Hvorfor bryter de ikke?

[AnonymBruker]

Hvordan får folk seg til å fortsette samboerskapene sine parallelt med at er godt i gang med et nytt forhold? Når det ikke er barn involvert, så skjønner jeg ingenting av at folk ikke rydder opp i nåværende forhold i løpet av kort tid etter at de har startet på en lengre periode med utroskap. Blir ikke dette nærmest dobbelt utroskap? Hva slags personlighetsdefekter må folk ha for å orke dette over lang tid?

Anonymkode: 47428...bee

[AnonymBruker]

Synes det er ordentlig kjipt å gjøre det mot noen, Få ting jeg har mindre respekt for.

Anonymkode: 60458...672

[Stormwind]

Dette har jeg lurt på selv også.Det må jo tære på samvittigheten overfor den som blir bedratt. Personlighets-defekter ja, kanskje heller en mangel på konsekvenstenkning istedet.

Jeg tror at slike mennesker tenker sånn at hvis de får til å ha et forhold til 2 forskjellige mennesker,uten å bli oppdaget, så gjør de det. Alt er mulig(og tillatt) så lenge det ikke blir oppdaget.

Jeg undres ofte over slike mennesker ja.

[Gjest Gargamel]

Jeg tipper latskap /økonomi. 

[Stormwind]

En annen forklaring er at slike mennesker har manglende innsikt i eget følelsesliv. De merker kanskje at en relasjon gir dem noe, mens den andre relasjonen gir dem noe annet, kanskje uten at de helt skjønner hvorfor.

Jeg tror nok det her er snakk om litt forvirrede mennesker. 

[AnonymBruker]

Den ‎29‎.‎07‎.‎2016 at 20.10, Stormwind skrev:

Dette har jeg lurt på selv også.Det må jo tære på samvittigheten overfor den som blir bedratt. Personlighets-defekter ja, kanskje heller en mangel på konsekvenstenkning istedet.

Jeg tror at slike mennesker tenker sånn at hvis de får til å ha et forhold til 2 forskjellige mennesker,uten å bli oppdaget, så gjør de det. Alt er mulig(og tillatt) så lenge det ikke blir oppdaget.

Jeg undres ofte over slike mennesker ja.

Ville du ha stolt på folk du visste gjennom lang tid bedro samboeren sin?

Anonymkode: 47428...bee

[morsan]

Ja, man kan lure! Jeg lurer også på hva det er som får denne elskerinnen (det er vel oftest kvinner...) til å finne seg i å være nr 2 i årevis. 

[cilie]

15 minutter siden, morsan skrev:

Ja, man kan lure! Jeg lurer også på hva det er som får denne elskerinnen (det er vel oftest kvinner...) til å finne seg i å være nr 2 i årevis. 

Fordi hun tror hun er nr.1. Utallige eksempler på at man blir lovet gull og grønne skoger. 

[Gjest Xtra]

På 7/24/2016 den 19.20, AnonymBruker skrev:

Hvordan får folk seg til å fortsette samboerskapene sine parallelt med at er godt i gang med et nytt forhold? Når det ikke er barn involvert, så skjønner jeg ingenting av at folk ikke rydder opp i nåværende forhold i løpet av kort tid etter at de har startet på en lengre periode med utroskap. Blir ikke dette nærmest dobbelt utroskap? Hva slags personlighetsdefekter må folk ha for å orke dette over lang tid?

Anonymkode: 47428...bee

Jeg tenker at det har med redsel for å bli alene å gjøre, i tillegg til praktiske ting som økonomi.

 

Jeg kjenner til minst en mann som har fridd til elskerinnen før kona vet om forholdet, og som da sier til elskerinnen at han ikke vil "slå opp" med kona før han vet at elskerinnen stiller opp og altså vil gifte seg med ham så snart han er fri. Puke...

[AnonymBruker]

Eksen til min mann var slik. Så fort han var på jobb og borte over natten hun elskeren flytte inn. Før den faste elskeren holdt hun på med mange andre. Min mann brukte 9 år på å betale ned forburksgjedla etter henne. ..7000 hver mnd. Nå har han panikk for regninger og økonomi, å snakke om at vi burde fikse ting i huset her gjør han kvalm. Jeg tror denne dama lider av ett ekstremt oppmerksomhetsbehov, hun prøver tom å bli venninde med meg. Jeg vil bare spy...

