomme".

[gråstein]

1 time siden, XbellaX skrev:

 

 

Jeg har generelt stor tro på deling av smerte.

Jeg har veldig liten tro på å dele smerte med frisøren.

Endret 4. februar 2016 av gråstein

[XbellaX]

11 minutter siden, gråstein skrev:

Jeg har veldig liten tro på å dele smerte med frisøren.

 

Du tar det jeg skriver for bokstavelig. Det jeg mener er at man må kunne tåle å gi et greit svar når frisøren spør hva man driver med. Jeg synes det er en uting å forvente at resten av verden skal trå på eggeskall fordi om man av ulike grunner går arbeidsledig og at den situasjonen (selvsagt) er vond. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, gråstein skrev:

15 minutter siden, XbellaX skrev:

15 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Du tar det jeg skriver for bokstavelig. Det jeg mener er at man må kunne tåle å gi et greit svar når frisøren spør hva man driver med. Jeg synes det er en uting å forvente at resten av verden skal trå på eggeskall fordi om man av ulike grunner går arbeidsledig og at den situasjonen (selvsagt) er vond. 

Du tar det jeg skriver for bokstavelig. Det jeg mener er at man må kunne tåle å gi et greit svar når frisøren spør hva man driver med. Jeg synes det er en uting å forvente at resten av verden skal trå på eggeskall fordi om man av ulike grunner går arbeidsledig og at den situasjonen (selvsagt) er vond. 

Hadde jeg vært frisør ville jeg ikke spurt.  Å være uten jobb kan føles skamfullt, og da er det ikke noe morsomt å måtte fortelle om det.  Hadde ikke folk spurt, så hadde heller ikke de arbeidsledige isolert seg så mye. Trist når man f.eks dropper å gå på treningssenter som kunne vært så bra for en, fordi man frykter spørsmåll om jobb. Hvis en kunde/person  ønsker å snakke om seg selv så gjør de jo det uansett om de får spørsmål eller ikke. Helt undøvendig å spørre.

 

15 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Du tar det jeg skriver for bokstavelig. Det jeg mener er at man må kunne tåle å gi et greit svar når frisøren spør hva man driver med. Jeg synes det er en uting å forvente at resten av verden skal trå på eggeskall fordi om man av ulike grunner går arbeidsledig og at den situasjonen (selvsagt) er vond. 

 

Jeg har veldig liten tro på å dele smerte med frisøren.

42 minutter siden, PNG skrev:

Yrkesmessig tilhørighet viktig for mange, og det er ikke noe negativt det. Det med å være interessert i hva andre driver med er noe annet enn å være negativ/dømmende i forhold til de som ikke forsørger seg selv. F.eks. et spørsmål "hva driver du med for tiden da?", det er noe annet enn å komme med et oppfølgningssvar (når man sier man ikke har jobb); "du driver bare dank?"

Det er noe annet.

 

Anonymkode: 251e0...b40

[frosken]

52 minutter siden, PNG skrev:

Yrkesmessig tilhørighet viktig for mange, og det er ikke noe negativt det. Det med å være interessert i hva andre driver med er noe annet enn å være negativ/dømmende i forhold til de som ikke forsørger seg selv. F.eks. et spørsmål "hva driver du med for tiden da?", det er noe annet enn å komme med et oppfølgningssvar (når man sier man ikke har jobb); "du driver bare dank?"

Det er noe annet.

Pleier folk å spørre deg om du bare driver dank?

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg vært frisør ville jeg ikke spurt.  Å være uten jobb kan føles skamfullt, og da er det ikke noe morsomt å måtte fortelle om det.  Hadde ikke folk spurt, så hadde heller ikke de arbeidsledige isolert seg så mye. Trist når man f.eks dropper å gå på treningssenter som kunne vært så bra for en, fordi man frykter spørsmåll om jobb. Hvis en kunde/person  ønsker å snakke om seg selv så gjør de jo det uansett om de får spørsmål eller ikke. Helt undøvendig å spørre.

Anonymkode: 251e0...b40

 

Jeg er helt enig med deg i at det er fullt mulig for mange å utvikle en fintfølelse for hvilke spørsmål og hvilke dialogs-åpnere som er noenlunde trygge. 

"Hadde ikke folk spurt, så hadde heller ikke de arbeidsledige isolert seg så mye." og "Trist når man f.eks dropper å gå på treningssenter som kunne vært så bra for en, fordi man frykter spørsmåll om jobb." - Dette er jeg ikke enig i. Jeg synes det er å gå for langt. Alle forstår at det er vondt å miste jobben, for mange er det jo som å miste en arm eller et ben, det kan kjennes som å miste all trygg grunn å stå på. Jeg tror likevel ikke løsningen er å slutte å snakke sammen om dette, selv hos frisøren eller hos bakeren. Fordi det er noe de aller fleste av oss kan kjenne seg igjen i, det er ikke smittsomt. I den første fasen av en slik prosess synes jeg absolutt man skal få lov til å være litt sky og redd slike spørsmål, det er normalt. Etterhvert som huden blir litt tykkere synes jeg man skal kunne minne seg selv på å gi faen i skammen. Det er ikke lenge siden en fast bruker her inne med en alvorlig lidelse skrev at nå var h*n ærlig om sin uføre og at det kjennes langt friere, det synes jeg var fantastisk flott å lese. 

 

[AnonymBruker]

Det er jo dette folk prater om i møte med andre, hva jobber du med og så snakker man litt vær og vind. Så jeg tror rett og slett ikke det går an å be folk slutte å stille spørsmål om dette. Man tar da bort hele grunnlaget for en prat hehe.

Det er jo det samme om man feks har giftet seg, da dukker spørsmålet om når barn opp (kan være veldig sårt for enkelte). Har man fått 1 barn er neste spørsmål når kommer nr 2 (kan også være svært vanskelig for enkelte) Ved sykdom og at man svarer uførhet er neste spørsmål åh? (stillhet) eller mer direkte hva feiler deg?(veldig personlig og vanskelig). 

Jeg har en eks som er selve definisjonen på arbeidsom/karrierekar, men for tiden uten arbeid. Han har nå isolert seg helt fordi han ikke ønsker å møte noen eller stilles spørsmål rundt dette. Han er for tiden, i egne øyne, definisjonen på en taper/en unnasluntrer. Jeg har forsøkt gang på gang å forklare ham at gå ut med hodet hevet, du er en av mange, andre tenker ikke det samme om deg som du selv gjør, tenker du dine egne tanker om andre som har ufrivillig havnet i dette osvosv. Ingenting hjelper  selv om han innerst inne vet at hans kart ikke stemmer overends med terrenget.

Jeg tror mye av sårheten/redselen/mindreverdfølelsen vi, som "ikke er som alle andre" har er egenskapt. Det er ikke de rundt oss som tenker dårlige tanker om mennesker som befinner seg i en vanskelig livssituasjon. De aller fleste mennesker jeg har ramlet borti i løpet av livet er faktisk ganske omtenksomme om man først deler noe vanskelig/vondt. Jeg har også innsett at spørsmål de stiller sjelden er av ondskap, men av en tro på at dette sier/gjør jeg av omtanke. Så har du selvfølgelig et fåtall som kan mangle litt sosiale antenner, men med disse velger jeg å være overbærende. Jeg har også lært meg at det er lov å si direkte at dette ønsker jeg ikke å snakke om/diskutere og det fungerer i de fleste tilfeller veldig godt.

Jeg er selv ufør og jeg vet hvem som tok dette tungt og hadde vanskelig for å gi dette aksept. Det var ikke naboen, det var ikke familie eller venner, det var ikke tidligere arbeidskollegaer. Det var meg selv! Jeg sørget, jeg disset meg selv, jeg ble hårsår, jeg isolerte meg, jeg ville ikke ut og måtte svare for meg og ble med det angstfull og "deprimert". Ja og så er det sikkert enkelte nettroll som mener jeg ikke er mye til menneske, men de bryr jeg meg katta om

Jeg tror derfor det er viktig at vi ikke er redde for disse spørsmålene, at vi ikke lar arbeidsledighet/sykdom bli det som definerer oss selv, at vi skaper en "virkelighet" som faktisk ikke finnes om vi begir oss ut i den uten frykt og forutinntatthet. Vanskelig? Jepp, men øvelse gjør mester og med øvelse forstår man at det jeg antok var feil og den læringen  ruster deg og ved neste vanskelighet (som garanter dukker opp) er det hele litt enklere

Anonymkode: 72b80...b38

[PNG]

41 minutes ago, frosken said:

Pleier folk å spørre deg om du bare driver dank?

