Jessicaxdx

NHD: eller andre? Psykisk helse, selvmordstanker, barnevern

31 innlegg i emnet

1 minutt siden, Jessicaxdx skrev:

Hei du.

 Tusen takk for en så fine tilbakemeldinger, og positive kommentarer. Det er utrolig bra at andre kan ha nytte av det. Jeg mener selv at jeg har en spesiell historie og har erfaring innen barnevern, psykisk helse, vold, psykiatri osv osv. Det aller meste, og det kan vel være både og til å være så ung. Jeg har både positive og negative erfaringer med barnevernet. Jeg fikk muligheten til å starte med blanke ark når jeg kom i fosterhjem, og jeg ble trygg på voksne mennesker igjen. Men dessverre så har jeg også vært en flyttebrikke i systemet, og det har vært en stor belastning psykisk. Det har vært vanskelig å ikke hatt holdepunkt til noe i snart et halvt år, og ikke fått etablert meg til noe enda. Jeg er ofte i alarmberedskap, og stresser hele tiden med alt.

Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med mennesker, og bruke mine erfaringer for å være i bedre stand til å forstå og hjelpe andre i tilsvarende situasjon. Men jeg bør være i stand til å hjelpe meg selv før jeg hjelper andre. 

Det er trist at de eneste jeg har møtt de siste månedene er leger, psykologer, psykiatere osv. Det er jo ikke bra at jeg som 15-åring vet alle barnevernsparagrafer, lover, hvordan systemet jobber og tenker osv, men samtidig så har det hjulpet meg å vite hvilke tilbud det er i hjelpeapparatet. Det har jeg brukt som en fordel. Jeg ser ting veldig mørkt nå, men jeg vet at det alltid er en vei ut av depresjon, selvmordstanker osv osv. Det er vanskelig å hjelpe meg selv nå, jeg tenker svart-hvitt, og jeg klarer ikke finne lyspunktet enda. Men tenk hvilken mestringsfølelse jeg vil ha på slutten om jeg hadde kommet meg ut av dette. Jeg hadde imponert alle, men ikke minst fått det bedre med meg selv. Jeg hadde helt sikkert blitt sterkere og mer moden.

Mer moden? Jeg syns du virker kjempemoden nå jeg, og jeg er 34. Jeg sliter også med tilbakevendene depresjon som følge av en alvorlig traumatisk hendelse, samt posttraumatisk stresssyndrom. Umiddelbart tenkte jeg at det var det du også hadde, det er typisk å føle at man er i konstant alarmberedskap, slik du forteller om. Men dette får du sikkert hjelp til av psykologen din(?). Og jeg har også en tyngre periode nå. Både pga noen problemer som er pågående akkurat nå, men også fordi det er vinter, mørkt, lite sol, sånne ting virker også inn på meg. Men jeg prøver å minne meg selv på en ting: lyset i enden av tunellen er ikke alltid et møtende tog. Det tar noen ganger litt lengre tid, men det kommer en bedre periode.

 

Det er ikke sånn det skal være, sånn som du forteller om at du har det. Du er jo et levende bevis på at barnevernssystemet som vi har i dette landet ikke fungerer, men heller sykeliggjør barn som allerede har det vanskelig. Jeg mener bastant at barnevernet skaper problemer for både barn og voksne. Jeg mener også det er på høy tid at det blir tatt skikkelig tak i hele barnevernssystemet, men for å gjøre det trengs det folk som deg til å peke på hva som er galt og hva som må forandres. Jeg er sikker på at når du blir eldre, og får sett tilbake på dette med litt avstand, så kommer du til å bli en kjempe ressurs mht nettopp dette. I retroperspektiv er alltid synet 20/20, så med litt avstand/tid imellom deg og disse opplevelsene sitter du på helt unik kunnskap. Jeg håper du bruker det :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

3 minutter siden, etnavn skrev:

Mer moden? Jeg syns du virker kjempemoden nå jeg, og jeg er 34. Jeg sliter også med tilbakevendene depresjon som følge av en alvorlig traumatisk hendelse, samt posttraumatisk stresssyndrom. Umiddelbart tenkte jeg at det var det du også hadde, det er typisk å føle at man er i konstant alarmberedskap, slik du forteller om. Men dette får du sikkert hjelp til av psykologen din(?). Og jeg har også en tyngre periode nå. Både pga noen problemer som er pågående akkurat nå, men også fordi det er vinter, mørkt, lite sol, sånne ting virker også inn på meg. Men jeg prøver å minne meg selv på en ting: lyset i enden av tunellen er ikke alltid et møtende tog. Det tar noen ganger litt lengre tid, men det kommer en bedre periode.

