Er dette sosial angst?

[frosken]

28 minutter siden, Trine skrev:

Ja, jeg er virkelig ikke sikker på hva jeg vil. Altså, for meg går det jo fint å kun ha kontakt med folk i korte perioder, av og til. Problemet er kanskje at det jeg har behov for og det jeg føler er sosialt akseptert er to vidt forskjellige ting. Derfor skulle jeg ønske jeg kunne dra i bursdagen til tantebarna mine. Ikke fordi jeg vil dra dit, men fordi jeg vet at det egentlig forventes at jeg skal dit. Mye av det jeg skulle ønske var anderledes med meg dreier seg om hva som påvirker mitt funksjonsnivå. Ønsket om å bare være normal. Som når psykiateren spør om jeg klarer være fornøyd med at jeg ihvertfall kan trene hunden min. Ja, jeg er fornøyd med det, men det er jo ikke akkurat en egenskap som tar meg noe sted. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg nå bodd på denne hytta langt inne på fjellet, men det er ikke opp til meg. Og det er det som gjør det hele litt ekstra vanskelig. Jeg vil ikke endre meg fordi jeg vil det, men for å passe bedre inn i samfunnet. Det er en ganske dårlig motivasjonsfaktor.

Enig i at det er en dårlig motivasjonsfaktor, den er faktisk såpass dårlig at den snarere vil forhindre enn fremme endring.

Det eneste jeg stusser litt på, er at du her på dol fremstår som ganske interessert i kontakt. Du gir mye respons til andre, og forteller også ganske mye om ditt eget liv. Slik jeg ser det, så innebærer også aktivitet på nett ofte kontakt med andre, og da kanskje en kontaktform som for mange er den enkleste og tryggeste. Litt tilsvarende tenker jeg om din kjærlighet til hundene dine. Jeg tenker at noen mennesker så avgjort er introverte, men noen er kanskje ikke fullt så introverte som de selv tenker, men har i stedet dårlige mestringsopplevelser mht samspill med andre. Jeg legger merke til dine beskrivelser som jeg oppfatter som en slags ubehagsfølelse knyttet til det "å ta plass" og jeg oppfatter det også som om du skulle ønske at andre i større grad ikke forsøkte å endre deg, men heller aksepterte deg slik du oppfatter at du er "fra naturens side".

Uten at målsettingen trenger å være at du skal forandre deg så mye på dette området, så ser jeg for meg at du kanskje vil oppleve det som bra å få ryddet litt opp i hva som forårsaker din unnvikelse og hva som forårsaker ubehag i samvær med andre. Jeg synes imidlertid at en slik tilnærming ikke er noe du skal påtvinges, men noe som bør være tilgjengelig for deg om du en gang i fremtiden skulle ønske det.

Generelt sett så tror jeg at det vil gi mye større mening å være opptatt av hvordan samvær og kontakt med andre mennesker oppleves for deg, enn å være opptatt av hvilken merkelapp som evt. kan settes på det du opplever som vanskelig.

 

[umakenverdt]

Jeg synes frosken sitt svar var veldig fint, og ganske i samsvar med hvordan jeg selv oppfatter deg.

Jeg håper ikke du svarer meg eller forteller meg om deg og hundeholdet fordi du opplever at dette er noe som kreves av deg eller at det er det sosialt aksepterte å gjøre. Jeg opplever at du tar kontakt her, og gir respons  

Jeg kjenner meg igjen i en del av den problematikken du kommer med her, men jeg vet heller ikke hva det er, om det er mer enn ADHD. 

Men relasjoner og møter med andre er vanskelig, og det gir mye mer utfordringer enn det gir dessverre. Men jeg håper i alle fall du synes det er ok å ha kontakt med oss her.

 

 

[Pallida]

Kloke ord fra Frosken. Du virker som en tvers igjennom real og omsorgsfull person, Trine. Håper du på sikt finner en bedre ro i deg selv og i sosiale relasjoner. 

[Trine]

6 timer siden, frosken skrev:

Enig i at det er en dårlig motivasjonsfaktor, den er faktisk såpass dårlig at den snarere vil forhindre enn fremme endring.

