Er det mulig å leve et godt liv som uføretrygdet?

[Madelenemie]

Den 4/16/2016 at 14.26, Wretch skrev:

Har man krav på trygd om man har et "godt og rikt liv"?

Hei!

Ja for det å ha et godt og rikt liv betyr ikke at man greier arbeidslivet (enten det normale arbeidsliv eller i det som i dag heter VTA bedrifter), eller utdanning. 

Man kan ha et godt og rikt liv fordi man får nok hjelp til å takle spørsmålene knyttet til hvorfor strever jeg, og videre kan barn, økonomisk sikkerhet, kjæreste, ektefelle og interesser m.m. være med å skape gode og rike liv. 

[Madelenemie]

Den 4/16/2016 at 21.45, Gondor skrev:

Jeg har det greit fordi jeg jobber hjemmefra og i hvert fall innimellom får aksept for det jeg skriver, publiserer og derav mottar lønn og betaler skatt. Men min arbeidsrutine er uregelmessig.  Jeg er ofte så trett og sliten at jeg så vidt henger sammen.

Jeg trøster meg med at jeg var et arbeidsomt medlem av mannskapet før jeg ble bedt om å forlate skipet.

 

:-)

Så fint at du tjener på skrivingen din nå:-)

glad på dine vegne:-)

[Annkarin]

Jeg har et godt liv som uføretrygdet. Jeg er for lat til å jobbe, så det er "flaks" for meg at jeg fikk bipolar lidelse, så jeg faktisk slipper å jobbe og stå opp om mårran.

[Madelenemie]

12 timer siden, Wretch skrev:

De blir hevdet at man kan ha et "godt og rikt liv". Det er såklart mulig å ha det bedre eller verre, men "et godt og rikt liv" er umulig med mindre sykdom/skade/lyte er synlig og man ikke blir stigmatisert og sett ned på.

Nei der tar du feil.

Jeg har det faktisk mye bedre jeg enn mange rike, godt utdannede og de er stort sett gift, har 2-3 barn og kjempefine store flotte villaer, og penger nok til å endre på det meste kun ved å planlegge det:-), så leie inn et firma, :-) mens jeg må brette opp skjorteermene,  brule fysikken min, og bruke finn.no :-)

Etter at jeg ble bedre kjent med mange, og mennesker er veldig åpne når de møter en autist som i tillegg har gått til psykiater:-) Det er som om noe da løsner av sorg og fortvilelse inni dem, noen ganger innser de at de selv trenger hjelp og at de kanskje selv har autisme:-) andre ganger og flest ganger, får man bare en samtale, som andre setter stor pris på,  Ofte får man en klem, og den vet jeg er godt ment:-) 

Min skade er ikke synlig, men jeg har ikke møtt en psykiater, lege, psykolog, som ikke syns jeg både er dyktig, sett ut i fra det min autisme krever og forvansker for meg, de er oppriktige alle. Og enda viktigere er det kanskje at selv de vanligste skattebetalerne, uten kunnskap om autisme eller andre handikap, sier heller ikke noe negativt om at jeg og vår familie trenger og får såpass mye hjelp.

Jeg tror det er sånn, fordi de ser at vi lever ganske vanlige liv, der vi mer enn våre handikap, kjemper mer enn noen for å komme gjennom i nav-systemet, for å få den tilrettelegging noen ganger våre handikap krever, for å lykkes utdanningsmessig, så kreves en mye større mental og fysisk innsats, og jeg tror at de fleste vet at sånn er det. Ved siden av alt dette, så er vi som de fleste andre, gode naboer, gode medmennesker,  omtenksomme og oppriktige mennesker, mennesker som bare er annerledes, men som andre ser er som dem selv jevnt over, vil andre det beste, og vet at helse ikke er likt og rettferdig fordelt.

Mennesker og flertalet er rause, i vertfall sosialdemokrater, og det er kanskje de fleste nordmenn i bunn og grunn:-)

 

 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja for det å ha et godt og rikt liv betyr ikke at man greier arbeidslivet (enten det normale arbeidsliv eller i det som i dag heter VTA bedrifter), eller utdanning. 