Anonymkode: 51cb3...205

[morsan]

1 time siden, cilie skrev:

Fordi hun tror hun er nr.1. Utallige eksempler på at man blir lovet gull og grønne skoger. 

Ja, og all mulig logikk tilsier at en som er i stand til å juge og holde elskerinnen skjult for kona i åresvis også juger for elskerinna. Hun vil bare ikke innse det. 

[morsan]

1 time siden, Xtra skrev:

Jeg tenker at det har med redsel for å bli alene å gjøre, i tillegg til praktiske ting som økonomi.

 

Jeg kjenner til minst en mann som har fridd til elskerinnen før kona vet om forholdet, og som da sier til elskerinnen at han ikke vil "slå opp" med kona før han vet at elskerinnen stiller opp og altså vil gifte seg med ham så snart han er fri. Puke...

Og hun sa ja?? Gåsj!!

[Gjest Xtra]

39 minutter siden, morsan skrev:

Og hun sa ja?? Gåsj!!

Ja. Gikk med ring og greier, før kona og hans store barn var informert. Gosh. Men - nesten unødvendig å tilføye - det ble slutt til slutt.

[morsan]

1 time siden, Xtra skrev:

Ja. Gikk med ring og greier, før kona og hans store barn var informert. Gosh. Men - nesten unødvendig å tilføye - det ble slutt til slutt.

Verden (og en del kvinnfolk!) vil bedras! 

[ISW]

Selvhenføring eller ikke, så har jeg hatt en følelse av at denne tråden er et spørsmål til meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke svare på den, fordi det irriterte meg litt at ikke TS kunne "grow a pair" og ikke spørre anonymt. Men kan likevel dele litt av mine tanker om min egen situasjon og mine egne årsaker. 

Jeg er vel i situasjonen som beskrives. 

Først av alt, jeg er ganske grundig utredet psykisk, og det er ikke funnet noen personlighetsforstyrrelse eller -defekt. Så det tror jeg ikke at jeg har. 

Opplever at spørsmålet er todelt. Det ene er hvorfor man med samboer gjør noe slikt, og det andre er hvorfor man ikke bryter. 

Til det første, jeg kunne og ville aldri ønsket meg noen "på siden". Kunne heller aldri ønsket meg noen for sexens skyld eller lignende. I mitt tilfelle er det rett og slett så enkelt at jeg har møtt noen jeg har blitt fryktelig glad i og føler at jeg har en helt annen relasjon med enn det jeg opplever hjemme, hvor ting ikke er bra. Det er på en måte vondt å være i dagens situasjon, men på andre måter veldig fint. Vondt fordi man kjenner på usikkerhet, tvil og det å være så glad i noen men ikke kunne møtes når man ønsker. Veldig fint nettopp fordi jeg har de følelsene som jeg har. Jeg synes dette blir noe litt annet enn om man "ligger rundt" i et forhold. Noe jeg aldri kunne gjort.

Til det andre, og her blir det komplisert. Hvorfor bryter jeg ikke? Egentlig tenker jeg at jeg burde brutt uansett. Når man ikke har det bra, så har det ingen hensikt å fortsette, og dette burde egentlig bare vært et spark bak til å ta det endelige grepet om situasjonen min. Men det til side, så handler det nok til dels om sannsynlighet. Når alt kommer til alt, så er sjansen for at en slik handling er gjensidig, lav. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde visst at det gjaldt begge to. 

Så er det jo noe med det at man gjerne opplever utfyllende roller. I mitt tilfelle opplever jeg at "daten min" er absolutt alt som samboer ikke er, og har en rekke fantastiske sider. Men at det fortsatt er mye man ikke vet om hverandre, så klart. Nå er jo ikke det beste utgangspunktet for å finne ut av hverandre å bo med noen andre, hvilket jeg mistenker er en årsak til at så mange slike tilfeller som dette til slutt koker bort i kålen. 

Så for å oppsummere og gi deg et slags svar, TS, så vet man at man gjør noe galt, men det man opplever er nok av en annen verden og man rettferdiggjør det på en måte for seg selv. Det er jo et uttrykk som heter "I'd rather hurt than feel nothing at all" og jeg tror det ligger en del i det. Kanskje er også drømmen om at det nettopp kan bli noe mer det som får en gjennom dagene hjemme også. Selv om den objektivt sett kan være lav. Kanskje. 

