Jessicaxdx

Ekspertsvar
Vanskelig jente i vanskelig situasjon.

16 innlegg i emnet

Hei!

Jeg er en 14 år gammel jente. Jeg er i en vanskelig situasjon, og jeg trenger hjelp. Det har vært litt turbulent i livet mitt. Jeg har opplevd familievold i 11 år, skjelt ut som liten, og i 8-9 årsalderen ble jeg syndebukken i familien. Jeg fikk all skyld, og etterhvert begynte jeg å slå, knuse vinduer, sparke, banne, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg har også blitt mobbet fra 1-6 klasse, fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og hørte umenneskelige ting, bla. at jeg var for stygg til å leve.

Pga omsorgssvikt flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg gikk på skole, gjorde lekser, utviste normal høflighet, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase rundt meg, og et godt nettverk.

I høst rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og det ble sendt en alvorlig bekymring melding til barneverntjenesten. Men i etterkant så tenkte jeg at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset, og at jeg var utfordrende selv. Jeg fokuserte kun på det negative registeret, og jeg forklarte kun ulemper ved hjemmet. Jeg angret for at jeg hadde stelte i stand dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte hjem igjen. Jeg innså at jeg hadde brent alle broer til en god og trygg omsorgsbase. Jeg begynte å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg hadde ikke tilhørighet noe sted, og vagabonderingvandre, eksplosivt sinne, og destruktive handlinger ble et uttrykk for skam, fortvilelse, og jeg hadde ikke noe holdepunkt. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og tilslutt havnet jeg på 4-24  (tvangsparagraf)  på institusjon for observasjon, overvåkning, begrensning, og strenge rammer pga normløs oppførsel. I den tunge perioden ble jeg vurdert som aktivt og kronisk suicidal av leger, tok flere intox, var i mange episoder med politi, og var på en bro i den forbindelse med å hoppe fra den, da politiet fant meg i siste liten på rekkverket.

Jeg innså tidlig i løpet at slik oppførsel var veldig skadelig for meg og utviklingen min, og jeg brøt alle lover og regler. Jeg fikk psykolog, jeg fikk tillit til dette mennesket, og jeg var utrolig heldig som klarte å jobbe meg ut av suicidal tankegang og uheldig mønster. Systemet skreddersydde et behandlingsapparat rundt meg, og jeg ble mer stabil.

For et par uker siden flyttet jeg tilbake til fosterhjemmet. Jeg hadde for høye forventninger til meg selv, og omgivelsene rundt meg, Alle, inkludert meg, trodde det ville gå bedre med meg bare jeg flyttet hjem, men slik ble det ikke. Det var vanskelig å bygge opp nettverket sitt igjen, og jeg hadde ikke hatt kontakt med familie og venner på nesten 4 måneder. Det var også vanskelig å komme tilbake til skole, og ha på en ''maske'' hver dag. Jeg er tilsynelatende nogenlunde naturlig, gjennomfører hverdagslige rutiner, og jobber. Jeg sliter endel etter denne perioden, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg klarer å legge det fra meg for en kort periode, men så kommer det tilbake uten at man vil det selv, det kommer automatisk. Selvbildet mitt er også helt ødelagt, jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har ingen verdi, nytte, eller mening, og jeg fortjener ikke tid, empati, eller kjærlighet. Jeg utsetter jo mine nærmeste for konstant frykt og belastning, men samtidig så tenker jeg at det beste er om jeg bare forsvinner. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt, og ukritisk. Derfor kan jeg på mange måter bli ustabil, og det er vanskelig å vite hvor man har meg. Disse tankene vet psykologen min, og jeg blir møtt, forstått, og jeg har et god og tett behandlingsapparat rundt meg. 

For all del ,- jeg får god hjelp, men til syvende og sist så må man hjelpe seg selv. Jeg prøver å holde ut, tenke langsiktig, ta dag for dag, og ta meg sammen, men dette funker svært dårlig. Dette er en prosess som vil ta lang tid, og det er mye å bearbeide (fortid). Problemet er at jeg ikke vet om jeg holder ut, det er så mye som skal bli falt på plass, og jeg er verken sterk eller moden nok til å komme meg ut av dette. Dere kan tenke dere en tunnel med to åpninger. Jeg gikk inn i den mørke tunnelen, jeg står i midten og ser ikke lyspunktet, men det er en åpning, en vei ut av dette på andre siden. Men så vet jeg ikke om jeg orker å gå hele det løpet, og om jeg har tålmodighet, energi, og motivasjon til det.

Noen som har vært i lignende situasjon, og kan anbefale meg noe? Hva tror dere vil hjelpe meg? Innleggelse? Selvhjelp?

Det er høy terskel for å gi medikamenter\antidepressiva til 15 åringer, så tviler på at dette er aktuelt.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner meg igjen i det du skriver. Følger også at jeg bare eksisterer, men at livrt ikke gir noen mening. Skulle ønske jeg klarte å komme ut av det

Anonymkode: b31c5...2cd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nei, jeg har ikke vært i en tilsvarende situasjon. Det slår meg at du er smart og har god selvinnsikt. Da mener jeg ikke bare i forhold til alderen, men også i forhold til mange voksne. Jeg håper det vil hjelpe deg. I tillegg er det godt å se at du får god hjelp og gjør deg nytte av det.

Jeg mener du bør tviholde på den relativt normale hverdagen, gå på skole, gjøre lekser etc. Det er ikke noe galt i å ha en "maske" i blant hvis det betyr at du legger problemene til side og gjør nyttige og riktige ting.

7 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hei. Mitt " mammahjerte" verker for deg. Ikke gi opp skjønne jente. Du er uvanlig flink til å utrykke deg i forhold til din alder . Tror du er en intelligent jente som kommer til å klare deg bra i livet. Det å være tenåring i seg selv er en kjempeutfordring og det vil bli bedre. Du har opplevd mye vondt allerede i ung alder . Du får hjelp av psykolog og har et system rundt deg, forsett med det.  Maske bære vi mange vi som sliter psykisk. Helt greit å beskytte seg selv hvis du bare har noen å snakke med  ellers. Vær litt tolmodig med jevnaldrende, ikke isoler deg .,, litt etter litt vil du få venner og kanskje også noen du slipper å ha maske ovenfor. Det er faktisk veldig mange tenåringsjenter som sliter med ting. Gå på skole... Kom deg videre . Så velger du noe som interesserer deg , du bli eldre og tryggere på deg selv . Får kjæreste , jobb .., Du kan klare det.. 

Anonymkode: 4011b...cfa

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 timer siden, Gargamel skrev:

Nei, jeg har ikke vært i en tilsvarende situasjon. Det slår meg at du er smart og har god selvinnsikt. Da mener jeg ikke bare i forhold til alderen, men også i forhold til mange voksne. Jeg håper det vil hjelpe deg. I tillegg er det godt å se at du får god hjelp og gjør deg nytte av det.

Jeg mener du bør tviholde på den relativt normale hverdagen, gå på skole, gjøre lekser etc. Det er ikke noe galt i å ha en "maske" i blant hvis det betyr at du legger problemene til side og gjør nyttige og riktige ting.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger, og svar. Vil det bli bedre med tid da?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Mitt " mammahjerte" verker for deg. Ikke gi opp skjønne jente. Du er uvanlig flink til å utrykke deg i forhold til din alder . Tror du er en intelligent jente som kommer til å klare deg bra i livet. Det å være tenåring i seg selv er en kjempeutfordring og det vil bli bedre. Du har opplevd mye vondt allerede i ung alder . Du får hjelp av psykolog og har et system rundt deg, forsett med det.  Maske bære vi mange vi som sliter psykisk. Helt greit å beskytte seg selv hvis du bare har noen å snakke med  ellers. Vær litt tolmodig med jevnaldrende, ikke isoler deg .,, litt etter litt vil du få venner og kanskje også noen du slipper å ha maske ovenfor. Det er faktisk veldig mange tenåringsjenter som sliter med ting. Gå på skole... Kom deg videre . Så velger du noe som interesserer deg , du bli eldre og tryggere på deg selv . Får kjæreste , jobb .., Du kan klare det.. 

Anonymkode: 4011b...cfa

Hei! Åå, tusen takk, skjønne deg! Jeg setter utrolig stor pris på det du skriver, men det er ikke lett. Det er så utrolig vanskelig å bare gjøre de enkle hverdagstingene, og jeg gruer meg så utrolig mye til skolestart.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg kjenner igjen en del av det du skriver. Instutisjon, utagering, vanskelige følelser osv osv. Jeg bestemte meg rett og slett for å vinne. Komme meg opp og fram og forbi alle som hadde gjort meg vondt. I dag er jeg en voksen kvinne med fin utdannelse og et godt liv. Har selv barn i tenårene og de har hatt en trygg oppvekst og ser hvordan de sliter med hormoner og løsriving og alt som hører med. 

 

Det har vært en kamp. Men målet mitt var og er å vinne over alle spådommer om at jeg ikke ville få meg et ok liv. Jeg har fått god hjelp av psykolog. Stå på. Med årene vil alt du har opplevd blekne og ikke oppta så mye plass i hverdagen. Det er som sår som må gro, men arrene vil blekne. 

Lykke til. *klem*

Anonymkode: ef035...d18

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Du har en vei å gå, men du går på den riktige veien. Fortsett i fosterhjemmet og med den psykologiske behandlingen du nå får.

Du har enorme ressurser. Du skriver ikke som en typisk 14-åring. Du skriver mer som en kompetent lærebokforfatter. Det må du benytte deg av i fremtiden. Jfr. "godfotteorien" til Nils Arne Eggen.

5 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner igjen en del av det du skriver. Instutisjon, utagering, vanskelige følelser osv osv. Jeg bestemte meg rett og slett for å vinne. Komme meg opp og fram og forbi alle som hadde gjort meg vondt. I dag er jeg en voksen kvinne med fin utdannelse og et godt liv. Har selv barn i tenårene og de har hatt en trygg oppvekst og ser hvordan de sliter med hormoner og løsriving og alt som hører med. 

 

Det har vært en kamp. Men målet mitt var og er å vinne over alle spådommer om at jeg ikke ville få meg et ok liv. Jeg har fått god hjelp av psykolog. Stå på. Med årene vil alt du har opplevd blekne og ikke oppta så mye plass i hverdagen. Det er som sår som må gro, men arrene vil blekne. 

Lykke til. *klem*

Anonymkode: ef035...d18

Tusen takk for svar. Utrolig rørende å lese dette, og så bra at du jobbet deg ut av det. Det hjalp mye å lese dette, og det ga meg et lite håp.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du har en vei å gå, men du går på den riktige veien. Fortsett i fosterhjemmet og med den psykologiske behandlingen du nå får.

Du har enorme ressurser. Du skriver ikke som en typisk 14-åring. Du skriver mer som en kompetent lærebokforfatter. Det må du benytte deg av i fremtiden. Jfr. "godfotteorien" til Nils Arne Eggen.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger, og svar! Skal prøve mitt beste å holde ut, og ta dag for dag.

Endret av Jessicaxdx

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er skjønnlitterær forfatter og ble også slått av hvor reflektert du framstår og at du skriver usedvalig godt, bedre enn de aller fleste voksne. Jeg håper det er en ferdighet du fortsetter å utvikle og bruke.

Du sier at du utsetter dine nærmeste for konstant frykt og belastning. Det har kanskje noe å gjøre med at du forventer avvisning og vil framprovosere det, at du ikke helt kan tro at de bryr seg/vil teste dem? 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Drømmeautomat skrev:

Jeg er skjønnlitterær forfatter og ble også slått av hvor reflektert du framstår og at du skriver usedvalig godt, bedre enn de aller fleste voksne. Jeg håper det er en ferdighet du fortsetter å utvikle og bruke.

Du sier at du utsetter dine nærmeste for konstant frykt og belastning. Det har kanskje noe å gjøre med at du forventer avvisning og vil framprovosere det, at du ikke helt kan tro at de bryr seg/vil teste dem? 

 

Tusen takk, setter så stor pris på slike komplimenter!

Ja, du har et godt poeng. Jeg sliter med å snakke med andre voksne mennesker og få tillit til dem, fordi jeg har opplevd en del svikt i barndommen. Det preger meg fortsatt, og ja, jeg forventer nesten avvisning. Mitt aller største problem er at jeg føler meg utrolig alene, fordi jeg klarer ikke å bygge opp tillit, og derfor blir jeg på mange måter kald og avvisende. Det har vært flere episoder hvor jeg har kjeftet på fosterforeldrene mine for ingenting. De hadde gode intensjoner og prøvde å hjelpe meg, men jeg startet samtalen med å være utagerende, og kjefte. Dette er ting jeg har hørt i etterkant, og jeg har ikke alltid vært klar over det selv. Jeg forventer nesten å bli dolket i ryggen, så derfor kommer jeg på forskudd, og slår hardt tilbake. Derfor kan jeg også lett havne opp i konflikter, og jeg kan fort bli svært barnslig og umoden. Det er en helt absurd forvarsmekanisme jeg har, men det er vanskelig å legge fra seg vaner som man har hatt lenge.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er både lærer og mamma og jeg ble rørt av det du skrev. Du er en ressurssterk og kompetent ungdom og jeg har klokkertro på at du kommer til å klare deg godt her i livet. Du trenger en god og kjærlig voksenkontakt, får du det gjennom fosterforeldrene dine? Du har ekstremt god innsikt i egen situasjon, og du ser at du må gjøre noe selv for å få det bedre. Det er et perfekt utgangspunkt. Du er verken verdiløs,mislykket eller umoden, du har en indre styrke som kommer til å hjelpe deg videre her i livet. Dette kommer du til å klare. Du er verdifull og fortjener å ha det bra.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

2 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Jeg er både lærer og mamma og jeg ble rørt av det du skrev. Du er en ressurssterk og kompetent ungdom og jeg har klokkertro på at du kommer til å klare deg godt her i livet. Du trenger en god og kjærlig voksenkontakt, får du det gjennom fosterforeldrene dine? Du har ekstremt god innsikt i egen situasjon, og du ser at du må gjøre noe selv for å få det bedre. Det er et perfekt utgangspunkt. Du er verken verdiløs,mislykket eller umoden, du har en indre styrke som kommer til å hjelpe deg videre her i livet. Dette kommer du til å klare. Du er verdifull og fortjener å ha det bra.

Tusen hjertelig takk, søte deg <3

 Jeg har bodd i fosterhjem i snart 4 år. Jeg har en grei relasjon til fosterforeldrene mine, jeg er inkludert i nettverket deres, og jeg føler meg hjemme her. Jeg har ingen jeg kan stole 100 % på, ikke engang fosterforeldre. Det er trist, men jeg har veldig sterke forsvarsmekanismer som jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg ønsker så gjerne å ha noen voksne som jeg kan stole på og prate med, men jeg får det bare ikke til. Jeg er så redd for å bli avvist, eller dolket i ryggen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg må bare støtte meg til alle tilbakemeldingene du allerede har fått - du uttrykker deg på en svært moden og reflektert måte! 

Jeg tenker også at det er viktig å fortsette med behandling. Samtidig som du bor i fosterhjemmet og fullfører skolen. Kan du støtte deg til noen på skolen? Helsesøster, rådgiver, lærer? De er der for å hjelpe deg. Du kan også skrive her når du har behov for det. Mye god hjelp i det. Ønsker deg et godt 2017 :) 

Endret av cilie
2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
41 minutter siden, cilie skrev:

Jeg må bare støtte meg til alle tilbakemeldingene du allerede har fått - du uttrykker deg på en svært moden og reflektert måte! 

Jeg tenker også at det er viktig å fortsette med behandling. Samtidig som du bor i fosterhjemmet og fullfører skolen. Kan du støtte deg til noen på skolen? Helsesøster, rådgiver, lærer? De er der for å hjelpe deg. Du kan også skrive her når du har behov for det. Mye god hjelp i det. Ønsker deg et godt 2017 :) 

Tusen hjertelig takk. Jeg har ikke gått på skole på 4-5 måneder, og jeg har derfor ikke tilgang på helsesøster, sosiallærer osv osv. Har jobbet endel, så jeg har fått andre ting å konsentrere meg om, og hatt noe vanlige rutiner. Skal begynne på ny skole etter nyttår, så kan jo eventuelt prate med helsesøster dersom ting blir vanskelig.

Likeså :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå