Vanskelig

[florista]

Jeg synes det er vanskelig å vite når nok er nok. Når jeg har lov til å si til både meg selv og andre at jeg trenger en pause. At jeg trenger mer hjelp. Ekstra hvile. Ekstra trygghet. Ekstra hjelp. 

Jeg får så ofte høre at "dette klarer du". Slike uttalelser gjør at jeg blir redd for å si "jeg klarer ikke". Og hvis jeg noen gang faktisk mestrer å si til noen at "jeg klarer ikke", så får jeg beskjed om at jeg er så sterk. 

Jeg er så heldig at jeg har fått et fantastisk team rundt meg. Uten dette teamet hadde jeg vært innlagt igjen for lengst. Jeg har mestret ting jeg ikke trodde var mulig å mestre og kommer seg gjennom. Problemet og utfordringen kommer når jeg nærmer meg sammenbrudd. Eller allerede har nådd det. Når jeg kjenner at kroppen brister, hodet surrer og jeg ikke mestrer å holde meg oppreist. Jeg, som alltid alltid, har funnet krefter til den daglige dusjen eller lignende, plutselig dropper dusjen en dag eller to. Når ordene stokker seg når jeg skal forklare noe. Når kreftene er så fraværende at jeg kan begynne å gråte av den enkle ting som å bli spurt om å tømme oppvaskemaskinen eller gå bort med bosset. 

Men jeg får alltid høre det. Igjen og igjen. "Dette klarer du". Det gjør at jeg ikke tillater meg selv til å kollapse. Mens jeg nå begynner å bli redd for at det er akkurat det som skal skje. Gynekolog og gastroskopi gjennomført på ca en uke, føles alt for mye. Jeg er redd for at jeg ikke makter. Takler. At jeg skal "klikke". Minnebildene herjer med meg. Kaster meg i all slags retninger. 

Hadde det ikke vært for temaet så hadde jeg kollapset for lenge siden. Men dagene blir for lange. Nettene for tunge. Nærhet for tøft. 

Jeg kunne kanskje ønske, og ikke minst, trengt, at de noen ganger kunne annerkjenne at dette ble for tøft for meg. Og ikke hele tiden heie på sidelinjen, men møte meg langs veien og støtte meg littegranne, uten disse heiaropene. Bare la meg få kollapse, legge meg i et trygt fang og bare hvile bittelitt. 

Jeg kjenner bare at jeg er veldig veldig redd for at det har vært for mye nå og at dette skal gjøre noe med meg... 

[XbellaX]

19 minutter siden, florista skrev:

Jeg synes det er vanskelig å vite når nok er nok. Når jeg har lov til å si til både meg selv og andre at jeg trenger en pause. At jeg trenger mer hjelp. Ekstra hvile. Ekstra trygghet. Ekstra hjelp. 

Jeg får så ofte høre at "dette klarer du". Slike uttalelser gjør at jeg blir redd for å si "jeg klarer ikke". Og hvis jeg noen gang faktisk mestrer å si til noen at "jeg klarer ikke", så får jeg beskjed om at jeg er så sterk. 

Jeg er så heldig at jeg har fått et fantastisk team rundt meg. Uten dette teamet hadde jeg vært innlagt igjen for lengst. Jeg har mestret ting jeg ikke trodde var mulig å mestre og kommer seg gjennom. Problemet og utfordringen kommer når jeg nærmer meg sammenbrudd. Eller allerede har nådd det. Når jeg kjenner at kroppen brister, hodet surrer og jeg ikke mestrer å holde meg oppreist. Jeg, som alltid alltid, har funnet krefter til den daglige dusjen eller lignende, plutselig dropper dusjen en dag eller to. Når ordene stokker seg når jeg skal forklare noe. Når kreftene er så fraværende at jeg kan begynne å gråte av den enkle ting som å bli spurt om å tømme oppvaskemaskinen eller gå bort med bosset. 

