Ekspertsvar Nok en grunn til aggressiv depresjonsbehandling

[AnonymBruker]

10 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Aggressiv depresjonsbehandling betyr at en er "på" og starter behandling raskt når depresjonen er der - i motsetning til en "vente og se"-holdning.

Det betyr også at en setter inn best mulig behandling fra første dag. Det betyr kombinasjonen av medisiner og kognitiv psykoterapi. Det betyr at en går opp i nødvendig høye doser og at en der det er nødvendig kombinerer medisiner.

.....

Forskning tar oftest for seg en problemstilling og ser på denne. Resultatet publiseres som det det er. Det betyr ikke at en ikke anerkjenner at mange andre faktorer også kan ha innvirkning på det samme, men det må en vise i andre studier.

Takk for svar! Da får vi håpe at det legges mer til rette for at folk faktisk kan få kognitiv psykoterapi i tillegg til medisiner

Anonymkode: 8aac8...d72

[Madelenemie]

Den 2/5/2016 at 0.14, Rådvilla skrev:

Ja, det er viktig at gravide og nybakte mødre blir prioritert hjulpet. Men også seinere i barnets oppvekst selvsagt, hvis det skulle vise seg at mor fikk depresjon. Men noe med denne forskningen får meg til å bli rimelig irritert! Det er ikke bare deprimerte mødre som kan skade barnas utvikling. Hva med karrierekvinner som sjelden har tid til å følge opp barna sine? Vellykkede og veltilpasset skal dem fremstå, mens ungene deres mangler emosjonell nærhet til mødrene sine. Og hva med alle de skilsmissebarna som vokser opp? De kan bli vel så skadet av foreldrenes skilsmisse som av en deprimert mor. Om ikke mer.

Men i dagens samfunn er det stuereint med skilsmisser og at mor er utearbeidende. Men jeg tviler på om barn av disse har det noe særlig bedre og fungerer så mye bedre enn barn av deprimerte mødre. Lukevel blinker varselklokkene neonrødt når man (barnehage/skole/barnevern) hører om barn som har en deprimert mor!

Nå er det jo nyanser i alle de nevnte gruppene. Det er f.eks. gradsforskjeller på depresjoner, og skilsmisser kan gå greit for seg uten for mye problemer for barna, og en utearbeidende mor behøver ikke å jobbe full stilling, osv. 

Men jeg blir altså så sint og irritert fordi forskere trekker fram psykisk syke foreldre som dårlige foreldre. Det finnes mange gode foreldre selv om de sliter psykisk med ulike ting. Mange kan sogar være bedre foreldre enn slike såkalte vellykkede foreldre som tilsynelatende har alt på stell. 

Hei!

Jeg tror kanskje det er "lettere" å ta tak i deprimerte foreldres foreldrerolle, av ulike grunner, og ofte, og dessverre, for som deg tror jeg det er like store problemer med foreldre som enten fikser arbeidslivet sånn passe, eller helt ok og gjennomsnitlig nok, eller litt bedre, og prioriterer det mer, eller satser på en karriere med litt mer ambisjoner enn flertallet.

Og i følge mange psykiatere så virker mer selvopptattheten hos foreldre, omsorgspersoner mer ødeleggende, enn antall timer på jobb, eller tid man har sammen med barna. Noen jobber mye, og får det godt til uten å få stressa barn som blir syke feks, noen får stressa barn som blir syke, men som blir først skikkelig syke når de blir voksne, ofte uten å forstå det selv, som om et lidelsestrykk bare har fått bygd seg opp. Noen av disse, og ikke få, tar så sterk avstand fra sine foreldre, at familier blir splittet, og feks barnebarn får ikke se sine besteforeldre, eller lignende ting.

Jeg tror mellom mennesker med en ekte omsorg og en mer uselvisk kjærlighet for hverandre, at det fins rom for å være den man er, for aksepten for å ta egne valg, på alle livets arenaer, der skillelinjer mellom mennesker er så tydelige at foreldre ikke tar feil av seg selv og barna. Kun når barna er små, tenker jeg man kan tulle med at er så lik far eller mor osv...Så vokser de seg inn i tenårene og man ser at kun nesen, ørene, haken med kløft i,  ligner på en selv.-) eller et gammelt familiebilde, personligeheten er som tatt fra sin helt egne genkombinasjon, i vertfall i omgivelser, der man respekterer annerledeshet og at man ikke bestemmer over barna mer enn når de er små, tror jeg har denne indre tryggheten i seg, om at barna tar sine helt egne valg.