Det eneste jeg stusser litt på, er at du her på dol fremstår som ganske interessert i kontakt. Du gir mye respons til andre, og forteller også ganske mye om ditt eget liv. Slik jeg ser det, så innebærer også aktivitet på nett ofte kontakt med andre, og da kanskje en kontaktform som for mange er den enkleste og tryggeste. Litt tilsvarende tenker jeg om din kjærlighet til hundene dine. Jeg tenker at noen mennesker så avgjort er introverte, men noen er kanskje ikke fullt så introverte som de selv tenker, men har i stedet dårlige mestringsopplevelser mht samspill med andre. Jeg legger merke til dine beskrivelser som jeg oppfatter som en slags ubehagsfølelse knyttet til det "å ta plass" og jeg oppfatter det også som om du skulle ønske at andre i større grad ikke forsøkte å endre deg, men heller aksepterte deg slik du oppfatter at du er "fra naturens side".

Uten at målsettingen trenger å være at du skal forandre deg så mye på dette området, så ser jeg for meg at du kanskje vil oppleve det som bra å få ryddet litt opp i hva som forårsaker din unnvikelse og hva som forårsaker ubehag i samvær med andre. Jeg synes imidlertid at en slik tilnærming ikke er noe du skal påtvinges, men noe som bør være tilgjengelig for deg om du en gang i fremtiden skulle ønske det.

Generelt sett så tror jeg at det vil gi mye større mening å være opptatt av hvordan samvær og kontakt med andre mennesker oppleves for deg, enn å være opptatt av hvilken merkelapp som evt. kan settes på det du opplever som vanskelig.

 

 

Ja, jeg liker jo egentlig å "snakke" med folk på nettet. Forskjellen føler jeg er at her kan jeg bare bli borte uten at noen lurer på hvorfor, jeg slipper å forholde meg til kroppsspråk og tonefall (jeg tror jeg overanalyserer), det er ingen som forventer noe av meg, jeg kan bruke lang tid på å tenke igjennom hva jeg skal svare (slik som nå, leste det du skrev på morgenen i dag, men måtte tenke og fordøye før jeg klarte sette meg ned og svare på det), jeg kan sitte og strigrine uten at noen ser det og jeg slipper å tenke på hvordan jeg ser ut. Ikke det at jeg tenker så mye på det ellers heller, men her er det ingen som reagerer om jeg har møkkete bukse eller håret står til alle kanter.

Jeg har nok dårlig mestringsopplevelse mtp samspill med andre. Jeg har alltid følt meg andrerledes og rar. Jeg opplever også å ikke bli sett eller hørt. Dette går igjen fra barndommen. Jeg vil ikke ta plass når jeg føler jeg ikke har en plass å ta. Jeg er ikke en veldig sosial person, men om det er fordi jeg ikke mestrer det eller fordi jeg er introvert, det vet jeg ikke. Hvordan kan man vite det? Jeg har aldri vært særlig skravlesyk. Jeg likte ikke å være med andre hjem etter skolen. Jeg var helt fra meg hver gang vi skulle besøke noen. Jeg ville ikke feire bursdagen min med klassen fordi jeg syns det var så slitsomt. Jeg likte best å være alene. Og jeg er fortsatt sånn at jeg ikke takler å ha folk rundt meg veldig lenge av gangen. Men hvorfor? Det vet jeg virkelig ikke. Jeg vet hva jeg føler når det blir for mange folk eller for lenge. Jeg blir irritert og fjern. Jeg er veldig var på ting. Lukter, lyder o.s.v. Men det kan umulig være hele årsaken. Du har nok rett i oppfattelsen om at jeg føler ubehag ved å ta plass og at jeg ikke liker at andre forsøker å endre meg. Så vil jeg gjerne bevise at jeg duger til noe, men så får jeg liksom ikke til det heller.

Det ble mye å tenke på for meg nå, så det begynner å gå litt i surr. Forstår ikke helt hvordan jeg skal få løst opp i alle flokene. Føler jeg bare har kavet hele livet.

 

[Trine]

6 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes frosken sitt svar var veldig fint, og ganske i samsvar med hvordan jeg selv oppfatter deg.

Jeg håper ikke du svarer meg eller forteller meg om deg og hundeholdet fordi du opplever at dette er noe som kreves av deg eller at det er det sosialt aksepterte å gjøre. Jeg opplever at du tar kontakt her, og gir respons  

Jeg kjenner meg igjen i en del av den problematikken du kommer med her, men jeg vet heller ikke hva det er, om det er mer enn ADHD. 

Men relasjoner og møter med andre er vanskelig, og det gir mye mer utfordringer enn det gir dessverre. Men jeg håper i alle fall du synes det er ok å ha kontakt med oss her.

 

 

Søte du, nei, jeg føler ikke at det er noe som kreves. Nå har jeg ikke skrevet så mye til deg om hundeholdet på ganske lenge. Jeg kan vel innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet for det, men jeg klarer ikke sette meg ned og begynne å skrive. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal begynne og tror det ender med å bli altfor mye. Det er så kaos i hodet nå så jeg har litt problemer med å sortere tankene. Nå har jeg blitt valpesyk i tillegg og det vil jeg ikke.