Men jeg får alltid høre det. Igjen og igjen. "Dette klarer du". Det gjør at jeg ikke tillater meg selv til å kollapse. Mens jeg nå begynner å bli redd for at det er akkurat det som skal skje. Gynekolog og gastroskopi gjennomført på ca en uke, føles alt for mye. Jeg er redd for at jeg ikke makter. Takler. At jeg skal "klikke". Minnebildene herjer med meg. Kaster meg i all slags retninger. 

Hadde det ikke vært for temaet så hadde jeg kollapset for lenge siden. Men dagene blir for lange. Nettene for tunge. Nærhet for tøft. 

Jeg kunne kanskje ønske, og ikke minst, trengt, at de noen ganger kunne annerkjenne at dette ble for tøft for meg. Og ikke hele tiden heie på sidelinjen, men møte meg langs veien og støtte meg littegranne, uten disse heiaropene. Bare la meg få kollapse, legge meg i et trygt fang og bare hvile bittelitt. 

Jeg kjenner bare at jeg er veldig veldig redd for at det har vært for mye nå og at dette skal gjøre noe med meg... 

 

Vis dem det du har skrevet her florista. Det du ber om er helt normalt og det er bare positivt at du kjenner du trenger en pustepause mellom øktene i blant, men du må kommunisere ønsket til ditt team. Å klare sette grenser er et stort sunnhetstegn. 

[florista]

Men er innleggelse det rette? Jeg kjenner at jeg ikke vet hva som er rett lenger. 

Jeg er så fryktelig sliten. Men ikke har jeg barn. Ikke har jeg jobb. Bare tøffe dager med behandling, både med traumer og mat. Jeg føler jeg ikke har gyldig nok grunn til å være så sliten. Og jeg skammer meg. 

 

[XbellaX]

12 minutter siden, florista skrev:

Men er innleggelse det rette? Jeg kjenner at jeg ikke vet hva som er rett lenger. 

Jeg er så fryktelig sliten. Men ikke har jeg barn. Ikke har jeg jobb. Bare tøffe dager med behandling, både med traumer og mat. Jeg føler jeg ikke har gyldig nok grunn til å være så sliten. Og jeg skammer meg. 

 

 

Det aner jeg ikke, det er noe du og ditt behandlingsteam må snakke sammen om. 

Veldig lite nyttig å fore seg selv med tanker om at du ikke har gyldig nok grunn/at du skammer deg, forsøk å vri hodet over på at dette er et maratonløp og ikke en rask 60 meter. For å komme deg trygt i mål må du ta en pustepause innimellom. 

[frosken]

1 time siden, florista skrev:

Jeg synes det er vanskelig å vite når nok er nok. Når jeg har lov til å si til både meg selv og andre at jeg trenger en pause. At jeg trenger mer hjelp. Ekstra hvile. Ekstra trygghet. Ekstra hjelp. 

Jeg får så ofte høre at "dette klarer du". Slike uttalelser gjør at jeg blir redd for å si "jeg klarer ikke". Og hvis jeg noen gang faktisk mestrer å si til noen at "jeg klarer ikke", så får jeg beskjed om at jeg er så sterk. 

Jeg er så heldig at jeg har fått et fantastisk team rundt meg. Uten dette teamet hadde jeg vært innlagt igjen for lengst. Jeg har mestret ting jeg ikke trodde var mulig å mestre og kommer seg gjennom. Problemet og utfordringen kommer når jeg nærmer meg sammenbrudd. Eller allerede har nådd det. Når jeg kjenner at kroppen brister, hodet surrer og jeg ikke mestrer å holde meg oppreist. Jeg, som alltid alltid, har funnet krefter til den daglige dusjen eller lignende, plutselig dropper dusjen en dag eller to. Når ordene stokker seg når jeg skal forklare noe. Når kreftene er så fraværende at jeg kan begynne å gråte av den enkle ting som å bli spurt om å tømme oppvaskemaskinen eller gå bort med bosset. 