 

Det er ikke sånn det skal være, sånn som du forteller om at du har det. Du er jo et levende bevis på at barnevernssystemet som vi har i dette landet ikke fungerer, men heller sykeliggjør barn som allerede har det vanskelig. Jeg mener bastant at barnevernet skaper problemer for både barn og voksne. Jeg mener også det er på høy tid at det blir tatt skikkelig tak i hele barnevernssystemet, men for å gjøre det trengs det folk som deg til å peke på hva som er galt og hva som må forandres. Jeg er sikker på at når du blir eldre, og får sett tilbake på dette med litt avstand, så kommer du til å bli en kjempe ressurs mht nettopp dette. I retroperspektiv er alltid synet 20/20, så med litt avstand/tid imellom deg og disse opplevelsene sitter du på helt unik kunnskap. Jeg håper du bruker det :-)

Åå, så snill du er, tusen takk! Ja, jeg har fått diagnosen PTSD pga store traumer i barndommen. Ja, dette får jeg hjelp til. Huff, trist at du sliter så mye, håper det vil gå bedre med deg etterhvert. Men en ting som er bra, er at det virker som om du klarer å takle det, og leve med det til tross for tunge tilbakefall. Det er kjempe bra, stå på.

Jeg har fått tilbud om å prate foran ledelsen i barnevernet, der jeg og 3-4 andre ungdommer forteller våre historier. På både godt og vondt, så klart. Dette er nok erfaringer som jeg kan ha nytte av, skal prøve å bruke det til noe positivt senere i livet.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
10 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Jeg er en bestemt jente med mange bestemte meninger. Det er flere i ledelsen som har sagt at det ikke hjelper å bestemme ting mot min vilje, og tvang funker vel generelt dårlig på alle. Det er lettere sagt enn gjort å gjøre som systemet sier, men jeg vil ALDRI vinne kampen mot systemet. Jeg kjemper egentlig en umulig kamp, og derfor har jeg det så vondt inni meg.

Jeg var i et møte med barneverntjenesten igår, og jeg gikk med en innstilling at jeg ville samarbeide og tenke åpent sammen med kontaktpersonene. Barneverntjenesten vil ha meg på enetiltak i 1 år, men du har nok skjønt at jeg ikke vil dette. Jeg ville møte barneverntjenesten på halvveien, og jeg sa at jeg kunne være på enetiltak i et halvt år for endre adferden\personligheten min. Det er jo ikke en krig, jeg skal ikke vinne, men barneverntjenesten bør heller ikke vinne. Det lureste er jo å finne en løsning sammen som alle parter blir fornøyd med, og ikke minst, en løsning som jeg kan leve med. Jeg kom med dette forslaget, men jeg ble igjen, ikke hørt. De ga meg ikke noe tidsperspektiv, og sa at det blir tatt vurderinger hele tiden, men at jeg bør belage meg på å være her en god stund til. Jeg går inn i et skuespill hvor jeg setter meg mål hele tiden, men ikke utvikler meg psykisk. Jeg må være flink pike hele tiden, være pliktoppfyllende til de grader, og få gode karakterer på skolen. Sist, men ikke minst, '' please '' hele personalgruppa og systemet rundt meg slik at jeg fortest mulig kommer jeg ut i fra dette tiltaket. Jeg har et ekstremt press på meg nå, og det er mange som observerer. Jeg må hele tiden prestere, imponere, og overbevise, og det er vel ikke rart at jeg er sliten, utbrent, og lei av livet.