Jeg tror foreldre/mennesker, jevnt over er omtrent like dårlige på å ikke tvinge andre til å like en, og mer kommer kanskje bevissthet inn, en gjennomtenkt tanke om at, selv om man har født noen barn, som ligner på en selv på noen omrdåer, så er det alt, livene deres velger de selv, og alt med det som følger. 

Jeg tror derfor at trygge foreldre, foreldre som ikke trenger barn som en forlengelse av sin egen lykke, får trygge og lykkelige nok barn, her tror jeg mer personlighet spiller inn som en viktigere faktor, enn sykdom, økonomi eller bosted. 

Her er en artikkel av psykiater Jarl Jørstad på Ullevål, og hans tanker om når barn brukes for å fylle foreldrenes behov, for ofte skjer dette ganske så ubevisst hos mange foreldre.

http://www.sinnetshelse.no/artikler/foreldres_behov.htm

 

 

[laban]

3 timer siden, Madelenemie skrev:

Jeg tror kanskje det er "lettere" å ta tak i deprimerte foreldres foreldrerolle, av ulike grunner, og ofte, og dessverre, for som deg tror jeg det er like store problemer med foreldre som enten fikser arbeidslivet sånn passe, eller helt ok og gjennomsnittlig nok, eller litt bedre, og prioriterer det mer, eller satser på en karriere med litt mer ambisjoner enn flertallet.

 

Hva mener du egentlig nå?  At depresjon er helt uvesentlig, eller at det er like vanskelig for barn med foreldre som prøver å finne en balanse mellom arbeidsliv og familieliv (og altså prioriterer det "helt ok eller litt bedre"), som barn med deprimerte foreldre?  Er det bare hjemmeværende foreldre som ikke skaper problemer? 

[Madelenemie]

2 timer siden, laban skrev:

Hva mener du egentlig nå?  At depresjon er helt uvesentlig, eller at det er like vanskelig for barn med foreldre som prøver å finne en balanse mellom arbeidsliv og familieliv (og altså prioriterer det "helt ok eller litt bedre"), som barn med deprimerte foreldre?  Er det bare hjemmeværende foreldre som ikke skaper problemer? 

Hei!

Jeg mente at det også er personavhengig, noen greier balansen mellom feks mye jobb og tilstedeværelse for barna bra, andre greier det dårlig, og det er mange av den siste gruppen også, og faktisk ganske mange barn som lider under at de sjelden ser/ er hjemme med/ sammen med, sine foreldre. Jeg husker et innlegg en barnevernsterapaut/psykolog, et eller annet yrke i den retning skrev om dette, kanskje jeg finner det, Han skrev at den verste omsorgssvikten han hadde sett var ofte den han hadde opplevd på Oslo vest i hjem med både god økonomi og hvor alle tror alt er så bra. Mange av disse barna og ungdommene sa han får penger fremfor kontakt og tilstedeværelse av sine foreldre. Så det jeg mente å skrive noe om er at det er mange former for omsorgssvikt og at sikkert personlighet spiller en rolle. (det denne barneversnterapauten også skrev noe om var at denne omsorgssvikten er lite anerlkjent, oppdaget, sett, og derfor blir belastningen på barna enda større)

Enten man er syk, eller frisk, har en funksjonshemning eller ikke, så handler det også litt om hvordan man som menneske forholder seg til seg selv, til de rundt, om man oppsøker hjelp, om man vil ha hjelp, om man får hjelp, osv...altså spiller personlighet også inn. Det er ikke bra for barn med deprimerte foreldre, det skjønner jo alle, men det er vel ulike måter å takle depresjon på, noe har med grad og alvorighet å gjøre,  men sikkert også om man har lett for å skylde på andre, eller om man tar ansvar selv, og fratar feks evt barn i større grad for ansvar og tydeliggjør dette, depresjon kommer jo i ulik grad, og da kan det jo spille inn hvordan man selv forholder seg til evt egen nedstemthet/tungsinn/depresjon, motivasjon til å oppsøke hjelp, osv..