Men jeg får alltid høre det. Igjen og igjen. "Dette klarer du". Det gjør at jeg ikke tillater meg selv til å kollapse. Mens jeg nå begynner å bli redd for at det er akkurat det som skal skje. Gynekolog og gastroskopi gjennomført på ca en uke, føles alt for mye. Jeg er redd for at jeg ikke makter. Takler. At jeg skal "klikke". Minnebildene herjer med meg. Kaster meg i all slags retninger. 

Hadde det ikke vært for temaet så hadde jeg kollapset for lenge siden. Men dagene blir for lange. Nettene for tunge. Nærhet for tøft. 

Jeg kunne kanskje ønske, og ikke minst, trengt, at de noen ganger kunne annerkjenne at dette ble for tøft for meg. Og ikke hele tiden heie på sidelinjen, men møte meg langs veien og støtte meg littegranne, uten disse heiaropene. Bare la meg få kollapse, legge meg i et trygt fang og bare hvile bittelitt. 

Jeg kjenner bare at jeg er veldig veldig redd for at det har vært for mye nå og at dette skal gjøre noe med meg... 

Jeg tenkte akkurat det samme som bella; vis teamet ditt det du har skrevet her.

I tillegg tenker jeg at det kanskje ikke trenger å være fullt så mye enten-eller som det du delvis beskriver. Du sier jo at du har klart mange ting du ikke hadde trudd det var mulig å mestre og komme seg gjennom. Snakk med teamet ditt om ønsket om å kunne senke skuldrene litt mer en periode - men kanskje trenger du ikke så fullstendig hvile som du kanskje fantaserer om nå - og kanskje trenger du kortere tid på å komme deg igjen enn du gjorde tidligere.

Det er jo å forvente at gjennomført gastroskopi og GU på en uke vipper det utenfor toleransevinduet ditt. Det ville forundret meg stort om det ikke hadde skjedd. Allikevel er det bra at det har blitt gjort, da din fysiske helse også er viktig. Kan du prøve å finne noe du selv kan gjøre i dag som vil gjøre at du får hentet deg inn litt? Og hvis du har klart å finne noe du selv tror kan hjelpe, så synes jeg du skal si til mannen din hva du har planlagt.

Håper dagen blir overkommelig for deg:-)

[AnonymBruker]

1 time siden, florista skrev:

Men er innleggelse det rette? Jeg kjenner at jeg ikke vet hva som er rett lenger. 

Jeg er så fryktelig sliten. Men ikke har jeg barn. Ikke har jeg jobb. Bare tøffe dager med behandling, både med traumer og mat. Jeg føler jeg ikke har gyldig nok grunn til å være så sliten. Og jeg skammer meg. 

Du er så sliten. Du har vært gjennom mye. Om du skal fornekte at du trenger mer hjelp og kroppen trenger hvile, og attpåtil skamme deg over disse behovene blir du bare enda mer sliten. Frykten og behovet for en illusorisk kontroll vinner. Prøv å tillat deg å hvile, fordi du trenger og fortjener det. Ikke svikt deg selv når du trenger egenomsorg og ekstra støtte som mest. 

 

Anonymkode: 6e058...c2e

[florista]

Tusen takk for innspill. Jeg vurderer veldig å vise de dette innlegget. 

Jeg klarer ikke legge fra meg skammen over livet jeg lever. Ei heller sorgen. Sorgen over livet har nok kommet mer i det siste. Jeg ser mine jevngamle gripes av tidsklemmen, unger og jobb. Jeg føler jeg ikke passer inn i samfunnet. Og det er fryktelig sårt. Jeg er ikke en som trenger å leve et A4 liv. Men jeg kjenner sorg og smerte over at jeg ikke kan tilby min mann det livet han kanskje hadde sett for seg eller fortjener. Jeg kjenner sorg over at jeg ikke har gitt mine foreldre barnebarn, men i stedet smerte og uro. 

Hele mitt liv så har jeg prøvd å overbevise meg selv om at det vonde ikke er skjedd. Det var bare inni mitt gale hode. Men innimellom så klarer jeg ikke å overbevise meg selv nok. Spesielt ikke når mine reaksjoner blir for sterke. Som etter GU. Og ikke minst gastroskopien. Denne umettelige sorgen og smerten. Redselen. Flashbacksene. Jeg rives inn i en virkelighet jeg ikke ønsker å være en del av. Også gråter jeg, pga smerter og redsel, men også fordi jeg innser at det er skjedd. Det skjedde. Med meg. Og for en skam jeg føler. For en skittenhetsfølelse. Etter GU turde jeg aldri se noen i teamet mitt i øynene. Jeg orket ikke å se deres avsky. At de visste at noen hadde "rotet" i underlivet mitt. Herlighet som jeg skammet (og skammer) meg. Herlighet så redd jeg er... 

Jeg prøver å finne de beste løsninger for situasjonen jeg er i, men jeg klarer det ikke. Blir det innleggelse stoppes den polikliniske behandlingen. (Ikke med maten, men traumene). Jeg føler jeg har så liten tid. Så mye jeg må rekke. Hvordan kan jeg tillate meg å hvile? Jeg kommer jo aldri i mål? 

[frosken]

11 minutter siden, florista skrev:

Tusen takk for innspill. Jeg vurderer veldig å vise de dette innlegget. 

Jeg klarer ikke legge fra meg skammen over livet jeg lever. Ei heller sorgen. Sorgen over livet har nok kommet mer i det siste. Jeg ser mine jevngamle gripes av tidsklemmen, unger og jobb. Jeg føler jeg ikke passer inn i samfunnet. Og det er fryktelig sårt. Jeg er ikke en som trenger å leve et A4 liv. Men jeg kjenner sorg og smerte over at jeg ikke kan tilby min mann det livet han kanskje hadde sett for seg eller fortjener. Jeg kjenner sorg over at jeg ikke har gitt mine foreldre barnebarn, men i stedet smerte og uro. 

Hele mitt liv så har jeg prøvd å overbevise meg selv om at det vonde ikke er skjedd. Det var bare inni mitt gale hode. Men innimellom så klarer jeg ikke å overbevise meg selv nok. Spesielt ikke når mine reaksjoner blir for sterke. Som etter GU. Og ikke minst gastroskopien. Denne umettelige sorgen og smerten. Redselen. Flashbacksene. Jeg rives inn i en virkelighet jeg ikke ønsker å være en del av. Også gråter jeg, pga smerter og redsel, men også fordi jeg innser at det er skjedd. Det skjedde. Med meg. Og for en skam jeg føler. For en skittenhetsfølelse. Etter GU turde jeg aldri se noen i teamet mitt i øynene. Jeg orket ikke å se deres avsky. At de visste at noen hadde "rotet" i underlivet mitt. Herlighet som jeg skammet (og skammer) meg. Herlighet så redd jeg er... 

Jeg prøver å finne de beste løsninger for situasjonen jeg er i, men jeg klarer det ikke. Blir det innleggelse stoppes den polikliniske behandlingen. (Ikke med maten, men traumene). Jeg føler jeg har så liten tid. Så mye jeg må rekke. Hvordan kan jeg tillate meg å hvile? Jeg kommer jo aldri i mål? 

Hva gjør at dette er vanskelig å diskutere med teamet ditt? Jeg tror ikke nødvendigvis du trenger en innleggelse, men jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan bestemme deg for at dette er noe du og teamet ditt skal samarbeide om?

Jeg skjønner godt skammen og sorgen - men jeg tenker at den voksne delen av deg må jobbe med å ikke la disse følelsene få avgjøre hva du gjør i forhold til dine samarbeidspartnere.

[florista]

Kanskje fordi jeg er redd for (og ikke makter?) å høre at "dette klarer du". Jeg føler meg så sliten. Jeg er redd for ordene deres. Blikkene deres. 

Hva om det er dette som er livet? 

[frosken]

52 minutter siden, florista skrev:

Kanskje fordi jeg er redd for (og ikke makter?) å høre at "dette klarer du". Jeg føler meg så sliten. Jeg er redd for ordene deres. Blikkene deres. 

Hva om det er dette som er livet? 

Hvis du viser dem det du har skrevet, så blir jeg overrasket om responsen er "dette klarer du". Men det kan hende at de reagerer litt som meg - nemlig at det kanskje ikke trenger å være snakk om innleggelse, kanskje kan dere sammen finne andre måter å avlaste deg litt på slik at du får regulert følelsene dine litt bedre. Du har jo en lang historie med å velge handling fremfor ord når du har det for vanskelig, kanskje kan du nå komme videre på den veien som handler om å bruke ord?

Dette er vel en del av livet for deg - og noen andre - men det er vel ikke hele livet? Jeg tenker at en del av det å bli "voksen" når man har en kronisk psykisk lidelse, er at man på et eller annet tidspunkt blir nødt til å akseptere at ens liv ikke er enkelt og at det kanskje ikke kommer til å bli like lett å leve som det er for "gjennomsnittsmennesket". Det trenger ikke å bety at livet er verdiløst eller at det ikke kan komme elementer inn i livet ditt som gir mer glede og ro enn du har nå for tiden.

[florista]

Tusen takk for svar. 

Har du noen tanker/ideer til hva som er lurt og kan hjelpe nå? 

Hvis de spør meg: "Hva kan vi hjelpe deg med nå"? 

Jeg tror jeg holder på å innse at dette har vært livet mitt og vil bli en del av livet mitt, og det er fryktelig sårt og tungt. Vondt. Jeg klarer ikke la være å ønske at det var annerledes...

[frosken]

4 timer siden, florista skrev:

Tusen takk for svar. 

Har du noen tanker/ideer til hva som er lurt og kan hjelpe nå? 

Hvis de spør meg: "Hva kan vi hjelpe deg med nå"? 

Jeg tror jeg holder på å innse at dette har vært livet mitt og vil bli en del av livet mitt, og det er fryktelig sårt og tungt. Vondt. Jeg klarer ikke la være å ønske at det var annerledes...

Kan du prøve å forestille deg hva du selv ville ha tilbudt en annen i din situasjon om du var en som gjerne ville hjelpe?

Hva har du selv tro på at kan være til hjelp?

[florista]

Unnskyld men det klarer jeg ikke. 

Jeg vet heller ikke hva som kan være til hjelp. Jeg er bare veldig sliten og redd. 

[XbellaX]

1 time siden, florista skrev:

Unnskyld men det klarer jeg ikke. 

Jeg vet heller ikke hva som kan være til hjelp. Jeg er bare veldig sliten og redd. 

 

Jeg tror det er viktig at ikke andre serverer deg svarene her florista men at du selv kjenner etter hva som ville gjort akkurat deg godt og forteller ditt team dette, du har allerede begynt i hovedinnlegget ditt. Dette er noe jeg synes du skal øve deg opp på, og på den måten kan du bli mer kjent med ikke bare dine grenser men og dine behov (samt det å kommunisere dem).

 

[florista]

Takk for svar. 

Jeg ser jeg egentlig har begynt i hovedinnlegget mitt. Er veldig redd for at noen skal bli sinte eller irriterte. For at jeg ikke mestrer eller tåler. Eller krever for mye. 

[frosken]

5 timer siden, florista skrev:

Unnskyld men det klarer jeg ikke. 

Jeg vet heller ikke hva som kan være til hjelp. Jeg er bare veldig sliten og redd. 

Du har allerede skrevet noe om hva du tror du kan hjelpe. Du ønsker ikke heia-ropene, men heller støte på at du nå trenger en eller annen form for avlastning. Det er en fin start, tenker jeg. 

Også kan jeg ikke se at du har noe å be om unnskyldning for😀

[florista]

Tusen takk for gode svar. 

Det er mulig det blir en kort innleggelse. Vi er inne på tanken, for å få litt hvile. Om ikke så prøve å mer tilrettelegge for hvile hjemme men det er vanskelig foreløpig og er noe jeg må jobbe med.