Ekspertsvar Selvmord (NHD)

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt lenge på at jeg ikke klarer å leve et liv som blir mer og mer smertefullt, både psykisk og fysisk. Det er fullt av traumer, vonde erfaringer, mangel på selvhevdelse og alt har gått galt. Til tross for gode evner og et åpent sinn, har jeg endt opp som ufør. 

Nå har jeg hatt dødsønske lenge. For ikke lenge side ødela en kjeveortoped tennene mine. Det ble dråpen. Jeg har hatt selvmordsforsøk tidligere, men ikke gode nok. Jeg vet nå at jeg er i stand til å gjøre det ordentlig. Jeg er ganske dramatisk og tåler en del smerte. Jeg har sagt fra om selmordsønsket til helsepersonell, i håp ol at det ville lindre smerten, men smerten er der uansett. De vil ikke innlegge meg, og jeg vil ikke jeg heller. Det endrer ikke et gjennomtenkt valg.

Hva gjør man, når man helst vil dø, og har muligheten til å utføre en handling som blir dødelig? Dette har jeg tenkt på lenge og planlagt, så alt avhenger av hva jeg velger å gjøre. For det er et valg, det belaster mange, jeg har skyldfølelse, men også sinne. For mange har sviktet meg. 

Er det bare å gjøre det? Da blir samfunnet blir kvitt en belastning. Noen vil føle sorg, men det er ikke så mange som egentlig bryr seg, så det gjelder kun to personer.

 

håper ikke jeg skriver om noe som ikke er lov. Jeg føler sterk smerte og vet ikke mer hva jeg skal gjøre. Har forsøkt all mulig behandling - lenge. 

 

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

Sikkert et dumt spørsmål. Er fortvilet. Det er vel bare å gjøre det. Jeg er tilregnelig og samtykkekompetent.

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert et dumt spørsmål. Er fortvilet. Det er vel bare å gjøre det. Jeg er tilregnelig og samtykkekompetent.

Anonymkode: 7843e...9dc

Du har mye mer å tape på å gjennomføre enn ved å utsette.

Anonymkode: 21c58...b8b

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg. Jeg forstår din langvarige smerte og ønsket om å få en slutt på den.

Jeg vil nevne noen punkter: Det med at samfunnet blir kvitt en belastning er ikke korrekt. Jeg har opplevd mange selvmord, og de har utelukkende ført til økte belastninger på omgivelsene og samfunnet.

Har du forsøkt "alle" behandlingsmuligheter? Hva sier din psykolog/psykiater? Om du tar livet ditt denne uke, er det ingen vei tilbake. Du kan ikke velge på nytt. Om du denne eller neste uke finner et alternativ du kan prøve ut, kan du komme deg oppover. Om det mislykkes, har du fortsatt mulighet for å velge selvmord. Det er alltid et fortsatt mulig valg i morgen om du velger noe annet i dag. Om du velger selvmord i dag, er det slutt på valgene.

Jeg håper du velger livet, og jeg håper du ikke synes det er arrogant sagt av meg som ikke skal tåle den smerte som du kjenner.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg. Jeg forstår din langvarige smerte og ønsket om å få en slutt på den.

Jeg vil nevne noen punkter: Det med at samfunnet blir kvitt en belastning er ikke korrekt. Jeg har opplevd mange selvmord, og de har utelukkende ført til økte belastninger på omgivelsene og samfunnet.

Har du forsøkt "alle" behandlingsmuligheter? Hva sier din psykolog/psykiater? Om du tar livet ditt denne uke, er det ingen vei tilbake. Du kan ikke velge på nytt. Om du denne eller neste uke finner et alternativ du kan prøve ut, kan du komme deg oppover. Om det mislykkes, har du fortsatt mulighet for å velge selvmord. Det er alltid et fortsatt mulig valg i morgen om du velger noe annet i dag. Om du velger selvmord i dag, er det slutt på valgene.

Jeg håper du velger livet, og jeg håper du ikke synes det er arrogant sagt av meg som ikke skal tåle den smerte som du kjenner.

Takk for et fint svar. 

Jeg har forsøkt alle behandlingsmuligheter, unntatt at den jeg er i nå ikke er fullført. Jeg har virkelig gitt alt i behandling, men ikke blitt bedre. Jeg fikk ikke hjelp som ung, så jeg måtte bli veldig dårlig før noen så meg. Jeg klarte ikke å uttrykke meg. Jeg er både somatisk og psykisk syk. Somatisk blir jeg dårligere og dårligere. Jeg har opplevd ekstrem fysisk smerte i tillegg til psykisk. Nå er øynene angrepet. Min behandler har ikke gitt meg opp, men det har vært det eneste som har holdt meg i live. Jeg er evig takknemlig for den hjelpen. Jeg tar den ikke for gitt. Det holder meg noe tilbake, men mesteparten av tiden er jeg jo alene i smerten. Jeg er søppel i dag. Jeg kunne vært noe helt annet. Det er vel derfor min behandler ikke har gitt meg opp. Men å komme seg opp av avgrunnen jeg befinner meg i krever mer enn jeg kan makte. For den avgrunnen har blitt dypere og dypere med årene.

Jeg har levd slik du beskriver i mange år, der jeg tenker at jeg skal prøve litt til og litt til. Tenkt på de rundt, selv om de ikke alltid har tenkt på meg, med noen få unntak. Og jeg har virkelig forsøkt. Muligheten for selvmord har vært en trøst. Men livet blir verre og verre. Jeg er så sliten. Det har sikkert delvis med min personlighet å gjøre, men også om ren og skjær uflaks. Jeg føler det ikke er meningen at jeg skal leve. At jeg skulle vært død for lenge siden.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Jeg er vel så ensom med disse tankene, her jeg nesten drukner og snart bare slipper taket.

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har mye mer å tape på å gjennomføre enn ved å utsette.

Anonymkode: 21c58...b8b

Takk, men jeg kan få fred. Det er å vinne for min del.

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt lenge på at jeg ikke klarer å leve et liv som blir mer og mer smertefullt, både psykisk og fysisk. Det er fullt av traumer, vonde erfaringer, mangel på selvhevdelse og alt har gått galt. Til tross for gode evner og et åpent sinn, har jeg endt opp som ufør. 

Nå har jeg hatt dødsønske lenge. For ikke lenge side ødela en kjeveortoped tennene mine. Det ble dråpen. Jeg har hatt selvmordsforsøk tidligere, men ikke gode nok. Jeg vet nå at jeg er i stand til å gjøre det ordentlig. Jeg er ganske dramatisk og tåler en del smerte. Jeg har sagt fra om selmordsønsket til helsepersonell, i håp ol at det ville lindre smerten, men smerten er der uansett. De vil ikke innlegge meg, og jeg vil ikke jeg heller. Det endrer ikke et gjennomtenkt valg.

Hva gjør man, når man helst vil dø, og har muligheten til å utføre en handling som blir dødelig? Dette har jeg tenkt på lenge og planlagt, så alt avhenger av hva jeg velger å gjøre. For det er et valg, det belaster mange, jeg har skyldfølelse, men også sinne. For mange har sviktet meg. 

Er det bare å gjøre det? Da blir samfunnet blir kvitt en belastning. Noen vil føle sorg, men det er ikke så mange som egentlig bryr seg, så det gjelder kun to personer.

 

håper ikke jeg skriver om noe som ikke er lov. Jeg føler sterk smerte og vet ikke mer hva jeg skal gjøre. Har forsøkt all mulig behandling - lenge. 

 

Anonymkode: 7843e...9dc

Har du noe innhold i livet ditt? Noe du kan starte med som gir deg noe? Kan du begynne på dagsenter? Er det andre arenaer der du kan treffe mennesker? Er det noe du kan engasjere deg i? Bli med som frivilig i et eller annet, frivillighetssentralen f.eks. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe å komme seg ut litt i et slags arbeid om det så er å dele ut mat en gang i uka. Det er mange eldre som hadde satt pris på besøk. Finn et eller annet som ikke krever for mye av deg. Fysisk aktivitet hjelper. Det er ikke sikkert noe av dette passer deg, men prøver bare å komme med forslag. Noen får seg et bedre liv av å skaffe seg en hund. Er det noenting du kan gjøre for å få et positivt innslag i livet ditt? Har du en kronisk sykdom som gir smerter? 

Anonymkode: 06269...f51

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt lenge på at jeg ikke klarer å leve et liv som blir mer og mer smertefullt, både psykisk og fysisk. Det er fullt av traumer, vonde erfaringer, mangel på selvhevdelse og alt har gått galt. Til tross for gode evner og et åpent sinn, har jeg endt opp som ufør. 

Nå har jeg hatt dødsønske lenge. For ikke lenge side ødela en kjeveortoped tennene mine. Det ble dråpen. Jeg har hatt selvmordsforsøk tidligere, men ikke gode nok. Jeg vet nå at jeg er i stand til å gjøre det ordentlig. Jeg er ganske dramatisk og tåler en del smerte. Jeg har sagt fra om selmordsønsket til helsepersonell, i håp ol at det ville lindre smerten, men smerten er der uansett. De vil ikke innlegge meg, og jeg vil ikke jeg heller. Det endrer ikke et gjennomtenkt valg.

Hva gjør man, når man helst vil dø, og har muligheten til å utføre en handling som blir dødelig? Dette har jeg tenkt på lenge og planlagt, så alt avhenger av hva jeg velger å gjøre. For det er et valg, det belaster mange, jeg har skyldfølelse, men også sinne. For mange har sviktet meg. 

Er det bare å gjøre det? Da blir samfunnet blir kvitt en belastning. Noen vil føle sorg, men det er ikke så mange som egentlig bryr seg, så det gjelder kun to personer.

 

håper ikke jeg skriver om noe som ikke er lov. Jeg føler sterk smerte og vet ikke mer hva jeg skal gjøre. Har forsøkt all mulig behandling - lenge. 

 

Anonymkode: 7843e...9dc

Er det lov å gi deg en klem og si kom på bedre tanker? Hva ville du ha gjort dersom du så deg selv med andres øyne? Ville du at en annen person skulle tatt livet sitt? Hva ville du ha gjort for å redde personen? Kan du snakke med fastlegen din? Du er fortvilet og i en vanskelig situasjon, det gjelder å utsette det du har tenkt å gjøre og jobbe deg gjennom hverdagen en periode. Det må være mulig å få hjelp til å få det bedre på sikt. Blir du dårligere av å gå i behandling? 

Anonymkode: 06269...f51

[Elisabeth36]

Jeg kjenner meg endel igjen i innlegget ditt. Når en har kjempet i mange år både fysisk og psykisk, En prøver å klare det ene og det andre, men uansett så føler en at en ikke kommer seg videre her i livet. Med all den smerten både fysisk og psykisk. Jeg forstår deg veldig godt. Du vil ha fred og du vil bort fra denne lidelsen som du har hele tiden. Jeg syns du skal ha lov til å sette ord på det du føler og tenker selv om det er vondt å lese det, så er det nok enda verre for deg å skrive det. Jeg har selv vært der mange ganger at nå klarer jeg ikke dette livet lenger, klarer ikke denne smerten som aldri vil ta slutt. Men så kom det et men. Jeg har en så enorm styrke i meg som ikke vil gi opp selv om jeg ikke vil, den holder meg oppegående selv hvor langt nede jeg kan være. Jeg fatter ikke hvor den styrken kommer i fra. Du har ikke en slik styrke i deg også? Jeg tror du har det skjønner du. Jeg forstår du har lite nettverk og kun psykologen som ikke gir deg opp, det er veldig bra du har psykolog. Men bruker du medisiner? og har du fått diagnose? Vi er mange i samme båt som deg dessverre må jeg si. Men å ikke ha så mange nære relasjoner er ganske vondt og ekstra tungt når en som mest trenger det Jeg har ikke familie, og har få relasjoner også så jeg forstår godt at du føler deg alene og ensom med alt. Jeg skulle ønske du ville få mer og bedre hjelp for å komme deg. Men som du selv sier det, man må stå på for å få hjelp i dag.Jeg skulle ønske jeg kunne være her for deg. Mener det oppriktig fordi jeg føler sånn med deg. Kanskje vi kan skrive pm her eller et annet sted? Vil gi deg en varm klem

[AnonymBruker]

1 time siden, Elisabeth36 skrev:

Jeg kjenner meg endel igjen i innlegget ditt. Når en har kjempet i mange år både fysisk og psykisk, En prøver å klare det ene og det andre, men uansett så føler en at en ikke kommer seg videre her i livet. Med all den smerten både fysisk og psykisk. Jeg forstår deg veldig godt. Du vil ha fred og du vil bort fra denne lidelsen som du har hele tiden. Jeg syns du skal ha lov til å sette ord på det du føler og tenker selv om det er vondt å lese det, så er det nok enda verre for deg å skrive det. Jeg har selv vært der mange ganger at nå klarer jeg ikke dette livet lenger, klarer ikke denne smerten som aldri vil ta slutt. Men så kom det et men. Jeg har en så enorm styrke i meg som ikke vil gi opp selv om jeg ikke vil, den holder meg oppegående selv hvor langt nede jeg kan være. Jeg fatter ikke hvor den styrken kommer i fra. Du har ikke en slik styrke i deg også? Jeg tror du har det skjønner du. Jeg forstår du har lite nettverk og kun psykologen som ikke gir deg opp, det er veldig bra du har psykolog. Men bruker du medisiner? og har du fått diagnose? Vi er mange i samme båt som deg dessverre må jeg si. Men å ikke ha så mange nære relasjoner er ganske vondt og ekstra tungt når en som mest trenger det Jeg har ikke familie, og har få relasjoner også så jeg forstår godt at du føler deg alene og ensom med alt. Jeg skulle ønske du ville få mer og bedre hjelp for å komme deg. Men som du selv sier det, man må stå på for å få hjelp i dag.Jeg skulle ønske jeg kunne være her for deg. Mener det oppriktig fordi jeg føler sånn med deg. Kanskje vi kan skrive pm her eller et annet sted? Vil gi deg en varm klem

Tusen takk for et forståelsesfullt svar. Når man har vørt der selv, så er det nok lettere å forstå. Amdre som ikke har vørt der kan noen ganger heller fordømme selvmord og selvmordstanker.

Jeg har nok den styrken du snakker om. Jeg vet ikke om det kommer av at jeg ikke har hatt noe valg, at jeg har måttet være sterk eller dø. De fleste vil vel kjempe for å leve lengst mulig - inntil man kommer dit jeg er nå, der man er så sliten og innhul og føler kanskje at man fortjener å få fred fra smerten.

Jegbbruker medisiner, men de hjelper meg ikke. Jeg burde slutte med den typen medisiner jeg bruker, men de får meg gjennom dagene. Jeg har forsøkt det meste av medisiner tidligere, men det er ingenting som har vært til hjelp, jeg har bl. a borderline, og det kan ikke medisineres bort.

Det stemmer at jeg har et lite nettverk. De få vennene jeg hadde har jeg mistet, delvis min skyld, delvis at folk trekker seg unna når man aldri blir frisk. Familierelasjonene er kompliserte. Jeg kan sende deg en PM litt senere

Varm klem tilbake

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det lov å gi deg en klem og si kom på bedre tanker? Hva ville du ha gjort dersom du så deg selv med andres øyne? Ville du at en annen person skulle tatt livet sitt? Hva ville du ha gjort for å redde personen? Kan du snakke med fastlegen din? Du er fortvilet og i en vanskelig situasjon, det gjelder å utsette det du har tenkt å gjøre og jobbe deg gjennom hverdagen en periode. Det må være mulig å få hjelp til å få det bedre på sikt. Blir du dårligere av å gå i behandling? 

Anonymkode: 06269...f51

Takk for klem. Jeg ville vel synes synd på mennesket, men samtidig forstått hvorfor det å få fred kan føles rett. Jeg får terapi ennå, jeg ermegentligmetmlost case, eller hva det heter, men det er en terapeut som ikke har gitt meg opp enda. Fastlegen ville tvangsinnlegge meg, men som jeg sa, så vil jo den tvanginnleggelsen før eller siden opphøre, og da vil jegnikke se noe lysere på livet, tvert i mot. Dette har jeg tenkt ogmfølt i årevis. Jeg tror behandling redder meg, ellers ville jeg vært død, så jeg trormikke jeg blirmdårligere. Men spørsmålet er om jeg klarer å bli noe bedre. For å holdes i live lengst mulig er det ingen mening i. 

Takk for råd.

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe innhold i livet ditt? Noe du kan starte med som gir deg noe? Kan du begynne på dagsenter? Er det andre arenaer der du kan treffe mennesker? Er det noe du kan engasjere deg i? Bli med som frivilig i et eller annet, frivillighetssentralen f.eks. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe å komme seg ut litt i et slags arbeid om det så er å dele ut mat en gang i uka. Det er mange eldre som hadde satt pris på besøk. Finn et eller annet som ikke krever for mye av deg. Fysisk aktivitet hjelper. Det er ikke sikkert noe av dette passer deg, men prøver bare å komme med forslag. Noen får seg et bedre liv av å skaffe seg en hund. Er det noenting du kan gjøre for å få et positivt innslag i livet ditt? Har du en kronisk sykdom som gir smerter? 

Anonymkode: 06269...f51

Jeg har et liv som består av behandling for fysisk og psykisk sykdom. Når jeg har vært et sted, så må jeg rett hjem og hvile. Jeg har en hund som jeg er utrolig glad i, men jeg klarer ikke å gi den det den trenger. Heldigvis så kan en annen gjøre det, ellers kunne jeg kke hatt hund. Den andre personen og terapeuten min er årsaken til at jeg lever. Jeg har én interesse en gang i uka, det er alt. Har mistet de fleste vennene mine.  Målet mitt har vært som du beskriver, å komme utni en eller annen meningsfylt aktivitet, der jeg kan bidra med noe. Jeg har kronisk sykdom som gir smerter også, ja. Og har hatt veldig mye annen sykdom, akutt, operasjoner og annet. Nå ødelegges øynene. Og så kommer det psykiske,i tilkegg, som er flere alvorlige diagnoser. 

Takk for konkrete, positive innspill.

Anonymkode: 7843e...9dc

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Får du optimal behandling for dine fysiske smerter? Jeg har selv vært i et smertehelvete, men som jeg visste var tidsbegrenset. Husker godt at jeg ikke kunne levd med de smertene varig. Har du fått truffet de beste spesialistene som kan hjelpe deg? Jeg vet ikke hvor du bor, men noen ganger kan det være mer hjelp å hente på universitetssykehusene.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Får du optimal behandling for dine fysiske smerter? Jeg har selv vært i et smertehelvete, men som jeg visste var tidsbegrenset. Husker godt at jeg ikke kunne levd med de smertene varig. Har du fått truffet de beste spesialistene som kan hjelpe deg? Jeg vet ikke hvor du bor, men noen ganger kan det være mer hjelp å hente på universitetssykehusene.

Univerisitessykehusene har jeg ikke forsøkt. Om jeg velger å leve, skal jeg ta rådet videre. Har kun forsøkt en smerteklinikk. Men der har vi ikke funnet noen god løsning på smertene. Det er kroniske smerter som er vanskelige å holde ut over tid, en slags leddgikt og betennelse i ryggsøylen. I tillegg har jeg problemer med en del organer pga samme sykdom, den angriper bl. a kjertler og bidevev i tillegg til ledd og muskler, og har hatt paralytisk ileus og subileus. I tillegg til operasjoner (med varierende postoperativ smertelindring), har dette gitt meg veldig mye angst for hvor mye smerter et liv skal måtte inneholde. Oppå dette skal jeg holde ut borderline berg-og-dalbane, masse angst og ganske dype depresjoner. Da kjenner jeg at det blir mye å tåle - og jeg har tålt mye. Jeg har tenkt at jeg håper jeg snart får en dødelig sykdom som tar knekken på meg raskt, ikke bare masse kjipe sykdommer som lamgsomt spiser meg opp over tid.

Anonymkode: 7843e...9dc

[ISW]

Jeg synes det er godt å se at de som har det veldig vanskelig kan få gode svar og støtte her på DOL. Det er mye omsorg og varme på dette forumet.

[AnonymBruker]

Som NHD skriver; har du forsøkt alt mot smertene? Det finnes en god del smerteklinikker og ikke minst medikamenter som kan hjelpe. Lovlige og ulovlige. 

Jeg får en følelse av at du faktisk har endel igjen å forsøke før det siste alternativet ditt.

Så i tillegg til smertelindrende medikamenter sliter du med selvfølelsen og det å bli ufør. Her har du kommet et steg videre enn mange andre som må slite med Nav for å få penger til å overleve i tillegg til smertehelvete. Når man har denne ytelsen så åpner det seg endel veier videre hvor man står støtt økonomisk selv om pengesummen man får kanskje ikke er svært høy så gir den gode muligheter for et liv med ferieturer, man kan bosette seg utenlands en periode, man kan forsøke alternative behandling eller søke medisinsk hjelp i utlandet.

Tenk på alt du nå kan gjøre, som du ikke kunne tidligere! Ignorer menneskene rundt deg som ikke vil deg vel, og som ser rart på deg uavhengig av årsak. Gjør det DU kan og vil, ikke tenk på hva andre forventer - mange finner god trøst i å kunne være seg selv om man flytter geografisk til et annet sted. 

Du sliter med fysiske og psykiske smerter - jeg vet ikke hvor man skal begynne men fysiske smerter fører jo ikke til at psyken blir bedre. Derfor er dette kanskje tingen å begynne med.

 

Anonymkode: 472eb...c3b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg synes det er godt å se at de som har det veldig vanskelig kan få gode svar og støtte her på DOL. Det er mye omsorg og varme på dette forumet.

Enig i det. Fint at man kan diskutere slike temaer her, som ville blitt moderert bort på en del andre forum. Og at de fleste brukerne er hensynsfulle. For å sitte med slike tanker alene, gjør dem verre. Det hjelper litt å dele, selv om det er skummelt også. Man vet jo aldri hva folk svarer. 

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som NHD skriver; har du forsøkt alt mot smertene? Det finnes en god del smerteklinikker og ikke minst medikamenter som kan hjelpe. Lovlige og ulovlige. 

Jeg får en følelse av at du faktisk har endel igjen å forsøke før det siste alternativet ditt.

Så i tillegg til smertelindrende medikamenter sliter du med selvfølelsen og det å bli ufør. Her har du kommet et steg videre enn mange andre som må slite med Nav for å få penger til å overleve i tillegg til smertehelvete. Når man har denne ytelsen så åpner det seg endel veier videre hvor man står støtt økonomisk selv om pengesummen man får kanskje ikke er svært høy så gir den gode muligheter for et liv med ferieturer, man kan bosette seg utenlands en periode, man kan forsøke alternative behandling eller søke medisinsk hjelp i utlandet.

Tenk på alt du nå kan gjøre, som du ikke kunne tidligere! Ignorer menneskene rundt deg som ikke vil deg vel, og som ser rart på deg uavhengig av årsak. Gjør det DU kan og vil, ikke tenk på hva andre forventer - mange finner god trøst i å kunne være seg selv om man flytter geografisk til et annet sted. 

Du sliter med fysiske og psykiske smerter - jeg vet ikke hvor man skal begynne men fysiske smerter fører jo ikke til at psyken blir bedre. Derfor er dette kanskje tingen å begynne med.

 

Anonymkode: 472eb...c3b

Takk for svar fra deg også. Det er viktig å finne kjernen i seg selv , ja, ikke hva andre forventer. Sliter en del der. Jeg tror jeg holder meg til det lovlige, men foreløpig så har ikke smertene blitt lindret godt nok. Skal følge rådet om Universitetssykehus, om jeg lever videre litt til. 

Jeg vil også legge til at jeg har vært syk lenge, og at jeg, som veldig mange andre, har slitt masse med NAV. Jeg vet hva for et helvete det er. Unner ingen det, det tok nesten knekken på meg mer enn en gang. Jeg er takknemlig for at jeg slipper å slite med dem i dag, og det kan gi muligheter, som du sier. Jeg har alltod måttet kjempe for å bli trodd, for jeg kommer ofte med lua i hånda, Jeg vil gjerne bidra med noe bår jeg eventuelt er klar for det, det tror jeg de fleste vil, men jeg klarer ikke det når helsen fortsetter nedover. Jeg har kanskje en uføretrygd (men man blir ikke akkurat rik av den), men jeg har ikke helse. Og jeg ser hvilken verdi en god helse har. Uten helsen, så er det vanskelig med de sydenturene du nevner. Jeg har vært i utlandet noen ganger, men ofte ender det med at jeg blir sykere, for alt er en påkjenning. 

Enig i at jeg må få de fysiske smertene under kontroll, for å klare å ta tak i det psykiske.

 

Jeg orker kanskje ikke å svare mer i tråden, men TAKK for alle gode svar. Det hjalp litt.

Anonymkode: 7843e...9dc

[AnonymBruker]

Jeg legger merke til at mitt innlegg har blitt redigert bort. Trolig fordi det setter leger i et dårlig lys når det gjelder potensiell smertebehandling.

Anonymkode: 472eb...c3b

[ISW]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg legger merke til at mitt innlegg har blitt redigert bort. Trolig fordi det setter leger i et dårlig lys når det gjelder potensiell smertebehandling.

Anonymkode: 472eb...c3b

Hovedinnlegget er også redigert. Tror Admin er litt på vakt når det gjelder selvmord, mange hensyn å ta.

Egentlig bør vel sånne tråder håndteres av NHD alene.