Gå til innhold

NHD: Hva er vitsen med slik praksis?


Gjest anbr42

Anbefalte innlegg

Har lest om flere her på forumet og også hørt om andre i RL som blir innlagt akutt på psyk. på grunn av selvmordsfare. Men så fortelles det om fra begge grupper, at de blir utskrevet påfølgende dag igjen, uten å være friskere. Hva i huleste er da vitsen med slik innleggelse i første omgang? 

Drar en på f.eks. på legevakta og fremstår som suicidal, blir aat kontaktet og en blir gjerne innlagt. Men dagen etterpå sendes en hjem igjen? Skhønner ikke slikt, jeg. Hvorfor er det sånn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tipper det er fordi fastlegen eller legevakten henviser, man blir liggende over natten og vurdert av spesialist til å ikke trenge å være der.

Eller at det akutte har roet seg over natten.

Eller at det framkommer tilstander (f.eks EUPF eller kronisk suicidalitet) hvor akuttinnleggelser finnes lite hensiktsmessig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, issomethingwrong skrev:

Tipper det er fordi fastlegen eller legevakten henviser, man blir liggende over natten og vurdert av spesialist til å ikke trenge å være der.

Eller at det akutte har roet seg over natten.

Eller at det framkommer tilstander (f.eks EUPF eller kronisk suicidalitet) hvor akuttinnleggelser finnes lite hensiktsmessig.

Men synes jo dette da er å overkjøre fastleger og legevaktsleger. Og det er også veldig arrogant i forhold til pasienten. Som pasient vil en jo sikkert føle seg veldig dum, misforstått og til bry. En vil nok også føle at en ikke blir tatt på alvor og får hjelp som en har krav på. 

Folk oppsøker ikke f.eks. legevakta for moro skyld. En er som regel i nød og håper på å få hjelp. Legevaktslegen forstår dette og får pasienten f.eks. innlagt. Men dagen etterpå er det rett ut igjen... Jeg er klar over at det er slik med somatiske sykdommer og plager også. Hvis legevaktslegen er redd pasienten f.eks. har hjerteinnfarkt, sendes han til sykehuset for nærmere utredning. Er det ikke hjerteinnfarkt, kan han reise hjem igjen. 

Men jeg synes likevel det bør være annerledes med suicidale mennesker. De er mer ustabile og trenger tett oppfølging. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom legene mener at behandling ikke er hensiktsmessig så er det gjerne fordi behandling har blitt forsøkt tidligere. Man kan jo ikke sperre en person inne på livstid heller, kun fordi personen er kronisk suicidal. Så hva skal man da holde de innlagt for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

35 minutter siden, Trine skrev:

Dersom legene mener at behandling ikke er hensiktsmessig så er det gjerne fordi behandling har blitt forsøkt tidligere. Man kan jo ikke sperre en person inne på livstid heller, kun fordi personen er kronisk suicidal. Så hva skal man da holde de innlagt for?

Si det...

Men opprinnelig tanke med tråden min var at det virket som vanlig praksis å kaste folk ut igjen fort som fy, til tross for at fastlegen, legevaktslegen eller aat mener at en person bør innlegges. Det virker da som en slags maktdemonstrasjon, en slags arroganse ovenfor dem som legger inn pasienten og ovenfor pasienten selv. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Rådvilla skrev:

Si det...

Men opprinnelig tanke med tråden min var at det virket som vanlig praksis å kaste folk ut igjen fort som fy, til tross for at fastlegen, legevaktslegen eller aat mener at en person bør innlegges. Det virker da som en slags maktdemonstrasjon, en slags arroganse ovenfor dem som legger inn pasienten og ovenfor pasienten selv. 