Og være hjemmeværende, tror ikke jeg er noen god løsning for de fleste, i et samfunn, der mye helse er knyttet til yrkesdeltagelse, men det er forskjell på å ha en normal arbeidsuke og feks slik min mann og mange på hans jobb har, ofte 20-40 timer overtid mange uker, her er det karrierekvinner og menn, og de har også små barn, og hvis to foreldre jobber mye, ja så tror jeg stresset på barn kan bli stort. Man har jo også målt stresshormoner hos ett åringer i barnehage, tror en dansk studie, og dette ga bekymring, fordi nivåene målt var svært høye. Dette må man også tenke på som en belastning for barn, og mye slik belastning kunne sikkert blitt noe redusert ved feks mindre barnehager, mer voksenkontakt, eller utvidet permisjon, delt mellom far og mor, til 1 1/2 til 2 år. (men det er jo en annen sak:-)

Håper du nå forstod hva jeg mente.

[Nicklusheletida]

Den 05.02.2016 at 23.36, frosken skrev:

For en god del år siden leste jeg en fagbok som oppsummerte det forskning hadde vist av skadelige effekter på barns utvikling som følge av foreldres psykiske lidelse. Det som overrasket meg mest den gangen, var i hvilken grad depresjon hos mor påvirket barns utvikling. Jeg har nevnt dette på dol en del ganger, men det har ofte vekket negative reaksjoner av typen "man skal ikke legge sten til byrden". Jeg mener allikevel at denne typen informasjon er usedvanlig viktig at blir kjent - også blant helsepersonell - da den viser hvor viktig det er at gravide og nybakte mødre prioriteres i forhold til behandling.

Jeg er overrasket over at du synes det var overraskende

[laban]

52 minutter siden, Madelenemie skrev:

Så det jeg mente å skrive noe om er at det er mange former for omsorgssvikt og at sikkert personlighet spiller en rolle.

Det er ikke bra for barn med deprimerte foreldre, det skjønner jo alle, men det er vel ulike måter å takle depresjon på, noe har med grad og alvorlighet å gjøre,  men sikkert også om man har lett for å skylde på andre, eller om man tar ansvar selv, og fratar feks evt barn i større grad for ansvar og tydeliggjør dette, depresjon kommer jo i ulik grad, og da kan det jo spille inn hvordan man selv forholder seg til evt egen nedstemthet/tungsinn/depresjon, motivasjon til å oppsøke hjelp, osv..

 

Selvfølgelig har foreldrenes personlighet og hvordan de takler problemer noe å si for hvordan barn har det.  Det jeg reagerte på (og fortsatt ikke skjønner helt) var likhetstrekkene mellom foreldre med depresjonsdiagnose og foreldre som deltar i arbeidslivet "helt ok og gjennomsnittlig".  Det er ingen som påstår at det aldri finnes problemer i familier der foreldrene ikke er deprimerte.

[Madelenemie]

5 minutter siden, laban skrev:

Selvfølgelig har foreldrenes personlighet og hvordan de takler problemer noe å si for hvordan barn har det.  Det jeg reagerte på (og fortsatt ikke skjønner helt) var likhetstrekkene mellom foreldre med depresjonsdiagnose og foreldre som deltar i arbeidslivet "helt ok og gjennomsnittlig".  Det er ingen som påstår at det aldri finnes problemer i familier der foreldrene ikke er deprimerte.

Ok,

jeg vet ikke jeg..har vel formulert meg upresist, husker ikke nå hva jeg tenkte på i natt, men i natt virket det logisk det jeg skrev.

Kanskje kommer jeg på det senere, da skal jeg forklare det for deg. 

Nå tenker jeg på noe annet, og da greier jeg ikke komme på tankene jeg hadde om dette, men det gjør jeg sikkert senere.

