Ekspertsvar Er jeg en narsissist?

[Hmmm]

Jeg er en ung mann i 20 årene som har et stort behov for bekreftelse. Jeg bryr meg overdrevent mye om utseende og ser meg i speilet mange titalls ganger om dagen, selv i vinduet på biler om jeg går en tur (så lenge jeg er alene, fordi det er viktig for meg at denne siden av meg skjules for andre til en viss grad). Jeg har selv en rekke ganger tatt meg i å beundre meg selv i speilet, kan gjerne ta av meg på overkroppen om jeg er på badet og bare se beundringsverdig på meg selv.

Jeg trener mye, er veldig opptatt av å være best når det gjelder det meste som betyr noe for meg til tross for at jeg kanskje ofte ikke er det. Jeg har planer om å ta minst 1 prestisjetung master og vurderer samtidig noe mer enn det (ikke fordi det andre interesserer meg, men mer for å være best skal jeg ærlig innrømme). Hvis jeg jobber med skolearbeid med andre og noen spør meg om min mening, så vil jeg ofte late som om jeg kan mer enn jeg kan og når jeg virkelig kan noe, så fremhever jeg det gjerne i stor grad (jeg vil likevel anse meg som intelligent, men alt kan jeg ikke). Jeg er ekstremt sta og veldig opptatt av å ha rett, jeg gir meg sjeldent i diskusjoner, selv ikke de gangene jeg etterhvert innser at jeg har tatt feil, fordi det vil være et nederlag for meg.

Jeg har aldri vært i et forhold og de gangene jeg har "holdt på" med jenter, så ender jeg gjerne opp med å gi det opp så fort jeg finner noe jeg ikke liker med henne eller så gjør jeg noe galt og avfeier det med at hun ødela hele greia med å gjøre noe dumt. Jeg har samtidig nå overbevist meg selv om at et forhold er en dårlig ide, fordi flere venner av meg har forandret seg totalt etter at de fikk seg kjæreste, de er sjeldent med ut på byen og gjør lite av det som betydde mye for dem tidligere (jeg er redd for å miste meg selv slik de har gjort), dette har jeg flere ganger indirekte og direkte kritisert dem for. Jeg har et seriøst ønske om å bli en ordentlig rundbrenner, ikke fordi jeg synes at å ha sex med tilfeldige jenter er så bra (jeg tenner på jakten, det skal sies), men mer for å kunne si at jeg har hatt sex med et høyt antall jenter.

Jeg lyver dessuten hele tiden, om alt mulig så lenge det kan stille meg i et litt bedre lys, jeg løy for eksempel om å ha vært i en time jeg forsov meg til kun for at jeg ikke ville innrømme en så liten feil og dette er bare en av ekstremt mange løgner, jeg lyver om karakterer, trening, det aller meste, men jeg er også veldig god til det og tenker over det meste for å ikke bli tatt i løgner.

Samtidig til tross for alle disse tankene og handlingene, så vil de aller fleste som kjenner meg anse meg som snill, ordentlig, kanskje litt stille til tider og en du blir veldig lett kjent med. Det er kanskje naivt å si, men jeg tror selv ikke familien min tror at jeg er slik, fordi jeg gjør mye for at de skal ha det inntrykket de vil ha av meg. Jeg tror derimot at noen kan ha en mistanke, fordi jeg kan komme med kjepphøye kommentarer, nedlatende kommentarer om andre (for å fremheve meg selv), men jeg tviler sterkt på at noen tror jeg er en narsissist, fordi det er ekstremt viktig for meg at folk ikke vet det, jeg kunne aldri innrømmet dette for noen jeg kjenner (selve oppførselen skjemmes jeg ikke over, men jeg antar at andre ville sett på det som en feil eller mangel).

Denne holdningen går også i bølger om det er av betydning. Jeg sliter i noen grad med rødming i enkelte sosiale situasjoner, gjerne når "narsissismen" (jeg kaller det bare det) er på sitt laveste og selvbildet ikke er like høyt som ellers (til tross for at det alltid kommer tilbake), dette anser jeg som et ekstra stikk i selvtilliten og forekommer ofte når jeg møter personer som jeg anser som konkurrenter, folk som kanskje kan slå meg i enkelte ting. Det kan nesten grense mot en angstfølelse i de tilfellene jeg møter folk som kanskje er bedre eller flinkere enn meg og det er som oftest da denne rødmingen utløses.

