Ekspertsvar NHB og andre: uansvarlig av meg å få barn?

[Engstelig35]

Jeg er en kvinne på 35 år som har slitt med angst i perioder. Jeg går på en lav dose zoloft, og denne medisinen har fungert fint for meg de siste par årene. Ocd'en min er så og si borte etter at jeg jobbet aktivt i terapi med denne for et år siden, og panikkangst har jeg heller ikke vært plaget med siden jeg begynte på medisiner. Jeg fikk også mye hjelp da jeg var innlagt for litt over to år siden, og har kommet igang med studier og er i jobb. I sommer ble jeg gravid (ikke planlagt) med en mann etter et kortvarig forhold. Han har gjort det veldig klart at han ikke ønsker dette barnet og han flytter også utenlands om kort tid, så hvis jeg velger å gjennomføre graviditeten er jeg alene om det. Jeg har mye erfaring med barn gjennom jobb og studier og jeg tror egentlig at jeg ville blitt en god mor. Men sykehistorien min gjør meg veldig usikker på om det er uansvarlig av meg å gjennomføre dette. Jeg sliter fortsatt litt med enkelte fobier, men disse plager meg ikke nevneverdig i hverdagen. Men hva om angsten blusser opp og igjen og dette vil gå utover barnet.. Jeg har et godt nettverk med familie og venner rundt meg, men det vil jo være jeg som har aleneansvaret. Barnet vil mest sannsynlig vokse opp uten sin biologiske far, noe som heller ikke er noe hyggelig å tenke på. I tillegg har jeg dårlig samvittighet overfor denne mannen som blir satt i en situasjon han ikke ønsker å være i. Samtidig er jeg 35 år, og jeg vet ikke om dette blir min "siste sjanse". Jeg har alltid tenkt at jeg en gang ønsker meg barn, men jeg føler at tiden begynner å renne ut, og det er jo slett ikke sikkert at mannen i mitt liv noen gang vil dukke opp.

Hva tenker du/dere? Er det uansvarlig og egoistisk av meg å gjennomføre denne graviditeten? Alle konstruktive svar mottas med takk. Mvh

[Trine]

Jeg tenker ikke så mye om hvorvidt det er uansvarlig eller ikke, det tror jeg bare du kan svare på. Men jeg vil si at du ikke skal ha dårlig samvittighet ovenfor denne mannen. Han satte seg selv i denne situasjonen.

[AnonymBruker]

Du virker ressurssterk da du klarer både studier og jobb og du virker reflektert i forhold til egne problemer ,men og til hva du har å tilby barnet .Jeg kjenner deg jo ikke så jeg kan gi noe sikkert svar ,men innlegget ditt gir meg en positiv følelse av at  du vil bli en god mor .

 

Anonymkode: 50689...07c

[AnonymBruker]

5 hours ago, Engstelig35 said:

Jeg er en kvinne på 35 år som har slitt med angst i perioder. Jeg går på en lav dose zoloft, og denne medisinen har fungert fint for meg de siste par årene. Ocd'en min er så og si borte etter at jeg jobbet aktivt i terapi med denne for et år siden, og panikkangst har jeg heller ikke vært plaget med siden jeg begynte på medisiner. Jeg fikk også mye hjelp da jeg var innlagt for litt over to år siden, og har kommet igang med studier og er i jobb. I sommer ble jeg gravid (ikke planlagt) med en mann etter et kortvarig forhold. Han har gjort det veldig klart at han ikke ønsker dette barnet og han flytter også utenlands om kort tid, så hvis jeg velger å gjennomføre graviditeten er jeg alene om det. Jeg har mye erfaring med barn gjennom jobb og studier og jeg tror egentlig at jeg ville blitt en god mor. Men sykehistorien min gjør meg veldig usikker på om det er uansvarlig av meg å gjennomføre dette. Jeg sliter fortsatt litt med enkelte fobier, men disse plager meg ikke nevneverdig i hverdagen. Men hva om angsten blusser opp og igjen og dette vil gå utover barnet.. Jeg har et godt nettverk med familie og venner rundt meg, men det vil jo være jeg som har aleneansvaret. Barnet vil mest sannsynlig vokse opp uten sin biologiske far, noe som heller ikke er noe hyggelig å tenke på. I tillegg har jeg dårlig samvittighet overfor denne mannen som blir satt i en situasjon han ikke ønsker å være i. Samtidig er jeg 35 år, og jeg vet ikke om dette blir min "siste sjanse". Jeg har alltid tenkt at jeg en gang ønsker meg barn, men jeg føler at tiden begynner å renne ut, og det er jo slett ikke sikkert at mannen i mitt liv noen gang vil dukke opp.