Jeg skal ikke skrive hva jeg tenker på nå, for vil ikke avspore tråden, men jeg er veldig glad og fornøyd og derfor er det enda vanskeligere å komme på hva jeg tenkte på i natt.

[frosken]

4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg er overrasket over at du synes det var overraskende

Hvorfor tenker du at det er opplagt at kognitiv utvikling påvirkes?

[Nicklusheletida]

3 timer siden, frosken skrev:

Hvorfor tenker du at det er opplagt at kognitiv utvikling påvirkes?

Jeg har prøvd å være deprimert. Det varte ikke så lenge hos meg da, men jeg husker hvordan jeg fungerte / eller rettere sagt ikke fungerte. Det er ikke vanskelig å tenke seg at jeg ikke ville greid å gi et lite barn den stimulien som er nødvendig for normal utvikling. Barna mine var store da det skjedde, men jeg var jo ikke noen god mor for dem heller. Jeg levde i min egen verden. Var ikke til stede og hørte ikke når de snakket til meg. Hvordan ka. Du være en god mor når du egentlig har nok med deg selv ? Da gjør du bare det aller nødvendigste, men heller ikke noe mer. 

[AnonymBruker]

Den ‎05‎.‎02‎.‎2016 at 0.14, Rådvilla skrev:

Ja, det er viktig at gravide og nybakte mødre blir prioritert hjulpet. Men også seinere i barnets oppvekst selvsagt, hvis det skulle vise seg at mor fikk depresjon. Men noe med denne forskningen får meg til å bli rimelig irritert! Det er ikke bare deprimerte mødre som kan skade barnas utvikling. Hva med karrierekvinner som sjelden har tid til å følge opp barna sine? Vellykkede og veltilpasset skal dem fremstå, mens ungene deres mangler emosjonell nærhet til mødrene sine. Og hva med alle de skilsmissebarna som vokser opp? De kan bli vel så skadet av foreldrenes skilsmisse som av en deprimert mor. Om ikke mer.

Men i dagens samfunn er det stuereint med skilsmisser og at mor er utearbeidende. Men jeg tviler på om barn av disse har det noe særlig bedre og fungerer så mye bedre enn barn av deprimerte mødre. Lukevel blinker varselklokkene neonrødt når man (barnehage/skole/barnevern) hører om barn som har en deprimert mor!

Nå er det jo nyanser i alle de nevnte gruppene. Det er f.eks. gradsforskjeller på depresjoner, og skilsmisser kan gå greit for seg uten for mye problemer for barna, og en utearbeidende mor behøver ikke å jobbe full stilling, osv. 

Men jeg blir altså så sint og irritert fordi forskere trekker fram psykisk syke foreldre som dårlige foreldre. Det finnes mange gode foreldre selv om de sliter psykisk med ulike ting. Mange kan sogar være bedre foreldre enn slike såkalte vellykkede foreldre som tilsynelatende har alt på stell. 

 

Anonymkode: bce9d...084

[AnonymBruker]

Den ‎06‎.‎02‎.‎2016 at 1.30, Rådvilla skrev:

Kanskje du har en litt naiv holdning til forskning og forskere. Selvsagt forskes det ikke på hva skilsmisser og karrierejag gjør med barn, for da hadde man møtt seg selv i døra. Da måtte man ha innsett at man selv kanskje var en dårlig forelder, og det vil man såklart unngå. Og er det blitt forsket på, så ties vel resultatene ihjel av samme årsaker. Nei, det er de svake som skal taes, skjønner du 

Forskere og forskning er bestillingsvarer fra ulike grupper med ulike agendaer, for å fremme et bestemt syn. Slik er det. Det er mye lureri ute og går og man skal ikke ta alt for god fisk. Vi er opplært til å tro det mediene vil ha oss til å tro.

Merk at jeg ikke benekter at barn kan ta skade av en deprimert mor, men jeg tror ikke noe på at barna blir mer skadd av det enn av f.eks. opprivende skilsmisser eller utilgjengelige foreldre. 

 

Anonymkode: bce9d...084

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men i dagens samfunn er det stuereint med skilsmisser og at mor er utearbeidende. Men jeg tviler på om barn av disse har det noe særlig bedre og fungerer så mye bedre enn barn av deprimerte mødre.

