Jessicaxdx

NHD: eller andre? Psykisk helse, selvmordstanker, barnevern

31 innlegg i emnet

Heisann!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp til noe. Jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere, men jeg har ikke fått noe svar. Jeg skjønner at dette er utrolig komplisert og vanskelig, men håper jeg får frem poenget mitt slik at dere kan hjelpe meg.

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg ble også mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Pga omsorgssvikt og vold så flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg begynte etterhvert å normalisere meg, vise normal høflighet, og jeg begynte på skole, gjorde lekser, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med mange venner, fritidsaktiviteter, og jobb.

I høst så rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og de sendte en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jeg fokuserte på det negative registeret, og forklarte kun ulemper ved hjemmet. I etterkant så tenkte jeg at jeg hadde vært utfordrende selv, og at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset. Jeg angret for at jeg hadde satt i gang dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte tilbake til fosterhjemmet. Jeg byttet beredskapshjem flere ganger, og etterhvert begynte jeg å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg følte at jeg ikke hadde tilhørighet noe sted. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og jeg fikk en normløs oppførsel. De nærmeste ble bekymret for meg, og tilslutt kom jeg på tvangsparagraf i barnevernsloven. Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var veldig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

Jeg innså tidlig i løpet at slik atferd var veldig skadelig for meg, og mine nærmeste pårørende. Jeg fikk tidlig hjelp hos psykolog, og jeg nyttiggjorde meg av psykoterapi. Jeg fikk en flink behandler, og han var så forståelsesfull. Jeg ble etterhvert mer stabil etter jevnlige samtaler, og jeg fikk et individualtilbud hos helsevesenet. Når atferden min ble mer i tråd med normale normer og regler, så innså barnevernet at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et familiehjem igjen.

Jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet som jeg hadde en god relasjon til etter å ha vært der i et par år. Jeg hadde umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere, imponere, og overbevise på alle områder i livet på grunn av den destruktive adferden jeg hadde. Jeg skulle ha fulle skoledager, få 5 på alle prøver, være flink pike hele tiden osv osv. Det skulle være som en slags hevn mot barneverntjenesten. Det ble vanskelig etterhvert. Skammen, skyldfølelsen, og møte det som fungerte før var utrolig tøft. Hjemmesituasjonen ble etterhvert mer ustabil med mye konflikter, drama, og misforståelser. Pga mindre barn og et slikt destruktiv forhold, så valgte jeg å bryte relasjonen. Det var ikke hensiktsmessig for noen at jeg bodde der. De betyr fortsatt utrolig mye for meg, og jeg er så glad for at jeg har hatt muligheten til å bli kjent med så fantastiske mennesker.

Jeg flyttet i beredskapshjem i påvente om et nytt tiltak/bosituasjon. Et par dager senere var jeg i et fellesmøte med alle instanser. Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa at barnevernet kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter. En uke etter fikk jeg vite at institusjonsplassering skulle være et langsiktig botilbud for meg. Jeg flyttet dagen etter at jeg fikk vite dette. Det var en hastig beslutning, og det var lite gjennomtenkt fra barnevernets side. Jeg ble umiddelbart revet vekk fra vennekretsen og alle relasjoner, og videre til en helt ny plass. Jeg gikk med en positiv innstilling, og jeg ville samarbeide. Jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i, og tilpasse meg tiltaket. Det var ikke som et hjem, og det var mange ting som minte meg om en institusjonsplassering. Jeg ble fortvilet, opprørt, og sint. Når ting ble bestemt mot min vilje, så ble jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand, og de var til tider svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så ble jeg utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst, og jeg kunne ha nonverbal atferd og skape store scener. Jeg var vel mer vant til å møte politi og leger i denne perioden enn jevnaldere, noe som selvfølgelig er trist. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt.

Det er en felles enighet mellom alle instanser at jeg ikke vil nyttiggjøre meg av 4-24 (tvangsparagrafen) igjen, da de mener at jeg har blitt straffet nok i fortiden, og at tvang funker veldig dårlig på meg. Det funker vel generelt dårlig på alle som er oppegående nok til å ta valg selv. Dette er helt feil måte å kommunisere på, og jeg vet at jeg bør samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i. Men når det ikke hjelper å prate, så er det jo en naturlig tanke å tenke at man må ty til handlinger. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har påvirkningskraft i mitt eget liv, og jeg står i en slags klemme. Jeg bor på et sted jeg ikke vil, og jeg har ingen tette, gode, eller nære relasjoner. Jeg er jo omgitt av omsorgspersoner hele tiden, men samtidig er det så kaldt, mørkt, og trist. Jeg er så ensom, og jeg står helt alene i denne kampen. Det er jo slik at til syvende og sist så vet jeg selv hvordan de rundt meg kan tilrettelegge for meg på best mulig måte, det er jeg som må gjorde gode valg på vegne av meg selv, og de voksne rundt meg kan være en heiagjeng på sidelinjen. Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden og hvordan jeg har vært, og de nærmeste omsorgspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden. At det er ei jente som var pliktoppfyllende før, som gikk på skole hver dag, og var en ''normal'' tenåringsjente som gikk på fritidsaktiviteter.

Jeg får god hjelp, og jeg har en omsorgsfull og dyktig behandler som jeg har ekstremt god tillit til. Jeg har avtaler 2 ganger i uken, og jeg er kjempe takknemlig for at han tar seg tid til det. Men jeg aldri hatt så mye tillit til noen at jeg har turt å snakke åpent og ærlig om selvmordstankene mine, og åpne meg på det innerste. Derfor synes jeg det å skrive er en god form for selvhjelp. Jeg er nå ivaretatt av helsevesenet på grunn av et selvmordsforsøk. Jeg har vel blitt mer og mer trist med tiden. Jeg sliter en del, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg har mistet håpet, troen, og tanken om bedring. Jeg er så kald, mørk, og likegyldig til alt nå. Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 årsalderen, men det har aldri vært så alvorlig at jeg faktisk har gjennomført et forsøk i håp om å lykkes. Men jeg har levd farlig, siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på Paracet de siste ukene. Så ja,- jeg har ropt ulv, ulv mange ganger, for mange kanskje. Jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden, og visualiserer meg selv ofte hoppe fra broer eller en høy bygning. Jeg er veldig impulsiv, og kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om. Jeg er dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig fort i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt og ukritisk. Jeg er i konstant alarmberedskap, frykt, og jeg er vel mer eller mindre redd for alt og alle nå. Jeg klarer å legge det negative tankekjøret om institusjon fra meg for en kort periode når jeg for eksempel jobber, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv, det kommer automatisk. Jeg føler meg også helt ødelagt, knust, og skadet på alle mulige måter. Selvbildet og selvtilliten min er også helt ødelagt. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har vært veldig destruktiv i det siste, og barnevernet har fortsatt ikke endret mening. Jeg føler meg vel egentlig mest tom og fortapt nå, og jeg vurderer snart å gjøre slutt på alt snart. Jeg klarer ikke mer. Jeg er i en gjørme som er ganske vanskelig å komme seg ut ifra, og jeg har dratt det altfor langt.  Men jeg vil ikke dø når jeg er 15 år, ingen vil vel dø bare for å dø. Men det er smerten, alt det vonde som jeg har gjort og har skjedd meg, og at jeg ikke ser meningen med noe lenger egentlig. Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen jeg er i? Takk for at du leste alt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære deg <3

Du er så ung og har hele livet foran deg, og jeg er sikker på at det er mye godt i deg. Men det er også tydelig at du sliter mye og har det vondt, jeg syns du er en tapper jente. Du har opplevd mye vondt, men du lever fortsatt. Jeg ber deg ta imot all den hjelpen du kan få, den trenger du og fortjener du. Jeg var også 15 en gang og følte ingen forstod meg,drev med destruktive ting og virkelighetsflukt. Verden var for vond, det jeg angrer på er at jeg ikke tok imot hjelp. Folk prøvde men jeg ga faen,men da jeg var 18 år kom jeg inn i voksen psykiatrien. Var vel ikke klar for hjelp da heller, tok ikke medisinene de ga meg..antipsykotika. Ville bare ha vival/beroligende, det fikk jeg ikke da. Da jeg ble 19 år traff jeg samboeren min,da ville jeg ikke ha piller og hjelp. Hadde jo han + mine vangforestillinger. 

Jaja, ikke lenge etter dette ble jeg gravid og veldig syk, men holdt det hemmelig. Var mye syk når mine barn vokste opp, men jeg var sta. Var av og på antipsykotika,og hadde mine forestillinger. Gikk glipp av mye av oppveksten deres pga min sykdom,jeg burde ikke fått barn så tidlig. Jeg burde tatt imot hjelp og vært ærlig, jeg burde tatt medisiner. Kanskje det hadde gått bedre da. 

Så mitt råd til deg er å ta imot hjelp, og de medisinene de tilbyr. Det går an å få det bedre,og for all del vent med barn til du er stabil. Kanskje hvis du gjør som de sier...noe du bør, du er jo under atten år...kanskje du får det bedre da. 

Håper NHD har noe å komme med,selv var jeg en villbass i min ungdom. Men mine barn var heldigvis ikke sånn, bortsett fra problemer med mitt asperger barn. Men det blir noe annet. 

Ønsker deg alt godt! Klem. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Kjære deg <3

Du er så ung og har hele livet foran deg, og jeg er sikker på at det er mye godt i deg. Men det er også tydelig at du sliter mye og har det vondt, jeg syns du er en tapper jente. Du har opplevd mye vondt, men du lever fortsatt. Jeg ber deg ta imot all den hjelpen du kan få, den trenger du og fortjener du. Jeg var også 15 en gang og følte ingen forstod meg,drev med destruktive ting og virkelighetsflukt. Verden var for vond, det jeg angrer på er at jeg ikke tok imot hjelp. Folk prøvde men jeg ga faen,men da jeg var 18 år kom jeg inn i voksen psykiatrien. Var vel ikke klar for hjelp da heller, tok ikke medisinene de ga meg..antipsykotika. Ville bare ha vival/beroligende, det fikk jeg ikke da. Da jeg ble 19 år traff jeg samboeren min,da ville jeg ikke ha piller og hjelp. Hadde jo han + mine vangforestillinger. 

Jaja, ikke lenge etter dette ble jeg gravid og veldig syk, men holdt det hemmelig. Var mye syk når mine barn vokste opp, men jeg var sta. Var av og på antipsykotika,og hadde mine forestillinger. Gikk glipp av mye av oppveksten deres pga min sykdom,jeg burde ikke fått barn så tidlig. Jeg burde tatt imot hjelp og vært ærlig, jeg burde tatt medisiner. Kanskje det hadde gått bedre da. 

Så mitt råd til deg er å ta imot hjelp, og de medisinene de tilbyr. Det går an å få det bedre,og for all del vent med barn til du er stabil. Kanskje hvis du gjør som de sier...noe du bør, du er jo under atten år...kanskje du får det bedre da. 

Håper NHD har noe å komme med,selv var jeg en villbass i min ungdom. Men mine barn var heldigvis ikke sånn, bortsett fra problemer med mitt asperger barn. Men det blir noe annet. 

Ønsker deg alt godt! Klem. 

Hei du <3 Takk for svar. Jeg tar imot psykologhjelp, og jeg var innlagt nå på voksenpsyk pga selvmordsforsøk. Dette er første gang jeg har fått medisin. Huff, så trist å lese, håper det går bedre med deg nå og at barna dine blir godt ivaretatt. Takk, klem <3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Jessicaxdx skrev:

Hei du <3 Takk for svar. Jeg tar imot psykologhjelp, og jeg var innlagt nå på voksenpsyk pga selvmordsforsøk. Dette er første gang jeg har fått medisin. Huff, så trist å lese, håper det går bedre med deg nå og at barna dine blir godt ivaretatt. Takk, klem <3

Bare hyggelig <3 

Bra du tar imot hjelp, fortsett med det :-) Du må ikke dø nå, du har mye godt i vente hvis du tar imot hjelp. 

Barna er voksne nå og jeg føler jeg har gått glipp av mye, skal snart bli bestemor. Tror noe er ødelagt i meg pga min psykiske helse, derfor angrer jeg på at jeg ikke tok imot hjelp. Så det er det beste du kan gjøre, å ta imot hjelp. Kanskje du slipper å slite med dette du sliter med resten av livet da, skulle ønske jeg var femten år igjen :-) Da hadde jeg valgt annerledes, du har en sjanse..grip den! Lykke til.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
53 minutter siden, stjernestøv skrev:

Bare hyggelig <3 

Bra du tar imot hjelp, fortsett med det :-) Du må ikke dø nå, du har mye godt i vente hvis du tar imot hjelp. 

Barna er voksne nå og jeg føler jeg har gått glipp av mye, skal snart bli bestemor. Tror noe er ødelagt i meg pga min psykiske helse, derfor angrer jeg på at jeg ikke tok imot hjelp. Så det er det beste du kan gjøre, å ta imot hjelp. Kanskje du slipper å slite med dette du sliter med resten av livet da, skulle ønske jeg var femten år igjen :-) Da hadde jeg valgt annerledes, du har en sjanse..grip den! Lykke til.

Så bra. Det er for seint å angre nå da, du får gjøre det beste ut av det <3 Takk søte deg <3

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Jessicaxdx skrev:

Så bra. Det er for seint å angre nå da, du får gjøre det beste ut av det <3 Takk søte deg <3

Kanskje du skulle skrevet denne tråden i psykiatri forumet? Er jo der psykiateren er...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

3 timer siden, Jessicaxdx skrev:

Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa at barnevernet kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. Det jeg umiddelbart tenker er at du ikke er interessert i å gjøre det voksne sier du skal gjøre. Det er vanlig at 15åringer ikke får lov til å styre alt som de selv vil. Jeg er litt usikker på om du mener at det beste for deg er å få gjøre som du vil. Du har hatt et turbulent liv og det er ikke vanskelig å forstå at du har problemer med å stole på andre. Men ut ifra hva du skriver så tenker jeg at du heller bør stole på andre enn å stole på deg selv. Man reagerer ut ifra tidligere erfaringer, men når de tidligere erfaringene er som dine så lærer man seg reaksjonsmønstre som er lite heldige både for en selv og for andre. Jeg tror du kan tjene på å lære deg å leve innefor satte rammer og regler.

For å få best mulig hjelp av psykologen er det viktig at du er åpen om alt og ikke legger skjul på dine selvmordstanker.

Jeg vet ikke hva som er det beste du kan gjøre nå, men jeg tenker at det må være å fortsette å gå til behandling. Du har mye som skal bearbeides og behandles og det er ikke gjort over natta, men på sikt er det realistisk å tro at ting vil bli lettere for deg. Håper du har tatt opp dette med impulskontroll med psykologen. Jeg tror det er viktig for deg å lære teknikker som gir deg kontroll over impulsene.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Trine skrev:

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. Det jeg umiddelbart tenker er at du ikke er interessert i å gjøre det voksne sier du skal gjøre. Det er vanlig at 15åringer ikke får lov til å styre alt som de selv vil. Jeg er litt usikker på om du mener at det beste for deg er å få gjøre som du vil. Du har hatt et turbulent liv og det er ikke vanskelig å forstå at du har problemer med å stole på andre. Men ut ifra hva du skriver så tenker jeg at du heller bør stole på andre enn å stole på deg selv. Man reagerer ut ifra tidligere erfaringer, men når de tidligere erfaringene er som dine så lærer man seg reaksjonsmønstre som er lite heldige både for en selv og for andre. Jeg tror du kan tjene på å lære deg å leve innefor satte rammer og regler.

For å få best mulig hjelp av psykologen er det viktig at du er åpen om alt og ikke legger skjul på dine selvmordstanker.

Jeg vet ikke hva som er det beste du kan gjøre nå, men jeg tenker at det må være å fortsette å gå til behandling. Du har mye som skal bearbeides og behandles og det er ikke gjort over natta, men på sikt er det realistisk å tro at ting vil bli lettere for deg. Håper du har tatt opp dette med impulskontroll med psykologen. Jeg tror det er viktig for deg å lære teknikker som gir deg kontroll over impulsene.

Jeg tror du misforstår meg. Jeg er ikke typen som godtar alt, og legger meg langflat for hver episode jeg lager. Jeg er interessert i å tenke høyt, samarbeide, og komme fram til en løsning sammen med de voksne. Det er ikke selvfølgelig slik at jeg skal bestemme alt, og voksne gjør som regel gode valg for barnet. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg selv vet hva som er bra for meg, og utløseren til denne adferden. Alle barn trenger gode, trygge rammer. Jeg trenger noen som er litt strenge med meg og gir meg beskjeder, men de bør vel også kunne gi omsorg. 

Jeg vil jo gjerne være ærlig med psykologen min, han er jo der for å hjelpe meg, men det er vanskelig å være ærlig f2f.

Dette er nok en prosess som vil ta lang tid ja. Jepp, det er psykologen min som har pratet mye med meg om selvregulering og kontroll. Vi har prøvd å finne andre strategier, men det er dessverre lite som hjelper til nå.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, Jessicaxdx skrev:

Heisann!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp til noe. Jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere, men jeg har ikke fått noe svar. Jeg skjønner at dette er utrolig komplisert og vanskelig, men håper jeg får frem poenget mitt slik at dere kan hjelpe meg.

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg ble også mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Pga omsorgssvikt og vold så flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg begynte etterhvert å normalisere meg, vise normal høflighet, og jeg begynte på skole, gjorde lekser, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med mange venner, fritidsaktiviteter, og jobb.

I høst så rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og de sendte en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jeg fokuserte på det negative registeret, og forklarte kun ulemper ved hjemmet. I etterkant så tenkte jeg at jeg hadde vært utfordrende selv, og at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset. Jeg angret for at jeg hadde satt i gang dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte tilbake til fosterhjemmet. Jeg byttet beredskapshjem flere ganger, og etterhvert begynte jeg å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg følte at jeg ikke hadde tilhørighet noe sted. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og jeg fikk en normløs oppførsel. De nærmeste ble bekymret for meg, og tilslutt kom jeg på tvangsparagraf i barnevernsloven. Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var veldig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

Jeg innså tidlig i løpet at slik atferd var veldig skadelig for meg, og mine nærmeste pårørende. Jeg fikk tidlig hjelp hos psykolog, og jeg nyttiggjorde meg av psykoterapi. Jeg fikk en flink behandler, og han var så forståelsesfull. Jeg ble etterhvert mer stabil etter jevnlige samtaler, og jeg fikk et individualtilbud hos helsevesenet. Når atferden min ble mer i tråd med normale normer og regler, så innså barnevernet at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et familiehjem igjen.

Jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet som jeg hadde en god relasjon til etter å ha vært der i et par år. Jeg hadde umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere, imponere, og overbevise på alle områder i livet på grunn av den destruktive adferden jeg hadde. Jeg skulle ha fulle skoledager, få 5 på alle prøver, være flink pike hele tiden osv osv. Det skulle være som en slags hevn mot barneverntjenesten. Det ble vanskelig etterhvert. Skammen, skyldfølelsen, og møte det som fungerte før var utrolig tøft. Hjemmesituasjonen ble etterhvert mer ustabil med mye konflikter, drama, og misforståelser. Pga mindre barn og et slikt destruktiv forhold, så valgte jeg å bryte relasjonen. Det var ikke hensiktsmessig for noen at jeg bodde der. De betyr fortsatt utrolig mye for meg, og jeg er så glad for at jeg har hatt muligheten til å bli kjent med så fantastiske mennesker.

Jeg flyttet i beredskapshjem i påvente om et nytt tiltak/bosituasjon. Et par dager senere var jeg i et fellesmøte med alle instanser. Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa at barnevernet kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter. En uke etter fikk jeg vite at institusjonsplassering skulle være et langsiktig botilbud for meg. Jeg flyttet dagen etter at jeg fikk vite dette. Det var en hastig beslutning, og det var lite gjennomtenkt fra barnevernets side. Jeg ble umiddelbart revet vekk fra vennekretsen og alle relasjoner, og videre til en helt ny plass. Jeg gikk med en positiv innstilling, og jeg ville samarbeide. Jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i, og tilpasse meg tiltaket. Det var ikke som et hjem, og det var mange ting som minte meg om en institusjonsplassering. Jeg ble fortvilet, opprørt, og sint. Når ting ble bestemt mot min vilje, så ble jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand, og de var til tider svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så ble jeg utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst, og jeg kunne ha nonverbal atferd og skape store scener. Jeg var vel mer vant til å møte politi og leger i denne perioden enn jevnaldere, noe som selvfølgelig er trist. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt.

Det er en felles enighet mellom alle instanser at jeg ikke vil nyttiggjøre meg av 4-24 (tvangsparagrafen) igjen, da de mener at jeg har blitt straffet nok i fortiden, og at tvang funker veldig dårlig på meg. Det funker vel generelt dårlig på alle som er oppegående nok til å ta valg selv. Dette er helt feil måte å kommunisere på, og jeg vet at jeg bør samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i. Men når det ikke hjelper å prate, så er det jo en naturlig tanke å tenke at man må ty til handlinger. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har påvirkningskraft i mitt eget liv, og jeg står i en slags klemme. Jeg bor på et sted jeg ikke vil, og jeg har ingen tette, gode, eller nære relasjoner. Jeg er jo omgitt av omsorgspersoner hele tiden, men samtidig er det så kaldt, mørkt, og trist. Jeg er så ensom, og jeg står helt alene i denne kampen. Det er jo slik at til syvende og sist så vet jeg selv hvordan de rundt meg kan tilrettelegge for meg på best mulig måte, det er jeg som må gjorde gode valg på vegne av meg selv, og de voksne rundt meg kan være en heiagjeng på sidelinjen. Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden og hvordan jeg har vært, og de nærmeste omsorgspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden. At det er ei jente som var pliktoppfyllende før, som gikk på skole hver dag, og var en ''normal'' tenåringsjente som gikk på fritidsaktiviteter.

Jeg får god hjelp, og jeg har en omsorgsfull og dyktig behandler som jeg har ekstremt god tillit til. Jeg har avtaler 2 ganger i uken, og jeg er kjempe takknemlig for at han tar seg tid til det. Men jeg aldri hatt så mye tillit til noen at jeg har turt å snakke åpent og ærlig om selvmordstankene mine, og åpne meg på det innerste. Derfor synes jeg det å skrive er en god form for selvhjelp. Jeg er nå ivaretatt av helsevesenet på grunn av et selvmordsforsøk. Jeg har vel blitt mer og mer trist med tiden. Jeg sliter en del, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg har mistet håpet, troen, og tanken om bedring. Jeg er så kald, mørk, og likegyldig til alt nå. Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 årsalderen, men det har aldri vært så alvorlig at jeg faktisk har gjennomført et forsøk i håp om å lykkes. Men jeg har levd farlig, siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på Paracet de siste ukene. Så ja,- jeg har ropt ulv, ulv mange ganger, for mange kanskje. Jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden, og visualiserer meg selv ofte hoppe fra broer eller en høy bygning. Jeg er veldig impulsiv, og kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om. Jeg er dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig fort i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt og ukritisk. Jeg er i konstant alarmberedskap, frykt, og jeg er vel mer eller mindre redd for alt og alle nå. Jeg klarer å legge det negative tankekjøret om institusjon fra meg for en kort periode når jeg for eksempel jobber, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv, det kommer automatisk. Jeg føler meg også helt ødelagt, knust, og skadet på alle mulige måter. Selvbildet og selvtilliten min er også helt ødelagt. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har vært veldig destruktiv i det siste, og barnevernet har fortsatt ikke endret mening. Jeg føler meg vel egentlig mest tom og fortapt nå, og jeg vurderer snart å gjøre slutt på alt snart. Jeg klarer ikke mer. Jeg er i en gjørme som er ganske vanskelig å komme seg ut ifra, og jeg har dratt det altfor langt.  Men jeg vil ikke dø når jeg er 15 år, ingen vil vel dø bare for å dø. Men det er smerten, alt det vonde som jeg har gjort og har skjedd meg, og at jeg ikke ser meningen med noe lenger egentlig. Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen jeg er i? Takk for at du leste alt. 

Dette innlegget gjør vondt å lese, siden jeg har en 15-åring selv. Jeg har dessverre lite å bidra med og håper du får svar fra Nhd.

Du virker så voksen, klok og reflektert med god selvinnsikt til å være bare 15 år. Du må i hvert fall ha fulgt god med i norsktimene.

Jeg tror livet ditt vil bli mye bedre enn det er i dag . Du må samrabeide med de voksne og ja du fortjener omsorg. Masse kjærlighet og omsorg og du må være villig til å ta i mot omsorgen.

Stor klem :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
25 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Jeg tror du misforstår meg. Jeg er ikke typen som godtar alt, og legger meg langflat for hver episode jeg lager. Jeg er interessert i å tenke høyt, samarbeide, og komme fram til en løsning sammen med de voksne. Det er ikke selvfølgelig slik at jeg skal bestemme alt, og voksne gjør som regel gode valg for barnet. Men jeg er såpass trygg på meg selv at jeg selv vet hva som er bra for meg, og utløseren til denne adferden. Alle barn trenger gode, trygge rammer. Jeg trenger noen som er litt strenge med meg og gir meg beskjeder, men de bør vel også kunne gi omsorg. 

Jeg vil jo gjerne være ærlig med psykologen min, han er jo der for å hjelpe meg, men det er vanskelig å være ærlig f2f.

Dette er nok en prosess som vil ta lang tid ja. Jepp, det er psykologen min som har pratet mye med meg om selvregulering og kontroll. Vi har prøvd å finne andre strategier, men det er dessverre lite som hjelper til nå.

Ja, jeg trodde egentlig at jeg gjorde det, du virker veldig voksen for alderen. Men jeg måtte jo spørre, det er mange 15åringer som tror de vet alt mye bedre enn de som har enda litt mer efaring ;) Så, siden jeg er ganske flink til å misforstå folk, prøver jeg å lære meg å spørre istedefor å bare late som at jeg forstår, eller anta at jeg forstår :) Selvfølgelig må du ha noen som kan gi omsorg. Vil tro du trenger det mer enn de fleste.

Hvor lenge har du gått til denne psykologen?

Jeg har problemer med impulskontroll av andre årsaker enn deg så jeg vet ikke om det samme vil gjelde for deg. Men jeg har ihvertfall lært meg, med åra, å holde litt igjen. Frustrasjonen som da bygger seg opp lar jeg gå ut over noe som ikke kan bli ødelagt eller som kan ødelegge meg. Mest hjelp tror jeg faktisk jeg har fått av hundene mine. Jeg vil ikke klikke i frykt for å skremme dem, så jeg går heller en tur med dem til jeg får roet meg ned.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
33 minutter siden, Trine skrev:

Ja, jeg trodde egentlig at jeg gjorde det, du virker veldig voksen for alderen. Men jeg måtte jo spørre, det er mange 15åringer som tror de vet alt mye bedre enn de som har enda litt mer efaring ;) Så, siden jeg er ganske flink til å misforstå folk, prøver jeg å lære meg å spørre istedefor å bare late som at jeg forstår, eller anta at jeg forstår :) Selvfølgelig må du ha noen som kan gi omsorg. Vil tro du trenger det mer enn de fleste.

Hvor lenge har du gått til denne psykologen?

Jeg har problemer med impulskontroll av andre årsaker enn deg så jeg vet ikke om det samme vil gjelde for deg. Men jeg har ihvertfall lært meg, med åra, å holde litt igjen. Frustrasjonen som da bygger seg opp lar jeg gå ut over noe som ikke kan bli ødelagt eller som kan ødelegge meg. Mest hjelp tror jeg faktisk jeg har fått av hundene mine. Jeg vil ikke klikke i frykt for å skremme dem, så jeg går heller en tur med dem til jeg får roet meg ned.

Det er bra at vi forsto hverandre til slutt. Hehe ja, er lurt det. Takk <3

Jeg har gått til psykologen i ca et halvt år.

Så du har klart å hanke deg inn igjen hvis det baller på seg? Det er litt det jeg sliter med, at jeg må utsette meg selv eller andre for fare når jeg blir fortvilet. Noe som er super egoistisk, så klart. Så bra at du har den strategien. Det er jo en fin ting det, natur og trening er sikkert en kjempegod selvhjelp når det begynne å koke over.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, Trine skrev:

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. Det jeg umiddelbart tenker er at du ikke er interessert i å gjøre det voksne sier du skal gjøre. Det er vanlig at 15åringer ikke får lov til å styre alt som de selv vil. Jeg er litt usikker på om du mener at det beste for deg er å få gjøre som du vil. Du har hatt et turbulent liv og det er ikke vanskelig å forstå at du har problemer med å stole på andre. Men ut ifra hva du skriver så tenker jeg at du heller bør stole på andre enn å stole på deg selv. Man reagerer ut ifra tidligere erfaringer, men når de tidligere erfaringene er som dine så lærer man seg reaksjonsmønstre som er lite heldige både for en selv og for andre. Jeg tror du kan tjene på å lære deg å leve innefor satte rammer og regler.

For å få best mulig hjelp av psykologen er det viktig at du er åpen om alt og ikke legger skjul på dine selvmordstanker.

Jeg vet ikke hva som er det beste du kan gjøre nå, men jeg tenker at det må være å fortsette å gå til behandling. Du har mye som skal bearbeides og behandles og det er ikke gjort over natta, men på sikt er det realistisk å tro at ting vil bli lettere for deg. Håper du har tatt opp dette med impulskontroll med psykologen. Jeg tror det er viktig for deg å lære teknikker som gir deg kontroll over impulsene.

Jeg synes dette er en klok tilbakemelding.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes dette er en klok tilbakemelding.

Takk :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

8 timer siden, Jessicaxdx skrev:

Det er bra at vi forsto hverandre til slutt. Hehe ja, er lurt det. Takk <3

Jeg har gått til psykologen i ca et halvt år.

Så du har klart å hanke deg inn igjen hvis det baller på seg? Det er litt det jeg sliter med, at jeg må utsette meg selv eller andre for fare når jeg blir fortvilet. Noe som er super egoistisk, så klart. Så bra at du har den strategien. Det er jo en fin ting det, natur og trening er sikkert en kjempegod selvhjelp når det begynne å koke over.

Ja, eller jeg har ihvertfall klart å styre meg. Har fokusert på at jeg ikke vil skade andre og tenkt at dersom jeg skader meg selv så kanskje det fører til fysiske varige mén og det vil jo bare gjøre livet enda mer jævlig. Men jeg syns det er litt lettere nå, sikkert fordi jeg har blitt eldre, men også fordi jeg lettere kan skjerme meg fra andre. Når man er barn så er det så mange personer man er nødt til å forholde seg til.

Jeg håper du kan finne strategier som kan fungere for deg. Jeg tror nok det svartner mer hos deg enn det gjør hos meg. Men jeg er overbevist om at du kan lære deg å ikke handle på impuls, selv om det kanskje kan ta litt tid. Det er noe man må øve på, det er ikke sånn at man plutselig kan det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
7 timer siden, Trine skrev:

Ja, eller jeg har ihvertfall klart å styre meg. Har fokusert på at jeg ikke vil skade andre og tenkt at dersom jeg skader meg selv så kanskje det fører til fysiske varige mén og det vil jo bare gjøre livet enda mer jævlig. Men jeg syns det er litt lettere nå, sikkert fordi jeg har blitt eldre, men også fordi jeg lettere kan skjerme meg fra andre. Når man er barn så er det så mange personer man er nødt til å forholde seg til.

Jeg håper du kan finne strategier som kan fungere for deg. Jeg tror nok det svartner mer hos deg enn det gjør hos meg. Men jeg er overbevist om at du kan lære deg å ikke handle på impuls, selv om det kanskje kan ta litt tid. Det er noe man må øve på, det er ikke sånn at man plutselig kan det.

Det er nok lettere etterhvert som man blir eldre, ja. Og da er det nok lettere å kontrollere seg når man har flere å forholde seg til. Det tar nok litt tid å cope de følelsene, også klare å la være å gjøre alvorlige handlinger selv om tankene er der. Takk for svar.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Det er nok lettere etterhvert som man blir eldre, ja. Og da er det nok lettere å kontrollere seg når man har flere å forholde seg til. Det tar nok litt tid å cope de følelsene, også klare å la være å gjøre alvorlige handlinger selv om tankene er der. Takk for svar.

Du er jo i en alder hvor selv de med impulskontroll reagerer hinsides ;) I tillegg lever du i en kaos-verden, høres det ut som for meg ihvertfall. Akkurat nå tror jeg det viktigste for deg er å finne en måte å handle på som ikke er fullt så alvorlig. slik at du kan gi deg selv tid til å jobbe deg igjennom problemene uten å dø i forsøket.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Heisann!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp til noe. Jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere, men jeg har ikke fått noe svar. Jeg skjønner at dette er utrolig komplisert og vanskelig, men håper jeg får frem poenget mitt slik at dere kan hjelpe meg.

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg ble også mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Pga omsorgssvikt og vold så flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg begynte etterhvert å normalisere meg, vise normal høflighet, og jeg begynte på skole, gjorde lekser, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med mange venner, fritidsaktiviteter, og jobb.

I høst så rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og de sendte en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jeg fokuserte på det negative registeret, og forklarte kun ulemper ved hjemmet. I etterkant så tenkte jeg at jeg hadde vært utfordrende selv, og at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset. Jeg angret for at jeg hadde satt i gang dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte tilbake til fosterhjemmet. Jeg byttet beredskapshjem flere ganger, og etterhvert begynte jeg å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg følte at jeg ikke hadde tilhørighet noe sted. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og jeg fikk en normløs oppførsel. De nærmeste ble bekymret for meg, og tilslutt kom jeg på tvangsparagraf i barnevernsloven. Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var veldig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

Jeg innså tidlig i løpet at slik atferd var veldig skadelig for meg, og mine nærmeste pårørende. Jeg fikk tidlig hjelp hos psykolog, og jeg nyttiggjorde meg av psykoterapi. Jeg fikk en flink behandler, og han var så forståelsesfull. Jeg ble etterhvert mer stabil etter jevnlige samtaler, og jeg fikk et individualtilbud hos helsevesenet. Når atferden min ble mer i tråd med normale normer og regler, så innså barnevernet at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et familiehjem igjen.

Jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet som jeg hadde en god relasjon til etter å ha vært der i et par år. Jeg hadde umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere, imponere, og overbevise på alle områder i livet på grunn av den destruktive adferden jeg hadde. Jeg skulle ha fulle skoledager, få 5 på alle prøver, være flink pike hele tiden osv osv. Det skulle være som en slags hevn mot barneverntjenesten. Det ble vanskelig etterhvert. Skammen, skyldfølelsen, og møte det som fungerte før var utrolig tøft. Hjemmesituasjonen ble etterhvert mer ustabil med mye konflikter, drama, og misforståelser. Pga mindre barn og et slikt destruktiv forhold, så valgte jeg å bryte relasjonen. Det var ikke hensiktsmessig for noen at jeg bodde der. De betyr fortsatt utrolig mye for meg, og jeg er så glad for at jeg har hatt muligheten til å bli kjent med så fantastiske mennesker.

Jeg flyttet i beredskapshjem i påvente om et nytt tiltak/bosituasjon. Et par dager senere var jeg i et fellesmøte med alle instanser. Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa at barnevernet kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter. En uke etter fikk jeg vite at institusjonsplassering skulle være et langsiktig botilbud for meg. Jeg flyttet dagen etter at jeg fikk vite dette. Det var en hastig beslutning, og det var lite gjennomtenkt fra barnevernets side. Jeg ble umiddelbart revet vekk fra vennekretsen og alle relasjoner, og videre til en helt ny plass. Jeg gikk med en positiv innstilling, og jeg ville samarbeide. Jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i, og tilpasse meg tiltaket. Det var ikke som et hjem, og det var mange ting som minte meg om en institusjonsplassering. Jeg ble fortvilet, opprørt, og sint. Når ting ble bestemt mot min vilje, så ble jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand, og de var til tider svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så ble jeg utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst, og jeg kunne ha nonverbal atferd og skape store scener. Jeg var vel mer vant til å møte politi og leger i denne perioden enn jevnaldere, noe som selvfølgelig er trist. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt.

Det er en felles enighet mellom alle instanser at jeg ikke vil nyttiggjøre meg av 4-24 (tvangsparagrafen) igjen, da de mener at jeg har blitt straffet nok i fortiden, og at tvang funker veldig dårlig på meg. Det funker vel generelt dårlig på alle som er oppegående nok til å ta valg selv. Dette er helt feil måte å kommunisere på, og jeg vet at jeg bør samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i. Men når det ikke hjelper å prate, så er det jo en naturlig tanke å tenke at man må ty til handlinger. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har påvirkningskraft i mitt eget liv, og jeg står i en slags klemme. Jeg bor på et sted jeg ikke vil, og jeg har ingen tette, gode, eller nære relasjoner. Jeg er jo omgitt av omsorgspersoner hele tiden, men samtidig er det så kaldt, mørkt, og trist. Jeg er så ensom, og jeg står helt alene i denne kampen. Det er jo slik at til syvende og sist så vet jeg selv hvordan de rundt meg kan tilrettelegge for meg på best mulig måte, det er jeg som må gjorde gode valg på vegne av meg selv, og de voksne rundt meg kan være en heiagjeng på sidelinjen. Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden og hvordan jeg har vært, og de nærmeste omsorgspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden. At det er ei jente som var pliktoppfyllende før, som gikk på skole hver dag, og var en ''normal'' tenåringsjente som gikk på fritidsaktiviteter.

Jeg får god hjelp, og jeg har en omsorgsfull og dyktig behandler som jeg har ekstremt god tillit til. Jeg har avtaler 2 ganger i uken, og jeg er kjempe takknemlig for at han tar seg tid til det. Men jeg aldri hatt så mye tillit til noen at jeg har turt å snakke åpent og ærlig om selvmordstankene mine, og åpne meg på det innerste. Derfor synes jeg det å skrive er en god form for selvhjelp. Jeg er nå ivaretatt av helsevesenet på grunn av et selvmordsforsøk. Jeg har vel blitt mer og mer trist med tiden. Jeg sliter en del, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg har mistet håpet, troen, og tanken om bedring. Jeg er så kald, mørk, og likegyldig til alt nå. Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 årsalderen, men det har aldri vært så alvorlig at jeg faktisk har gjennomført et forsøk i håp om å lykkes. Men jeg har levd farlig, siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på Paracet de siste ukene. Så ja,- jeg har ropt ulv, ulv mange ganger, for mange kanskje. Jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden, og visualiserer meg selv ofte hoppe fra broer eller en høy bygning. Jeg er veldig impulsiv, og kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om. Jeg er dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig fort i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt og ukritisk. Jeg er i konstant alarmberedskap, frykt, og jeg er vel mer eller mindre redd for alt og alle nå. Jeg klarer å legge det negative tankekjøret om institusjon fra meg for en kort periode når jeg for eksempel jobber, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv, det kommer automatisk. Jeg føler meg også helt ødelagt, knust, og skadet på alle mulige måter. Selvbildet og selvtilliten min er også helt ødelagt. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har vært veldig destruktiv i det siste, og barnevernet har fortsatt ikke endret mening. Jeg føler meg vel egentlig mest tom og fortapt nå, og jeg vurderer snart å gjøre slutt på alt snart. Jeg klarer ikke mer. Jeg er i en gjørme som er ganske vanskelig å komme seg ut ifra, og jeg har dratt det altfor langt.  Men jeg vil ikke dø når jeg er 15 år, ingen vil vel dø bare for å dø. Men det er smerten, alt det vonde som jeg har gjort og har skjedd meg, og at jeg ikke ser meningen med noe lenger egentlig. Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen jeg er i? Takk for at du leste alt. 

Hei du. Først og fremst vil jeg takke deg for at du skrev så åpent om dine erfaringer med å være i barnevernet. Jeg tenker at mange har godt av å lese dette, for du sitter på en innsikt her som de fleste ikke har. En veldig verdifull innsikt. De aller fleste, som ikke har hatt noe med barnevernet å gjøre, har en forestilling om at ting er slik og sånn, og at alt fungerer så bra. At "bare barna blir tatt fra foreldrene sine og overlatt til barnevernet, da får de det bra." Det er vel ikke gitt! Og det er jo akkurat det du forteller om her, hvordan det kan være. Hvor mye problemer det har skapt for deg, det er jo ikke din feil! Det er ikke bra for et barn å bli håndtert så upersonlig og "pedagogisk korrekt" som du forteller om her. Det er ikke det minste rart at du har fått problemer som følge av dette. Jeg føler med deg, og syns det var sterkt og vondt å lese om historien din. Men jeg syns det er kjempebra at du skriver om det! Forteller folk hvordan det egentlig er. Og så er du veldig flink til å skrive og formidle, jeg hadde også vansker for å tro at du bare er femten år, for du skriver så godt. Det skal du ta til deg.

 

Kanskje du skal prøve å snu dette til din fordel? Du er flink til å skrive, og du sitter desverre på masse informasjon som ikke er allmenheten forunt å vite noe om; kanskje du kan bruke dette til noe? Om det er å skrive en bok, eller kanskje ta en utdannelse hvor du kan bruke disse erfaringene til noe bra?

 

Tiden går desverre så sakte når vi befinner oss midt oppi vanskelige situasjoner, og spesielt når man er så ung som du er.  Men jeg lover deg at hvis du bare holder ut litt til, så er dette snart et tilbakelagt kapittel. Og da vil du kunne møte livet med en kjempe fordel i form av all livserfaringen du har fått som følge av dette. Jeg lover deg, at det blir bedre, så bare hold ut litt til. Og prøv å tenke litt på hvordan du kan bruke disse vanskelige erfaringene til din fordel. Verden trenger folk som deg. Som har opplevd ting selv, og som har overlevd til å fortelle om det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Og en ting til: Hovedårsaken, selve kjernen til problemet her, er jo innlysende: du er for intelligent til å la deg bli hersa med på denne måten. Og jeg mener du har rett også, at du har rett til å reagere, det er helt naturlig, og at det er situasjonen du befinner deg i som er problemet, ikke DEG. Men du gjør deg selv en tjeneste hvis du legger litt lokk på følelsene dine og bare følger spillereglene dems, uansett hvor idiotisk det er. Bare jatt med og tenk at du er bedre enn dette, det vet du med deg selv, og hvis du blir sint på dem så er det værste du kan gjøre mot dem, å forholde deg helt rolig. Så bare prøv det så godt du kan, og husk på at du er snart ute av det. Lykke til !!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 minutter siden, etnavn skrev:

Hei du. Først og fremst vil jeg takke deg for at du skrev så åpent om dine erfaringer med å være i barnevernet. Jeg tenker at mange har godt av å lese dette, for du sitter på en innsikt her som de fleste ikke har. En veldig verdifull innsikt. De aller fleste, som ikke har hatt noe med barnevernet å gjøre, har en forestilling om at ting er slik og sånn, og at alt fungerer så bra. At "bare barna blir tatt fra foreldrene sine og overlatt til barnevernet, da får de det bra." Det er vel ikke gitt! Og det er jo akkurat det du forteller om her, hvordan det kan være. Hvor mye problemer det har skapt for deg, det er jo ikke din feil! Det er ikke bra for et barn å bli håndtert så upersonlig og "pedagogisk korrekt" som du forteller om her. Det er ikke det minste rart at du har fått problemer som følge av dette. Jeg føler med deg, og syns det var sterkt og vondt å lese om historien din. Men jeg syns det er kjempebra at du skriver om det! Forteller folk hvordan det egentlig er. Og så er du veldig flink til å skrive og formidle, jeg hadde også vansker for å tro at du bare er femten år, for du skriver så godt. Det skal du ta til deg.

 

Kanskje du skal prøve å snu dette til din fordel? Du er flink til å skrive, og du sitter desverre på masse informasjon som ikke er allmenheten forunt å vite noe om; kanskje du kan bruke dette til noe? Om det er å skrive en bok, eller kanskje ta en utdannelse hvor du kan bruke disse erfaringene til noe bra?

 

Tiden går desverre så sakte når vi befinner oss midt oppi vanskelige situasjoner, og spesielt når man er så ung som du er.  Men jeg lover deg at hvis du bare holder ut litt til, så er dette snart et tilbakelagt kapittel. Og da vil du kunne møte livet med en kjempe fordel i form av all livserfaringen du har fått som følge av dette. Jeg lover deg, at det blir bedre, så bare hold ut litt til. Og prøv å tenke litt på hvordan du kan bruke disse vanskelige erfaringene til din fordel. Verden trenger folk som deg. Som har opplevd ting selv, og som har overlevd til å fortelle om det.

Hei du.

 Tusen takk for en så fine tilbakemeldinger, og positive kommentarer. Det er utrolig bra at andre kan ha nytte av det. Jeg mener selv at jeg har en spesiell historie og har erfaring innen barnevern, psykisk helse, vold, psykiatri osv osv. Det aller meste, og det kan vel være både og til å være så ung. Jeg har både positive og negative erfaringer med barnevernet. Jeg fikk muligheten til å starte med blanke ark når jeg kom i fosterhjem, og jeg ble trygg på voksne mennesker igjen. Men dessverre så har jeg også vært en flyttebrikke i systemet, og det har vært en stor belastning psykisk. Det har vært vanskelig å ikke hatt holdepunkt til noe i snart et halvt år, og ikke fått etablert meg til noe enda. Jeg er ofte i alarmberedskap, og stresser hele tiden med alt.

Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med mennesker, og bruke mine erfaringer for å være i bedre stand til å forstå og hjelpe andre i tilsvarende situasjon. Men jeg bør være i stand til å hjelpe meg selv før jeg hjelper andre. 

Det er trist at de eneste jeg har møtt de siste månedene er leger, psykologer, psykiatere osv. Det er jo ikke bra at jeg som 15-åring vet alle barnevernsparagrafer, lover, hvordan systemet jobber og tenker osv, men samtidig så har det hjulpet meg å vite hvilke tilbud det er i hjelpeapparatet. Det har jeg brukt som en fordel. Jeg ser ting veldig mørkt nå, men jeg vet at det alltid er en vei ut av depresjon, selvmordstanker osv osv. Det er vanskelig å hjelpe meg selv nå, jeg tenker svart-hvitt, og jeg klarer ikke finne lyspunktet enda. Men tenk hvilken mestringsfølelse jeg vil ha på slutten om jeg hadde kommet meg ut av dette. Jeg hadde imponert alle, men ikke minst fått det bedre med meg selv. Jeg hadde helt sikkert blitt sterkere og mer moden.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 minutter siden, etnavn skrev:

Og en ting til: Hovedårsaken, selve kjernen til problemet her, er jo innlysende: du er for intelligent til å la deg bli hersa med på denne måten. Og jeg mener du har rett også, at du har rett til å reagere, det er helt naturlig, og at det er situasjonen du befinner deg i som er problemet, ikke DEG. Men du gjør deg selv en tjeneste hvis du legger litt lokk på følelsene dine og bare følger spillereglene dems, uansett hvor idiotisk det er. Bare jatt med og tenk at du er bedre enn dette, det vet du med deg selv, og hvis du blir sint på dem så er det værste du kan gjøre mot dem, å forholde deg helt rolig. Så bare prøv det så godt du kan, og husk på at du er snart ute av det. Lykke til !!

Jeg er en bestemt jente med mange bestemte meninger. Det er flere i ledelsen som har sagt at det ikke hjelper å bestemme ting mot min vilje, og tvang funker vel generelt dårlig på alle. Det er lettere sagt enn gjort å gjøre som systemet sier, men jeg vil ALDRI vinne kampen mot systemet. Jeg kjemper egentlig en umulig kamp, og derfor har jeg det så vondt inni meg.

Jeg var i et møte med barneverntjenesten igår, og jeg gikk med en innstilling at jeg ville samarbeide og tenke åpent sammen med kontaktpersonene. Barneverntjenesten vil ha meg på enetiltak i 1 år, men du har nok skjønt at jeg ikke vil dette. Jeg ville møte barneverntjenesten på halvveien, og jeg sa at jeg kunne være på enetiltak i et halvt år for endre adferden\personligheten min. Det er jo ikke en krig, jeg skal ikke vinne, men barneverntjenesten bør heller ikke vinne. Det lureste er jo å finne en løsning sammen som alle parter blir fornøyd med, og ikke minst, en løsning som jeg kan leve med. Jeg kom med dette forslaget, men jeg ble igjen, ikke hørt. De ga meg ikke noe tidsperspektiv, og sa at det blir tatt vurderinger hele tiden, men at jeg bør belage meg på å være her en god stund til. Jeg går inn i et skuespill hvor jeg setter meg mål hele tiden, men ikke utvikler meg psykisk. Jeg må være flink pike hele tiden, være pliktoppfyllende til de grader, og få gode karakterer på skolen. Sist, men ikke minst, '' please '' hele personalgruppa og systemet rundt meg slik at jeg fortest mulig kommer jeg ut i fra dette tiltaket. Jeg har et ekstremt press på meg nå, og det er mange som observerer. Jeg må hele tiden prestere, imponere, og overbevise, og det er vel ikke rart at jeg er sliten, utbrent, og lei av livet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå