Tusen takk

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere leste, og slettet og igangsatte hjelp da jeg kanskje var nære ved å ende livet.

Det er vanskelig for meg å takke nå, for jeg ble ikke akkurat glad da alt ble enda mer slitsomt, men jeg vet at under, problemene det ga meg, frykten, hodepinen, sjokket, redselen for å bli hentet, alle telefonene, frykten for tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering, redselen for å bli hentet i et hytteområde, så ligger en omsorg jeg er takknemmelig for.

Jeg kunne endt livet uten å ville det, jeg er takknemmelig for hjelpen.

Og mange er takknemmelig for den, psykiateren som hjelper meg som vet om alt, den andre psykiateren som også vet om alt... men etter det familien som intet vet, de slapp å miste meg, og jeg slapp å miste livet i et innfall av fortvilelse og svartsyn.

Nå har jeg avtaler ved evt nye innfall, slik at jeg skal greie det, men jeg må ringe akuttpsykiatrien, uansett om jeg er på ferie, i fjellet i utlandet, jeg må si /sette ord på fortvilelsen, og jeg har erfart at de faktisk kan si ord som kan sette fortvilelsen i et slikt perspektiv at jeg ser vannviddet i å ville velge døden.

Så tusen takk for hjelpen, jeg vil leve, selv om jeg i sorgen kan drukne og ikke greie se klart.

 

Anonymkode: 59f30...be6