 

Så ja, kan jeg være en narsissist? Jeg vet ikke selv om jeg kommer til å oppsøke behandling for det enten jeg etterhvert blir mer sikker på om jeg er eller ikke er en, men rødmingen ønsker jeg å bli kvitt, har dere noen tips som kan hjelpe? Alle tips, råd, medisiner osv som kan hjelpe tas mot med takk.

Endret 23. september 2016 av Hmmm

[Hmmm]

For å illustrere egoet mitt

En god kompis prøvde seg på ei jente, jeg lot han prøve seg, men synes selv at hun var attraktiv. Det tok noen minutter før venninna hennes kom bort til meg og sa at hun (som kompisen min prøvde seg på) synes jeg var kjekk, så jeg "stjal" henne.

Dette er en perfekt hendelse for min del, fordi det både styrker egoet mitt gjennom bekreftelse fra hennes side, svekker egoet til kompisen min og styrker hans tro til at jeg er bedre enn han. Denne hendelsen skjedde for noen måneder siden og den lever jeg fortsatt på.

Jeg er dessuten den personen som sjeldent tar kontakt med folk med mindre jeg har et behov, dette gjør jeg fordi jeg elsker at andre tar kontakt med meg, enten de ønsker noe eller ikke, fordi det får meg til å føle at folk trenger meg, det får meg til å føle at jeg har makt over de og det liker jeg. Jeg tar gjerne kontrollen i situasjoner hvor jeg selv er overbevist over at jeg er bedre enn de resterende i "gruppen", men er forsiktig med det i jobb situasjoner og lignende hvor det finnes folk med høyere ansiennitet og stillinger enn jeg har. Kontroll er viktig for meg, jeg vil vite ting, jeg vil kunne forutse hva som kommer til å skje for å kontrollere situasjonen, jeg liker derfor dårlig situasjoner hvor jeg blir underlagt andre (deltidsjobb f.eks), men jeg respekterer det og er gjerne stille og pliktoppfyllende fordi jeg må være det.

Endret 23. september 2016 av Hmmm

[AnonymBruker]

Du klassisfiserer vel kanskje til en diagnose. Du kan jo lese punktene under narsissistisk personlighetsforstyrrelse om du søker opp kartleggingsverktøyet SCID 2, som brukes av psykiatrien til å kartelegge personlighetstrekk.

Rødming kan opereres bort ved thorkal sympatektomi (ETS), men man kan få bivirkninger. Det beste er nok å jobbe med det psykologisk. For du virker egentlig ganske redd og sårbar under den glatte overflaten, og slik er ofte narsissisten. 

Anonymkode: 8501d...3b7

[morsan]

Ja, det fremstår for meg som at du har narcissistiske trekk. Jeg kjenner (dessverre) igjen mye av handlemåten, men det er både rart og interessant å lese omtale av dette fenomenet "fra innsiden". Og litt ekkelt å lese om hvordan du næres i lange tider på å ha fremhevet ditt ego på bekostning av din venns fordi jeg projiserer det på eget liv. Jammen bra å komme seg unna narcissister! 

[Hmmm]

Mest sannsynlig, med mindre du er særlig observant og opplyst angående dette så ville du aldri kommet deg unna sånne som meg. Jeg blir som sagt godt likt og de færreste mistenker noe som helst og anser meg derimot som snill og ordentlig. Dessuten velger jeg gjerne "ofre" jeg vet at jeg kan kontrollere til en viss grad.

 

Om det har noen betydning så tror jeg at årsaken til at jeg er slik, til dels kan ha noe med at jeg var et mobbeoffer på barneskolen og til dels på ungdomsskolen og at dette har vært min måte å "takle" det på. Har alltid sett på meg selv som sterk psykisk, så i stedet for å la det bryte meg ned som mange kanskje opplever, har jeg valgt det motsatte, bare at det kanskje har blitt litt for mye. Kanskje dere mener at det er en unnskyldning, men som nevnt så skammer jeg meg ikke over hvordan jeg er, eneste skammen ville vært om andre så på denne eventuelle diagnosen som en feil eller en mangel (og jeg ønsker gjerne å fremstå som feilfri).