Hva tenker du/dere? Er det uansvarlig og egoistisk av meg å gjennomføre denne graviditeten? Alle konstruktive svar mottas med takk. Mvh

Har du økonomi til å ha barn? Det er dyrt å være aleneforsørger.

Anonymkode: 76cd0...8c9

[Fionys]

Her må du tenke på hva du selv føler om dette og ikke tenke på hva andre mener og synes. Det må føles riktig for deg hvis du velger å ikke ha barnet, dette er en avgjørelse du må ta alene.

Jeg har selv vært aleneforsørger for min datter i 9 år og det har gått helt fint. Barnefaren ønsket ikke barnet, men jeg gjorde det helt klart for han at dette var et valg jeg tok alene.

Ut i fra det du har skrevet så tror jeg at du kan bli en god mor og ingen umulighet for at du skal kunne klare det.

Det viktigste er at du gjør det som blir rett for deg.

[ISW]

I forhold til angst er det absolutt ikke uforsvarlig. Du virker som du har god kontroll på angsten din nå. Om angsten kan dukke opp igjen senere er det jo ingen som kan svare sikkert på, den kan gjøre det og den kan ikke gjøre det, mest sannsynlig ikke siden du har fått god behandling, men det diskvalifiserer uansett ikke fra å være mor.

Men om du skal ha barn med en som ikke vil det, fordi du er redd for at tiden skal løpe ut, er et annet spørsmål. Jeg nekter å svare kategorisk på det siden jeg ikke synes det er min oppgave å bestemme over nytt liv eller død på den måten (nå høres jeg ut som en abortmotstander og det er jeg ikke, men synes likevel det blir feil å mene altfor mye bestemt om det). 

Tenker at det er du som må ta stilling til om du ønsker dette barnet, ikke han, hvis han uansett ikke kommer til å være der. Men ta beslutningen på et rasjonelt grunnlag rundt om du ønsker barn eller ikke, og ikke basert på frykt for at det er siste sjanse. Det er det ikke, og i tillegg lar du da frykten styre livet ditt. 

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke råde deg til verken det ene eller det andre, for til syvende og sist er dette din beslutning. Men har noe jeg vil kommentere på:

Du skriver at du har hatt OCD. Det er veldig vanlig å få tvangstanker feks om å skade babyen etter fødsel. Dette er helt normalt, men om du har hatt OCD så er det jo alltids en risiko for at dette vil komme igjen.

Det finnes mye hjelp å få for gravide og nybakte mødre! Helsestasjonen vil kunne følge deg opp under graviditeten, alle skal nå screene for depresjon under svangerskapet, men om det gjøres over alt er usikkert. Jeg har jobbet på helsestasjon selv og der fikk mødre med psykiske vansker ekstra oppfølging av både jordmor og helsesøster.

De fleste BUP'er skal ha spe- og småbarnsteam der du også kan henvises for hjelp i forbindelse med barseltid (og svangerskap? her er jeg usikker). Som sagt så finnes det ressurser der ute som du kan benytte deg av, og det er ingen skam og be om hjelp.

