AnonymBruker

Ekspertsvar
NHD: kan en som er " psyk" jobbe i psykiatrien ?

43 innlegg i emnet

Tok høyskoleutdanning for nesten 30 år siden . Jobbet på et akkuttmottak ved et sykehus i mange år . Oppdro barn og var en som mange kom til med sine problemer .  Da jeg selv ble "psyk" sluttet jeg på sykehuset. Da jeg skulle prøve noe annet i yrkeslivet nevnte jeg for NAV og psykolog at jeg kunne tenke meg psykiatrien . Jeg fikk veldig negativ respons på dette. Psykologen mente det ville gå utover pasientene , at min angst ville " smitte " over på de. En annen mente at jeg ikke forstod hvor tøfft det er i psykiatrien.( jeg har jobbet med overdoser, delir, psykotiske, døende , pårørende til døde, akutt syke, kronikere, angst, utviklingshemmede, narkomane, suicidale ,  osv ). Hvordan er det tøffere i psykiatrien ??. Kan ikke en som har en psykisk lidelse jobbe i psykiatrien ?. 

Anonymkode: 9eac7...919

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

"Psykisk lidelse" er et så vidt og omfattende begrep. Noen lidelser er uforenlige med arbeid i psykiatrien, andre går greit.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tok høyskoleutdanning for nesten 30 år siden . Jobbet på et akkuttmottak ved et sykehus i mange år . Oppdro barn og var en som mange kom til med sine problemer .  Da jeg selv ble "psyk" sluttet jeg på sykehuset. Da jeg skulle prøve noe annet i yrkeslivet nevnte jeg for NAV og psykolog at jeg kunne tenke meg psykiatrien . Jeg fikk veldig negativ respons på dette. Psykologen mente det ville gå utover pasientene , at min angst ville " smitte " over på de. En annen mente at jeg ikke forstod hvor tøfft det er i psykiatrien.( jeg har jobbet med overdoser, delir, psykotiske, døende , pårørende til døde, akutt syke, kronikere, angst, utviklingshemmede, narkomane, suicidale ,  osv ). Hvordan er det tøffere i psykiatrien ??. Kan ikke en som har en psykisk lidelse jobbe i psykiatrien ?. 

Anonymkode: 9eac7...919

Det er vel de som har følt det på kroppen selv som er de beste til å behandle/hjelpe andre. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er vel de som har følt det på kroppen selv som er de beste til å behandle/hjelpe andre. 

Det er det ingen automatikk i, mye her handler om hvilken lidelse man er rammet av -sykdomsinnsikt er helt essensielt.

Endret av XbellaX

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er det ingen automatikk i, mye her handler om hvilken lidelse man er rammet av -sykdomsinnsikt er helt essensielt.

Ja sykdomsinnsikt må man ha når man skal hjelpe syke folk, det er jo helt klart. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Å ha følt det på kroppen er like lite viktig i psykiatrien som det er i kardiologien og gynekologien.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

3 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Å ha følt det på kroppen er like lite viktig i psykiatrien som det er i kardiologien og gynekologien.

Men synes du ikke det blir litt vanskelig å forstå det som pasienten sliter med da..?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ikke vanskeligere enn det sannsynligvis er for en mannlig gynekolog å forstå at endometriose er meget trasig og at menssmerter og PMS kan sette en helt ut av spill.

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Er litt enig og litt uenig med deg NHD. Kommer litt an på hvilke eksempel du bruke. Hvis man fks har diabetes blir man ofte supergod på diabetes . Hvis ma har fått god behsndling og blitt bedre av fks OCD kan man bli god på å hjelpe andre med dette. Men samtidig har jeg en psykiater som selv har samme lidelse som meg. ( OCD) Hun har stor empati men overfører litt for mye av sine erfaringer på meg. Så hun klarer ikke helt å seg meg akkurat slik jeg er ... ( wow tenk at jeg turte å si st jeg var uenig med DEG).:)

Anonymkode: 9eac7...919

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

(jeg liker best de som tør å uttrykke uenighet)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, stjernestøv skrev:

Det er vel de som har følt det på kroppen selv som er de beste til å behandle/hjelpe andre. 

Vet ikke med deg, men jeg er ikke udelt positiv til utviklingen hvor psykologstudiet blir det store målet for personer (som regel unge kvinner) som har "hatt det veldig vondt og vanskelig selv i livet".

Hos noen fremstår det som viktig først og fremst for egen behandling og behov (bevise noe for seg selv?), og så har man ikke reflektert så mye over hvordan en tung ryggsekk påvirker en profesjonelt som terapeut i andres behandling. 

Hvis man hadde blitt en bedre behandler av å ha vært/være syk, mobbet, misbrukt eller sviktet, så hadde nok en slik bakgrunn vært et inntakskriterie på universitetet. Det er det ikke. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, Janus30 skrev:

Vet ikke med deg, men jeg er ikke udelt positiv til utviklingen hvor psykologstudiet blir det store målet for personer (som regel unge kvinner) som har "hatt det veldig vondt og vanskelig selv i livet".

Hos noen fremstår det som viktig først og fremst for egen behandling og behov (bevise noe for seg selv?), og så har man ikke reflektert så mye over hvordan en tung ryggsekk påvirker en profesjonelt som terapeut i andres behandling. 

Hvis man hadde blitt en bedre behandler av å ha vært/være syk, mobbet, misbrukt eller sviktet, så hadde nok en slik bakgrunn vært et inntakskriterie på universitetet. Det er det ikke. 

Dette tror jeg er en mye mindre aktuell problemstilling nå enn det var tidligere da opptakskravene til profesjonsstudiet i psykologi ikke var så høye.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 minutt siden, Janus30 skrev:

Vet ikke med deg, men jeg er ikke udelt positiv til utviklingen hvor psykologstudiet blir det store målet for personer (som regel unge kvinner) som har "hatt det veldig vondt og vanskelig selv i livet".

Hos noen fremstår det som viktig først og fremst for egen behandling og behov (bevise noe for seg selv?), og så har man ikke reflektert så mye over hvordan en tung ryggsekk påvirker en profesjonelt som terapeut i andres behandling. 

Hvis man hadde blitt en bedre behandler av å ha vært/være syk, mobbet, misbrukt eller sviktet, så hadde nok en slik bakgrunn vært et inntakskriterie på universitetet. Det er det ikke. 

Tror aldri det hadde blitt et kriterie. 

Men det er jo klart at folk med litt i ryggsekken selv forstår bedre,en som ikke har opplevd sorg vet ikke hva det er. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

12 minutter siden, stjernestøv skrev:

Tror aldri det hadde blitt et kriterie. 

Men det er jo klart at folk med litt i ryggsekken selv forstår bedre,en som ikke har opplevd sorg vet ikke hva det er. 

På et ikke-profesjonelt, mellommenneskelig nivå kan du ha rett når det gjelder noe så allmengyldig som sorg. Det er klart at noen som har mistet en kjær har gode forutsetninger for å kunne sette seg inn i hvordan en tilsvarende opplevelse kan påvirke et annet menneske. Det er derfor det er sunt og viktig å prate med gode venner når man ikke har det noe greit. 

Du kan imidlertid ikke overføre dette til også å gjelde grusomme opplevelser som på ingen måte er allmengyldige. Man blir ikke automatisk en bedre terapeut i et profesjonelt behandlingsapparat for voldtatte ved å ha opplevd det selv. Vonde minner og traumer er ikke kompetanse. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, Janus30 skrev:

På et ikke-profesjonelt, mellommenneskelig nivå kan du ha rett når det gjelder noe så allmengyldig som sorg. Det er klart at noen som har mistet en kjær har gode forutsetninger for å kunne sette seg inn i hvordan en tilsvarende opplevelse kan påvirke et annet menneske. Det er derfor det er sunt og viktig å prate med gode venner når man ikke har det noe greit. 

Du kan imidlertid ikke overføre dette til også å gjelde grusomme opplevelser som på ingen måte er allmengyldige. Man blir ikke automatisk en bedre terapeut i et profesjonelt behandlingsapparat for voldtatte ved å ha opplevd det selv. Vonde minner og traumer er ikke kompetanse. 

Jo jeg tror traumer er kompetanse, en kan forstå hvor jævlig det er. Utdannelse er ikke kompetanse i livets skole. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvorfor mener du at utdannelse ikke er kompetanse, Stjernestøv? Det er det som legger i grunn for at vi får til å utføre arbeidsoppgavene våre og lærer oss det vi trenger. Vi kommer ikke langt med bare våre erfaringer i livet. Traumer og annet kan sees på noe positivt, men man kan ikke bruke det som kompetanse alene. 

Anonymkode: d62d2...a09

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Definisjonen av kompetanse: Summen av kunnskaper, ferdigheter og holdninger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor mener du at utdannelse ikke er kompetanse, Stjernestøv? Det er det som legger i grunn for at vi får til å utføre arbeidsoppgavene våre og lærer oss det vi trenger. Vi kommer ikke langt med bare våre erfaringer i livet. Traumer og annet kan sees på noe positivt, men man kan ikke bruke det som kompetanse alene. 

Anonymkode: d62d2...a09

Utdannelse er kompetanse, men ikke i livets skole. Da er det livserfaringer som teller. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror at å prøve og finne ut av seg selv er et veldig dårlig utgangspunkt for å jobbe i psykiatrien. 

Man kan nok bli flink til tross for at man har en psykisk lidelse, men jeg tror ikke man blir flink fordi man har en psykisk lidelse. 

Men på noen måter er vel egen erfaring et pluss. Det er vel derfor NHD har testet nærmest alle psykofarmaka som står i Felleskatalogen (mente jeg at jeg leste i en tråd tidlig i min "karriere" på DOL, syntes det var interessant). 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tok høyskoleutdanning for nesten 30 år siden . Jobbet på et akkuttmottak ved et sykehus i mange år . Oppdro barn og var en som mange kom til med sine problemer .  Da jeg selv ble "psyk" sluttet jeg på sykehuset. Da jeg skulle prøve noe annet i yrkeslivet nevnte jeg for NAV og psykolog at jeg kunne tenke meg psykiatrien . Jeg fikk veldig negativ respons på dette. Psykologen mente det ville gå utover pasientene , at min angst ville " smitte " over på de. En annen mente at jeg ikke forstod hvor tøfft det er i psykiatrien.( jeg har jobbet med overdoser, delir, psykotiske, døende , pårørende til døde, akutt syke, kronikere, angst, utviklingshemmede, narkomane, suicidale ,  osv ). Hvordan er det tøffere i psykiatrien ??. Kan ikke en som har en psykisk lidelse jobbe i psykiatrien ?. 

Anonymkode: 9eac7...919

Tror det kommer an på. Hvor en selv står. Hvor bearbeidet ens egne vanskeligheter er. Kunnskaper i tillegg til egenerfaring. Personlighet.

Men jeg tror noen kan møte pasientene annerledes om en selv har vært i en lignende situasjon.. At man virkelig kan forstå bedre.

Men en må være seg veldig bevisst at den andre selv i samme situasjon og/eller med samme diagnose, godt kan oppleve det ganske annerledes enn en selv.

Har prøvd det. I friske perioder. Pasientkontakten gikk fint. Fikk også gode tilbakemeldinger fra kollegaer. Konsentrasjonsproblemer gjorde andre oppgaver for vanskelige. Hadde en kunnet konsentrere seg bare om direkte pasientnært arbeid..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

Artikler fra forsiden