[Trine]

6 timer siden, Mari- skrev:

Kloke ord fra Frosken. Du virker som en tvers igjennom real og omsorgsfull person, Trine. Håper du på sikt finner en bedre ro i deg selv og i sosiale relasjoner. 

Tusen takk. Det var koselig å høre.

[frosken]

30 minutter siden, Trine skrev:

 

Ja, jeg liker jo egentlig å "snakke" med folk på nettet. Forskjellen føler jeg er at her kan jeg bare bli borte uten at noen lurer på hvorfor, jeg slipper å forholde meg til kroppsspråk og tonefall (jeg tror jeg overanalyserer), det er ingen som forventer noe av meg, jeg kan bruke lang tid på å tenke igjennom hva jeg skal svare (slik som nå, leste det du skrev på morgenen i dag, men måtte tenke og fordøye før jeg klarte sette meg ned og svare på det), jeg kan sitte og strigrine uten at noen ser det og jeg slipper å tenke på hvordan jeg ser ut. Ikke det at jeg tenker så mye på det ellers heller, men her er det ingen som reagerer om jeg har møkkete bukse eller håret står til alle kanter.

Jeg har nok dårlig mestringsopplevelse mtp samspill med andre. Jeg har alltid følt meg andrerledes og rar. Jeg opplever også å ikke bli sett eller hørt. Dette går igjen fra barndommen. Jeg vil ikke ta plass når jeg føler jeg ikke har en plass å ta. Jeg er ikke en veldig sosial person, men om det er fordi jeg ikke mestrer det eller fordi jeg er introvert, det vet jeg ikke. Hvordan kan man vite det? Jeg har aldri vært særlig skravlesyk. Jeg likte ikke å være med andre hjem etter skolen. Jeg var helt fra meg hver gang vi skulle besøke noen. Jeg ville ikke feire bursdagen min med klassen fordi jeg syns det var så slitsomt. Jeg likte best å være alene. Og jeg er fortsatt sånn at jeg ikke takler å ha folk rundt meg veldig lenge av gangen. Men hvorfor? Det vet jeg virkelig ikke. Jeg vet hva jeg føler når det blir for mange folk eller for lenge. Jeg blir irritert og fjern. Jeg er veldig var på ting. Lukter, lyder o.s.v. Men det kan umulig være hele årsaken. Du har nok rett i oppfattelsen om at jeg føler ubehag ved å ta plass og at jeg ikke liker at andre forsøker å endre meg. Så vil jeg gjerne bevise at jeg duger til noe, men så får jeg liksom ikke til det heller.

Det ble mye å tenke på for meg nå, så det begynner å gå litt i surr. Forstår ikke helt hvordan jeg skal få løst opp i alle flokene. Føler jeg bare har kavet hele livet.

 

Sånn langvarige livsfloker tar det lang tid å få løst litt opp i. Du er fortsatt kun i kort tid fått litt hjelp i forhold til dine psykiske vansker, så dette er tidspunktet for å smøre seg med tålmodighetskremen;-)

Jeg har lurt en del på om jeg skulle skrive dette til deg eller ikke, men jeg tar sjansen: Jeg tenker at du fremstår som litt annerledes her på dol nå enn du gjorde i begynnelsen. Vi kommer tettere inn på deg, du viser mer av dine følelser og lar oss bli kjent med deg på en litt annen måte. Du virker også litt rundere i kantene enn du av og til fremsto de første månedene. Men det er ikke bare du som har forandret deg, jeg mener at enkelte av oss andre også har forandret oss litt i forhold til deg - vi har påvirket hverandre gjensidig. Jeg vet at jeg tenker meg litt mer om før jeg skriver til deg enn jeg gjorde i begynnelsen. Når jeg vet med sikkerhet at jeg ikke ønsker å såre deg, så bruker jeg også litt mer tid på å tenke gjennom hvorvidt svaret mitt er egnet til å bidra konstruktivt eller om det like gjerne kan virke motsatt. For meg er det litt slik relasjoner mellom mennesker kan utvikle seg.