Jeg har fått slike kommentarer, og når man generelt ikke snakker med folk så utgjør det er stor andel, uansett om det i virkeligheten er representativt eller ikke (jeg vet såklart ikke om det er det). Jeg tror "folk" ser an litt, hvordan de vurderer dette for ulike personer. F.eks. rullestolbrukere, det er nok mer respektert. Men også de uten synlige handicap, det er forskjeller hvordan man "fremstår". Hvis det er som fremstår glad og frisk, så er det vel mer negativt syn. "Han har det bedre enn oss." Syns det virker som om mange er sinte eller mener negative ting.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo dette folk prater om i møte med andre, hva jobber du med og så snakker man litt vær og vind. Så jeg tror rett og slett ikke det går an å be folk slutte å stille spørsmål om dette. Man tar da bort hele grunnlaget for en prat hehe.

Det er jo det samme om man feks har giftet seg, da dukker spørsmålet om når barn opp (kan være veldig sårt for enkelte). Har man fått 1 barn er neste spørsmål når kommer nr 2 (kan også være svært vanskelig for enkelte) Ved sykdom og at man svarer uførhet er neste spørsmål åh? (stillhet) eller mer direkte hva feiler deg?(veldig personlig og vanskelig). 

Jeg har en eks som er selve definisjonen på arbeidsom/karrierekar, men for tiden uten arbeid. Han har nå isolert seg helt fordi han ikke ønsker å møte noen eller stilles spørsmål rundt dette. Han er for tiden, i egne øyne, definisjonen på en taper/en unnasluntrer. Jeg har forsøkt gang på gang å forklare ham at gå ut med hodet hevet, du er en av mange, andre tenker ikke det samme om deg som du selv gjør, tenker du dine egne tanker om andre som har ufrivillig havnet i dette osvosv. Ingenting hjelper  selv om han innerst inne vet at hans kart ikke stemmer overends med terrenget.

Jeg tror mye av sårheten/redselen/mindreverdfølelsen vi, som "ikke er som alle andre" har er egenskapt. Det er ikke de rundt oss som tenker dårlige tanker om mennesker som befinner seg i en vanskelig livssituasjon. De aller fleste mennesker jeg har ramlet borti i løpet av livet er faktisk ganske omtenksomme om man først deler noe vanskelig/vondt. Jeg har også innsett at spørsmål de stiller sjelden er av ondskap, men av en tro på at dette sier/gjør jeg av omtanke. Så har du selvfølgelig et fåtall som kan mangle litt sosiale antenner, men med disse velger jeg å være overbærende. Jeg har også lært meg at det er lov å si direkte at dette ønsker jeg ikke å snakke om/diskutere og det fungerer i de fleste tilfeller veldig godt.

Jeg er selv ufør og jeg vet hvem som tok dette tungt og hadde vanskelig for å gi dette aksept. Det var ikke naboen, det var ikke familie eller venner, det var ikke tidligere arbeidskollegaer. Det var meg selv! Jeg sørget, jeg disset meg selv, jeg ble hårsår, jeg isolerte meg, jeg ville ikke ut og måtte svare for meg og ble med det angstfull og "deprimert". Ja og så er det sikkert enkelte nettroll som mener jeg ikke er mye til menneske, men de bryr jeg meg katta om

Jeg tror derfor det er viktig at vi ikke er redde for disse spørsmålene, at vi ikke lar arbeidsledighet/sykdom bli det som definerer oss selv, at vi skaper en "virkelighet" som faktisk ikke finnes om vi begir oss ut i den uten frykt og forutinntatthet. Vanskelig? Jepp, men øvelse gjør mester og med øvelse forstår man at det jeg antok var feil og den læringen  ruster deg og ved neste vanskelighet (som garanter dukker opp) er det hele litt enklere

Anonymkode: 72b80...b38

Jeg er forsiktig med spørsmål, men snakker mye med folk likevel. Ikke noe problem. Ofte så velger de å fortelle om det som ikke er lett når de føler for det selv.

Anonymkode: 251e0...b40

[tonie]

Jeg stemmer for at de som synes det er vanskelig å si at de er arbeidsløse jobber med seg selv eller finner en ok måte å si at de ikke føler for å svare på hva de jobber med, for hvis vi skal unngå alle samtaleemner som muligens kan såre noen er det ikke mye igjen vi kan snakke om. 

[PNG]

36 minutes ago, tonie said:

Jeg stemmer for at de som synes det er vanskelig å si at de er arbeidsløse jobber med seg selv eller finner en ok måte å si at de ikke føler for å svare på hva de jobber med, for hvis vi skal unngå alle samtaleemner som muligens kan såre noen er det ikke mye igjen vi kan snakke om. 

Nå snakket vi ikke om alle samtale-emnene, kun ett. Så det er stråmannsargumentasjon fra din side.