Man kan ha et godt og rikt liv fordi man får nok hjelp til å takle spørsmålene knyttet til hvorfor strever jeg, og videre kan barn, økonomisk sikkerhet, kjæreste, ektefelle og interesser m.m. være med å skape gode og rike liv. 

Hva hvis man ikke får noe hjelp, og ikke har kjæreste, ektefelle, barn, venner eller interesser, kan man forsatt ha et godt liv? Det er nok vanskelig, tror jeg, vel.

Anonymkode: b86f8...ff7

[Madelenemie]

17 minutter siden, Annkarin skrev:

Jeg har et godt liv som uføretrygdet. Jeg er for lat til å jobbe, så det er "flaks" for meg at jeg fikk bipolar lidelse, så jeg faktisk slipper å jobbe og stå opp om mårran.

Hei!

Tuller du, eller har du ikke tenkt nok igjennom det du skriver?

Jeg tror ikke latskap gir noen noe godt liv.

Det aller beste man kan gjøre da er å kjempe mot sin latskap, dvs tvinge seg til å stå opp tildig hver morgen, gjøre en samfunnsinnsats, plikt, av en eller annen type, 

Men jeg tror kanskje du tuller, eller ikke har tenkt nok igjennom hva det vil si å ha et godt liv?

For latskap, tror jeg ikke gir noe menneske et godt liv, man er da kanskje et menneske som ikke stiller opp for andre når de trenger det. Det er en paralell/link mellom latskap og parasititsme

[AnonymBruker]

Den 16.4.2016 at 12.15, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det å ikke være i jobb ødelegger så mye sosialt at det blir vanskelig for meg å leve et godt liv. Når man møter nye mennesker er det lett at de vil vite hva jeg jobber med. Jeg føler jeg har blitt avvist av flere fordi jeg ikke jobber. Hvordan får dere venner og kjærester dere som ikke jobber? 

Anonymkode: 66c1d...3d4

Vennene mine er de jeg har fra tiden før jeg ble utføretrygdet. Jeg er er fremdeles gift med samme dama. Føler meg ikke avvist noen ganger, men en og annen sjelden gang opplever jeg sosial nedvurdering, fordi jeg er uten jobb.

Jeg er uføretrygdet på grunn av en kronisk fysisk sykdom som ikke finnes medisiner imot. Etter at jeg ble uføretrygdet, fikk jeg kreft og sliter med ettervirkningene av kreftoperasjon. Er mye deprimert, og fikk en kommentar fra legen om depresjon i dag. Antar jeg ikke klarer å skjule det godt nok. Livskvaliteten er nokså redusert på grunn av helsesvikt. Å være uføretrygdet er også et liv i varig fattigdom med tilhørede tap av frihet. Andre har råd til fine ferier, vi sliter veldig med å få til noe som helst. Hadde jeg ikke hatt kona og hobbier, vet jeg ikke hva jeg skulle gjørt, fortvilelsen hadde nok vært mye større.

Likevel opplever jeg uføretrygd som en lettelse fordi alernativet var AAP der NAV styrer deler av tilværelsen. Vondt.

Anonymkode: aaae3...1a2

[Annkarin]

Et øyeblikk siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Tuller du, eller har du ikke tenkt nok igjennom det du skriver?

Jeg tror ikke latskap gir noen noe godt liv.

Det aller beste man kan gjøre da er å kjempe mot sin latskap, dvs tvinge seg til å stå opp tildig hver morgen, gjøre en samfunnsinnsats, plikt, av en eller annen type, 

Men jeg tror kanskje du tuller, eller ikke har tenkt nok igjennom hva det vil si å ha et godt liv?

For latskap, tror jeg ikke gir noe menneske et godt liv, man er da kanskje et menneske som ikke stiller opp for andre når de trenger det. Det er en paralell/link mellom latskap og parasititsme

Tror nok alle mine venner vil være svært uenig i det du sier her. Jeg er kjent som den som virkelig stiller opp for mine venner, også på bekostning av meg selv. Men ja jeg er jo parasitt hos min familie som har etterlatt store verdier som jeg nyter godt av idag, så har jeg det godt selv om jeg ikke orker å jobbe.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Tuller du, eller har du ikke tenkt nok igjennom det du skriver?

Jeg tror ikke latskap gir noen noe godt liv.