Anonymkode: bce9d...084

Da må det stå dårlig til. De fleste barn i dag har vel enten skilteforeldre eller utearbeidene mødre.

Anonymkode: 52638...b08

[AnonymBruker]

beklager at jeg gjorde noe feil, men det er innlegget ovenfor som jeg svarer på.  Jeg er forsker selv og om jeg er naiv eller ikke skal jeg ikke uttale meg om.  At det ikke har blitt forsket på skilsmisser igjennom tiden er tull som jeg ikke gidder bruke tid på å diskutere.  Det blir fremdeles forsket mye på skilsmisser og de fleste undersøkelser viser at det er foreldrenes samarbeid etterpå som er avgjørende.  Skilsmisse i seg selv er ikke farlig.  Utilgjengelige foreldre har eksistert i alle tider og før var det vanlig å miste foreldrene sine ved død. 

Hva med regnbuebarna?  Det er ikke den minste grunn til å tro at de har det vanskelig ,tvertimot.  De barna blir tatt godt vare på og har foreldre som elsker dem.  De er like utsatt som alle andre hvis det er psykiske problemer inn i bildet.  Påstandene om forskning er tatt ut av løse lufta og er vert å svare på.

Anonymkode: bce9d...084

[AnonymBruker]

Den 2/5/2016 at 0.14, Rådvilla skrev:

Men i dagens samfunn er det stuereint med skilsmisser og at mor er utearbeidende. Men jeg tviler på om barn av disse har det noe særlig bedre og fungerer så mye bedre enn barn av deprimerte mødre.

Da må det stå dårlig til. De fleste barn i dag har vel enten skilteforeldre eller utearbeidene mødre.

Anonymkode: 52638...b08

[Gjest Xtra]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da må det stå dårlig til. De fleste barn i dag har vel enten skilteforeldre eller utearbeidene mødre.

Anonymkode: 52638...b08

Godt poeng. "Utearbeidende mødre" er i jo normalen og en tredel av barna eller så har jo skilte foreldre. 

[Kayia]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har prøvd å være deprimert. Det varte ikke så lenge hos meg da, men jeg husker hvordan jeg fungerte / eller rettere sagt ikke fungerte. Det er ikke vanskelig å tenke seg at jeg ikke ville greid å gi et lite barn den stimulien som er nødvendig for normal utvikling. Barna mine var store da det skjedde, men jeg var jo ikke noen god mor for dem heller. Jeg levde i min egen verden. Var ikke til stede og hørte ikke når de snakket til meg. Hvordan ka. Du være en god mor når du egentlig har nok med deg selv ? Da gjør du bare det aller nødvendigste, men heller ikke noe mer. 

Veldig kloke refleksjoner Nicklus. Jeg er svært enig med deg, og har (som jeg husker at også du har gjort) tatt til orde for dette mange ganger her på dol.

[Trine]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har prøvd å være deprimert. Det varte ikke så lenge hos meg da, men jeg husker hvordan jeg fungerte / eller rettere sagt ikke fungerte. Det er ikke vanskelig å tenke seg at jeg ikke ville greid å gi et lite barn den stimulien som er nødvendig for normal utvikling. Barna mine var store da det skjedde, men jeg var jo ikke noen god mor for dem heller. Jeg levde i min egen verden. Var ikke til stede og hørte ikke når de snakket til meg. Hvordan ka. Du være en god mor når du egentlig har nok med deg selv ? Da gjør du bare det aller nødvendigste, men heller ikke noe mer. 

"Jeg har prøvd å være deprimert" Hvordan syns du det gikk? Fikk du det til? Sorry, jeg hang meg opp i det å prøve å være deprimert

[Nicklusheletida]

9 minutter siden, Trine skrev:

"Jeg har prøvd å være deprimert" Hvordan syns du det gikk? Fikk du det til? Sorry, jeg hang meg opp i det å prøve å være deprimert

LOL, ja jeg svarte slik fordi det ikke varte så veldig lenge. Jeg har liksom bare kjent hvordan det føles Jeg startet tidlig aggressiv behandling