Håper dette var et forståelig svar. Kommer ikke til å kommentere denne tråden noe mer.

Endret 30. september 2016 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner til utroskap. Det er lett for andre å å dømme, jeg gjorde det selv, helt til jeg var utro selv. Nå forstår jeg mer. 

Anonymkode: d8121...8d3

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være mange grunner til utroskap. Det er lett for andre å å dømme, jeg gjorde det selv, helt til jeg var utro selv. Nå forstår jeg mer. 

Anonymkode: d8121...8d3

Mener du at det er feil å være kritisk til at folk bedrar sine samboere gjennom lang tid? Min undring handler om det å fortsette å bedra. Syns det er vanskelig å forstå hvordan noen kan dele matbord og seng med noen dag etter dag og samtidig bedra.

VG+ hadde en sak om dette denne uka, men kreves abb for å se artikkelen: http://pluss.vg.no/2016/09/30/2556/2556_23799828

Anonymkode: 47428...bee

[morsan]

13 timer siden, issomethingwrong skrev:

Selvhenføring eller ikke, så har jeg hatt en følelse av at denne tråden er et spørsmål til meg.

...

Til det andre, og her blir det komplisert. Hvorfor bryter jeg ikke? Egentlig tenker jeg at jeg burde brutt uansett. Når man ikke har det bra, så har det ingen hensikt å fortsette, og dette burde egentlig bare vært et spark bak til å ta det endelige grepet om situasjonen min. Men det til side, så handler det nok til dels om sannsynlighet. Når alt kommer til alt, så er sjansen for at en slik handling er gjensidig, lav. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde visst at det gjaldt begge to. 

Så er det jo noe med det at man gjerne opplever utfyllende roller. I mitt tilfelle opplever jeg at "daten min" er absolutt alt som samboer ikke er, og har en rekke fantastiske sider. Men at det fortsatt er mye man ikke vet om hverandre, så klart. Nå er jo ikke det beste utgangspunktet for å finne ut av hverandre å bo med noen andre, hvilket jeg mistenker er en årsak til at så mange slike tilfeller som dette til slutt koker bort i kålen. 

Så for å oppsummere og gi deg et slags svar, TS, så vet man at man gjør noe galt, men det man opplever er nok av en annen verden og man rettferdiggjør det på en måte for seg selv. Det er jo et uttrykk som heter "I'd rather hurt than feel nothing at all" og jeg tror det ligger en del i det. Kanskje er også drømmen om at det nettopp kan bli noe mer det som får en gjennom dagene hjemme også. Selv om den objektivt sett kan være lav. Kanskje. 

Håper dette var et forståelig svar. Kommer ikke til å kommentere denne tråden noe mer.

Ser du skriver du ikke vil kommentere, men jeg kommenterer så får du forholde deg som du vil.  

For det første: Jeg er ikke nok inne i forhistorien til å vite om du har rett i det at tråden er et sub-innlegg om deg. Men tråden tar jo opp en svært vanlig problemstillinger som mange har bekjentskap med - enten fordi noen de kjenner noen eller selv har vært den bedratte eller den som bedrar, eller denne tredjepersonen. 

Og så til dette om ikke å bryte: Jeg forstår ikke hva du mener med gjensidighet - er det at du vil at også elskerinnen skal bryte i sitt forhold? Eller at du håper at samboeren din også har funnet en annen? 

Hvis begge er i forhold kan jeg jo skjønne det oppstår mange usikkerheter mht om og når man bør bryte ut. Men i mange tilfeller er elskerinnen "singel", men likevel kan dobbeltlivet pågå i årevis. 

Ellers leser jeg ut av det du skriver at du vil sikre deg på alle bauer og kanter, slik at du ikke ender opp helt alene. Det er selvsagt viktig at man tenker seg godt om før man evt bryter ut av et langvarig forhold, og i særdeleshet med barn i bildet, men samtidig må man våge å satse. Du har jo ikke vist din elskerinne at du ønsker å satse på akkurat HENNE - kanskje det først og fremst er hemmeligholdet og spenningen som holder dere sammen? 

Avslutningsvis vil jeg også trekke inn forholdet til din samboer, selv om du ikke kommer inn på akkurat dette aspektet. Noen sier "det man ikke vet har man ikke vondt av", og det kan være riktig. Men ikke alltid. Hadde hun visst om dine følelser av at viktige ting mangler i relasjonen og at du ville ha forlatt henne om du hadde både bukseseler og belte på, så hadde hun kanskje ønsket å bli fri til å prøve å finne en som elsker henne som hun hadde fortjent å bli elsket? Ved at du fortsetter så sparer du henne riktignok for den ulykke som et brudd ville ført me seg, men du hindrer henne i muligheten til å oppleve sann og ekte kjærlighet. 

[Gjest Gargamel]

Enig i det Morsan skriver

Det er ikke slemt å dumpe en partner man ikke har følelser for. Det er faktisk en moralsk plikt.

[AnonymBruker]

15 timer siden, issomethingwrong skrev:

Selvhenføring eller ikke, så har jeg hatt en følelse av at denne tråden er et spørsmål til meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke svare på den, fordi det irriterte meg litt at ikke TS kunne "grow a pair" og ikke spørre anonymt. Men kan likevel dele litt av mine tanker om min egen situasjon og mine egne årsaker. 

Jeg er vel i situasjonen som beskrives. 

Først av alt, jeg er ganske grundig utredet psykisk, og det er ikke funnet noen personlighetsforstyrrelse eller -defekt. Så det tror jeg ikke at jeg har. 

Opplever at spørsmålet er todelt. Det ene er hvorfor man med samboer gjør noe slikt, og det andre er hvorfor man ikke bryter. 

Til det første, jeg kunne og ville aldri ønsket meg noen "på siden". Kunne heller aldri ønsket meg noen for sexens skyld eller lignende. I mitt tilfelle er det rett og slett så enkelt at jeg har møtt noen jeg har blitt fryktelig glad i og føler at jeg har en helt annen relasjon med enn det jeg opplever hjemme, hvor ting ikke er bra. Det er på en måte vondt å være i dagens situasjon, men på andre måter veldig fint. Vondt fordi man kjenner på usikkerhet, tvil og det å være så glad i noen men ikke kunne møtes når man ønsker. Veldig fint nettopp fordi jeg har de følelsene som jeg har. Jeg synes dette blir noe litt annet enn om man "ligger rundt" i et forhold. Noe jeg aldri kunne gjort.

Til det andre, og her blir det komplisert. Hvorfor bryter jeg ikke? Egentlig tenker jeg at jeg burde brutt uansett. Når man ikke har det bra, så har det ingen hensikt å fortsette, og dette burde egentlig bare vært et spark bak til å ta det endelige grepet om situasjonen min. Men det til side, så handler det nok til dels om sannsynlighet. Når alt kommer til alt, så er sjansen for at en slik handling er gjensidig, lav. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde visst at det gjaldt begge to. 

Så er det jo noe med det at man gjerne opplever utfyllende roller. I mitt tilfelle opplever jeg at "daten min" er absolutt alt som samboer ikke er, og har en rekke fantastiske sider. Men at det fortsatt er mye man ikke vet om hverandre, så klart. Nå er jo ikke det beste utgangspunktet for å finne ut av hverandre å bo med noen andre, hvilket jeg mistenker er en årsak til at så mange slike tilfeller som dette til slutt koker bort i kålen. 

Så for å oppsummere og gi deg et slags svar, TS, så vet man at man gjør noe galt, men det man opplever er nok av en annen verden og man rettferdiggjør det på en måte for seg selv. Det er jo et uttrykk som heter "I'd rather hurt than feel nothing at all" og jeg tror det ligger en del i det. Kanskje er også drømmen om at det nettopp kan bli noe mer det som får en gjennom dagene hjemme også. Selv om den objektivt sett kan være lav. Kanskje. 

Håper dette var et forståelig svar. Kommer ikke til å kommentere denne tråden noe mer.

Tråden hadde ingenting med deg å gjøre og begrepet "personlighetsdefekt" var ikke ment i psykiatrisk forstand. Kunne kanskje skrevet moralsk defekt i stede.

Jeg syns vedvarende utroskap er et enormt svik mot den man bor med. For meg er tillit sentralt i alle relasjoner, derfor lurer jeg på hva som gjør at noen holder ut å  bedra en annen dag etter dag. Derfor også mitt spørsmål om det er grunn til å ha tillit til noen som har gjort dette.

Anonymkode: 47428...bee