Det aller beste man kan gjøre da er å kjempe mot sin latskap, dvs tvinge seg til å stå opp tildig hver morgen, gjøre en samfunnsinnsats, plikt, av en eller annen type, 

Men jeg tror kanskje du tuller, eller ikke har tenkt nok igjennom hva det vil si å ha et godt liv?

For latskap, tror jeg ikke gir noe menneske et godt liv, man er da kanskje et menneske som ikke stiller opp for andre når de trenger det. Det er en paralell/link mellom latskap og parasititsme

Men hvorfor skal en tvinge seg opp om mårran og stille opp for andre når man lever som en eremitt, ikke kjenner noen og ikke har kontakt med noen? Nei, da er det bedre å holde sengen.

Anonymkode: b86f8...ff7

[Annkarin]

Jeg burde bodd i et U-land så jeg hadde vært TVUNGET til å jobbe, ikke bli servert uføretrygden på gullfat.

[Madelenemie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva hvis man ikke får noe hjelp, og ikke har kjæreste, ektefelle, barn, venner eller interesser, kan man forsatt ha et godt liv? Det er nok vanskelig, tror jeg, vel.

Anonymkode: b86f8...ff7

Hei!

Jeg vet ut i fra flere forhold, og også av en nabo jeg er glad i, at hjelp ikke alltid er så lett å finne på egenhånd.

Det jeg muligens kan hjelpe litt med, er det med hjelp, jeg har virkelig, greid, selv om jeg har autisme, å skaffe andre god hjelp,

noen ganger er alt andre trenger at noen forklarer ting, fordi de greier ikke selv å formidle ting sånn som det er.

Hvis du sender meg en pm, kan jeg kanskje hjelpe deg, litt på vei, om du vil? for jeg vet av egen erfaring at det fins god hjelp, og ikke på noe tidspunkt er det for sent. Noen ganger er bare mennesker så syke og slitne at de trenger at noen snakker ordene for seg. 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vennene mine er de jeg har fra tiden før jeg ble utføretrygdet. Jeg er er fremdeles gift med samme dama. Føler meg ikke avvist noen ganger, men en og annen sjelden gang opplever jeg sosial nedvurdering, fordi jeg er uten jobb.

Jeg er uføretrygdet på grunn av en kronisk fysisk sykdom som ikke finnes medisiner imot. Etter at jeg ble uføretrygdet, fikk jeg kreft og sliter med ettervirkningene av kreftoperasjon. Er mye deprimert, og fikk en kommentar fra legen om depresjon i dag. Antar jeg ikke klarer å skjule det godt nok. Livskvaliteten er nokså redusert på grunn av helsesvikt. Å være uføretrygdet er også et liv i varig fattigdom med tilhørede tap av frihet. Andre har råd til fine ferier, vi sliter veldig med å få til noe som helst. Hadde jeg ikke hatt kona og hobbier, vet jeg ikke hva jeg skulle gjørt, fortvilelsen hadde nok vært mye større.

Likevel opplever jeg uføretrygd som en lettelse fordi alernativet var AAP der NAV styrer deler av tilværelsen. Vondt.

Anonymkode: aaae3...1a2

Godt det er noen som tør være ærlige her.

Anonymkode: b86f8...ff7

[Madelenemie]

7 minutter siden, Annkarin skrev:

Tror nok alle mine venner vil være svært uenig i det du sier her. Jeg er kjent som den som virkelig stiller opp for mine venner, også på bekostning av meg selv. Men ja jeg er jo parasitt hos min familie som har etterlatt store verdier som jeg nyter godt av idag, så har jeg det godt selv om jeg ikke orker å jobbe.

Ok,

men da tror jeg det er din tolkning av ordet latskap som er feil, ikke at du er lat.

Late mennesker tror jeg ikke står opp til alle døgnets tider, og når det måtte kreve som mest, og over lang tid trosse egen slitenhet, fordi man må¨skaffe hjelp og ordne opp for dem, for mitt i sykdom krever det at man holder ut fordi de syke selv, ikke har krefter.

[Madelenemie]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor skal en tvinge seg opp om mårran og stille opp for andre når man lever som en eremitt, ikke kjenner noen og ikke har kontakt med noen? Nei, da er det bedre å holde sengen.