Slik jeg ser det, så kan dol av og til fungere som en øvelsesarena for utforskning av sosiale relasjoner. Jeg er helt enig med deg i at dette er en mye enklere kontaktform enn hva som praktiseres i familiebursdager ol. Vi forholder oss bare til hverandres ord og det er færre elementer som kan forstyrre og lage kaos. Men det er fortsatt genuin kontakt mellom mennesker her inne også. Når noen tør å være synlige over lang tid på dol, slik du har gjort, så får vi et ganske tydelig inntrykk av hvem du er og hvilke verdier du står for. Jeg tror at mange her inne liker deg fordi du over lang tid har stått frem som real. (Som du vet så har jeg før sagt at jeg noen ganger også synes du er sta, men det er ikke gitt at jeg ikke kan tenke at det er en god egenskap.)

Jeg skulle ønske at du på sikt kunne fått til at også du og familien/vennene dine kom litt nærmere hverandre. At du kan tørre å ta litt mer plass og at du kan erfare at de andre er opptatt av å justere seg etter deg også. Men jeg synes det er opplagt at du har rett til å være deg og du har rett til å bruke den tiden du trenger både på å finne ut av om du ønsker mer kontakt og i så fall bruke tid på å rydde i tanker og følelser knyttet til dette temaet. Som jeg har sagt før, så ser jeg ingen motsetning mellom å tenke at dine sosiale vansker har oppstått som følge av ADHD og det at du gjennom samtaleterapi kan få det litt bedre på dette området.

[ISW]

Har ikke lest hele tråden men tenkte bare å komme med et innspill.

En med sosial angst vil ofte føle at hun egentlig ønsker å være sosial, men får det bare ikke til på grunn av angsten. Hun vil kanskje være misunnelig på de som lett kommer i kontakt med noen, har mange venner, osv. og ha motivasjon til å gjøre noe med det (med mindre det blir for skummelt, noe det ofte blir).

Men så finnes det ganske mange som rett og slett ikke har dette behovet. Som trives best alene eller i sin egen verden og har det fint med det. De kan ofte se ned på de som (i deres øyne) MÅ være sosiale. Det er som sagt vanlig, men det er ikke sosial angst.

[umakenverdt]

48 minutter siden, Trine skrev:

Søte du, nei, jeg føler ikke at det er noe som kreves. Nå har jeg ikke skrevet så mye til deg om hundeholdet på ganske lenge. Jeg kan vel innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet for det, men jeg klarer ikke sette meg ned og begynne å skrive. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal begynne og tror det ender med å bli altfor mye. Det er så kaos i hodet nå så jeg har litt problemer med å sortere tankene. Nå har jeg blitt valpesyk i tillegg og det vil jeg ikke.

Jeg forstår selvsagt det, du har hatt mye og vanskelige erfaringer i det siste. Jeg forstår dette med kaos i tankene og håper du kan legge den dårlige samvittigheten bort på dette området, for det kan jeg love deg at jeg ikke på noen måte ønsker. Å skrive til meg om deg selv og hundeholdet skal ikke prioriteres med kaos i hodet!  Ønsker deg det beste.

[Trine]

6 minutter siden, frosken skrev:

Sånn langvarige livsfloker tar det lang tid å få løst litt opp i. Du er fortsatt kun i kort tid fått litt hjelp i forhold til dine psykiske vansker, så dette er tidspunktet for å smøre seg med tålmodighetskremen;-)

Jeg har lurt en del på om jeg skulle skrive dette til deg eller ikke, men jeg tar sjansen: Jeg tenker at du fremstår som litt annerledes her på dol nå enn du gjorde i begynnelsen. Vi kommer tettere inn på deg, du viser mer av dine følelser og lar oss bli kjent med deg på en litt annen måte. Du virker også litt rundere i kantene enn du av og til fremsto de første månedene. Men det er ikke bare du som har forandret deg, jeg mener at enkelte av oss andre også har forandret oss litt i forhold til deg - vi har påvirket hverandre gjensidig. Jeg vet at jeg tenker meg litt mer om før jeg skriver til deg enn jeg gjorde i begynnelsen. Når jeg vet med sikkerhet at jeg ikke ønsker å såre deg, så bruker jeg også litt mer tid på å tenke gjennom hvorvidt svaret mitt er egnet til å bidra konstruktivt eller om det like gjerne kan virke motsatt. For meg er det litt slik relasjoner mellom mennesker kan utvikle seg.

Slik jeg ser det, så kan dol av og til fungere som en øvelsesarena for utforskning av sosiale relasjoner. Jeg er helt enig med deg i at dette er en mye enklere kontaktform enn hva som praktiseres i familiebursdager ol. Vi forholder oss bare til hverandres ord og det er færre elementer som kan forstyrre og lage kaos. Men det er fortsatt genuin kontakt mellom mennesker her inne også. Når noen tør å være synlige over lang tid på dol, slik du har gjort, så får vi et ganske tydelig inntrykk av hvem du er og hvilke verdier du står for. Jeg tror at mange her inne liker deg fordi du over lang tid har stått frem som real. (Som du vet så har jeg før sagt at jeg noen ganger også synes du er sta, men det er ikke gitt at jeg ikke kan tenke at det er en god egenskap.)

Jeg skulle ønske at du på sikt kunne fått til at også du og familien/vennene dine kom litt nærmere hverandre. At du kan tørre å ta litt mer plass og at du kan erfare at de andre er opptatt av å justere seg etter deg også. Men jeg synes det er opplagt at du har rett til å være deg og du har rett til å bruke den tiden du trenger både på å finne ut av om du ønsker mer kontakt og i så fall bruke tid på å rydde i tanker og følelser knyttet til dette temaet. Som jeg har sagt før, så ser jeg ingen motsetning mellom å tenke at dine sosiale vansker har oppstått som følge av ADHD og det at du gjennom samtaleterapi kan få det litt bedre på dette området.

Hvor får man kjøpt tålmodighetskrem? Jeg har aldri vært særlig god på å vente

Det er nok flere grunner til at jeg fremstår anderledes nå enn før. Noe av grunnen er at jeg forstår mer av meg selv nå enn jeg gjorde. Hehe...så føler jeg at jeg ikke blir angrepet like mye som før. Og jeg tenker meg mer om før jeg svarer enkelte innlegg her. Jeg misforstår mye, samtidig så blir jeg veldig glad når noen spør meg om f.eks. skifeller Da føler jeg plutselig at jeg kan bidra med noe.

Jeg opplever i møte med mennesker at det på en måte ikke er lov å ikke få til ting som for andre er en selvfølge. Om jeg f.eks sier til noen at jeg ikke klarer reagere så fort fordi cpu'en min er treg så virker det som de mener at det bare er en dårlig unnskyldning. At det bare er å skjerpe seg litt. Slike ting syns jeg er trist og jeg får en forsterket følelse av å ikke strekke til og ikke bli forstått. De jeg omgås vet hvilke problemer jeg har, men det blir ikke tatt hensyn til. Jeg mener ikke at folk skal gå på tå og ta masse hensyn. Men jeg prøver faktisk veldig hardt og gjør så godt jeg kan. Det blir et lite slag i trynet da, å få beskjed om at "alle klarer det", eller "da må du øve mer" eller "så vanskelig er det ikke". Jeg har for få gode erfaringer i møte med andre mennesker. Jeg har jo også sagt til noen at jeg ikke orker være sammen med folk for lenge på en gang. Reaksjonen da har vært sånn som "Du blir sliten av meg du". Så tenker jeg, ja, akkurat nå blir jeg det. Det får da være grenser for hvor mange ganger man skal måtte si at det ikke går på person, men faktisk gjelder alle.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli en veldig sosial person. Jeg trives alene. Men det hadde vært fint å lære seg å takle sosiale situasjoner bedre så jeg kan dra i en bursdag uten å trnege å isolere meg i en uke etterpå.

 

 

[Trine]

30 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Har ikke lest hele tråden men tenkte bare å komme med et innspill.

En med sosial angst vil ofte føle at hun egentlig ønsker å være sosial, men får det bare ikke til på grunn av angsten. Hun vil kanskje være misunnelig på de som lett kommer i kontakt med noen, har mange venner, osv. og ha motivasjon til å gjøre noe med det (med mindre det blir for skummelt, noe det ofte blir).

Men så finnes det ganske mange som rett og slett ikke har dette behovet. Som trives best alene eller i sin egen verden og har det fint med det. De kan ofte se ned på de som (i deres øyne) MÅ være sosiale. Det er som sagt vanlig, men det er ikke sosial angst.

Ja, det var litt sånn jeg trodde det var. Jeg er ikke misunnelig på de som lett kommer i kontakt med andre. Jeg unngår heller ikke situasjoner. Jeg trener jo f.eks hund sammen med andre. Men jeg syns relasjonen er vanskelig. Jeg føler ikke at jeg er redd. Det er bare slitsomt. Det virker som jeg har alle radarene ute. Nå er det jo faktisk veldig vanlig når man har ADHD, å være det som kalles høysensitiv. Det er vel slike ting medisinene gjerne skulle hjulpet på.

Jeg tror ikke jeg har sosial angst. Egentlig tror jeg det er en rekke ulike ting som gjør det sosiale vanskelig for meg, i tillegg til at jeg ikke har noe ønske om å bli veldig sosial.