Mange enslige mødre gjør en fantastisk jobb med sine barn, det er slitsomt, men ikke umulig.

Jeg skulle ønske flere gjorde som deg og reflekterte før de satte barn til verden. Lykke til, uansett hva du måtte velge.

Anonymkode: 8d3b7...3e8

[AnonymBruker]

Du skriver ingenting om nettverket ditt. Det viktigste for deg bør være å tenke på om du har noen til å avlaste deg når/hvis du skulle bli litt dårligere. Har du et godt nettverk er det ingenting i veien for at du kan gjennomføre dette svangerskapet.

Anonymkode: 1279d...b8c

[Gjest Xtra]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver ingenting om nettverket ditt. Det viktigste for deg bør være å tenke på om du har noen til å avlaste deg når/hvis du skulle bli litt dårligere. Har du et godt nettverk er det ingenting i veien for at du kan gjennomføre dette svangerskapet.

Anonymkode: 1279d...b8c

Jo, hun skriver at hun har et godt nettverk rundt seg.

[Engstelig35]

Tusen takk for mange gode svar alle sammen, og takk for hyggelige ord. Det er sant som det sies at dette er noe jeg til syvende og sist må føle på selv. Jeg må ikke la frykten styre meg den ene eller andre veien, men ta en rasjonell avgjørelse basert på hva jeg faktisk vil. Og det er jeg fortsatt litt usikker på. Økonomi er et godt poeng. Jeg er student og jobber kun deltid. I tillegg har jeg alltid hatt et ønske om å være sammen med noen om dette ansvaret. Både for å dele gleder og sorger. Jeg får sitte i tenkeboksen litt til også kommer jeg nok forhåpentligvis frem til hva som føles riktig for meg etterhvert. Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare. Mvh

[AnonymBruker]

19 timer siden, Engstelig35 skrev:

Jeg er en kvinne på 35 år som har slitt med angst i perioder. Jeg går på en lav dose zoloft, og denne medisinen har fungert fint for meg de siste par årene. Ocd'en min er så og si borte etter at jeg jobbet aktivt i terapi med denne for et år siden, og panikkangst har jeg heller ikke vært plaget med siden jeg begynte på medisiner. Jeg fikk også mye hjelp da jeg var innlagt for litt over to år siden, og har kommet igang med studier og er i jobb. I sommer ble jeg gravid (ikke planlagt) med en mann etter et kortvarig forhold. Han har gjort det veldig klart at han ikke ønsker dette barnet og han flytter også utenlands om kort tid, så hvis jeg velger å gjennomføre graviditeten er jeg alene om det. Jeg har mye erfaring med barn gjennom jobb og studier og jeg tror egentlig at jeg ville blitt en god mor. Men sykehistorien min gjør meg veldig usikker på om det er uansvarlig av meg å gjennomføre dette. Jeg sliter fortsatt litt med enkelte fobier, men disse plager meg ikke nevneverdig i hverdagen. Men hva om angsten blusser opp og igjen og dette vil gå utover barnet.. Jeg har et godt nettverk med familie og venner rundt meg, men det vil jo være jeg som har aleneansvaret. Barnet vil mest sannsynlig vokse opp uten sin biologiske far, noe som heller ikke er noe hyggelig å tenke på. I tillegg har jeg dårlig samvittighet overfor denne mannen som blir satt i en situasjon han ikke ønsker å være i. Samtidig er jeg 35 år, og jeg vet ikke om dette blir min "siste sjanse". Jeg har alltid tenkt at jeg en gang ønsker meg barn, men jeg føler at tiden begynner å renne ut, og det er jo slett ikke sikkert at mannen i mitt liv noen gang vil dukke opp.

Hva tenker du/dere? Er det uansvarlig og egoistisk av meg å gjennomføre denne graviditeten? Alle konstruktive svar mottas med takk. Mvh

Det er ikke egostisk eller uansvarlig å sette et barn til verden som allerede er på vei.