 

Kan forøvrig nevne at mange av mobbeofrene nå er blant mine beste venner.

[Hmmm]

Det skulle stå mobberne og ikke mobbeofrene i siste innlegg. Fikk ikke redigert innlegget av en eller annen grunn.

[ISW]

Jeg tror du egentlig har et ganske dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, men at du har kompensert, og kompenserer, ved å jobbe med å se bra ut, ved å søke bekreftelser eller ved å gjøre ting som kan få deg til å fremstå i et bedre lys. Du har også en trang til å skulle "vinne" for å framheve deg selv foran andre. 

Nå er alt dette ganske typisk ved narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men jeg kan på ingen måte si om du har det eller ikke. 

Om du skal søke behandling? Har en kompis selv med disse trekkene, og han gjorde ikke noe med det før han fikk klar beskjed av omgivelsene sine at han framsto fullstendig latterlig og at vi samtlige vurderte å kutte han ut. At vi var drittlei skryt og selvopptatthet og dette behovet for å fremstå som vinneren og bedre enn oss andre til enhver tid. Det er dessverre sånn man ser på narsissister. Vi beundrer dere ikke, vi synes synd på dere. Det er dessverre ganske lett å gjennomskue.

Det kan godt være at du er en narsissist, men jeg tror ikke du gjør noe med det før du virkelig ser et behov for det. Før du får en moden erkjennelse av at kvinner ikke er leketøyene dine, hadde du nå enda hatt sex pga lyst, så hadde det vært en sak, men at du gjør det for å ha noe å skrive i boka di og for å vinne, det er rett og slett umodent og stygt. Jeg tror rett og slett du trenger å gå på en skikkelig smell jeg. Uten at jeg mener det stygt, men du trenger å åpne øynene dine. 

Krasst svar dette. Det er ikke meningen å være stygg med deg, men du må ta tak i problemet der det ligger (slukke det evinnelige behovet med bekreftelser) og bygge selvtilliten din på en konstruktiv måte. På at det er den du er, ikke det du gjør, som definerer deg. 

[AnonymBruker]

Virker som du har noen mangler når det gjelder empati. Med empati vil du føle deg bra, mye verdt og av betydning om du er til hjelp for at andre gjør det bra, da blir man også satt veldig pris på, fordi man faktisk er til nytte. Og få en dårlig, vond følelse om du er til hinder for andre eller gjør andre vondt.

Jeg vil si de mest beundringsverdige personer, er de som er svært flinke til å ta hensyn til andre. 

Anonymkode: 511ea...323

[morsan]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tror du egentlig har et ganske dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, men at du har kompensert, og kompenserer, ved å jobbe med å se bra ut, ved å søke bekreftelser eller ved å gjøre ting som kan få deg til å fremstå i et bedre lys. Du har også en trang til å skulle "vinne" for å framheve deg selv foran andre. 

Ja, narcissisme har av noen feilaktig blitt omtalt som selvforelskelse, men i realiteten nærer narcissisten et selvhat som gjør at han føler han må hevde seg og skryte for å gjøre seg selv verdt å elske. Personer med godt selvbilde har ikke behov for å tråkke på andre for å føle seg bedre. 

[AnonymBruker]

Jeg er nok narsissist, eller det som verre er.

Anonymkode: accae...baa

[cilie]

15 timer siden, Hmmm skrev:

Jeg er en ung mann i 20 årene som har et stort behov for bekreftelse. Jeg bryr meg overdrevent mye om utseende og ser meg i speilet mange titalls ganger om dagen, selv i vinduet på biler om jeg går en tur (så lenge jeg er alene, fordi det er viktig for meg at denne siden av meg skjules for andre til en viss grad). Jeg har selv en rekke ganger tatt meg i å beundre meg selv i speilet, kan gjerne ta av meg på overkroppen om jeg er på badet og bare se beundringsverdig på meg selv.

Jeg trener mye, er veldig opptatt av å være best når det gjelder det meste som betyr noe for meg til tross for at jeg kanskje ofte ikke er det. Jeg har planer om å ta minst 1 prestisjetung master og vurderer samtidig noe mer enn det (ikke fordi det andre interesserer meg, men mer for å være best skal jeg ærlig innrømme). Hvis jeg jobber med skolearbeid med andre og noen spør meg om min mening, så vil jeg ofte late som om jeg kan mer enn jeg kan og når jeg virkelig kan noe, så fremhever jeg det gjerne i stor grad (jeg vil likevel anse meg som intelligent, men alt kan jeg ikke). Jeg er ekstremt sta og veldig opptatt av å ha rett, jeg gir meg sjeldent i diskusjoner, selv ikke de gangene jeg etterhvert innser at jeg har tatt feil, fordi det vil være et nederlag for meg.

Jeg har aldri vært i et forhold og de gangene jeg har "holdt på" med jenter, så ender jeg gjerne opp med å gi det opp så fort jeg finner noe jeg ikke liker med henne eller så gjør jeg noe galt og avfeier det med at hun ødela hele greia med å gjøre noe dumt. Jeg har samtidig nå overbevist meg selv om at et forhold er en dårlig ide, fordi flere venner av meg har forandret seg totalt etter at de fikk seg kjæreste, de er sjeldent med ut på byen og gjør lite av det som betydde mye for dem tidligere (jeg er redd for å miste meg selv slik de har gjort), dette har jeg flere ganger indirekte og direkte kritisert dem for. Jeg har et seriøst ønske om å bli en ordentlig rundbrenner, ikke fordi jeg synes at å ha sex med tilfeldige jenter er så bra (jeg tenner på jakten, det skal sies), men mer for å kunne si at jeg har hatt sex med et høyt antall jenter.

Jeg lyver dessuten hele tiden, om alt mulig så lenge det kan stille meg i et litt bedre lys, jeg løy for eksempel om å ha vært i en time jeg forsov meg til kun for at jeg ikke ville innrømme en så liten feil og dette er bare en av ekstremt mange løgner, jeg lyver om karakterer, trening, det aller meste, men jeg er også veldig god til det og tenker over det meste for å ikke bli tatt i løgner.

Samtidig til tross for alle disse tankene og handlingene, så vil de aller fleste som kjenner meg anse meg som snill, ordentlig, kanskje litt stille til tider og en du blir veldig lett kjent med. Det er kanskje naivt å si, men jeg tror selv ikke familien min tror at jeg er slik, fordi jeg gjør mye for at de skal ha det inntrykket de vil ha av meg. Jeg tror derimot at noen kan ha en mistanke, fordi jeg kan komme med kjepphøye kommentarer, nedlatende kommentarer om andre (for å fremheve meg selv), men jeg tviler sterkt på at noen tror jeg er en narsissist, fordi det er ekstremt viktig for meg at folk ikke vet det, jeg kunne aldri innrømmet dette for noen jeg kjenner (selve oppførselen skjemmes jeg ikke over, men jeg antar at andre ville sett på det som en feil eller mangel).

Denne holdningen går også i bølger om det er av betydning. Jeg sliter i noen grad med rødming i enkelte sosiale situasjoner, gjerne når "narsissismen" (jeg kaller det bare det) er på sitt laveste og selvbildet ikke er like høyt som ellers (til tross for at det alltid kommer tilbake), dette anser jeg som et ekstra stikk i selvtilliten og forekommer ofte når jeg møter personer som jeg anser som konkurrenter, folk som kanskje kan slå meg i enkelte ting. Det kan nesten grense mot en angstfølelse i de tilfellene jeg møter folk som kanskje er bedre eller flinkere enn meg og det er som oftest da denne rødmingen utløses.

 

Så ja, kan jeg være en narsissist? Jeg vet ikke selv om jeg kommer til å oppsøke behandling for det enten jeg etterhvert blir mer sikker på om jeg er eller ikke er en, men rødmingen ønsker jeg å bli kvitt, har dere noen tips som kan hjelpe? Alle tips, råd, medisiner osv som kan hjelpe tas mot med takk.

Jeg synes deg høres fryktelig slitsomt ut å være deg og håper for din skyld at du "finner en annen sti" å gå på.

Og et lite apropos! Det blir ikke sett på med et positivt fortegn å ha hatt sex med mange damer og ingen forhold....

[AnonymBruker]

Kanskje det kan være en ide å utforske hva som gjør en selv bra, får en til å føle seg bra og sette pris på seg selv, utenom sammenheng med andre mennesker?

 

 

Anonymkode: 511ea...323

[AnonymBruker]

En med denne pf har ikke slik innsikt. 

Anonymkode: 3a9c5...83d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En med denne pf har ikke slik innsikt. 

Anonymkode: 3a9c5...83d

Det er en meget vanlig feiloppfatning.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Til TS: Du har i hvert fall mange trekk i den retning.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hmmm skrev:

Mest sannsynlig, med mindre du er særlig observant og opplyst angående dette så ville du aldri kommet deg unna sånne som meg. Jeg blir som sagt godt likt og de færreste mistenker noe som helst og anser meg derimot som snill og ordentlig. Dessuten velger jeg gjerne "ofre" jeg vet at jeg kan kontrollere til en viss grad.

 

Om det har noen betydning så tror jeg at årsaken til at jeg er slik, til dels kan ha noe med at jeg var et mobbeoffer på barneskolen og til dels på ungdomsskolen og at dette har vært min måte å "takle" det på. Har alltid sett på meg selv som sterk psykisk, så i stedet for å la det bryte meg ned som mange kanskje opplever, har jeg valgt det motsatte, bare at det kanskje har blitt litt for mye. Kanskje dere mener at det er en unnskyldning, men som nevnt så skammer jeg meg ikke over hvordan jeg er, eneste skammen ville vært om andre så på denne eventuelle diagnosen som en feil eller en mangel (og jeg ønsker gjerne å fremstå som feilfri).

 

Kan forøvrig nevne at mange av mobbeofrene nå er blant mine beste venner.

Jeg ble også mobbet, men fikk angst og depresjon i stedet. At man ble mobbet er ingen unnskyldning for å utnytte og mobbe andre igjen. 

På det du skriver over så tenker jeg at du også kan ha antisosiale trekk. Du fremstår også slik at du tror du er smartere enn de fleste og at du slipper unna med å opføre deg dårlig mot andre. Jeg vil tro at mange kan gjennomskue folk som er glatte og snille på overflaten. I hvert fall om man kan litt om psykologi og personlighetstrekk. 

Du kan nok ha rett i at du ikke skammer deg, for narsissister gjør ofte ikke det (bare ubevisst). De kan snakke om sine handlinger og tro at alle andre også beundrer dem, selv om folk egentlig forakter det.

Anonymkode: 8501d...3b7

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En med denne pf har ikke slik innsikt. 

Anonymkode: 3a9c5...83d

De kan faktisk ha det til en viss grad. Men de ønsker ofte ikke å endre seg, for de føler ikke at det er noe galt med dem.

Anonymkode: 8501d...3b7

[Trine]

Jeg tror du kommer til å få et problem etterhvert. Du er fortsatt ung og det er vennene dine også. På et tidspunkt vil de nok bli voksne nok til å se hvordan du oppfører deg, det håper jeg ihvertfall, for dems del. Jeg er enig med ISW, du trenger å gå på en skikkelig smell. Kan være vennene dine ser opp til deg nå, men den dagen de er godt etablert med familie så står du alene.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er en meget vanlig feiloppfatning.

Er det flere med denne diagnosen som har skrevet ærlig og åpent inn på DOL? Og er narsissister psykopater? 

Anonymkode: 3a9c5...83d

[Gjest Gargamel]

Jeg synes uansett selvinnsikten og den selvkritiske holdningen gir håp. 

Du bør vite at folk gjennomskuer falskhet i mye større grad enn de viser. Jeg tror ikke på at du kan lyve og skryte hele tiden uten at folk oppfatter det. Ville ikke du selv gjennomskuet noe sånt?

Jeg er enig med det forrige innlegget til Isw. Jeg hadde også en kompis som skrøt og løy på seg de utroligste ting. Han ble kurert når samboeren, samboeren begynte å si tydelig ifra, gjerne foran oss andre(!). Folk kan faktisk forandre seg. Jeg sier ikke at han var narsissist, for jeg vet ikke hva som kan gjøre at folk oppfører seg sånn.