Anonymkode: b86f8...ff7

ok,

men jeg og mange lever ikke som eremitter, vi kjenner andre mennesker og vi må en masse, og opp om mårran:-)

Men jeg mener ellers dette stemmer:

Early to bed and early to rise makes a man healthy, wealthy, and wise.

 

 

Endret 18. april 2016 av Madelenemie

[AnonymBruker]

2 timer siden, Annkarin skrev:

Jeg burde bodd i et U-land så jeg hadde vært TVUNGET til å jobbe, ikke bli servert uføretrygden på gullfat.

Jeg tror ikke at du egentlig er lat men at det føles sånn fordi du ikke klarer stå opp, jobbe og fungere skikkelig.  og jeg stiller spørsmål ved om du virkelig hadde klart å jobbe om du bodde i et u-land. Du hadde sannsynligvis ikke fått medisiner heller. 

Anonymkode: 21767...42a

[AnonymBruker]

2 hours ago, Madelenemie said:

Ok,

men da tror jeg det er din tolkning av ordet latskap som er feil, ikke at du er lat.

Late mennesker tror jeg ikke står opp til alle døgnets tider, og når det måtte kreve som mest, og over lang tid trosse egen slitenhet, fordi man må¨skaffe hjelp og ordne opp for dem, for mitt i sykdom krever det at man holder ut fordi de syke selv, ikke har krefter.

 

Men sett at man er trygdet, og ikke jobber, men stiller opp for venner og familie med praktisk hjelp. Den hjelpen vil fortsatt være mindre anstrengende enn det ville være å jobbe (ellers kunne man vel jobbet). Hvordan vet man om vedkommende er 100% syk og 0% lat, og ikke 50/50?

Anonymkode: d0d67...e4e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Men sett at man er trygdet, og ikke jobber, men stiller opp for venner og familie med praktisk hjelp. Den hjelpen vil fortsatt være mindre anstrengende enn det ville være å jobbe (ellers kunne man vel jobbet). Hvordan vet man om vedkommende er 100% syk og 0% lat, og ikke 50/50?

Anonymkode: d0d67...e4e

Man overlater den vurderingen til NAV, vel.

Anonymkode: b86f8...ff7

[Madelenemie]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men sett at man er trygdet, og ikke jobber, men stiller opp for venner og familie med praktisk hjelp. Den hjelpen vil fortsatt være mindre anstrengende enn det ville være å jobbe (ellers kunne man vel jobbet). Hvordan vet man om vedkommende er 100% syk og 0% lat, og ikke 50/50?

Anonymkode: d0d67...e4e

Hei!

Nei den jobben er ikke mindre anstrengende, for det er en ulønnet omsorg mange er helt avahengig av, statistikkmessig feks  barn med handikap, det er helt avgjørende at en av foreldrene setter tilside jobb, karriere og egne ambisjoner, for såpass krevende er det for de fleste å skaffe sine barn den hjelp de trenger for selvstendighet og er godt liv, selv om de har handikap.

Men uavhengig av det, og sett bort i fra det, 

Man vet at man er syk når man får en diagnose som feks jeg, autisme, eller min kusine til slutt etter mange års strev og kamp og ingen sikre tester, til slutt faller de på MS, eller som min nabo som har kjempet som en helt alene for sine barn, selv om hun kanskje hele livet i bunn har et handikap selv, nå får hun hjelpen hun for kanskje egentlig 20 år siden burde ha hatt, eller alle andre hverdagshelter med vonde rygger som har tatt ibux og paracet og omtrent krøpet til vaskejobben, og så mange mange andre,

Man vet at når man blir sett og i det minste ens strev, når man får en diagnose, ja så vet man at man ikke er lat, det er noe av det som er så bra med diagnoser, vansker kan navnsettes, livet kan få en ny start, man får et redskap til å forstå at man har strevd, og man har tidvis strevd som en helt mer enn noen. 

Det utløste for min del mer virkelyst, mer ønske om å delta, mer ønske om å forstå andre, mer medmenneskelighet, så totalt , ja det kommer flertallet like så godt tilgode som meg selv.:-)

Et lite barn som strever og løper rundt, som rister på hodet, og prater som en Ara papegøye, man skal være ganske så analfabet for å hevde at dette ikke er en utviklingsofrstyrrelse. :-) og som meg har alle andre sin egen forklaring, deres egen historie, og ofte er sånne alvorlige avvik i dag, heldigvis, blitt sett på som sykdommer, mennesker selv ikke har gjort seg fortjent til eller ønsket, det kan ramme enhver av oss, enten det skjer i en bilulykke eller ved at vi får et handikappet barnebarn, da kommer realiteten nær oss, og for oss som er handikappet med utviklingsforstyrrelser, ja så vet vi at det kan ramme alle, og strevet det vil medføre det er det ingen som ønsker seg,

men for oss som står midt i det, så handler det ikke om å ville eller ikke, det er bare sånn livet ble. Da kreves pågangsmot og evne til å arbeide hardt, og alt annet enn latskap:-)

[AnonymBruker]

17 minutes ago, Madelenemie said:

Hei!

Nei den jobben er ikke mindre anstrengende, for det er en ulønnet omsorg mange er helt avahengig av, statistikkmessig feks  barn med handikap, det er helt avgjørende at en av foreldrene setter tilside jobb, karriere og egne ambisjoner, for såpass krevende er det for de fleste å skaffe sine barn den hjelp de trenger for selvstendighet og er godt liv, selv om de har handikap.

Men uavhengig av det, og sett bort i fra det, 

Man vet at man er syk når man får en diagnose som feks jeg, autisme, eller min kusine til slutt etter mange års strev og kamp og ingen sikre tester, til slutt faller de på MS, eller som min nabo som har kjempet som en helt alene for sine barn, selv om hun kanskje hele livet i bunn har et handikap selv, nå får hun hjelpen hun for kanskje egentlig 20 år siden burde ha hatt, eller alle andre hverdagshelter med vonde rygger som har tatt ibux og paracet og omtrent krøpet til vaskejobben, og så mange mange andre,

Man vet at når man blir sett og i det minste ens strev, når man får en diagnose, ja så vet man at man ikke er lat, det er noe av det som er så bra med diagnoser, vansker kan navnsettes, livet kan få en ny start, man får et redskap til å forstå at man har strevd, og man har tidvis strevd som en helt mer enn noen. 

Det utløste for min del mer virkelyst, mer ønske om å delta, mer ønske om å forstå andre, mer medmenneskelighet, så totalt , ja det kommer flertallet like så godt tilgode som meg selv.:-)

Et lite barn som strever og løper rundt, som rister på hodet, og prater som en Ara papegøye, man skal være ganske så analfabet for å hevde at dette ikke er en utviklingsofrstyrrelse. :-) og som meg har alle andre sin egen forklaring, deres egen historie, og ofte er sånne alvorlige avvik i dag, heldigvis, blitt sett på som sykdommer, mennesker selv ikke har gjort seg fortjent til eller ønsket, det kan ramme enhver av oss, enten det skjer i en bilulykke eller ved at vi får et handikappet barnebarn, da kommer realiteten nær oss, og for oss som er handikappet med utviklingsforstyrrelser, ja så vet vi at det kan ramme alle, og strevet det vil medføre det er det ingen som ønsker seg,

men for oss som står midt i det, så handler det ikke om å ville eller ikke, det er bare sånn livet ble. Da kreves pågangsmot og evne til å arbeide hardt, og alt annet enn latskap:-)

 

 

Jeg tror det er få av de som blir trygdet som blir det først og fremst fordi de må ta vare på barn. De fleste av dem gjør neppe en like anstrengende innsats med noe som det ville vært for dem å jobbe.

Anonymkode: d0d67...e4e

[AnonymBruker]

Å bli ufør før man får begynt ordentlig på voksenlivet kan fort resultere i varig anstrengende økonomi. Og vansker med å få partner, barn, utvide nettverket med friske, bli sosialisert på en sunn måte, kunne delta i samtaler på lik linje som andre og ha muligheten til å reise utenlands. Å ramle så langt ned på samfunnsstigen er i seg selv tøft. Om man kan hobbyer er det positivt, men for noen er også det vanskelig å opprettholde over tid på grunn av lavt funksjonsnivå. Man må selvfølgelig prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, men dette er ikke et verdig liv for de fleste oppegående folk!  

Anonymkode: 21767...42a