Men søk råd og hjelp når du trenger det, både under svangerskap og senere. Det er positivt at du tenker på det beste for barnet.

Anonymkode: e4703...370

[ISW]

10 timer siden, Engstelig35 skrev:

Tusen takk for mange gode svar alle sammen, og takk for hyggelige ord. Det er sant som det sies at dette er noe jeg til syvende og sist må føle på selv. Jeg må ikke la frykten styre meg den ene eller andre veien, men ta en rasjonell avgjørelse basert på hva jeg faktisk vil. Og det er jeg fortsatt litt usikker på. Økonomi er et godt poeng. Jeg er student og jobber kun deltid. I tillegg har jeg alltid hatt et ønske om å være sammen med noen om dette ansvaret. Både for å dele gleder og sorger. Jeg får sitte i tenkeboksen litt til også kommer jeg nok forhåpentligvis frem til hva som føles riktig for meg etterhvert. Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare. Mvh

Det er i alle fall ikke direkte feil å få barnet. Men hvis grunnlaget er at du er redd for å ikke kunne få barn igjen, så blir det feil.

Du må tenke grundig igjennom om du faktisk har lyst til å få barn nå, eller om du gjør dette pga frykt. Hvis det er sistnevnte, så ville jeg kanskje ikke gjort det. Da er det bedre å vente til det dukker opp noen du kan dele dette med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg savner at noen tar barnets perspektiv i denne tråden (bortsett fra TS).

[ISW]

4 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg savner at noen tar barnets perspektiv i denne tråden (bortsett fra TS).

Mener du at man er uegnet som foreldre når man har en velbehandlet angstlidelse? 

Mange barn vokser jo for øvrig opp uten to foreldre og greier seg utmerket?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

31 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Mener du at man er uegnet som foreldre når man har en velbehandlet angstlidelse? 

Mange barn vokser jo for øvrig opp uten to foreldre og greier seg utmerket?

1. Nei, ikke om dette er det eneste. Men summen av "underteskel"-utfordringer kan bli "over terskel".

2. Det er forskjell på samlivsbrudd der en tross alt kan ha utmerket kontakt med begge foreldre og det å vokse opp totalt uten far.

[Janus30]

5 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Mener du at man er uegnet som foreldre når man har en velbehandlet angstlidelse? 

Mange barn vokser jo for øvrig opp uten to foreldre og greier seg utmerket?

Angst er smittsomt og engstelige foreldre får ofte engstelige barn. Det viser forskningen (se f. eks Philip Kendall). Man bør derfor mestre sykdommen sin og ha klare planer for hva som må gjøres når/hvis den skulle trenge seg på igjen.

[AnonymBruker]

To år siden du var innlagt synes jeg ikke er lang tid. Vil jo tro at angsten kan komme tilbake, da svangerskap,fødsel og å ha barn i seg selv kan gi angst og forverre andre psykiske lidelser. Du har ikke det økonomiske på plass, siden du er student og kun jobber deltid. Du har ikke en støttende partner. Barnet vil vokse opp uten en far. Du vil bli alenemor, noe jeg ser kan være beintøft. Man vet aldri heller om man får et friskt og fungerende barn, eller et barn med spesielle utfordringer. Bare å ha en kolikkbaby kan være utmattende selv for to friske foreldre. Boligsituasjonen nevner du ikke noe om. Men alle disse faktorene tenker jeg peker i retning av å ikke få barn. 

Jeg ville heller ventet til jeg hadde en stabil mann før jeg fikk barn. Et barn fortjener også en far. Du har ennå noen år igjen der du kan få barn. 

Kan du noe om tilknytning (trygg tilknytning versus utrygg)? Sånt er også greit å sette seg inn i, eventuelt. Når man selv har hatt psykiske lidelser og fremdeles går på medisiner for dette, så er dte viktig å være ekstra bevisst på at barnet skal få en trygg start i livet.

Selv har jeg valgt å ikke få barn ppga både fysisk og psykisk sykdom, selv om jeg har en stabil situasjon med partner. Jeg ønsker ikke at barnet skal arve sykdommene og jeg ønsker ikke å være i en situasjon der jeg ikke klarer å gi barnet det det trenger. Man må også sette seg selv og sine behov en del til side når man får barn. Det er vanskelig ved sykdom.

 

Anonymkode: 38ea2...518

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

To år siden du var innlagt synes jeg ikke er lang tid. Vil jo tro at angsten kan komme tilbake, da svangerskap,fødsel og å ha barn i seg selv kan gi angst og forverre andre psykiske lidelser. Du har ikke det økonomiske på plass, siden du er student og kun jobber deltid. Du har ikke en støttende partner. Barnet vil vokse opp uten en far. Du vil bli alenemor, noe jeg ser kan være beintøft. Man vet aldri heller om man får et friskt og fungerende barn, eller et barn med spesielle utfordringer. Bare å ha en kolikkbaby kan være utmattende selv for to friske foreldre. Boligsituasjonen nevner du ikke noe om. Men alle disse faktorene tenker jeg peker i retning av å ikke få barn. 

Jeg ville heller ventet til jeg hadde en stabil mann før jeg fikk barn. Et barn fortjener også en far. Du har ennå noen år igjen der du kan få barn. 

Kan du noe om tilknytning (trygg tilknytning versus utrygg)? Sånt er også greit å sette seg inn i, eventuelt. Når man selv har hatt psykiske lidelser og fremdeles går på medisiner for dette, så er dte viktig å være ekstra bevisst på at barnet skal få en trygg start i livet.

Selv har jeg valgt å ikke få barn ppga både fysisk og psykisk sykdom, selv om jeg har en stabil situasjon med partner. Jeg ønsker ikke at barnet skal arve sykdommene og jeg ønsker ikke å være i en situasjon der jeg ikke klarer å gi barnet det det trenger. Man må også sette seg selv og sine behov en del til side når man får barn. Det er vanskelig ved sykdom.

 

Anonymkode: 38ea2...518

Høres fornuftig ut.

Anonymkode: 211e5...bbf

[Fionys]

For at et barn skal få et godt og trygt liv så er det ikke et must at barnet trenger både en mor og en far. Et barn kan få et utmerket liv selv om det bare har enten en far eller mor.

Skulle jeg ha hørt på slik gammeldags tenkning så hadde jeg ikke hatt en slik fantastisk datter som jeg har i dag. Skal ikke nekte for at det har vært tøft til tider og at man må prioritere litt annerledes når man er alene om omsorgen, men det har vært absolutt vært verdt det.

Dessuten er det ikke slik at om barnet har både mor og far som forsørgere at det gir noe garanti for at det blir så bra.

Uansett hva TS velger så er det viktig at valget blir riktig for henne. Velg ikke bort barnet fordi du blir presset til det for det kan skape problemer for deg, men behold heller ikke barnet fordi du føler du må.

Hvis du ønsker kan du sende meg en pm så kan jeg fortelle deg litt om både de positive og negative sidene med å være aleneforsørger og i tillegg være syk.  

[Gjest Liten40]

Å ha en diagnose gjør en ikke nødvendigvis til en dårligere forelder enn noen uten. Det er mange mennesker som aldri søker hjelp for problemene sine og har et mye mer uavklart forhold til sine egne problemer og lar det gå utover f.eks barna sine.

Å vokse opp uten far er heller ingen tragedie. Men det er viktig at barnet har flere gode og nære relasjoner utover mor (relasjoner som ikke tar slutt, mennesker som stiller opp). 

Dessuten er det å få barn en berikelse i livet og kan gi mening i å kjempe litt ekstra (hvis du er villig til å sette barnet først).

Lykke til!