Gå til innhold
HerrSint

Kunstig befruktning og ekstremt sinne

Anbefalte innlegg

HerrSint   2 0
HerrSint

Min kone og jeg prøver å få barn ved kunstig befruktning og i den forbindelse må hun ta en rekke medisiner og hormoner. Nå har det ført til at hun blir sint og ekstremt emosjonell og til den grad at hun kaster ting på meg og skyler på venner og min familie for alle ting hun blir emosjonell av. Jeg er tålmodig, jeg gjør ikke ting som er uvanlig og jeg prioriterer tiden min til å være med henne, men det hjelper ikke når det jeg mottar er godt innenfor kategorien mental/emosjonell mishandling. Alt som skjer er min feil og alt som hun finner opp at skjer men som faktuelt ikke skjer er også min feil. Så hun krever at jeg skal unnskylde meg for saker som ikke er reelle og gå med på og legitimere hennes oppspinn. Jeg er redd at om jeg mottar dette over tid vil det jeg føler for henne død og at det er spikeren i kisten for forholdet. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette og og det kommer til et punkt hvor jeg ikke forstår hva det er som holder meg igjen for bare å dra.

Desperat fortvilet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Xtra   3 535 737
Xtra
11 minutter siden, HerrSint skrev:

Min kone og jeg prøver å få barn ved kunstig befruktning og i den forbindelse må hun ta en rekke medisiner og hormoner. Nå har det ført til at hun blir sint og ekstremt emosjonell og til den grad at hun kaster ting på meg og skyler på venner og min familie for alle ting hun blir emosjonell av. Jeg er tålmodig, jeg gjør ikke ting som er uvanlig og jeg prioriterer tiden min til å være med henne, men det hjelper ikke når det jeg mottar er godt innenfor kategorien mental/emosjonell mishandling. Alt som skjer er min feil og alt som hun finner opp at skjer men som faktuelt ikke skjer er også min feil. Så hun krever at jeg skal unnskylde meg for saker som ikke er reelle og gå med på og legitimere hennes oppspinn. Jeg er redd at om jeg mottar dette over tid vil det jeg føler for henne død og at det er spikeren i kisten for forholdet. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette og og det kommer til et punkt hvor jeg ikke forstår hva det er som holder meg igjen for bare å dra.

Desperat fortvilet. 

Kanskje litt standard råd, men: Jeg tror dere vil ha utbytte av samtaler med en tredjepart, f.eks. ved familievernkontoret i kommunen/bydelen. Det kan være fint å få lagt frem sitt syn på saken med en objektiv tredjepart til stede.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HerrSint   2 0
HerrSint

Ja, jeg vet ikke hvor mye det er miningen jeg skal tåle her. Dette er 4rde gangen vi prøver kunstig befruktning og hver gang er det krangler og og helt hinsides oppførsel som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Jeg har prøvd alt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   84 384 3 047
AnonymBruker

Jeg har selv vært gjennom 3 forsøk og er i gang med fjerde og vil si at det er ekstremt viktig at den som gjennomgår slik behandling er veldig klar over at den type bivirkninger du nevner er svært vanlig og at hun da greier å beherske seg selv om hormonene sier det stikk motsatte.

Tro meg, det er veldig vanskelig, men fullt mulig om man hele tiden er bevisst på at det er hormonene som gjør at man føler som man gjør og ikke lar seg rive med.

Jeg pleier advare samboeren min når jeg kjenner at jeg blir hormonell og forklarer han at jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å være trist, irritert, sint osv, men at det for meg føles som verden er i ferd med å rase innimellom. Og så tar jeg litt tid for meg selv eller han holder meg og beroliger meg om at alt blir bra.

Anonymkode: 50007...5b0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   84 384 3 047
AnonymBruker

Hei Hr Sint! Nå håper jeg virkelig at dere lyktes på 4 forsøk og at de grusomme ivf hormonene er byttet ut med litt mindre aggressive gravidhormoner. Jeg har selv vært den forferdelige hormonelle ivfheksa, og jeg har aldri vært på et mørkere sted i livet. Jeg hadde flere runder med lange og mislykkede nedreguleringer i lang protokoll. Vi er så heldige å allerede ha en sønn som var 2 År da det stod på som værst. Jeg var en elendig mor og kjærest. Jeg jobbet 100% som lærer og var forsåvidt en elendig lærer også. Jeg var rett og slett en forferdelig utgave av meg selv, og til slutt visste jeg ikke om jeg var sint pga av hormoner eller om jeg hadde grunn til å være sint, ofte visste jeg ikke hvorfor jeg var sint, det var bare helt mørkt i hodet. Etter 3 mislykka forsøk over 1,5 år,klarte jeg ikke mer og måtte gå til fastlegen og jeg trengte ikke forklare så mye før hun spurte hvor mye jeg trengte i sykmelding. Alle hennes pasienter som har gått gjennom ivf har vært sykmeldt i større eller mindre grad. Jeg trengte å få litt tid alene for å sortere tanker og følelser, en ivf prosess som går over lang tid føles som en sakte død og frarøvelse av ditt drømmebarn, og det er fullt mulig å kjenne lik sorg som når et barn dør. Samtidig føler hun seg nok mislykket som kvinne og det er bare vondt. Jeg personlig savner et fokus på psykisk helse under ivf. Da jeg gikk på hestedoser med hormonbehandling var det ingen i helsevesenet som spurte hvordan jeg hadde det psykisk. På 4 .forsøk (priva)t var jeg sykmeldt 40 % og hadde noen fine samtaler med fastlegen, og jammen ble jeg gravid! Hvis dere fortsatt er gift og fortsatt jobber med prosjekt ivf, så vil jeg råde dere både til terapi, evt sammen og alene, men hun bør også sykmelde seg, det er slitsomt å være så sint og deprimert hele tiden. Men håper virkelig dere har klart det nå! 

Mvh tidligere ivfheks! 

Anonymkode: 1d5f0...9cd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Melli   2 2
Melli

Når vi holdt på med IVF så var jeg også ganske så påvirket av alle hormonene jeg fikk. Det er helt forferdelig å kjenne raseriet bølge over seg og så i neste sekund har man bare lyst til å gråte. Men man må også ta seg sammen. Ja, det er vanskelig, men man må prøve. 

Jeg ville ha pratet med henne når hun er rolig og forklare hvordan dette føles for deg. Og at du er forståelsesfull at dette er vanskelig for henne, men det er heller ikke særlig greit for deg. 

Ellers så har jeg heller aldri opplevd at noen leger eller sykepleiere noen gang har spurt hvordan det gikk psykisk med oss, under IVF karusellen. Og særlig de forsøkene hvor det ikke gikk. Det er utrolig tøft psykisk. Så se ikke bortifra at det også påvirker henne, sammen med hormonene. Det er dessverre manglende fokus på den psykiske påkjenningen under IVF forsøk.

Håper det klaffer for dere denne gangen. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×