Jeg tenker kanskje at fastleger, legevakt og aat henviser til akutt innleggelse for å si fra seg ansvaret. Tenk selv å få inn en pasient som kanskje eller kanskje ikke tar livet av seg, for så å ikke gjøre noe med det. Da er det nok lettere å få personen innlagt, så har man ihvertfall ikke gjort for lite. Spesialistene ser kanskje at det ikke er noen umiddelbar fare eller at et opphold uansett ikke vil hjelpe pasienten. Da er det bedre å sende pasienten hjem. Det er en grunn til at vi har spesialister. Fastleger henviser og spesialistene vurderer behovet. Sånn er det jo på alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Trine skrev:

Jeg tenker kanskje at fastleger, legevakt og aat henviser til akutt innleggelse for å si fra seg ansvaret. Tenk selv å få inn en pasient som kanskje eller kanskje ikke tar livet av seg, for så å ikke gjøre noe med det. Da er det nok lettere å få personen innlagt, så har man ihvertfall ikke gjort for lite. Spesialistene ser kanskje at det ikke er noen umiddelbar fare eller at et opphold uansett ikke vil hjelpe pasienten. Da er det bedre å sende pasienten hjem. Det er en grunn til at vi har spesialister. Fastleger henviser og spesialistene vurderer behovet. Sånn er det jo på alt.

Eneste er at det er ikke alltid man møter spesialist på akuttpost da. Jeg møtte en turnuslege som ikke formidla problemer jeg kom med til de som kunne vurdere ordentlig . Problemene sto lista i henvisninga. Fastlegen min konkluderte med at de ikke kunne ha lest henvisninga en gang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Psykojenta skrev:

Eneste er at det er ikke alltid man møter spesialist på akuttpost da. Jeg møtte en turnuslege som ikke formidla problemer jeg kom med til de som kunne vurdere ordentlig . Problemene sto lista i henvisninga. Fastlegen min konkluderte med at de ikke kunne ha lest henvisninga en gang...

Ja, da er det værre. Håper ikke det er standarden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater
På 21.10.2016 den 22.02, Rådvilla skrev:

Har lest om flere her på forumet og også hørt om andre i RL som blir innlagt akutt på psyk. på grunn av selvmordsfare. Men så fortelles det om fra begge grupper, at de blir utskrevet påfølgende dag igjen, uten å være friskere. Hva i huleste er da vitsen med slik innleggelse i første omgang? 

Drar en på f.eks. på legevakta og fremstår som suicidal, blir aat kontaktet og en blir gjerne innlagt. Men dagen etterpå sendes en hjem igjen? Skhønner ikke slikt, jeg. Hvorfor er det sånn?

Saken er mer nyansert og vanskelig enn den fremstilles i denne tråden. Her er det snakk om spesielle diagnoser hos personer som er særdeles velkjente for psykiatrien. Det er et godt faglig grunnlag for en slik praksis. 

Er på tur med mobil. Skal lage et fyldigere svar når jeg kommer på et skikkelig tastatur tirsdag eller onsdag. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.10.2016 den 12.33, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Saken er mer nyansert og vanskelig enn den fremstilles i denne tråden. Her er det snakk om spesielle diagnoser hos personer so er særdeles velkjente for psykiatrien. Det er et godt faglig grunnlag for en slik praksis. 

Er på tur med mobil. Skal lage et fyldigere svar når jeg kommer på et skikkelig tastatur tirsdag eller onsdag. 

Mase, mase... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg tar utgangspunkt i de to diagnosene hvor innleggelse pga suicidalitet er vanligst: Depresjon (både unipolar og bipolar) og eupf/borderline.

Ved depresjon er det snakk om en sykdomsepisode i pasientens liv. Fra å være frisk har pasienten gradvis blitt mer deprimert, og så har de suicidale symptomene kommet. Pasienten innlegges og det igangsettes behandling med medisiner, aktivitet, samtaler og miljøterapi. Etterhvert når depresjonen sin bunn. Stemningsleiet heves og de suicidale ønskene avtar/forsvinner. Etter en kortere eller lengre innleggelse kan pasienten overføres til poliklinisk behandling som tar pasienten helt tilbake til frisk tilstand.

Ved eupf/borderline er det snakk om en vedvarende tilstand som oftest går over mange år. Plutselige stemningssvingninger kan kan skje flere ganger i døgnet. Ofte kan selv (objektivt) små hendelser utløse en "emosjonell storm" med suicidale impulser. For å verne pasienten mot impulsive selvmordsforsøk vil ofte kortvarige innleggelser være nødvending inntil storman har lagt seg - vanligvis etter maks tre døgn. Grunnbehandlingen av disse tilstander er langvarig poliklinisk behandling - ofte over år.

Hos denne gruppen er det utenkelig å ha de innlagt inntil de er "friske". Det vil ta år. Lange innleggelser vet vi av erfaring gir regresjon og avhengighet. Pasientene får behov for stadig hyppigere innleggelser i takt med at avhengigheten til avdelingen øker. På 90-tallet ble mange av disse lagt inn lenge, ofte med skjerming og fastvakt. De ble påført tilleggsproblemer som det krevde enorme ressurser på å gjøre godt igjen. Det var nettopp (2016) en omtale i VG av en jente i Oslo som hadde ligget i belter og med fastvakt i "en evighet". Dette antar jeg var et resultat av nettopp det som er tema i denne tråden.

For eupf er hovedbehandlingen psykoterapi i poliklinikk. Den umodne/feilutviklede psyke må gradvis modnes og personen utvikles til et menneske som er i stand til å ta ansvar for egne emosjoner og handlinger. Korte akuttinnleggelser kan være nødvendiige og nyttige, men lange innleggelser skader og fører til regresjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg tar utgangspunkt i de to diagnosene hvor innleggelse pga suicidalitet er vanligst: Depresjon (både unipolar og bipolar) og eupf/borderline.

Ved depresjon er det snakk om en sykdomsepisode i pasientens liv. Fra å være frisk har pasienten gradvis blitt mer deprimert, og så har de suicidale symptomene kommet. Pasienten innlegges og det igangsettes behandling med medisiner, aktivitet, samtaler og miljøterapi. Etterhvert når depresjonen sin bunn. Stemningsleiet heves og de suicidale ønskene avtar/forsvinner. Etter en kortere eller lengre innleggelse kan pasienten overføres til poliklinisk behandling som tar pasienten helt tilbake til frisk tilstand.

Ved eupf/borderline er det snakk om en vedvarende tilstand som oftest går over mange år. Plutselige stemningssvingninger kan kan skje flere ganger i døgnet. Ofte kan selv (objektivt) små hendelser utløse en "emosjonell storm" med suicidale impulser. For å verne pasienten mot impulsive selvmordsforsøk vil ofte kortvarige innleggelser være nødvending inntil storman har lagt seg - vanligvis etter maks tre døgn. Grunnbehandlingen av disse tilstander er langvarig poliklinisk behandling - ofte over år.

Hos denne gruppen er det utenkelig å ha de innlagt inntil de er "friske". Det vil ta år. Lange innleggelser vet vi av erfaring gir regresjon og avhengighet. Pasientene får behov for stadig hyppigere innleggelser i takt med at avhengigheten til avdelingen øker. På 90-tallet ble mange av disse lagt inn lenge, ofte med skjerming og fastvakt. De ble påført tilleggsproblemer som det krevde enorme ressurser på å gjøre godt igjen. Det var nettopp (2016) en omtale i VG av en jente i Oslo som hadde ligget i belter og med fastvakt i "en evighet". Dette antar jeg var et resultat av nettopp det som er tema i denne tråden.

For eupf er hovedbehandlingen psykoterapi i poliklinikk. Den umodne/feilutviklede psyke må gradvis modnes og personen utvikles til et menneske som er i stand til å ta ansvar for egne emosjoner og handlinger. Korte akuttinnleggelser kan være nødvendiige og nyttige, men lange innleggelser skader og fører til regresjon.

Tusen takk for at du tok deg tid til å komme med et så grundig og utfyllende svar, NHD. Nå er jeg mye klokere!

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...