Gå til innhold

Å hilse


Gjest Liten40

Anbefalte innlegg

Gjest Liten40

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvorfor er det ikke greit? Om jeg ser noen jeg kjenner, f.eks i butikken, så later jeg som jeg ikke ser dem og håper de ikke ser meg. Sånn har jeg alltid vært. Det er vel lov å ikke alltid ville hilse på andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Liten40 skrev:

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Jeg synes det er helt greit :) Jeg gjør det selv iblant, da det ikke er alltid jeg får til å forholde meg til noen folk i det hele tatt.

Jeg tenker at det først er hvis de ser deg, hilser på deg og du bare ser en annen vei og går uten å si noe at det kanskje blir litt mer problematisk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liten40
2 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er helt greit :) Jeg gjør det selv iblant, da det ikke er alltid jeg får til å forholde meg til noen folk i det hele tatt.

Jeg tenker at det først er hvis de ser deg, hilser på deg og du bare ser en annen vei og går uten å si noe at det kanskje blir litt mer problematisk. 

Jeg tror ikke jeg gjør det. Jeg gjør bare alt jeg kan for ikke å møte blikket deres. Fint å høre at dere sier det er greit. Men lurer på om folk blir forvirra over at jeg er så annerledes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Liten40 skrev:

Jeg tror ikke jeg gjør det. Jeg gjør bare alt jeg kan for ikke å møte blikket deres. Fint å høre at dere sier det er greit. Men lurer på om folk blir forvirra over at jeg er så annerledes.

Det tenker jeg er greit :) Det kan være mange grunner til at man ikke hilser på noen, man kan være stresset, sliten, rett og slett ikke se dem, ha mye annet å tenke på osv. Jeg tenker det er viktigere hvorvidt du synes det er ubehagelig å ikke hilse for din egen del. 

Husk også at du ser alle og at det for deg kan oppleves svært gjentakende, men det er vel ulike personer du ikke hilser på. Jeg tenker du skal gå forbi en person ganske mange ganger før han vedkommende eventuelt reagerer eller tenker noe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

13 timer siden, Liten40 skrev:

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Jo jeg hilser å folk, men pleier å la dem hilse først. Har prøvd å bli flinkere til å hilse først, men noen ganger later jeg som jeg ikke ser dem. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Liten40 skrev:

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Hei!

Hvorfor du har mistet hilseevnen har kanskje å gjøre med, hvordan det oppstod, hvor lenge du drev med hilsning, og hva som var dine grunner for å starte hilsningen?

Det er krevende å hilse og være utadvendt, om det ikke ligger for en, dvs er medfødt.

Hos meg er det innlært, og det er derfor mer strevsomt, men det handler for meg om å veie flere ting opp mot hverandre.

Jeg har personlig gått litt langt i min innøvde utadvendthet, men kanskje må det være sånn, for å lære noe godt, nå er jeg der at jeg vil få dette til å bli en bedre balanse, der øvelsen i sosial omgang som jeg i årevis har øvd på, gjør at jeg kan når jeg må, men samtidig, må jeg, fordi jeg er ikke født utadvendt og sosial, gi meg selv, muligheten til å være meg, og der er jeg nå, prøver finne balansen.

Om jeg nå plutselig sluttet hilse, smile, og være høflig, ville jo mennesker lurt på, enten hva som er galt, om det er noe galt med dem, eller meg, eller hva denne plutselige endringen skyldtes...

Så jeg har ikke sluttet brått, jeg hilser, er høflig, og smiler, som før når jeg satte igang hilseprogrammet, men nå med litt mer øyekontakt, likevel kan jeg få spørsmål som, "er noe galt", "er du lei deg?", fordi jeg er hakene mindre snakksom, 

det er noen hårfine marginer, for jeg snakker ikke så mye normalt, men i øverperioden skrudde jeg på alle systemer, og satte liksom inn alt jeg hadde lest på google. Det var en fin øvelse, men jeg må finne en balanse, der jeg ikke blir så mye en imponerende vertinne, og i mitt hodet, robot med perfekt program for anledningen, 

Jeg vil være hyggelig og imøtekommende, men mitt stille vesen og innadvendthet, må andre tåle, for meg handler det om å justere seg, gjøre litt, men samtidig gi seg selv lov til å være den man er, 

Jeg har autisme, så min innlærte utprøvde nye utadvendthet er anstrengende, jeg greier det, men jeg vil gi meg selv lov til å være den jeg er, høflig, stille og reservert, men i hvert fall er jeg ekte og lyttende og tistede.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liten40
21 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Hvorfor du har mistet hilseevnen har kanskje å gjøre med, hvordan det oppstod, hvor lenge du drev med hilsning, og hva som var dine grunner for å starte hilsningen?

Det er krevende å hilse og være utadvendt, om det ikke ligger for en, dvs er medfødt.

Hos meg er det innlært, og det er derfor mer strevsomt, men det handler for meg om å veie flere ting opp mot hverandre.

Jeg har personlig gått litt langt i min innøvde utadvendthet, men kanskje må det være sånn, for å lære noe godt, nå er jeg der at jeg vil få dette til å bli en bedre balanse, der øvelsen i sosial omgang som jeg i årevis har øvd på, gjør at jeg kan når jeg må, men samtidig, må jeg, fordi jeg er ikke født utadvendt og sosial, gi meg selv, muligheten til å være meg, og der er jeg nå, prøver finne balansen.

Om jeg nå plutselig sluttet hilse, smile, og være høflig, ville jo mennesker lurt på, enten hva som er galt, om det er noe galt med dem, eller meg, eller hva denne plutselige endringen skyldtes...

Så jeg har ikke sluttet brått, jeg hilser, er høflig, og smiler, som før når jeg satte igang hilseprogrammet, men nå med litt mer øyekontakt, likevel kan jeg få spørsmål som, "er noe galt", "er du lei deg?", fordi jeg er hakene mindre snakksom, 

det er noen hårfine marginer, for jeg snakker ikke så mye normalt, men i øverperioden skrudde jeg på alle systemer, og satte liksom inn alt jeg hadde lest på google. Det var en fin øvelse, men jeg må finne en balanse, der jeg ikke blir så mye en imponerende vertinne, og i mitt hodet, robot med perfekt program for anledningen, 

Jeg vil være hyggelig og imøtekommende, men mitt stille vesen og innadvendthet, må andre tåle, for meg handler det om å justere seg, gjøre litt, men samtidig gi seg selv lov til å være den man er, 

Jeg har autisme, så min innlærte utprøvde nye utadvendthet er anstrengende, jeg greier det, men jeg vil gi meg selv lov til å være den jeg er, høflig, stille og reservert, men i hvert fall er jeg ekte og lyttende og tistede.

 

Jeg varierer i perioder, i høst var jeg gira og utadvent. Og snakket med liksom alle. Jeg har ikke autisme, men det står autistiske trekk i diagnosen min så fra naturens side synes jeg det er vanskelig. Brukte store deler av barndommen på å gjemme meg fra mulige hilsesituasjoner. Det er vanskelig å si hva som er mest meg. Den utadvente snakksalige eller den som går i stykker av sosialitet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hilser (smiler, sier hei) dersom jeg møter blikket til noen kjente, men veldig ofte håper jeg at de ikke ser meg, slik at jeg "slipper" å hilse. Sånn f,eks, når jeg er i byen, og ikke er innstilt på masse prat, bare gjøre mine ærender, så gidder jeg ikke gjøre meg til kjenne. Dette gjelder vel særlig folk jeg ikke kjenner godt, eller folk jeg kjente for lenge siden. Er det folk jeg bryr meg om, er jeg kjappere til å hilse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, Liten40 skrev:

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Har det også sånn periodevis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Liten40 skrev:

Jeg varierer i perioder, i høst var jeg gira og utadvent. Og snakket med liksom alle. Jeg har ikke autisme, men det står autistiske trekk i diagnosen min så fra naturens side synes jeg det er vanskelig. Brukte store deler av barndommen på å gjemme meg fra mulige hilsesituasjoner. Det er vanskelig å si hva som er mest meg. Den utadvente snakksalige eller den som går i stykker av sosialitet. 

hm ok.

Jeg vet jeg er innadvendt, men spiller for å virke normal og litt mer utadvendt, sikkert vanskeligere når man ikke vet helt hvordan man egentlig er.

Men det vekker naturlig nok reaksjoner på omgivelsene om man brått er en annen, derfor unngår jeg det. Mennesker kan tenke mye forskjellig, fra tro man er sur, til at de har gjort noe galt, om man endrer atferd, og det skal ikke så mye til før mennesker spør om noe er feil og indirekte om de sa eller gjorde noe galt. 

Det krever ofte mer å oppklare sånt enn å bare smile et høflig smil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 timer siden, Liten40 skrev:

Etter en periode hvor jeg har hilst på alle og enhver synes jeg det nå er utrolig krevende selv å hilse på folk jeg kjenner. Jeg ser bare en annen vei og går min vei. Jeg vet det ikke er greit, men klarer ikke mer. Hva tenker folk om sånt? Og hvorfor har jeg mistet hilseevnen...

Tror det er noe særnorsk, å være lite flink eller interessert i uformell prat og hilsing. Jeg føler også på det selv - synes ofte det er greit å la være.  Har man først hilst synes man typisk at man bør si noe mer. I diverse andre land finner man det mer naturlig med relativt overfladisk hilsing og kanskje et kort spørsmål om hvordan det står til (uten å forvente en utrdedning eller i det hele tatt et ærlig svar).

 

Når det er sagt blir dette selvfølgelig verre om man har tendens til sosial angst. Alle kan vel føle litt på det i mellom, selv om "angst" kanskje er et for sterkt ord for mange.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

ObservingSnailReproduction

Har aldri forstått meg på hilsener, spesielt platoniske hilsener, men så er det gjerne et element jeg også mangler...
Er du sliten av å hilse, så bare lar du være. Enkelt og greit.

Det er en tanke riktignok. Hvorfor folk flest tar seg nær av akkurat dette. Mitt forslag? Headset og musikk. Ingen klandrer deg for å ikke høre dem når du har musikk på ørene. Alt du trenger å la være da er å ikke fange øyekontakt med hver og enkelt person du møter. Funker flott de dagene du virkelig ikke vil ha noe med folk å gjøre.

Spd
- Sneglen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...