Ekspertsvar NHD: kan en som er " psyk" jobbe i psykiatrien ?

[XbellaX]

5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jo jeg tror traumer er kompetanse, en kan forstå hvor jævlig det er. Utdannelse er ikke kompetanse i livets skole. 

 

Nei, traumer gir overhodet ingen automatisk kompetanse som kan være nyttig i helserelaterte yrker. God terapi kombinert med kritisk refleksjon, høy grad av selvinnsikt og rikelig med avstand, kan for noen gi verdifull personlig kompetanse. 

Det er en utbredt misforståelse at jo mer psykisk smerte og jævelskap man har opplevd desto bedre er man i stand til å håndtere andres smerte. Den type glorifisering av personlig kompetanse må ikke gå på bekostning av teoretisk kunnskap og kunnskaper om yrkesspesifikke ferdigheter. 

[Janus30]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jo jeg tror traumer er kompetanse, en kan forstå hvor jævlig det er. Utdannelse er ikke kompetanse i livets skole. 

Traumer er ikke realkompetanse, nei. En egenskap de fleste mennesker deler er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon. Dette skiller oss fra andre arter.

I praksis vil det si at man ikke trenger å ha direkte erfaringer med f. eks drap for å ha en ektefølt forståelse for at det må gjøre ulidelig vondt for en far å miste sin datter. 

Vi er ellers uenige. Om dette også. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

 

Nei, traumer gir overhodet ingen automatisk kompetanse som kan være nyttig i helserelaterte yrker. God terapi kombinert med kritisk refleksjon, høy grad av selvinnsikt og rikelig med avstand, kan for noen gi verdifull personlig kompetanse. 

Det er en utbredt misforståelse at jo mer psykisk smerte og jævelskap man har opplevd desto bedre er man i stand til å håndtere andres smerte. Den type glorifisering av personlig kompetanse må ikke gå på bekostning av teoretisk kunnskap og kunnskaper om yrkesspesifikke ferdigheter. 

Jeg har en venninne som hadde en jævlig oppvekst, ingen forstår meg bedre en  henne. Hun forstår smerten og faenskapet det fører til. 

[XbellaX]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Jeg har en venninne som hadde en jævlig oppvekst, ingen forstår meg bedre en  henne. Hun forstår smerten og faenskapet det fører til. 

 

Det tror jeg på, men at hun hadde en oppvekst lik din gjør henne ikke til en dyktig fagperson. 

[stjernestøv]

2 minutter siden, Janus30 skrev:

Traumer er ikke realkompetanse, nei. En egenskap de fleste mennesker deler er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon. Dette skiller oss fra andre arter.

I praksis vil det si at man ikke trenger å ha direkte erfaringer med f. eks drap for å ha en ektefølt forståelse for at det må gjøre ulidelig vondt for en far å miste sin datter. 

Vi er ellers uenige. Om dette også. 

Ikke alle kan sette seg inn i andres situasjon, og de burde ikke jobbe i helsevesenet. 

[AnonymBruker]

Tror at en kombinasjon kan være bra. Har møtt faglig dyktige  psykologer som jeg har  brukt mye energi på å forklare hvordan jeg føler. Man merker at man ikke når inn. Hatt grei hjelp av de for det .  Men den beste hjelpen har jeg fått av en som har forstått hvordan jeg har det pga egne erfaringer men samtidig vært faglig dyktig. jeg tror også at for noen er det å bli forstått og møtt med empati mye viktigere enn for andre. Feks er menn mer løsningsorientert enn kvinner. 

Anonymkode: 9eac7...919

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Å bli forstått" kan være meget godt i nuet og legge grunnlag for en god relasjon. Men i seg selv hjelper det en ikke videre til bedre mestring.

[stjernestøv]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

 

Det tror jeg på, men at hun hadde en oppvekst lik din gjør henne ikke til en dyktig fagperson. 

Vi støttet hverandre når vi vokste opp, vi hadde ingen terapeuter da men hverandre. Og vi overlevde. 

[XbellaX]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Vi støttet hverandre når vi vokste opp, vi hadde ingen terapeuter da men hverandre. Og vi overlevde. 

Og slike venner er gull verdt :-) 

[stjernestøv]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Og slike venner er gull verdt :-) 

Ja det er sant  Vi burde treffes oftere. 

[AnonymBruker]

Helt enig NHD. Men en god relasjon har vist seg å være vesentlig for nytten av terapien. 

Anonymkode: 9eac7...919

[Janus30]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig NHD. Men en god relasjon har vist seg å være vesentlig for nytten av terapien. 

Anonymkode: 9eac7...919

Samme opplevelser er ikke nødvendig for en god relasjon. 

[AnonymBruker]

Det har du rett i Janus. Det at noen lytter aktivt og viser respekt er vell så viktig . 

Anonymkode: 9eac7...919

[AnonymBruker]

No offence, men jeg tror nok jeg kunne jobbet i psykiatrien. Til tross for att jeg har schizofreni. Selvfølgelig ikke under psykose, men dersom jeg hadde utdannet meg så kunne jeg fungert som psyk spl feks. Evnt pleieassistent uten utdannelse. Jeg klarer fint å ta inn over meg andres problemer, og å komme med innspill. Det er ikke slik att alle psykiatriske pasienter kun kan klage over egne greier.

Anonymkode: 97938...8c9

[AnonymBruker]

Etter å ha jobbet i helsevesenet i mange år blir man god på å opptre profesjonellt. Tror nok ikke min psykiske lidelse hadde gått utover pasientene men kanskje pasientens plager hadde " trigget" mine plager... 

Anonymkode: 9eac7...919

[MxxM]

Her er et svar knyttet til det å jobbe i psykiatrien. 

 

[Tandorini]

Jeg er helsepersonell (bachelor). Jobbet noen måneder i akuttpsykiatrien. Jeg trivdes kjempegodt. Det var spennende og utfordrende, mye tverrfaglig samarbeid og jeg møtte pasienter med "alle" diagnoser.

Selv slet jeg med en mild depresjon. Den ble bare verre. For meg var det direkte skadelig å jobbe der. Jeg kjente meg igjen i en del av pasientene. Mot slutten av tiden min der satt jeg i inntakssamtaler med lege og pasient, og alt jeg klarte å tenke på, var at den pasienten vi satt der og tok i mot, faktisk hadde mindre kraftig symptomtrykk enn det jeg selv hadde akkurat der og da. Jeg satt i en samtale med lege og suicidal pasient, og legen var usikker på om han skulle på skjermet eller ikke. Alt jeg klarte å tenke på var at pasienten beskrev jo håp. Selv hadde jeg ikke håp. Om jeg ikke hadde hatt den strenge kontrollen over meg selv som jeg hadde, så hadde det vært meg som havnet på det rommet på skjermet avdeling.

Jeg fikk tilbud om jobb videre, og det forstår jeg, for jeg gjorde virkelig en god jobb der. Jeg var veldig engasjert og klarte arbeidsoppgavene bra. Jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle bli så dårlig av å arbeide ved den avdelingen. Problemet var altså ikke måten jeg utførte arbeidet på, eller mine relasjoner til pasientene, men rett og slett egne reaksjoner. Derfor må jeg skjerme meg fra å jobbe innen dette feltet.

Denne perioden var utløsende for en depresjonsepisode som "aldri" vil ta slutt (og som jeg fortsatt er inne i). Den har derfor vært tema i mange samtaler med behandlere. Jeg sier alltid at det selvsagt aldri  vil bli aktuelt for meg å jobbe i psykiatrien. Behandlere har svært ulikt syn på det. Noen rister på hodet og sier at nei, selvsagt ikke. Andre igjen sier "Ikke akkurat nå, men tenk for en ressurs du blir om noen år!".

Jeg tror ikke man automatisk blir egnet til å jobbe i psykiatrien bare fordi man har en del bagasje fra livets skole. Det holder med en del "vanlig" livserfaring. Unge mennesker som kommer nesten rett fra videregående, eller andre som har begrenset livserfaring, de har jeg merket at er vanskelige å prate med når jeg selv er pasient. En hjelpepleier som nærmer seg pensjonsalder derimot, som stryker deg over ryggen og gjentar "det blir bedre" når alt ser svart ut, har vært mye mer til hjelp for meg, enn en pleier som sier han gjenkjenner situasjonen min og identifiserer seg med den.

[FjellOgDalar]

Om man tar en jobb innen en gitt spesialitet for å finne ut av seg selv, har man gjort noe dumt. Det vil ikke fungere i lengden. Jeg har faktisk møtt på et par ansatte i psykiatrien som har begynt å betro meg sine egne psykiske problemer så snart de har fått meg på tomannshånd. F.eks. "Jeg får så vondt av deg, for jeg har problemer med det og det." Den ene hadde aktiv spiseforstyrrelse. Hun ble snakkis blant alle på avdelingen, og hun jobbet ikke lenge der.

Det meste her handler jo om hvordan man kan holde sitt for seg selv, men samtidig opptre profesjonelt og distansere seg fra sitt eget. Jeg kjenner til en psykolog som har bipolar lidelse og jobber i barne- og ungdomspsykiatrien. Hen er sykmeldt nå og da, men fungerer veldig godt i jobben når hen er frisk. Det er en psykolog folk vil til, men det er neppe fordi hen har bipolar - heller det faktum at vedkommende er i stand til å skille på sin egen sykdom og heller fokusere på pasientene sine. Det er en kunst som er temmelig vanskelig å mestre.

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det blir så livsdrenerende hvis man skal tenke hvilke diagnoser som på generelt grunnlag samsvarer med det å jobbe i psykiatri. 

Det er jo ikke ukjent for oss at en diagnose blir en slags livstidsdom (prisen man betaler for å få den behandlingen man trenger). Diagnoser er ikke noe som skal bestemme hvem man er. Man må kjenne seg selv.

For noen år siden begynte jeg på sykepleierutdanningen, fikk ingen negative reaksjoner fra behandlere. Likevel, ble det en altfor stor utfordring for meg. Da jeg vurderte å avslutte (noe jeg gjorde til ende) var ikke psykiatrifeltet i mine tanker i det hele tatt. Jeg forsøkte å vurdere meg selv hvordan jeg eventuelt kom til å fungere på et akuttmottak. Superduper-grønn uten noen bekjente som kunne veiledet meg. Alt i alt, at jeg avbrøt sykepleierutdanningen på den tiden var nok det beste for meg akkurat da.

Jeg tror ingenting på (ja, jeg er så super dust) at noen '"diagnoser" utelukker en fra noen yrker. Og i de aller, aller fleste tilfellene vil man selv være i stand til å vurdere om man takler semester pr semester, eksamen, praksis med veiledning man ikke slipper unna osv. 

 

 

Anonymkode: 94590...03c

[AnonymBruker]

mamma hadde bipolar 1 med psykose (mange år mellom hver episode) og jobbet som lege med anorektikere før hun ble røntgenlege.

Anonymkode: 230b4...bd6