Du er ikke i krig med dem, men de er i krig med deg. Dette er ikke intellektuelle, kloke mennesker - det er min erfaring at det ofte er den værste søpla som jobber i barnevernet, unnskyld uttrykket. Det er barnslige, uintelligente og gjerne forsmådde folk, som såvidt greide å slite seg gjennom helse og sosialfag på skolen, som jobber der. Så ikke forvent at det ikke er en krig for dem. Min erfaring er at de ikke tåler å ta feil, de vil aldri innrømme at de har gjort feil eller at de lager problemer. Men ikke gi dem gleden av å krige tilbake. Lat som de har "knekt" deg - spill med, gjør alt de sier, lat som du nesten er dum og ikke har egne meninger. Så kommer du raskest ut av det. Ikke gi dem noen ting å henge seg på. Så har du mer enn nok tid til å ta tak i dem resten av livet, ta dem da, når de ikke har makt over deg lenger.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Åå, så snill du er, tusen takk! Ja, jeg har fått diagnosen PTSD pga store traumer i barndommen. Ja, dette får jeg hjelp til. Huff, trist at du sliter så mye, håper det vil gå bedre med deg etterhvert. Men en ting som er bra, er at det virker som om du klarer å takle det, og leve med det til tross for tunge tilbakefall. Det er kjempe bra, stå på.

Jeg har fått tilbud om å prate foran ledelsen i barnevernet, der jeg og 3-4 andre ungdommer forteller våre historier. På både godt og vondt, så klart. Dette er nok erfaringer som jeg kan ha nytte av, skal prøve å bruke det til noe positivt senere i livet.

Ja, jeg vet ikke hvor bra det går med meg, men jeg vet ihvertfall at jeg har det tusen ganger bedre enn da jeg var femten. Jeg vil aldri tilbake dit. Så jeg snakker av erfaring når jeg sier hold ut, det er ikke så lenge til allting blir mye bedre :-) uansett om det blir ille senere, livet byr alltid på problemer, men mest sansynlig så er den værste tiden i livet ditt nå. Så det blir bedre :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, etnavn skrev:

Du er ikke i krig med dem, men de er i krig med deg. Dette er ikke intellektuelle, kloke mennesker - det er min erfaring at det ofte er den værste søpla som jobber i barnevernet, unnskyld uttrykket. Det er barnslige, uintelligente og gjerne forsmådde folk, som såvidt greide å slite seg gjennom helse og sosialfag på skolen, som jobber der. Så ikke forvent at det ikke er en krig for dem. Min erfaring er at de ikke tåler å ta feil, de vil aldri innrømme at de har gjort feil eller at de lager problemer. Men ikke gi dem gleden av å krige tilbake. Lat som de har "knekt" deg - spill med, gjør alt de sier, lat som du nesten er dum og ikke har egne meninger. Så kommer du raskest ut av det. Ikke gi dem noen ting å henge seg på. Så har du mer enn nok tid til å ta tak i dem resten av livet, ta dem da, når de ikke har makt over deg lenger.

De vet at jeg har gjort endel ting for å få viljen min tidligere, og derfor tror jeg at de er så bestemt og firkantet nå. De vil ikke la meg få komme i et hjem før jeg har '' svelget noen kameler''. De tror at de har riktig hele tiden, men det er jo vi barna som vet hva som er best for oss, og på hvordan måte systemet kan hjelpe oss. Hvis jeg følger den teknikken, så kommer jeg nok fort ut av det, men jeg har en fightervilje som er EKSTREMT sterk som tar helt kontrollen over meg og de handlingene jeg gjør i denne perioden. Det er nok ikke bare jeg som er komplisert og har en stygg adferd, men det er komplisert rundt meg. Da blir jeg fort syndebukken og problemet fordi fokuset er kun på meg.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, etnavn skrev:

Ja, jeg vet ikke hvor bra det går med meg, men jeg vet ihvertfall at jeg har det tusen ganger bedre enn da jeg var femten. Jeg vil aldri tilbake dit. Så jeg snakker av erfaring når jeg sier hold ut, det er ikke så lenge til allting blir mye bedre :-) uansett om det blir ille senere, livet byr alltid på problemer, men mest sansynlig så er den værste tiden i livet ditt nå. Så det blir bedre :-)

Det er betryggende og godt å høre det fra en som har erfaring selv, og har vært i den verste gjørma selv. Det gir en håp til å fortsette litt til, og ta de små skrittene.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg bare svarer her uten sitat jeg nå, for det ble liksom to tråder, hehe :-)

 

Ja, det er vanskelig å kontrollere seg ovenfor den nedlatende måten de er på. Jeg vet ikke om de prater til deg som et likeverdig, fornuftig menneske som du helt tydelig er - du har jo en enorm selvinnsikt, og det er det mange godt voksne som ikke har. Men jeg regner med at de prater "ned" til deg..? Jeg syns det er helt forferdelig smålig av voksne mennesker å bruke barn i barnevernet til å hevde seg selv, tråkke på barn som har det vanskelig for selv å føle at de er noe. Det er forferdelige mennesker som gjør sånt. Og den umyndiggjøringen som de driver med, samtidig som de hevder seg selv som en selvrettferdig instans - snakk om dobbeltmoral !! Ja, jeg skjønner godt at det er veldig vanskelig å beherske seg når man har med dem å gjøre. Men prøv å si til deg selv at hvis du lar dem få deg sint, så nærer du opp under egoet dems. Da gir du dem rett - ikke gjør det. Tenk at det er du som vinner hvis de ikke greier å få deg sint. Husk på hvor barnslige de egentlig er bak dobbeltmoralen sin. Husk på hvor små mennesker det er som oppfører seg sånn. Husk på at du er bedre enn dem, smartere enn dem! Og fortell deg selv at du har bedre selvkontroll enn dem.

Endret av etnavn

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg skal fortelle hvorfor jeg mener det jeg gjør om barnevernet, litt for at det er godt for meg å skrive om det også. Jeg vokste opp med en narsisistisk mor, som ikke evnet å vise kjærlighet eller omsorg, og som var både direkte og inndirekte slem mot meg under oppveksten. Alt fra småting som å ikke sørge for klær, skolesaker osv, til direkte utpsyking - hvor mange ganger jeg ikke fikk høre at det ikke var noe vits for meg å gå på skole - jeg kom aldri til å bli til noe likevel! Bortkastet, kalte hun det. Utad skulle hun være den perfekte mor og husmor, hjemme var hun en tyrann. Jeg vokste opp med absolutt null selvtillit, for jeg trodde jo på henne, og jeg fikk så dårlig samvittighet hver gang jeg tenkte at hun kanskje ikke var helt som foreldrene til de i klassen min. Det var hele tiden noe som manglet, som jeg den gang ikke greide å sette fingeren på - nå vet jeg at det var kjærligheten som manglet, men jeg visste jo ikke det da. Det nådde på en måte en topp da hun giftet seg med en mann som rett ut mishandlet meg. Det var greit for henne. Jeg prøvde å si fra om dette til læreren min på skolen - det resulterte i at læreren kalte henne inn til et møte. På dette møtet satt hun og gråt og løy om hvor vanskelig jeg var, og at hun som ofret alt for meg, og gjorde alt det beste for meg, måtte tåle at jeg lissom hadde funnet på dette at stefaren min mishandlet meg. Etter dette fikk jeg kjempekjeft av læreren, fikk høre hvor slem og utakknemlig jeg var som fant på slike ting. Ja, da nyttet det jo ikke å si fra. Jeg måtte tåle dette til jeg var 17 år, da fikk jeg meg en jobb og flyttet hjemmefra. Jeg har aldri sett stefaren min igjen, for hun skilte seg fra ham like etterpå. Jeg valgte å ha lite kontakt med henne de neste årene. Jeg erfarte gjennom jobb at jeg fikk til ting, det var en ny opplevelse for meg som bare hadde fått høre at jeg var dum og ubrukelig. Jeg fikk en selvtillit gjennom at jeg greide meg på egenhånd, og forsørget meg selv og fungerte fint i jobben. Vokste mye på tilbakemeldingene jeg fikk av de jeg jobbet for og med, og andre jeg møtte, når endelig ikke hun var der til å prate stygt om meg.

Men. Så møtte jeg en mann som jeg trodde var verdens beste, men som viste seg å ha ganske mange likhetstrekk med moren min etterhvert. Han hadde en egen evne til å finne de svake punktene mine og ta fra meg all selvtillit. Han gjorde dette så gradvis og subtilt, litt og litt, at jeg ikke skjønte det da jeg var midt oppi det. Han beskylte meg stadig vekk for ting han hadde funnet på, hvorpå han hadde timeslange (gjerne hele ettermiddagen og natta) "avhør" av meg, hvor jeg måtte forsvare meg og forsvare meg for ting jeg ikke hadde gjort. Det kunne være at jeg hadde brukt 32 minutter på butikken, istedenfor 20 minutter, og "hva har du gjort i de tolv minuttene!!??!!". Koselig kar.... Men vi fikk jo da et barn sammen, før jeg endelig greide å få reist fra ham da barnet vårt bare var noen måneder gammelt. Da gjorde jeg det fordi han skremte henne, og jeg kunne ikke leve med at han gjorde henne noe.

Etterpå ser jeg jo det at det burde holdt i massevis da han gjorde MEG noe, det burde aldri gått så langt, men jeg er jo glad for at jeg klarte å flytte fra ham i det hele tatt. Det er mange som aldri kommer seg ut av sånt.

Jeg gjorde det eneste som jeg syns var riktig ovenfor meg og barnet vårt, nemlig å leie en leilighet og prøve å la ham få se henne innimellom. Det gikk ikke særlig bra, han skremte meg og han skremte henne. Jeg var ganske alene også, for han hadde ikke tillat meg å ha hverken venner eller særlig kontakt med familie. Men med en gang jeg reiste fra ham, så reiste jeg til mamma, for jeg hadde ikke noe annet sted å dra. Så jeg var hos henne i tre uker mens jeg ordnet meg leilighet og fikk flyttet inn der. Slik kom hun desverre inn i livet mitt igjen. Det dummeste jeg noen gang har gjort.

Så begynte rettsakene. Faren til datra mi ville ha foreldreretten. De varte over to år, først et år med undersøkelse av barnevern, rettspsykolog, advokatmøter og tilslutt tingretten, hvor jeg fikk full foreldrerett og foreldreansvar. Så en ny runde over et år, som endte i lagmannsretten i oslo hvor jeg også "vant". Problemet var bare at hele denne prosessen, i tillegg til å være alene med et lite barn, i tillegg til stadig terrorisering fra barnefaren, i tillegg til dårlig råd, i tillegg til å egentlig være hele alene om alt - det tappet meg for all energi og gjorde meg utrolig deprimert. Jeg sleit meg ut.

Midt oppi dette latet moren min som at hun skulle hjelpe meg. Jeg hadde ikke krefter til å være obs på hva hun kunne finne på, og jeg hadde ikke krefter til å ikke ta imot hjelp. Senere har jeg fått vite, at når hun tilbydde seg å komme til meg og vaske for meg, så rotet hun helt forferdelig til først, så tok hun bilder, og så gikk hun til barnevernet og sa at det var helt forferdelig hjemme hos meg og viste frem bildene. Når hun tilbydde seg å passe datra mi en helg, så gikk hun til barnevernet og sa at jeg bare hadde "satt igjen datra mi hos henne igjen", og at hun ikke visste hvor jeg var. Og hun gjorde en del annet i samme duren. Jeg visste ingenting.

Så: istedenfor at barnevernet tok kontakt med meg, eller sjekket opp denne informasjonen de fikk av moren min på noe som helst måte, så satte de isteden inn et "hastetiltak" etter press fra moren min, om at hun skulle "midlertidig plasseres" hos moren min inntil de fant ut om dette stemte, altså til en høring i nemda. Det tok åtte måneder. Det var helt forferdelig. Jeg var knekt fra før, så tok de datra mi. Jeg greide å "holde hodet over vannet" de tre første månedene, selv om det føltes som jeg druknet hele tiden. Jeg gjenopplevde hele tiden at jeg mistet henne, jeg mistet henne så mange ganger psykisk og mentalt, det var et mareritt. Jeg turte ikke sove, for da hadde jeg de værste drømmene: nemlig at ingenting av dette hadde skjedd, at vi satt i sofaen i leiligheten og lekte og lo og at ingenting hadde skjedd. Så våknet jeg, og da måtte jeg oppleve det igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg kan si det nå, at jeg ble gal av dette.

Den måten jeg ble møtt på av barnevernet den gangen, den nedlatende måten de var på, de ville ikke høre, de lot seg manipulere av henne akkurat som læreren min på skolen den gangen, og avfeide alt jeg sa som løgn - det har gjort at jeg har mistet all respekt for barnevernet. Nå er det syv år siden dette skjedde, og datteren min er fortsatt plassert hos moren min. Hun må sikkert oppleve mye av det jeg opplevde da jeg vokste opp der, men barnevernet hører ikke på meg. De har gjort seg opp en mening i denne saken, og ingenting jeg har prøvd har nyttet. Jeg kom meg "på beina mentalt" cirka et år etter at jeg mistet henne, men de bruker det for alt det er verdt at "det kan jo skje igjen". Så hun får ikke komme hjem. Aldri. Og det å leve med det er helt forferdelig. Moren min har jo også sånne "splittelses-kampanjer", for hun er livredd for at jeg og datra mi skal ha et nært forhold til hverandre. Som hun sier, "datra mi er hennes". Så i perioder nekter hun datra mi å komme hit, og i perioder får vi ikke snakke sammen på telefonen heller. Det har sjokkert meg hvor mye barnevernet overlater til henne mht å følge opp kontakt oss i mellom.

Jeg kunne skrevet mye mer. Den er så grusom den saken her, det værste er jo selvfølgelig at jeg ikke får skånet datra mi fra å oppleve slike ting som jeg gjorde. Og det er ingen som ivaretar hennes interesser. Ingen skal noengang komme og fortelle meg at barnevernet er der for barnas beste. Måtte de brenne i helvete alle sammen.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jessicaxdx, det står så mye her nå så jeg orker ikke finne igjen det jeg tenkte kommentere. Men jeg tenker at det er en grunn til at barnevernet vil ha deg på enetiltak. Du er ustabil og destruktiv, det forstår jo hvem som helst, og årsaken har egentlig ikke så mye å si i denne sammenhengen. For at det skal være størst mulig sjans for at du skal kunne fungere i en fosterfamilie så trenger du bli litt mer stabil. Hvor lang tid det tar er jo umulig å si på forhånd, derfor vil ikke barnevernet gå med på at dere setter en tid på 6 mnd. Det lureste for din egen del er ikke å spille et skuespill og late som du er "perfekt". Det vil være mye mer fornuftig av deg å bruke energien på å jobbe med deg selv og ditt eget sinne og ikke minst jobbe med impulskontrollen. Ved å settes i en fosterfamilie slik som du er i dag risikerer du bare at de ikke makter og at du blir sendt rundt fra familie til familie. Det vil ikke gjøre situasjonen bedre for deg. Videre så er det ikke meningen at man skal isoleres fra andre jevnaldrende når man er på enetiltak. Du bør passes på døgnet rundt, i.o.m. at du har så intense selvmordstanker, men du skal også få være sammen med folk på din egen alder. Når man står midt oppi det så er det lett å tenke at tvang ikke løser noen ting, men om det er tvang som må til for at du skal overleve så er det faktisk ikke andre alternativer. Det ville være galskap å sende deg til en vanlig familie når du er så suicidal som det du er.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
5 timer siden, Trine skrev:

Jessicaxdx, det står så mye her nå så jeg orker ikke finne igjen det jeg tenkte kommentere. Men jeg tenker at det er en grunn til at barnevernet vil ha deg på enetiltak. Du er ustabil og destruktiv, det forstår jo hvem som helst, og årsaken har egentlig ikke så mye å si i denne sammenhengen. For at det skal være størst mulig sjans for at du skal kunne fungere i en fosterfamilie så trenger du bli litt mer stabil. Hvor lang tid det tar er jo umulig å si på forhånd, derfor vil ikke barnevernet gå med på at dere setter en tid på 6 mnd. Det lureste for din egen del er ikke å spille et skuespill og late som du er "perfekt". Det vil være mye mer fornuftig av deg å bruke energien på å jobbe med deg selv og ditt eget sinne og ikke minst jobbe med impulskontrollen. Ved å settes i en fosterfamilie slik som du er i dag risikerer du bare at de ikke makter og at du blir sendt rundt fra familie til familie. Det vil ikke gjøre situasjonen bedre for deg. Videre så er det ikke meningen at man skal isoleres fra andre jevnaldrende når man er på enetiltak. Du bør passes på døgnet rundt, i.o.m. at du har så intense selvmordstanker, men du skal også få være sammen med folk på din egen alder. Når man står midt oppi det så er det lett å tenke at tvang ikke løser noen ting, men om det er tvang som må til for at du skal overleve så er det faktisk ikke andre alternativer. Det ville være galskap å sende deg til en vanlig familie når du er så suicidal som det du er.

Jeg ble ustabil og destruktiv etter at enetiltak ble bestemt mot min vilje. Og en ting som alle har glemt er, denne adferden kom etter at jeg kom på institusjon. Jeg er stabil, og jeg har klart mye. Jeg har en vilje som er så sterk at jeg kan klare mye på kort tid, og overbevise barneverntjenesten. Men jeg trenger vel ikke 1 år for å bevise at jeg skal slutte å rømme. Jeg er ikke suicidal, og har aldri blitt vurdert som aktivt suicidal. Men ja, jeg kan ha en selvmordsadferd som KAN være dødelig. Hvor lenge jeg blir på tiltaket, avhenger nok av meg. Men frustrasjonen, fortvilelsen, og sinnet mitt blir enda verre ettersom jeg er på tiltaket.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
30 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Jeg ble ustabil og destruktiv etter at enetiltak ble bestemt mot min vilje. Og en ting som alle har glemt er, denne adferden kom etter at jeg kom på institusjon. Jeg er stabil, og jeg har klart mye. Jeg har en vilje som er så sterk at jeg kan klare mye på kort tid, og overbevise barneverntjenesten. Men jeg trenger vel ikke 1 år for å bevise at jeg skal slutte å rømme. Jeg er ikke suicidal, og har aldri blitt vurdert som aktivt suicidal. Men ja, jeg kan ha en selvmordsadferd som KAN være dødelig. Hvor lenge jeg blir på tiltaket, avhenger nok av meg. Men frustrasjonen, fortvilelsen, og sinnet mitt blir enda verre ettersom jeg er på tiltaket.

Ok, om dette stemmer så er det veldig mye i ditt første innlegg som ikke stemmer.

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet.

 

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var veldig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

 

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Jeg ble fortvilet, opprørt, og sint. Når ting ble bestemt mot min vilje, så ble jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand, og de var til tider svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så ble jeg utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst, og jeg kunne ha nonverbal atferd og skape store scener.

 

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden og hvordan jeg har vært, og de nærmeste omsorgspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden.

 

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Jeg er nå ivaretatt av helsevesenet på grunn av et selvmordsforsøk.

 

På 6.2.2017 den 17.49, Jessicaxdx skrev:

Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 årsalderen, men det har aldri vært så alvorlig at jeg faktisk har gjennomført et forsøk i håp om å lykkes. Men jeg har levd farlig, siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på Paracet de siste ukene. Så ja,- jeg har ropt ulv, ulv mange ganger, for mange kanskje. Jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden, og visualiserer meg selv ofte hoppe fra broer eller en høy bygning. Jeg er veldig impulsiv, og kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om. Jeg er dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig fort i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt og ukritisk.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå